Juryens lister fra kåringen av «Jakten»

Juryens lister fra kåringen av «Jakten»

Her kan du se listene og lese kommentarene til jurymedlemmene som kåret Erik Løchens  Jakten (1959) til tidenes beste norske kinofilm.

 

 

 

 

 

 

 

Du kan se den endelige listen med de «ti beste» her:  Jakten ble tidenes beste norske film

 

 

 

Johanne K. Servoll – Stipendiat i filmvitenskap  ved HIL

  1. Kalde spor
  2. Oslo, 31. august
  3. Laila 

Adjø solidaritet, Jakten, Løperjenten, Flåklypa Grand Prix, Hustruer, Salmer fra kjøkkenet, Liv

Det er åpenbare grunner til å stille spørsmålstegn ved verdien av denne typen lister. Og det føles absurd å i det hele tatt sammenligne filmene for å komme frem til en rangering. Denne lista er en av flere mulige. Men i stedet for generelle refleksjoner omkring problematikken ved forsøk på kanonisering, vil jeg påpeke at en kanon kan og bør ha en engasjerende og inkluderende funksjon, fremfor konserverende og ekskluderende. Av samme grunn som norsk film aldri har hatt en autoritativ kanon på samme måte som litteraturen eller maleriet, er den norske filmhistorien preget av mørke rom og brutte stier. Nettopp derfor bør en norsk filmkanon bidra til å utforske vår forståelse av norsk filmhistorie, og derigjennom ha en diagnostisk funksjon. Men dette forutsetter en filmkultur og et debattklima som følger opp, og gir rom for debatter om kvalitet og identitet.

Alf Kjetil WalgermoFilmanmelder i Vårt land

  1. Flåklypa Grand Prix
  2. Jakten
  3. Oslo, 31. august 

Fant, Gategutter, Ni liv, Skrift i sne, Hustruer, Salmer fra kjøkkenet, deUSYNLIGE 

Å sette opp lister over favorittfilmer er en flyktig øvelse. Selv angrer jeg nesten alltid dagen etter at en liste er satt opp. Skulle jeg ikke valgt den i stedet for den? I dette tilfellet: Burde ikke akkurat den filmen ha vært med? Saken blir ikke enklere når man skal plukke ut ti filmer fra en norsk spillefilmhistorie på 100 år. Hvilke kriterier skal anvendes? Man velger selvsagt utfra kvalitet, men en liste av denne typen påvirkes også av hvilke aspekter man legger mest vekt på.

Norsk film er inne i en ny gullalder. Det hadde vært fristende å ha med enda flere filmer fra de siste ti årene. Samtidig skal listen også reflektere hundre års filmhistorie. Kjempene som gikk foran skal krediteres både for skuldre og egen filmkunst. På min liste synliggjøres denne sammenhengen i særlig grad ved filmene jeg har satt på andre- og tredjeplass, Erik Løchens Jakten (1959) og barnebarnet Joachim Triers Oslo, 31. august (2011). Listen er også et forsøk på å peke mot gullet bakover i tid, og samtidig understreke at noen våre beste regissører gjennom tidene fortsatt har flere år og filmer foran seg.

Som sagt: En slik liste er en umulig oppgave. Men gøy er det jo, selv om gode kandidater har måttet vike. Blant annet har jeg ikke med dokumentarfilmer på mi liste, både Thor Heyerdahls Kon-Tiki (1950) og Knut Erik Jensens Heftig og begeistret (2001) kunne vært aktuelle for en listeplass. Margreth Olin kunne også vært aktuell.

Jeg skulle gjerne hatt med flere filmer av kvinnelige regissører på listen. Både Sara Johnsen og Anne Sewitsky ligger i kjølvannet av Topp 10. Vibeke Løkkeberg ligger også svært nær, med Løperjenten (1981). Og Edith Carlmar, et stykke tilbake i tid. Likevel har jeg bare med Anja Breiens Hustruer (1975).

Det bekymrer meg ellers at jeg ikke har med filmer fra 1980- og 1990-tallet. Det førstnevnte tiåret er kanskje ikke det sterkeste, selv om Orions belte (1985) er blitt enmerkestein i nyere norsk filmhistorie. Men det var jo på 1990-tallet den nye bølgen i norsk film virkelig begynte å bygge seg opp, ikke minst 1997s «norwave» Budbringeren og Insomnia.

Ingen liste er fullkommen, og selv om 1990-tallet også byr på Bent Hamers Eggs (1995), som jeg gjerne skulle hatt med, får listen stå slik den nå står. Inkludert en hommage til Pål Bang-Hansen og hans debutfilm Skrift i sne (1966), et forbløffende moderne verk som i liten grad er blitt løftet helt opp der det hører hjemme. På en liste som denne. 

Per HaddalFilmkritiker 

  1. Flåklypa Grand Prix
  2. Salmer fra kjøkkenet
  3. DE Usynlige 

Trollelgen, Gjest Baardsen, Ni liv, Arven, Kjærlighetens kjøtere, Heftig og begeistret, Oslo, 31. august

Men hvor er Kronprinsen, Løperjenten, Liten Ida, En herre med bart, Herren og hans tjenere, Veiviseren, Elling, Vi gifter oss, Aldri annet enn bråk, Den brysomme mannen, Budbringeren, Eggs, O´Horten, X, Adjø solidaritet, TroløsBare  skyer beveger stjernene. For eks. Disse titlene viser hvor smertefulle  slike valg blir. Nødvendigvis og heldigvis. Norsk film er bedre enn sitt rykte – og har flere prestasjoner av nobelt karat enn den ofte tilkjennes. 

