I sin selvbiografiske bok Dreams from my Father nevner Barack Obama en av morens favorittfilmer, Orfeu Negro, og den irritasjonen filmen i sin tid utløste i ham. Ja, han antyder at deres kinotur sammen for å se filmen en gang på 70-tallet førte til at han revurderte sitt forhold til henne.
Nå er Orfeu Negro ute på dvd. Hva var det han som ung mislikte ved den franske regissøren Marcel Camus sitt overflødighetshorn av musikk, farger og følelser som tok filmfestivalen i Cannes og verden med storm i 1959?
Vel, den svært unge (og langt sintere) Obama mente hun likte filmen av feil årsaker. Det vil si av sentimentale, naive forestillinger om ”de andre”, de vitale og fargerike brasilianerne. Han forteller i boken om hvordan han krympet seg i stolen da han så morens inderlige innlevelse i det sentimentale dramaet som var løselig basert på myten om Orfeus og Eurydike:
«About halfway through the movie I decided I’d seen enough, and turned to my mother to see if she might be ready to go. But her face, lit by the blue glow of the screen, was set in a wistful gaze… I suddenly realised that the depiction of the childlike blacks I was now seeing on the screen, the reverse image of Conrad’s dark savages, was what my mother had carried with her to Hawaii all those years before, a reflection of the simple fantasies that had been forbidden to a white, middle-class girl from Kansas, the promise of another life: warm, sensual, exotic, different.»
Den fremste attraksjonen for mange ved filmen var den fantastiske musikken som markerte et internasjonalt gjennombrudd for bossa nova og etter hvert den særegne miksen med jazz. Jeg husker første gangen jeg så Orfeu Negro på svensk fjernsyn en gang på midten av 80-tallet, og ble hypnotisert av de samme elementene som Obamas mor: fargene, musikken, romantikken. Jeg har ingen illusjoner om hvem jeg var da jeg så filmen: En norsk tenåring som i likhet med de fleste nordmenn knyttet Brasil til kun to ting: Fotball og karneval. Når jeg ser filmen i dag minner den meg på hvor uskyldig den tiden tross alt var. Og hvordan brasiliansk kultur, særlig musikken og filmene, siden den gangen har tatt kontrollen over bildet av seg selv, men også fått mer anstrøk av kynisme.
Da Obama så filmen var han midt inne i en opprivende selvransaking og identifisering med black power. Som fortellerstemmen i Dreams of my father vitner om, har han et langt mer forsonlig og sofistikert syn på filmen i dag.