Rushes

Anbefalt

Den grønne filmbølgen

Av

The-Cove S

Vi er inne i en grønn bølge med filmer som minner oss om at vår klode befinner seg på bristepunktet. Og filmskaperne blir stadig mer brutale i sine virkemidler.

Nå vil jeg ikke påstå at Al Gore skremte meg i Oscarvinneren En ubehagelig sannhet, selv om perspektivene var, ja, ubehagelige. Men filmens suksess innledet en tendens og åpnet veien for mer kompromissløse filmer.

The 11th Hour var i likhet med En ubehagelig sannhet et utslag av hva amerikanerne kaller ”celebrity eco-activism”. Men Leonard DiCaprio var bare lokkematen som skulle få tenåringsjentene til å se filmen. Men de følte seg sannsynligvis snytt. For The 11th Hour er en krass dommedagsprofeti om global oppvarming som knapt gir oss pusterom. Og så har vi Pete Postlethwaites moralske harme i kinoaktuelle The Age of Stupid, der han i år 2055 ser seg tilbake og spør hvorfor vi ikke maktet å snu utviklingen i tide.

Ifølge The Guardian-blogger Catherine Shoard representerer dokumentarfilmen The Cove noe nytt innen denne typen ”eco-dokumentarer”. Hun har tidligere kritisert ”de grønne filmene” for å være altfor moralske og harmdirrende, og for lite opptatt av å underholde. The Cove vil endre på det inntrykket fordi den skildrer japanske «massedrap» på delfiner som et stykke underholdningsfilm – eller en slags horrorfilm om rovdrift på en nær utrydningstruet art. New York Times har kalt filmen for en ”trojansk hest…en eksepsjonelt dyktig laget film som utspiller seg som en spionthriller”.

Min favoritt blant disse dommedagsskildringene er den kanadiske dokumentaren. Manufactured Landscapes – som neppe befinner seg på den politiske korrekte siden av klimakampen.

I filmen følger regissør Jennifer Baichwal den kanadiske fotografen Edward Burtynsky under en reise til Kina der han utøver sin spesielle fotokunst ved å ta ”makroskopiske panoramabilder” av de arrene som menneskene påfører naturen. Det som gjør det ekstra urovekkende er Burtynskys motvilje mot å sette seg til doms over menneskenes overgrep, og hans evne til å forskjønne de groteske motivene. Hans prosjekt kan noen ganger minne om Sebastiao Salgados estetiserende bilder av gruvarbeiderne i Brasil. Men Burtynsky virker ikke like opptatt av de menneskelige omkostningene. Han ser ikke blodslitet slik Salgado så det. Men det skaper en spenning i denne filmen som er viktig: Er det naturherjingene vi betrakter som skremmer oss, eller er det like mye Burtynskys innramming av dem?

Den grønne filmbølgen

Av

The-Cove S

Vi er inne i en grønn bølge med filmer som minner oss om at vår klode befinner seg på bristepunktet. Og filmskaperne blir stadig mer brutale i sine virkemidler.

Nå vil jeg ikke påstå at Al Gore skremte meg i Oscarvinneren En ubehagelig sannhet, selv om perspektivene var, ja, ubehagelige. Men filmens suksess innledet en tendens og åpnet veien for mer kompromissløse filmer.

The 11th Hour var i likhet med En ubehagelig sannhet et utslag av hva amerikanerne kaller ”celebrity eco-activism”. Men Leonard DiCaprio var bare lokkematen som skulle få tenåringsjentene til å se filmen. Men de følte seg sannsynligvis snytt. For The 11th Hour er en krass dommedagsprofeti om global oppvarming som knapt gir oss pusterom. Og så har vi Pete Postlethwaites moralske harme i kinoaktuelle The Age of Stupid, der han i år 2055 ser seg tilbake og spør hvorfor vi ikke maktet å snu utviklingen i tide.

Ifølge The Guardian-blogger Catherine Shoard representerer dokumentarfilmen The Cove noe nytt innen denne typen ”eco-dokumentarer”. Hun har tidligere kritisert ”de grønne filmene” for å være altfor moralske og harmdirrende, og for lite opptatt av å underholde. The Cove vil endre på det inntrykket fordi den skildrer japanske «massedrap» på delfiner som et stykke underholdningsfilm – eller en slags horrorfilm om rovdrift på en nær utrydningstruet art. New York Times har kalt filmen for en ”trojansk hest…en eksepsjonelt dyktig laget film som utspiller seg som en spionthriller”.

Min favoritt blant disse dommedagsskildringene er den kanadiske dokumentaren. Manufactured Landscapes – som neppe befinner seg på den politiske korrekte siden av klimakampen.

I filmen følger regissør Jennifer Baichwal den kanadiske fotografen Edward Burtynsky under en reise til Kina der han utøver sin spesielle fotokunst ved å ta ”makroskopiske panoramabilder” av de arrene som menneskene påfører naturen. Det som gjør det ekstra urovekkende er Burtynskys motvilje mot å sette seg til doms over menneskenes overgrep, og hans evne til å forskjønne de groteske motivene. Hans prosjekt kan noen ganger minne om Sebastiao Salgados estetiserende bilder av gruvarbeiderne i Brasil. Men Burtynsky virker ikke like opptatt av de menneskelige omkostningene. Han ser ikke blodslitet slik Salgado så det. Men det skaper en spenning i denne filmen som er viktig: Er det naturherjingene vi betrakter som skremmer oss, eller er det like mye Burtynskys innramming av dem?

MENY