Ove SolumFørsteamanuensis, film- og fjernsynsvitenskap ved NTNU

  1. Fant
  2. Gategutter
  3. Jakten 

Salmer fra kjøkkenet, Budbringeren, Arven, Stella Polaris, Orions belte, Bare skyer beveger stjernene, Flåklypa Grand Prix 

Dette synes jeg har vært vanskelig, og jeg har derfor ventet til det siste. Slike lister får en jo til å tenke tilbake i tid. Hvilke filmer har betydd mye for meg? Hvilke filmer har vært viktig for den norske filmens historie? Hvilke filmer bærer regissørens særpregete «stempel»? 

Mange lignende spørsmål har surret og gått; hvilke filmer «bør» alle kjenne til? En filmkanon er ikke en for evigheten fastlagt størrelse. En kanon må nødvendigvis være uttrykk for en seleksjon, en prioritering, uten at det behøver å være snakk en eksklusjon. Den er praktisk for oss som underviser i film, men må imidlertid i bunn og grunn sees på som en invitasjon til en diskusjon av hva som ansees spesielt verdifullt fra vårt ståsted i dag. 

Audun Engelstad – Førsteamanuensis, film- og fjernsynsvitenskap ved HIL

  1. Insomnia
  2. Jakten
  3. Salmer fra kjøkkenet 

Fante-Anne, Det brenner i natt, Hustruer, To mistenkelige personer, Exit, Den brysomme mannen, Frida 

Det er flere utfordringer ved å sette opp en topp-10-liste. En ting er at man ikke har sett alt, og heller ikke husker alt man har sett. Det er også en tendens til å oppvurdere det som er nært i tid, mens vurderingen av eldre filmer også styres av filmenes eventuelle klassikerstatus. Dessuten, noen filmer skaper en umiddelbar begeistring første gang man ser den, mens den ved gjensyn synes å ha tapt seg. For andre filmer er dette omvendt. Estetiske vurderinger er med andre ord stadig skiftende. Og så er det selvsagt et spørsmål om representativitet. Når man har ført opp de titlene man føler at man absolutt må ha med, så skal resten av listen balanseres. Da sitter man gjerne med en lenger liste man har kladdet, og skal velge ut de siste bidragene. Hensyn til en viss spredning blant filmhistoriske epoker, estetiske retninger og sjangere, gjennomslag i samtiden spiller inn når titlene settes opp mot hverandre. Alt dette betyr at hvis man skulle sette opp en ny liste om bare noen får år så vil kanskje flere av titlene være byttet ut, selv om utvalget man velger fra er mer eller mindre det samme. Dette er noe av verdien ved slike lister, de holder levende en refleksjon og diskusjon av hvordan vi vurderer vår filmkultur. 

Anne Gjelsvik – Professor i filmvitenskap ved NTNU

  1. Jakten
  2. Salmer fra Kjøkkenet
  3. Oslo, 31.august

Den brysomme mannen, Løperjenten, Kjærlighetens kjøtere, Bare skyer beveger stjernene, Stella polaris, Ni Liv, Flåklypa Grand prix 

Norsk film er ikke mitt forskningsfelt, det betyr at jeg i møte med norsk film for det meste er som en vanlig tilskuer; de fleste norske filmene har jeg bare sett en gang.  Men har man virkelig sett en film man bare har sett en gang? 

Noen norske filmklassikere har jeg bare sett som dårlige vhs-utgaver som student, det gjelder flere av Arne Skouens filmer og Exit, ikke det beste grunnlaget for å komme på en beste film liste. Å lage en slik liste har gjort savnet av gode dvd-utgivelser av norske klassikere større. 

De fleste filmene på min liste har jeg sett flere ganger, men jeg har forsøkt å være tro mot den første filmopplevelsen. Jeg har valgt filmer som jeg husker som originale og sterke, som berørte eller overrasket meg når jeg så dem. 

Min første liste over beste filmer ble på over 30 filmer, mange her var vanskelig å velge bort. Helt umulig å velge blant Skouens filmer; jeg valgte en, det kunne vært fire. 

Alexander Huser Filmanmelder i Nettavisen

  1. X
  2. Jakten
  3. Oslo, 31. august 

Adjø solidaritet, Arven, Flåklypa Grand Prix, Insomnia, Kalde spor, Kunsten å tenke negativt, Line 

Det er både morsomt og ærefullt å bli bedt om å sette opp en slik liste, og naturligvis veldig utfordrende. Med ett blir man pinlig klar over hullene i sin filmskolering, uten anledning til å tette igjen alle. Men det er også vanskelig å veie filmer man har sett gjennom et relativt langt liv opp mot hverandre. Man skal vurdere filmer med en sentral posisjon i filmhistorien opp mot samtidige filmer som muligens har appellert mer direkte til ens egen erfaringsverden. 

Enhver film må vurderes ut fra sin historiske kontekst, men den som vurderer kommer heller ikke unna sitt subjektive møte med filmen. Uten at filmens alder behøver å være noen hindring for en sterk filmopplevelse. 

