Som barn var Margreth Olin med faren til Briksdalsbreen. Da isen beveget seg, syntes de å høre et orkester. I Olins film «Fedrelandet» kan vi alle høre det spille.

Som barn var Margreth Olin med faren til Briksdalsbreen. Da isen beveget seg, syntes de å høre et orkester. I Olins film «Fedrelandet» kan vi alle høre det spille.
Den fransk-norske filmen «Hélène & Mathieu» skildrer en ung kvinne som reiser til Norge for å møte siste fase av livet. – Den norske naturen er så hard og mektig, synes regissøren Emily Atef, som roser de norske bidragsyterne. – Publikum rundt om i verden som har sett filmen elsker Bjørn Floberg.
Samiske Elle Márjá Eira har reist verden rundt som musiker og filmskaper. Hun er snart aktuell med serien «Makta», hvor hun har regissert en episode, og skal snart regissere Netflix sin første samiske spillefilm. Suksessen til tross, hun kan likevel føle seg som en underdog.
Ved å legge innspillingen av premiereklare «12 Bragder» til hjemstedet Ryd i Sverige, kunne Izer Aliu snakke samme språk som skuespillerne. Men svenskene har ikke åpnet ventilen, de har fått en trykkoker, mener han.
- Jeg er ganske følsom og sensitiv av natur. Det bruker jeg for alt det er verdt, forteller Elli Rhiannon Müller Osborne som i år er aktuell i tre store produksjoner, deriblant premiereklare «Vikingulven».
Erlend Loe har fått besøk av Stig Andersen som vil vite hemmeligheten bak hans metode. Bare i år er det kommet tre bøker, en spillefilm og en tv-serie. «Jeg skriver ikke fire utkast, men bruker inspirasjon. Improvisasjonen ved første versjon er noe av det morsomste jeg vet», forteller forfatteren.
Å være kjent komiker gagner ikke nødvendigvis en skuespillerkarriere. - Det kan være en hemsko at jeg har vært så mye fremme med trynet mitt, sier Atle Antonsen. Denne høsten kan han oppleves som statsoverhode i to kanaler.
Gunnar Hall Jensen sprengte etikken i norsk dokumentarfilm for snart 20 år siden. I dag er han ikke noe klokere, bedyrer han, men han ser lysere på tilværelsen. Stig Andersen møtte regissøren til en samtale om filmatiske virkemidler, kjærlighet og narsissisme, og hvor hans nyeste film «Oh, it Hertz» hører hjemme i hans todelte filmografi.
- Jeg er glad i å legge et puslespill av hersketeknikker når jeg tolker maktpersoner, forteller Lena Kristin Ellingsen. I seriene «Kristiania Magiske Tivolitheater» og «Olympiatroppen» gir hun oss to av vinterens mest underholdende usympatiske roller.
- Jeg hadde aldri lykkes uten å ha så mange jævla bra folk rundt meg. Det ser jeg på «Kampen om Narvik» nå, forteller produsentveteran Aage Aaberge, som er optimistisk på norsk films vegne. - Men vi er veldig sårbare overfor filminstituttet. Hvis de ikke forstår hva som er godt for bransjen, da sliter vi.
– Tidligere i karrieren ble jeg veldig allergisk mot roller der de ville ha en brun person, forteller Nader Khademi som har hovedrollen i «Jordbrukerne», NRKs «radikaliseringskomedie». Han er mer etterspurt enn noen gang, men Det sporadiske filmkollektivet vil han ikke gi slipp på. – Det er det som minner meg på hvorfor jeg holder på med dette.
I arbeidet med "Verdens verste menneske" fikk Renate Reinsve frihet til å puste og leve gjennom scenene. "Manuset var så rikt, det gikk så mange steder både emosjonelt og rent fysisk". Her forteller hun om en kollektiv prosess der alle gjorde hverandre bedre.
- Bent Hamer åpnet et kreativt rom som jeg oftest har opplevd i arbeid med sceneforestillinger, forteller Pål Sverre Hagen. Denne høsten spiller han hovedrollene i "The Middle Man" og i storserien "Furia". Men å være i opptak under pandemien har vært helt på grensen av hva som var mulig.
Fra ungdomsprogrammet «U», via tv-humor med Harald Eia og amerikanske actionserier, til Netflix-filmen «SAS: Red Notice» og den kommende norske storserien «Furia»: For Magnus Martens har følelsen av å spille i band vært en avgjørende drivkraft gjennom hele karrieren.
– «La den rette komme inn» og de gamle Nosferatu-filmene er personlige favoritter. Men jeg tenkte aldri på rollen som en vampyr, forteller Kathrine Thorborg Johansen om sin hovedrolle i «Post Mortem: Ingen dør på Skarnes». – Jeg hentet isteden mye inspirasjon fra Walter White i «Breaking Bad».
Landet ser ikke ut som for noen få tiår siden, det synes jeg i for liten grad gjenspeiles i historiene vi ser i dag, sier Cecilie Aspenes, nyansatt filmkonsulent i NFI. – Det viktigste for meg å få til er gode filmer og prosjekter som forteller noe autentisk og ekte om oss, om tiden vi lever i.