Eiriks topp 10+5 for 2008

2008-favorittene

Listen er ikke basert på norske releasedatoer, men på visninger fra sågar festivaler og førpremierer, som titler i normal kinodistribusjon. I prioritert rekkefølge fra bunn til topp, her er mine favoritter fra filmåret 2008:

10. Tulpan
– sjelden har film vært mer eksotisk, og sjelden har jeg vel hatt haka lengre ned på brystet. Rett og slett fordi jeg ikke forstår hvordan S. Dvortsevoy & stab har laget denne filmen. Klumpen i halsen var der fra første øyeblikk, og hvem hadde vel trodd at en film om familieliv på de Kasakhstanske steppelandskapet skulle være så spennende? Årets bli-tatt-på-senga-opplevelse på en ellers blasert og dekadent Cannes-festival, og en film som fortjener et langt liv utenfor festivalkinoene.

9. Margot at the wedding
– avvist av kritikerne som for dyster i Statene, nedprioritert i lanseringen i Europa, neglisjert av publikum overalt, men N. Baumbacks film inneholder ikke bare N. Kidman i sin beste rolle på veldig mange år, men er også en film jeg tror kritikerne vil kalle et dystopisk mesterverk om få år. Årets undervurderte, feilvurderte og misoppfattede, og årets sterkeste og mest vågale kvinnelige hovedrolle i en film som satt i mye lenger enn majoriteten av konsumeringen ellers i år.
10064-of-time-and-the-city.jpg

8. Of time and the city
– på subtilt vis greier T. Davies å hypnotisere meg fullstendig, og ta meg med på en reise jeg sjelden har opplevd maken til i en kinosal. Fortjener videre plass på lista både på grunn av det massive forarbeidet man ikke kan unngå å se, men også fordi dette er et av årets beste klippearbeider. Eskapisme har sjelden vært mer vellykket på lerretet, og det er en aldri så liten skandale at denne ikke later til å få et liv utenfor festivalene noen av oss er så heldige å få med oss. (Les min omtale fra KVIFF)

7.
Il Divo
P. Sorrentino har selv skrevet manus, og det er tydelig at han har visst nøyaktig hva han ville lage. Fotoarbeid, klipp, scenografi, lyssetting, skuespill – alle disiplinene som utgjør en film, smelter sammen i et helhetlig og presist filmverk av de sjeldne, men som samtidig blir et av de mer engasjerende karakterportrettene jeg kan huske å ha sett. Enkeltinnstillinger gir alene grøss på ryggen, og det er synd at denne har mistet så mye oppmerksomhet til den tematisk beslektede, men atskillig mindre vellykkede Gomorra. (Les min omtale fra KVIFF)

6. Dykkerklokken & sommerfuglen
– riktignok finansiert og produsert av amerikanere, men enda et bevis på at Frankrike er solid tilbake som filmnasjon etter altfor mange år med farser, kostymekitch og andre banaliteter. Et kunstverk med ambisiøs og krevende form, men store porsjoner publikumsvennlighet i budskap og varme gir en av årets mest komplette og sugerende kinoopplevelser. Sjelden har jeg hatt en så sterk følelse av å være inni hodet på en karakter, mye takket være J. Kaminskis vågale og ikke rent lite klaustrofobiske foto.

5. Klassen
L. Cantet vekker hele følelsesregisteret i en film som ikke bare har bunnsolide skuespillerprestasjoner gjort av ganske så uerfarne amatører, men som også konkurrerer med landsmannen på andreplass om årets beste manus. En film som burde vært pensum for samtlige ungdomsskoleelever, deres foreldre og lærere, den eplekjekke storebroren og den masete lillesøstera. Og at filmen endelig ga Frankrike en lenge etterlengtet Gullpalme vil forhåpentligvis kickstarte den etterhvert så forutsigbare og late filmnasjonen Frankrike.

10_ttbblood_lg.jpg

4. There will be blood
P.T. Andersons film tilhører historiebøkene på så mange måter. Hans oljeepos er et verk så unikt at det er vanskelig å plassere i sjanger, men som isteden bør kategoriseres der oppe med Gudfaren 2 og Citizen Kane. Sluttscenen er årets kulminasjon, mens helheten er filmkunst i særklasse. J. Fisk står bak årets mest imponerende produksjonsdesign, kanskje enda mer med tanke på hvor lavt budsjett filmen egentlig hadde. R. Elswits fotoarbeid er det eneste som kan måle seg med W. Pfisters arbeid på The Dark Knight i ren og skjær visuell nytelse, mens J. Greenwoods komposisjoner har satt ny standard for hvordan man kan bruke musikk i film. (Les mitt intervju med regissør Anderson fra Berlinalen)

3. La den rette komme inn
– svensk filmbransje fostrer en film man kan spørre seg om vår hjemlige bransje hadde hatt rom for, med en sjangerspleising som resulterer i en av de mer komplekse filmene Skandinavia har laget på mange år. Honnør i bøtter og spann til regissør T. Alfredson som ikke bare har fått noen helt utrolige prestasjoner ut av sine to unge hovedroller, men som også har laget en var, vakker og varm film som har hjemsøkt meg gang på gang siden jeg så den første gang i sommer. Årets film til ettertanke, både for den skandinaviske filmbransjen og andre mennesker.