Listen min består av et knippe filmer som i mine øyne (og ører) imponerer både i form og fortelling, og som har bevart en sentral posisjon i min bevissthet. Den skulle imidlertid gjerne vært lenger – ikke minst er fraværet av dokumentarfilmer litt ubehagelig. Men sånn er altså den brutale virkeligheten. 

Bjørn Sørenssen Professor i film ved NTNU

  1. Heftig og begeistret
  2. Jakten
  3. Kalde spor 

Laila, Kampen om tungtvannet, Same Jakki, Hustruer, Veiviseren, Salmer fra kjøkkenet, Trolljegeren 

Kriteriene mine er vel at dette er filmer som har holdt/vil komme til å holde kvalitativt over tid og internasjonalt. Til min egen overraskelse valgte jeg Kalde spor og ikke Ni liv som Skouenfim (han må med), rett og slett fordi jeg mener det er hans beste film. Eget ståsted markeres vel også i valget av to dokumentarer og to dokumentarrelaterte filmer blant de 10.

Britt Sørensen – Filmkritiker i Bergens Tidende

  1. Oslo, 31. august
  2. Flåklypa Grand Prix
  3. Vinterkyss  

Salmer fra kjøkkenet, Eggs, Eddie og Suzanne, Budbringeren, Upperdog, Den brysomme mannen, Jørgen + Anne = sant 

Det største problemet med en slik liste er selvsagt at jeg ikke har sett alle norske filmer. Og at mange filmer har kvaliteter ut fra sin tid og den tidens tekniske muligheter. Og at hukommelsen er en upålitelig ting. Noen filmer har jeg sett en gang og husker med begeistring, men begeistringen er farget av en rekke forhold. F.eks: Så jeg filmen som kritiker eller som vanlig publikummer? Så jeg den på et tidspunkt i livet da tematikken veide tyngre enn det filmatiske, slik at filmen dermed fikk faktisk betydning for livet mitt? Er en films endringspotensial et kvalitetstegn?  I så fall burde f.eks An-Magritt, Løperjenten, Abort, Hustruer-filmene og flere filmer av Wam og Wennerød vært inne på listen.

Andre filmer har ved flere gangers gjensyn bekreftet sine kvaliteter, og dermed festet seg enda sterkere i hukommelsen. Samtidig blir denne forsterkningen en urettferdighet overfor filmer jeg ikke har sett mer enn en gang.

Dessuten: Noen filmer henter sin kvalitet ut fra at de er interessante, eller markerer et vendepunkt i norsk film. Slik sett burde både Orions belte og Veiviseren vært med. Eller De dødes tjern, for den del.

Og slik kan man holde på og veie den ene faktoren etter den andre opp mot hverandre til man får vondt i magen.  

Christin Berg – Filmsjef Oslokino

  1. Salmer fra kjøkkenet
  2. Kjærlighetens kjøtere
  3. Vinterkyss 
  • Jakten, De usynlige, De dødes tjern, Flåklypa Grand Prix, Oslo, 31 august, Ni liv, Døden er et kjærtegn

Min utfordring i forhold til denne listen, er i første rekke at jeg har mange og store hull før 1985. Jeg har sett flere av høydepunktene, men det er mange av filmfavorittene jeg rett og slett ikke har sett. I dagens lys blir også mange av de historiske filmene lett komiske og bærer preg av at de ikke har tålt tidens tann. Jeg har prøvd å trekke fram filmer som i sin sjanger har en tyngde og kvalitet, uavhengig av tid og format. Og, naturlig nok, filmer som har satt sine spor hos meg. 

Dag Sødtholt – Filmkritiker

  1. Motforestilling
  2. Brent av frost
  3. Oslo, 31. august 

Døden er et kjærtegn, To mistenkelige personer, De dødes tjern, I slik en natt, Kalde Spor, Budbringeren, Den brysomme mannen 

Som vanlig råder dyp frustrasjon når slike lister skal snekres. Ikke bare er nåløyet med kun ti titler uhyre trangt. Det føles vondt å måtte utelate fremragende arbeider som Vibeke Løkkebergs Åpenbaringen eller Erik Skioldbjærgs Nokas. Det største problemet er imidlertid at filmene er inntatt over et veldig spenn av tid. Jeg er definitivt verken det samme mennesket eller har samme smak og filmforståelse som da jeg storøyd ble revet med av Orions Belte i 1985. Det hadde derfor vært ønskelig med videre tidsfrister, slik at man kunne rekke å se seg opp på filmer som man ellers ikke tør ta i betraktning for listen, fordi vurderingen kun er basert på vage erindringer, i tillegg nedarvet fra en tidligere, upålitelig versjon av en selv. En annen frustrasjon er en viss mangel i kjennskapet til norsk film. Hva man har sett er litt tilfeldig og en mer systematisk oppdagelsesreise hadde vært ønskelig. Men livet er kort og listen over andre filmer som bør ses er lang. 

