Lisenskontrolløren er ved siden av Kringkastingsrådet blitt NRKs fremste arena for selvpisking, men av den selvironiske varianten. ”Subjektivt arkivprogram” advares det i programomtalen fra NRK. Her har programleder Njål Engesæth fått tid og ressurser til å grave i NRKs kulturhistoriske skattekiste med en grundighet som eksterne dokumentarister bare kan drømme om.
Det skulle gå to sesonger før kontrolløren gjøv løs på Fjernsynsteatret – en institusjon som i sin tid framkalte sterke reaksjoner i folkedypet. Engesæth tar oss med inn i en annen tid, den gangen seertall var uvedkommende og folket skulle oppdras blant annet gjennom moderne tv-teater. Særlig det absurde teater får gjennomgå: Her får vi festlige illustrasjoner på hvorfor verken Ionesco eller Beckett ble omfavnet i Norge, og når klippene tas ut av sin kontekst framstår de selvsagt som enda mer latterlige.
Men hva slags kulturpolitisk eksperiment var Fjernsynsteatret? Hva slags tankegods lå til grunn for å la teater- og filmfolk få boltre seg så fritt i beste sendetid? Har må vi gå til Morten Barths gjennomgang av fjernsynsteater-epoken på rushprint.no for en mer utfyllende historie.
”Fjernsynsteatret var elsket og hatet, beleiret av særinteresser, debattert av presse og Storting”, skriver han. Særlig én reaksjon var felles: ”Dette var uforståelig, deprimerende, sjelelig sykt – nærmest ”entartet” kunst”.
Barth går nærmere inn på enkeltaktørenes rolle. Særlig den første sjefen, Arild Brinchmann, og hans etterfølger, Tore Breda Thoresen, er viet sentral plass. Og det absurde fjernsynsteatrets ublide møte med seerne er selvsagt gjort rede for:
”I tillegg til klassikerne ville Brinchmann spre den aller nyeste internasjonale dramatikken, det absurde teater. Han så institusjonsteatrene i de store byene som gammelmodige og i utakt med verdensdramatikkens utvikling. Det gjorde bypublikummet tradisjonsbundet og fordomsfullt. Brinchmann var forberedt på motstand derfra mot det absurde teater. Men utover i landet ville folk som ikke var indoktrinert med institusjonsteatrenes konservatisme, nok mye lettere omfavne det nye. Så feil kan man ta. Ionesco, Beckett, Gide, Dorst, Arrabal, Mrozek, Frisch og Vian ble ikke akkurat folkekjære i Norge”.