2. En julefortelling
A. Desplechin & ensemble har laget det beste familiedramaet siden Festen med en produksjon som i et hvilket som helst annet år ville gitt Frankrike enda en Gullpalme. Sjelden har jeg sett en film der hver eneste karakters historie alene kunne båret en spillefilm, men deiligs
t av alt er gleden over å kunne konstatere at årets mest franske* film for en gangs skyld faktisk er fransk. Og at når alt kommer til alt er det ingen som gjør ensemblefilmer som Les Français. Årets mest dynamiske og uanstrengte produksjon, trass i manusets sjonglering av en mengde karakterer med hvert sitt komplekse univers.

dark_knight_ver2_xlg.jpg

1. The Dark Knight
– årets største film er også den beste. C. Nolan overgår massiv hype og forventninger, og begår en blockbuster som ikke bare revitaliserer en sjanger som forlengst har gått på tomgang, men som blir så utrolig mye mer. En gangsterfilm av de store, samtidig en syrlig kommentar til USAs politiske landskap. Årets birolle er årets skuespillerprestasjon, mens W. Pfister fortjener en haggelskur av priser for sitt omfattende og komplekse fotoarbeid. Jokeren med hodet ut av bilvinduet i et beksvart Gotham er årets mest ikoniske sekvens, i en film proppfull av energi, fortellerkunst, visualitet og engasjement.

De fem utelatte:
Maria Larssons evige øyeblikk fordi svenskene fortsatt lager film på en måte vi selv kan se langt etter, Changeling fordi det er første gang jeg faller for en Eastwood-film, Ballast fordi det er årets amerikanske indieproduksjon (les Karstens omtale fra KVIFF), De Usynlige fordi Poppe & co lager film til inspirasjon og ettertanke for både publikum og bransje og Wall E fordi store deler av den var et mesterverk på høyde med Chaplins beste.

*fransk film = vulgær, erotisk, intellektuell, vittig, arrogant…

Eiriks topp 10+5 for 2008

2008-favorittene

Listen er ikke basert på norske releasedatoer, men på visninger fra sågar festivaler og førpremierer, som titler i normal kinodistribusjon. I prioritert rekkefølge fra bunn til topp, her er mine favoritter fra filmåret 2008:

10. Tulpan
– sjelden har film vært mer eksotisk, og sjelden har jeg vel hatt haka lengre ned på brystet. Rett og slett fordi jeg ikke forstår hvordan S. Dvortsevoy & stab har laget denne filmen. Klumpen i halsen var der fra første øyeblikk, og hvem hadde vel trodd at en film om familieliv på de Kasakhstanske steppelandskapet skulle være så spennende? Årets bli-tatt-på-senga-opplevelse på en ellers blasert og dekadent Cannes-festival, og en film som fortjener et langt liv utenfor festivalkinoene.

9. Margot at the wedding
– avvist av kritikerne som for dyster i Statene, nedprioritert i lanseringen i Europa, neglisjert av publikum overalt, men N. Baumbacks film inneholder ikke bare N. Kidman i sin beste rolle på veldig mange år, men er også en film jeg tror kritikerne vil kalle et dystopisk mesterverk om få år. Årets undervurderte, feilvurderte og misoppfattede, og årets sterkeste og mest vågale kvinnelige hovedrolle i en film som satt i mye lenger enn majoriteten av konsumeringen ellers i år.
10064-of-time-and-the-city.jpg

8. Of time and the city
– på subtilt vis greier T. Davies å hypnotisere meg fullstendig, og ta meg med på en reise jeg sjelden har opplevd maken til i en kinosal. Fortjener videre plass på lista både på grunn av det massive forarbeidet man ikke kan unngå å se, men også fordi dette er et av årets beste klippearbeider. Eskapisme har sjelden vært mer vellykket på lerretet, og det er en aldri så liten skandale at denne ikke later til å få et liv utenfor festivalene noen av oss er så heldige å få med oss. (Les min omtale fra KVIFF)

7.
Il Divo
P. Sorrentino har selv skrevet manus, og det er tydelig at han har visst nøyaktig hva han ville lage. Fotoarbeid, klipp, scenografi, lyssetting, skuespill – alle disiplinene som utgjør en film, smelter sammen i et helhetlig og presist filmverk av de sjeldne, men som samtidig blir et av de mer engasjerende karakterportrettene jeg kan huske å ha sett. Enkeltinnstillinger gir alene grøss på ryggen, og det er synd at denne har mistet så mye oppmerksomhet til den tematisk beslektede, men atskillig mindre vellykkede Gomorra. (Les min omtale fra KVIFF)