Jon Iversen – Daglig leder av Norsk filmklubbforbund

  1. Jakten
  2. Reprise
  3. Gategutter

Hustruer, Løperjenten, X, Budbringeren, Salmer fra kjøkkenet, Vinterkyss, De vergeløse 

Jeg har valgt filmene ut blant de jeg har sett, altså fra et utvalg som allerede er gjort, delvis på grunnlag av fordommer og tilfeldigheter. Filmene er allerede silt ut av filminstituttet, nasjonalbiblioteket, NRK, filmklubber osv. Kvalitetskriteriene mine er evne til filmatisk nyskaping og evne til å ta opp menneskelige, sosiale og politiske problemstillinger på noe jeg oppfatter som en god måte. Film som gir meg et nytt perspektiv. Jeg har lagt liten vekt på publikumstall og ofte mer på filmens betydning i sin samtid enn dens betydning i dag. Jeg synes det er vanskelig å bedømme samtidsfilmene i en slik historisk kontekst. Filmatisk og teknisk er norsk samtidsfilm på et historisk høyt nivå, men innholdsmessig er jeg mer i tvil. Tiden vil vise heter det, men vil den det, eller er det bare nyansene som forsvinner?

Gunnar Strøm – Førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda

  1. Flåklypa Grand Prix
  2. Heftig og begeistret
  3. Slipp Jimmy fri 

Jakten, Oslo, 31. august, Kroppen min, Eggs, Gategutter, De dødes tjern, En håndfull tid 

Gir det mening å rangere kunst?  Både ja og nei.  På den ene sida er det umulig å finne rettferdige kriterier for å rangere kunstnerisk kvalitet.  På den andre sida trenger enhver kunstart en kanon, vi trenger felles referanser om hva som regnes som god kunst, som god film.  Jeg refererer også selv ofte til Oscar-vinnere og andre prisvinnere når jeg skal presisere at en film er god eller viktig.  Og dessuten er det GØY å sette opp lister.  Gjerne med smale kriterier. 

Jeg har valgt NORSKE filmer og har derfor ikke tatt med filmer som Sult og Edvard Munch med utenlandske regissører. 

Som filmhistoriker skulle jeg gjerne hatt med flere eldre norske filmer som helt klart var både gode og viktige i sin samtid. Kvalitetsmessig nådde de dessverre ikke opp i mine øyne anno 2011. 

Et annet spørsmål er om man skal velge gode filmer eller viktige filmer.  Jeg er nok et sted midt i mellom.  De fleste filmene på lista mi har hatt et stort publikum selv om publikumsuksess ikke har vært et viktig kriterium for meg.  Andre filmer var både publikums- og kritikersuksesser da de kom, men når man ser dem idag, klarer de ikke å gjenskape den gode opplevelsen fra den gang da og er derfor ikke på lista. 

Jeg har da endt opp med ei liste på 10 filmer som har vært VIKTIG FOR MEG.  Gategutter tok plassen til Ni liv etter at jeg skrev dette.

Ved rangeringa av de 3 beste filmene har jeg valgt filmer som jeg til stadighet har kommet tilbake til og som jeg er stolt av å vise fram til internasjonale kollegaer. 

Hege Jaer Programmedarbeider Cinemateket i Oslo

  1. Motforestilling
  2. Å seile sin egen sjø
  3. Døden er et kjærtegn 

Douglas, Eggs, Madame besøker Oslo, Veiviseren, Flåklypa Grand Prix, Reprise, Ungen 

Listen er fullstendig subjektiv, slike lister kan umulig være noe annet. Den er også ufullstendig, når jeg kun kan foreslå ti titler. De ti titlene jeg likevel har plukket ut, er filmer jeg absolutt anbefaler andre å se. Det er ti filmer med udiskutable kvaliteter, ti filmer som alle på et eller annet vis har overrasket og imponert meg, berørt og gledet meg. Filmer som tåler å sees om og om igjen.   

Det er så mange faktorer som påvirker ens møte med en film: dagsformen, konteksten, hvilke filmer man har sett fra før av, hvilke forventninger man har. Og det er ikke alltid noen logikk i hvorfor noen filmer går i glemmeboken, mens andre igjen blir hengende. Men til tross for at slike lister aldri vil klare å fange noen objektiv sannhet, og hva som ender opp som «vinneren» er det minst interessante, er det gøy å lage dem og ofte inspirerende å lese dem. Kanskje ser man en film som står på noen andre sin liste, og vips, så må man revurdere sin egen.  

Irene Torp Halvorsen Daglig leder Cinemateket i Kristiansand

  1. Jakten
  2. Insomnia
  3. Ni liv 

Bare skyer beveger stjernene, Budbringeren, De dødes tjern, Døden er et kjærtegn, Eggs, Oslo 31. august, X 

Det var faktisk ikke så vanskelig å lage en foreløpig liste med 25-30 titler, men å så kutte ned til kun ti filmer – for ikke å snakke om å lage en topp tre – var nesten umulig. Noen av filmene har jeg sett bare en gang, og det for mange år siden, så det kan hende de ikke var så gode som jeg husker dem. Jeg er heller ikke helt sikker på hvilken av Edith Carlmars filmer jeg egentlig liker best, om en barnefilm jeg ikke har sett på nesten 12-13 år kan være så god som jeg husker den, eller hvorfor jeg ikke har med noe fra før 1945. Hvilke kriterier skal legges til grunn, hvor subjektiv og personlig skal den være, hvor mye skal hvor viktig en film er historisk telle i forhold til gleden seeropplevelsen gir? (Og er det lov å lage en liste uten Flåklypa?) Det eneste jeg egentlig er sikker på er at jeg kommer til å gruble på denne lista lenge etter at jeg har levert inn mitt bidrag. 

