Arthur Penn, en av amerikansk etterkrigsfilms sentrale profiler, er gått bort, i en alder av 88 år.
Han var mest kjent som regissøren av Bonnie and Clyde – ofte fremhevet som sekstitallsgenerasjonens gjennombrudd i amerikansk film. Slik Til siste åndedrag hadde innevarslet en ny era i europeisk film i 1960, skulle Bonnie and Clyde bryte ny grunn i Hollywood for sin djerve skildring av sex og vold, tydelig influert av den franske nybølgefilmen.
Penn markerte seg først som en toneangivende regissør av tv-drama på 1950-tallet og innen teaterscenen på Broadway på 60-tallet. Han ble kjent for å utøve en friere tilnærming til det å instruere skuespillere, en mer spontan og improviserende metode som ga både han og hovedrolleinnehaver Teresa Wright en Tony for dramaet Miracle Worker i 1959.
Men det var først med Bonnie and Clyde at han erobret den amerikanske filmscenen i 1967, som assosiert medlem av rock’n roll-generasjonen som for en periode overtok et vaklende studiosystem i Hollywood. Men han var ingen ungdom da han fikk sitt gjennombrudd i en alder av 45 år, og han ble aldri regnet som en del av det nye ”brat pack” innen amerikansk film (Coppola, Scorsese, Schrader, Lucas, Spielberg, m.fl).
Men sporene etter ham er ikke borte:
”Arthur Penn bragte den europeiske art-filmens sensibilitet til amerikansk film, han banet veien for den nye generasjonen av amerikanske regissører som begynte å komme ut av filmskolene”, har Paul Schrader sagt.
Penn hadde jobbet med Marlon Brando på The Chase året før han lagde Bonnie and Clyde, og beskrev det senere som en frustrerende erfaring. Men han skulle fortsette samarbeidet på Missouri Breaks, en merkelig westernfilm der det fortsatt er et åpent spørsmål om Brando saboterer eller bare er uutgrunnelig og eksentrisk. I likhet med Little Big Man var det en slags anti-western på ville veier, og filmenes økonomiske fiaskoer på kino sammenfalt med sekstitallsgenerasjonens fall fra makten i Hollywood. Året etter Bonnie and Clyde hadde Penn laget en lavmælt film, Alices resturant, som noe urettferdig er blitt stående som en parentes mellom de større filmene.
Hollywood fortsatte å sende Penn manus til actionfilmer, i håp om at han skulle gjenta bragden med Bonnie and Clyde. Men Penn ville videre som filmkunstner.
Selv husker jeg første gangen jeg så både Night Moves og Missouri Breaks på Sky Channel en gang på 1980-tallet. Til tross for min vesle reise-tv ble jeg trollbundet og fikk rasket sammen det vesle som fantes av Penn i norske videobutikker den gangen. Night Moves framstår fortsatt som min Penn-favoritt, ved siden av Bonnie and Clyde. Som mislykket privatdetektiv i Sam Spade-kategorien, en slags etterlevning fra 50-tallets hardkokte helt, gjør Gene Hackman (se foto) her en av sine beste roller.
For mer utfyllende essay om Penns karriere, anbefaler jeg Dave Kehrs utmerkede gjennomgang i New York Times.