6. Dykkerklokken & sommerfuglen
– riktignok finansiert og produsert av amerikanere, men enda et bevis på at Frankrike er solid tilbake som filmnasjon etter altfor mange år med farser, kostymekitch og andre banaliteter. Et kunstverk med ambisiøs og krevende form, men store porsjoner publikumsvennlighet i budskap og varme gir en av årets mest komplette og sugerende kinoopplevelser. Sjelden har jeg hatt en så sterk følelse av å være inni hodet på en karakter, mye takket være J. Kaminskis vågale og ikke rent lite klaustrofobiske foto.

5. Klassen
L. Cantet vekker hele følelsesregisteret i en film som ikke bare har bunnsolide skuespillerprestasjoner gjort av ganske så uerfarne amatører, men som også konkurrerer med landsmannen på andreplass om årets beste manus. En film som burde vært pensum for samtlige ungdomsskoleelever, deres foreldre og lærere, den eplekjekke storebroren og den masete lillesøstera. Og at filmen endelig ga Frankrike en lenge etterlengtet Gullpalme vil forhåpentligvis kickstarte den etterhvert så forutsigbare og late filmnasjonen Frankrike.

10_ttbblood_lg.jpg

4. There will be blood
P.T. Andersons film tilhører historiebøkene på så mange måter. Hans oljeepos er et verk så unikt at det er vanskelig å plassere i sjanger, men som isteden bør kategoriseres der oppe med Gudfaren 2 og Citizen Kane. Sluttscenen er årets kulminasjon, mens helheten er filmkunst i særklasse. J. Fisk står bak årets mest imponerende produksjonsdesign, kanskje enda mer med tanke på hvor lavt budsjett filmen egentlig hadde. R. Elswits fotoarbeid er det eneste som kan måle seg med W. Pfisters arbeid på The Dark Knight i ren og skjær visuell nytelse, mens J. Greenwoods komposisjoner har satt ny standard for hvordan man kan bruke musikk i film. (Les mitt intervju med regissør Anderson fra Berlinalen)

3. La den rette komme inn
– svensk filmbransje fostrer en film man kan spørre seg om vår hjemlige bransje hadde hatt rom for, med en sjangerspleising som resulterer i en av de mer komplekse filmene Skandinavia har laget på mange år. Honnør i bøtter og spann til regissør T. Alfredson som ikke bare har fått noen helt utrolige prestasjoner ut av sine to unge hovedroller, men som også har laget en var, vakker og varm film som har hjemsøkt meg gang på gang siden jeg så den første gang i sommer. Årets film til ettertanke, både for den skandinaviske filmbransjen og andre mennesker.

2. En julefortelling
A. Desplechin & ensemble har laget det beste familiedramaet siden Festen med en produksjon som i et hvilket som helst annet år ville gitt Frankrike enda en Gullpalme. Sjelden har jeg sett en film der hver eneste karakters historie alene kunne båret en spillefilm, men deiligs
t av alt er gleden over å kunne konstatere at årets mest franske* film for en gangs skyld faktisk er fransk. Og at når alt kommer til alt er det ingen som gjør ensemblefilmer som Les Français. Årets mest dynamiske og uanstrengte produksjon, trass i manusets sjonglering av en mengde karakterer med hvert sitt komplekse univers.

dark_knight_ver2_xlg.jpg

1. The Dark Knight
– årets største film er også den beste. C. Nolan overgår massiv hype og forventninger, og begår en blockbuster som ikke bare revitaliserer en sjanger som forlengst har gått på tomgang, men som blir så utrolig mye mer. En gangsterfilm av de store, samtidig en syrlig kommentar til USAs politiske landskap. Årets birolle er årets skuespillerprestasjon, mens W. Pfister fortjener en haggelskur av priser for sitt omfattende og komplekse fotoarbeid. Jokeren med hodet ut av bilvinduet i et beksvart Gotham er årets mest ikoniske sekvens, i en film proppfull av energi, fortellerkunst, visualitet og engasjement.

De fem utelatte:
Maria Larssons evige øyeblikk fordi svenskene fortsatt lager film på en måte vi selv kan se langt etter, Changeling fordi det er første gang jeg faller for en Eastwood-film, Ballast fordi det er årets amerikanske indieproduksjon (les Karstens omtale fra KVIFF), De Usynlige fordi Poppe & co lager film til inspirasjon og ettertanke for både publikum og bransje og Wall E fordi store deler av den var et mesterverk på høyde med Chaplins beste.

*fransk film = vulgær, erotisk, intellektuell, vittig, arrogant…

MENY