Jan Erik Holst – Redaktør i NFI

  1. Salmer fra kjøkkenet
  2. Jakten
  3. Reprise 

Fant, De værgeløse, Gjest Baardsen, Markens Grøde, Ni liv, Kalde spor, Døden er et kjærtegn 

Det å lage en ti på topp liste er en utfordring i historisk tilnærming, faglig fordypning og personlig smak. I dette arbeidet tror jeg det er også viktig med noen objektive kriterier. Hvilke filmer har hatt godt besøk, gode kritikker, internasjonal oppmersomhet i form av festivalinvitasjoner og -priser og ikke minst hvilke filmer «flyter» fremdeles i den kulturelle og sosiale bevissthet, hvilke filmer er «in» eller «hotte» også etter en viss tid i samtidens hurtige utvikling?  I cinemateksammenheng ser man ofte hva som går og hva som synker ved programmering av relativt kjente filmer fra den nære fortid. Men i hovedsak er det vel et utrykk for prioriteringer av god dramaturgi, fengslende historier, gode karakterer og ikke minst moralsk og filosofisk viktighet i historien. Pluss den personlige smaken da, heldigvis.

Videre til jurylistenes del 2

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Juryens lister fra kåringen av «Jakten»

Juryens lister fra kåringen av «Jakten»

Her kan du se listene og lese kommentarene til jurymedlemmene som kåret Erik Løchens  Jakten (1959) til tidenes beste norske kinofilm.

 

 

 

 

 

 

 

Du kan se den endelige listen med de «ti beste» her:  Jakten ble tidenes beste norske film

 

 

 

Johanne K. Servoll – Stipendiat i filmvitenskap  ved HIL

  1. Kalde spor
  2. Oslo, 31. august
  3. Laila 

Adjø solidaritet, Jakten, Løperjenten, Flåklypa Grand Prix, Hustruer, Salmer fra kjøkkenet, Liv

Det er åpenbare grunner til å stille spørsmålstegn ved verdien av denne typen lister. Og det føles absurd å i det hele tatt sammenligne filmene for å komme frem til en rangering. Denne lista er en av flere mulige. Men i stedet for generelle refleksjoner omkring problematikken ved forsøk på kanonisering, vil jeg påpeke at en kanon kan og bør ha en engasjerende og inkluderende funksjon, fremfor konserverende og ekskluderende. Av samme grunn som norsk film aldri har hatt en autoritativ kanon på samme måte som litteraturen eller maleriet, er den norske filmhistorien preget av mørke rom og brutte stier. Nettopp derfor bør en norsk filmkanon bidra til å utforske vår forståelse av norsk filmhistorie, og derigjennom ha en diagnostisk funksjon. Men dette forutsetter en filmkultur og et debattklima som følger opp, og gir rom for debatter om kvalitet og identitet.

Alf Kjetil WalgermoFilmanmelder i Vårt land

  1. Flåklypa Grand Prix
  2. Jakten
  3. Oslo, 31. august 

Fant, Gategutter, Ni liv, Skrift i sne, Hustruer, Salmer fra kjøkkenet, deUSYNLIGE 

Å sette opp lister over favorittfilmer er en flyktig øvelse. Selv angrer jeg nesten alltid dagen etter at en liste er satt opp. Skulle jeg ikke valgt den i stedet for den? I dette tilfellet: Burde ikke akkurat den filmen ha vært med? Saken blir ikke enklere når man skal plukke ut ti filmer fra en norsk spillefilmhistorie på 100 år. Hvilke kriterier skal anvendes? Man velger selvsagt utfra kvalitet, men en liste av denne typen påvirkes også av hvilke aspekter man legger mest vekt på.

Norsk film er inne i en ny gullalder. Det hadde vært fristende å ha med enda flere filmer fra de siste ti årene. Samtidig skal listen også reflektere hundre års filmhistorie. Kjempene som gikk foran skal krediteres både for skuldre og egen filmkunst. På min liste synliggjøres denne sammenhengen i særlig grad ved filmene jeg har satt på andre- og tredjeplass, Erik Løchens Jakten (1959) og barnebarnet Joachim Triers Oslo, 31. august (2011). Listen er også et forsøk på å peke mot gullet bakover i tid, og samtidig understreke at noen våre beste regissører gjennom tidene fortsatt har flere år og filmer foran seg.

Som sagt: En slik liste er en umulig oppgave. Men gøy er det jo, selv om gode kandidater har måttet vike. Blant annet har jeg ikke med dokumentarfilmer på mi liste, både Thor Heyerdahls Kon-Tiki (1950) og Knut Erik Jensens Heftig og begeistret (2001) kunne vært aktuelle for en listeplass. Margreth Olin kunne også vært aktuell.

Jeg skulle gjerne hatt med flere filmer av kvinnelige regissører på listen. Både Sara Johnsen og Anne Sewitsky ligger i kjølvannet av Topp 10. Vibeke Løkkeberg ligger også svært nær, med Løperjenten (1981). Og Edith Carlmar, et stykke tilbake i tid. Likevel har jeg bare med Anja Breiens Hustruer (1975).

Det bekymrer meg ellers at jeg ikke har med filmer fra 1980- og 1990-tallet. Det førstnevnte tiåret er kanskje ikke det sterkeste, selv om Orions belte (1985) er blitt enmerkestein i nyere norsk filmhistorie. Men det var jo på 1990-tallet den nye bølgen i norsk film virkelig begynte å bygge seg opp, ikke minst 1997s «norwave» Budbringeren og Insomnia.

