Izer Alius Fluefangeren (Hunting Flies) som i fjor høst fikk sin verdenspremiere på Toronto Int. Film Festival, er innlemmet i seksjonen Norske horisonter under Tromsø film festival (16-22.januar)
Der er filmen i godt selskap, sammen med Kim Hiorthøys The rules for everything, Torstein Grudes Mogadishu Soldier, Zaradasht Ahmeds Nowhere to hide, samt Ishavsblod – de siste selfangerne av Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen og Karenina og jeg av Tommaso Mottola og Gørild Mauseth (du kan lese utfyllende intervjuer med Hiorthøy, Grude, Ahmed og Ottersen/Mortensen i nyeste utgaven av Rushprint).
Historien i Hunting Flies er satt til et klasserom i Makedonia, hvor vi i løpet av en intens dag blir kjent med en idealistisk lærer som mister jobben fordi en et nytt politisk parti har fått regjeringsmakten. Han gjør derfor et siste desperat forsøk på å få sin jobb tilbake ved å låse sine elever inne i klasserommet for å løse en livslang etnisk konflikt som har preget lokalsamfunnet.
Da Rushprints Jon Inge Faldalen i fjor fikk se en tidlig versjon av Hunting Flies (som filmen het da), var han ikke snauere enn at han utpekte den til den beste norske filmen han hadde sett så langt det året, ved siden av Louder than bombs:
«Hunting Flies er en imponerende stilsikker debutfilm, et drivende drama med sofistikert bildepoesi, som bestående av lange, statiske innstillinger vekslet med nærbilder og hyppige klipp tonalt spiller et sted mellom Kiarostami, Kusturica og The Breakfast Club, samt den norske neorealismen til Margreth Olin og Hisham Zaman. Den idealistisk diplomatiske og fredsmeklende læreren Ghani forsøker å fange døgnfluer ved å tøye konfliktstrikken i et klaustrofobisk klasserom av unge gutter, der verbal og virkelig vold sorterer under «La stå!». Hunting Flies kritter opp betydningen av campus forstått som slagmark, men finner også håp i fellesskapets leker, som fotball. Sammen med Louder than bombs utgjør Hunting Flies 2015s soleklart to beste norske filmer».
