Paul Tunges «Invitasjon til selvransakelse» er en film som ikke ligner på andre norske spillefilmer, og som går rett inn til vår nyliberale verdens mørke hjerte, mener Gunnar Iversen. Neste uke vises filmen under Bergen Internasjonale filmfestival.
Paul Tunges «Invitasjon til selvransakelse» er en film som ikke ligner på andre norske spillefilmer, og som går rett inn til vår nyliberale verdens mørke hjerte, mener Gunnar Iversen. Neste uke vises filmen under Bergen Internasjonale filmfestival.
I Ellen Ugelstads filmer ser vi det vi så bekvemt har fortrengt. Vi møter blikkene til skuespillere og vitner, som gjør noe synlig for oss. I anledning kinopremiere på «The Recovery Channel» tar Gunnar Iversen her en gjennomgang av filmografien hennes.
Debatten om tildelingene til to nye filmer om senkingen av krigsskipet Blücher har forståelig nok fått mye oppmerksomhet og kritikk. Men filmer om krigsårene handler ikke bare om krigen – de utgjør en sjanger norske filmskapere kunne utforsket enda mer.
Crowdfunding-satsingen «Norske filmklassikere» har satt søkelyset på bevaringen av den norske filmarven. Hvordan vil det nye initiativet utfylle Nasjonalbibliotekets satsing som er en del av den offisielle filmpolitikken? Hvilke satsinger prioriteres i dag? Vi tok en prat med Christer Falck, Aslak Sira Myhre og Svanhild Sørensen.
Nasjonalbibliotekets utgivelse av Bent Hamers spillefilmer gjør det mulig å gjøre dypdykk i filmkunstnerens verden på en ny måte, mener Gunnar Iversen. «Å se den ene filmen etter den andre, gjorde det enda tydeligere hvordan hans karakterer levendegjøres gjennom små nyanser og presise detaljer.»
Nasjonsfilmene er selvskrytet og idyllens genre framfor noen, preget av nasjonalromantiske landskapsvyer. Hvordan passer nyrestaurerte og nykonstruerte «Norge, vårt Norge, i toner og billeder» av Lyder Selvig inn i dette bildet, spør Gunnar Iversen. Er filmen et glemt og legendarisk mesterverk, eller er det snarere en kuriositet fra en svunnen tid?
«Klokker i måneskinn» utløste i 1964 en av de største og avgjørende kulturpolitiske konfliktene i norsk films historie. Hva slags film var det som truet med å rive Norsk Film A/S i stykker, og som gjorde en pyjamas til datidens mest kjente rekvisitt? Gunnar Iversen har tatt et dypdykk i arkivene.
Sammenlignet med en Skouen, en Løchen og en Breien, vil Wam og Vennerød alltid framstå som bråkete, vulgære og usymmetriske. De kom fra sidelinja, og til tross for at det er mye som tyder på at de også ønsket å bli tatt inn i varmen, ble de værende på sidelinja. Jeg håper de innerst inne visste at det er et bra sted å være, skriver Dag Johan Haugerud.
Respektfull distanse og intim nærhet blandes på en slående måte i Kenneth Elvebakks filmer, mener Gunnar Iversen. Elvebakks filmer er også viktige innspill i de mange debattene omkring maskulinitet og femininitet. Hans filmer gir oss tilgang til levd liv vi alle kan lære noe av, uansett hvem vi er.
Kan man se «En herre med bart» og mange av de andre populære norske komediene som ble laget under krigen som en form for passiv motstand mot okkupasjonsmakten? Den er utvilsomt noe mer enn en forvekslingskomedie av billigste type, mener Gunnar Iversen.
Lambertseter-trilogien, som nå er relansert, traff en nerve i det norske folket på 1950- og 60-tallet. Aldri hadde norske filmer vært så populære. Disse filmene føles både fremmede og merkelig aktuelle på en og samme tid, synes Gunnar Iversen, som her leverer sitt essay nummer 100 for Rushprint.
Norges første spillefilm, «Fiskerlivets farer», har lenge vært regnet som et filmhistorisk mysterium. Har den egentlig eksistert? Ved hjelp av nye metoder er det nå gjort sensasjonelle funn i Nasjonalbiblioteket. Saken er ikke bare gjenåpnet, den er kanskje i ferd med å bli løst, skriver Gunnar Iversen i denne gjennomgangen av de nye funnene.
Victor Sjöströms «Körkarlen» fra 1921 er igjen kåret til filmhistoriens beste svenske film.
Akkurat som historiens utvikling har gjort det vanskelig å definere grensene for hva som er jazz, har tilsvarende utvikling utvidet videokunstens landskap, mener Jan Toreg, som ser nærmere på noen av filmene på årets høstutstilling – og videokunst mer generelt.
Det er over femten år mellom Kjell Hammerøs to spillefilmer, «Bare på jobb» og «Entombed». Begge er ignorert og bortglemt, kanskje av forskjellige årsaker. Men vi trenger flere slike spillefilmer som på en røff måte og med lavt budsjett leker med komedien og grøsseren, mener Gunnar Iversen, som kom over filmene nærmest ved en tilfeldighet.