Ingen liste er fullkommen, og selv om 1990-tallet også byr på Bent Hamers Eggs (1995), som jeg gjerne skulle hatt med, får listen stå slik den nå står. Inkludert en hommage til Pål Bang-Hansen og hans debutfilm Skrift i sne (1966), et forbløffende moderne verk som i liten grad er blitt løftet helt opp der det hører hjemme. På en liste som denne. 

Per HaddalFilmkritiker 

  1. Flåklypa Grand Prix
  2. Salmer fra kjøkkenet
  3. DE Usynlige 

Trollelgen, Gjest Baardsen, Ni liv, Arven, Kjærlighetens kjøtere, Heftig og begeistret, Oslo, 31. august

Men hvor er Kronprinsen, Løperjenten, Liten Ida, En herre med bart, Herren og hans tjenere, Veiviseren, Elling, Vi gifter oss, Aldri annet enn bråk, Den brysomme mannen, Budbringeren, Eggs, O´Horten, X, Adjø solidaritet, TroløsBare  skyer beveger stjernene. For eks. Disse titlene viser hvor smertefulle  slike valg blir. Nødvendigvis og heldigvis. Norsk film er bedre enn sitt rykte – og har flere prestasjoner av nobelt karat enn den ofte tilkjennes. 

Ove SolumFørsteamanuensis, film- og fjernsynsvitenskap ved NTNU

  1. Fant
  2. Gategutter
  3. Jakten 

Salmer fra kjøkkenet, Budbringeren, Arven, Stella Polaris, Orions belte, Bare skyer beveger stjernene, Flåklypa Grand Prix 

Dette synes jeg har vært vanskelig, og jeg har derfor ventet til det siste. Slike lister får en jo til å tenke tilbake i tid. Hvilke filmer har betydd mye for meg? Hvilke filmer har vært viktig for den norske filmens historie? Hvilke filmer bærer regissørens særpregete «stempel»? 

Mange lignende spørsmål har surret og gått; hvilke filmer «bør» alle kjenne til? En filmkanon er ikke en for evigheten fastlagt størrelse. En kanon må nødvendigvis være uttrykk for en seleksjon, en prioritering, uten at det behøver å være snakk en eksklusjon. Den er praktisk for oss som underviser i film, men må imidlertid i bunn og grunn sees på som en invitasjon til en diskusjon av hva som ansees spesielt verdifullt fra vårt ståsted i dag. 

Audun Engelstad – Førsteamanuensis, film- og fjernsynsvitenskap ved HIL

  1. Insomnia
  2. Jakten
  3. Salmer fra kjøkkenet 

Fante-Anne, Det brenner i natt, Hustruer, To mistenkelige personer, Exit, Den brysomme mannen, Frida 

Det er flere utfordringer ved å sette opp en topp-10-liste. En ting er at man ikke har sett alt, og heller ikke husker alt man har sett. Det er også en tendens til å oppvurdere det som er nært i tid, mens vurderingen av eldre filmer også styres av filmenes eventuelle klassikerstatus. Dessuten, noen filmer skaper en umiddelbar begeistring første gang man ser den, mens den ved gjensyn synes å ha tapt seg. For andre filmer er dette omvendt. Estetiske vurderinger er med andre ord stadig skiftende. Og så er det selvsagt et spørsmål om representativitet. Når man har ført opp de titlene man føler at man absolutt må ha med, så skal resten av listen balanseres. Da sitter man gjerne med en lenger liste man har kladdet, og skal velge ut de siste bidragene. Hensyn til en viss spredning blant filmhistoriske epoker, estetiske retninger og sjangere, gjennomslag i samtiden spiller inn når titlene settes opp mot hverandre. Alt dette betyr at hvis man skulle sette opp en ny liste om bare noen får år så vil kanskje flere av titlene være byttet ut, selv om utvalget man velger fra er mer eller mindre det samme. Dette er noe av verdien ved slike lister, de holder levende en refleksjon og diskusjon av hvordan vi vurderer vår filmkultur. 

Anne Gjelsvik – Professor i filmvitenskap ved NTNU

  1. Jakten
  2. Salmer fra Kjøkkenet
  3. Oslo, 31.august

Den brysomme mannen, Løperjenten, Kjærlighetens kjøtere, Bare skyer beveger stjernene, Stella polaris, Ni Liv, Flåklypa Grand prix 

Norsk film er ikke mitt forskningsfelt, det betyr at jeg i møte med norsk film for det meste er som en vanlig tilskuer; de fleste norske filmene har jeg bare sett en gang.  Men har man virkelig sett en film man bare har sett en gang? 

Noen norske filmklassikere har jeg bare sett som dårlige vhs-utgaver som student, det gjelder flere av Arne Skouens filmer og Exit, ikke det beste grunnlaget for å komme på en beste film liste. Å lage en slik liste har gjort savnet av gode dvd-utgivelser av norske klassikere større. 

De fleste filmene på min liste har jeg sett flere ganger, men jeg har forsøkt å være tro mot den første filmopplevelsen. Jeg har valgt filmer som jeg husker som originale og sterke, som berørte eller overrasket meg når jeg så dem. 

Min første liste over beste filmer ble på over 30 filmer, mange her var vanskelig å velge bort. Helt umulig å velge blant Skouens filmer; jeg valgte en, det kunne vært fire. 

Alexander Huser Filmanmelder i Nettavisen

  1. X
  2. Jakten
  3. Oslo, 31. august 

Adjø solidaritet, Arven, Flåklypa Grand Prix, Insomnia, Kalde spor, Kunsten å tenke negativt, Line 

Det er både morsomt og ærefullt å bli bedt om å sette opp en slik liste, og naturligvis veldig utfordrende. Med ett blir man pinlig klar over hullene i sin filmskolering, uten anledning til å tette igjen alle. Men det er også vanskelig å veie filmer man har sett gjennom et relativt langt liv opp mot hverandre. Man skal vurdere filmer med en sentral posisjon i filmhistorien opp mot samtidige filmer som muligens har appellert mer direkte til ens egen erfaringsverden. 

Enhver film må vurderes ut fra sin historiske kontekst, men den som vurderer kommer heller ikke unna sitt subjektive møte med filmen. Uten at filmens alder behøver å være noen hindring for en sterk filmopplevelse. 

Listen min består av et knippe filmer som i mine øyne (og ører) imponerer både i form og fortelling, og som har bevart en sentral posisjon i min bevissthet. Den skulle imidlertid gjerne vært lenger – ikke minst er fraværet av dokumentarfilmer litt ubehagelig. Men sånn er altså den brutale virkeligheten. 

Bjørn Sørenssen Professor i film ved NTNU

  1. Heftig og begeistret
  2. Jakten
  3. Kalde spor 

Laila, Kampen om tungtvannet, Same Jakki, Hustruer, Veiviseren, Salmer fra kjøkkenet, Trolljegeren 

Kriteriene mine er vel at dette er filmer som har holdt/vil komme til å holde kvalitativt over tid og internasjonalt. Til min egen overraskelse valgte jeg Kalde spor og ikke Ni liv som Skouenfim (han må med), rett og slett fordi jeg mener det er hans beste film. Eget ståsted markeres vel også i valget av to dokumentarer og to dokumentarrelaterte filmer blant de 10.

Britt Sørensen – Filmkritiker i Bergens Tidende

  1. Oslo, 31. august
  2. Flåklypa Grand Prix
  3. Vinterkyss  

Salmer fra kjøkkenet, Eggs, Eddie og Suzanne, Budbringeren, Upperdog, Den brysomme mannen, Jørgen + Anne = sant 

Det største problemet med en slik liste er selvsagt at jeg ikke har sett alle norske filmer. Og at mange filmer har kvaliteter ut fra sin tid og den tidens tekniske muligheter. Og at hukommelsen er en upålitelig ting. Noen filmer har jeg sett en gang og husker med begeistring, men begeistringen er farget av en rekke forhold. F.eks: Så jeg filmen som kritiker eller som vanlig publikummer? Så jeg den på et tidspunkt i livet da tematikken veide tyngre enn det filmatiske, slik at filmen dermed fikk faktisk betydning for livet mitt? Er en films endringspotensial et kvalitetstegn?  I så fall burde f.eks An-Magritt, Løperjenten, Abort, Hustruer-filmene og flere filmer av Wam og Wennerød vært inne på listen.

Andre filmer har ved flere gangers gjensyn bekreftet sine kvaliteter, og dermed festet seg enda sterkere i hukommelsen. Samtidig blir denne forsterkningen en urettferdighet overfor filmer jeg ikke har sett mer enn en gang.

Dessuten: Noen filmer henter sin kvalitet ut fra at de er interessante, eller markerer et vendepunkt i norsk film. Slik sett burde både Orions belte og Veiviseren vært med. Eller De dødes tjern, for den del.

Og slik kan man holde på og veie den ene faktoren etter den andre opp mot hverandre til man får vondt i magen.  

Christin Berg – Filmsjef Oslokino

  1. Salmer fra kjøkkenet
  2. Kjærlighetens kjøtere
  3. Vinterkyss 
  • Jakten, De usynlige, De dødes tjern, Flåklypa Grand Prix, Oslo, 31 august, Ni liv, Døden er et kjærtegn

Min utfordring i forhold til denne listen, er i første rekke at jeg har mange og store hull før 1985. Jeg har sett flere av høydepunktene, men det er mange av filmfavorittene jeg rett og slett ikke har sett. I dagens lys blir også mange av de historiske filmene lett komiske og bærer preg av at de ikke har tålt tidens tann. Jeg har prøvd å trekke fram filmer som i sin sjanger har en tyngde og kvalitet, uavhengig av tid og format. Og, naturlig nok, filmer som har satt sine spor hos meg. 

Dag Sødtholt – Filmkritiker

  1. Motforestilling
  2. Brent av frost
  3. Oslo, 31. august 

Døden er et kjærtegn, To mistenkelige personer, De dødes tjern, I slik en natt, Kalde Spor, Budbringeren, Den brysomme mannen 

Som vanlig råder dyp frustrasjon når slike lister skal snekres. Ikke bare er nåløyet med kun ti titler uhyre trangt. Det føles vondt å måtte utelate fremragende arbeider som Vibeke Løkkebergs Åpenbaringen eller Erik Skioldbjærgs Nokas. Det største problemet er imidlertid at filmene er inntatt over et veldig spenn av tid. Jeg er definitivt verken det samme mennesket eller har samme smak og filmforståelse som da jeg storøyd ble revet med av Orions Belte i 1985. Det hadde derfor vært ønskelig med videre tidsfrister, slik at man kunne rekke å se seg opp på filmer som man ellers ikke tør ta i betraktning for listen, fordi vurderingen kun er basert på vage erindringer, i tillegg nedarvet fra en tidligere, upålitelig versjon av en selv. En annen frustrasjon er en viss mangel i kjennskapet til norsk film. Hva man har sett er litt tilfeldig og en mer systematisk oppdagelsesreise hadde vært ønskelig. Men livet er kort og listen over andre filmer som bør ses er lang. 

Jon Iversen – Daglig leder av Norsk filmklubbforbund

  1. Jakten
  2. Reprise
  3. Gategutter

Hustruer, Løperjenten, X, Budbringeren, Salmer fra kjøkkenet, Vinterkyss, De vergeløse 

Jeg har valgt filmene ut blant de jeg har sett, altså fra et utvalg som allerede er gjort, delvis på grunnlag av fordommer og tilfeldigheter. Filmene er allerede silt ut av filminstituttet, nasjonalbiblioteket, NRK, filmklubber osv. Kvalitetskriteriene mine er evne til filmatisk nyskaping og evne til å ta opp menneskelige, sosiale og politiske problemstillinger på noe jeg oppfatter som en god måte. Film som gir meg et nytt perspektiv. Jeg har lagt liten vekt på publikumstall og ofte mer på filmens betydning i sin samtid enn dens betydning i dag. Jeg synes det er vanskelig å bedømme samtidsfilmene i en slik historisk kontekst. Filmatisk og teknisk er norsk samtidsfilm på et historisk høyt nivå, men innholdsmessig er jeg mer i tvil. Tiden vil vise heter det, men vil den det, eller er det bare nyansene som forsvinner?

Gunnar Strøm – Førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda

  1. Flåklypa Grand Prix
  2. Heftig og begeistret
  3. Slipp Jimmy fri 

Jakten, Oslo, 31. august, Kroppen min, Eggs, Gategutter, De dødes tjern, En håndfull tid 

Gir det mening å rangere kunst?  Både ja og nei.  På den ene sida er det umulig å finne rettferdige kriterier for å rangere kunstnerisk kvalitet.  På den andre sida trenger enhver kunstart en kanon, vi trenger felles referanser om hva som regnes som god kunst, som god film.  Jeg refererer også selv ofte til Oscar-vinnere og andre prisvinnere når jeg skal presisere at en film er god eller viktig.  Og dessuten er det GØY å sette opp lister.  Gjerne med smale kriterier. 

Jeg har valgt NORSKE filmer og har derfor ikke tatt med filmer som Sult og Edvard Munch med utenlandske regissører. 

Som filmhistoriker skulle jeg gjerne hatt med flere eldre norske filmer som helt klart var både gode og viktige i sin samtid. Kvalitetsmessig nådde de dessverre ikke opp i mine øyne anno 2011. 

Et annet spørsmål er om man skal velge gode filmer eller viktige filmer.  Jeg er nok et sted midt i mellom.  De fleste filmene på lista mi har hatt et stort publikum selv om publikumsuksess ikke har vært et viktig kriterium for meg.  Andre filmer var både publikums- og kritikersuksesser da de kom, men når man ser dem idag, klarer de ikke å gjenskape den gode opplevelsen fra den gang da og er derfor ikke på lista. 

Jeg har da endt opp med ei liste på 10 filmer som har vært VIKTIG FOR MEG.  Gategutter tok plassen til Ni liv etter at jeg skrev dette.

Ved rangeringa av de 3 beste filmene har jeg valgt filmer som jeg til stadighet har kommet tilbake til og som jeg er stolt av å vise fram til internasjonale kollegaer. 

Hege Jaer Programmedarbeider Cinemateket i Oslo

  1. Motforestilling
  2. Å seile sin egen sjø
  3. Døden er et kjærtegn 

Douglas, Eggs, Madame besøker Oslo, Veiviseren, Flåklypa Grand Prix, Reprise, Ungen 

Listen er fullstendig subjektiv, slike lister kan umulig være noe annet. Den er også ufullstendig, når jeg kun kan foreslå ti titler. De ti titlene jeg likevel har plukket ut, er filmer jeg absolutt anbefaler andre å se. Det er ti filmer med udiskutable kvaliteter, ti filmer som alle på et eller annet vis har overrasket og imponert meg, berørt og gledet meg. Filmer som tåler å sees om og om igjen.   

Det er så mange faktorer som påvirker ens møte med en film: dagsformen, konteksten, hvilke filmer man har sett fra før av, hvilke forventninger man har. Og det er ikke alltid noen logikk i hvorfor noen filmer går i glemmeboken, mens andre igjen blir hengende. Men til tross for at slike lister aldri vil klare å fange noen objektiv sannhet, og hva som ender opp som «vinneren» er det minst interessante, er det gøy å lage dem og ofte inspirerende å lese dem. Kanskje ser man en film som står på noen andre sin liste, og vips, så må man revurdere sin egen.  

Irene Torp Halvorsen Daglig leder Cinemateket i Kristiansand

  1. Jakten
  2. Insomnia
  3. Ni liv 

Bare skyer beveger stjernene, Budbringeren, De dødes tjern, Døden er et kjærtegn, Eggs, Oslo 31. august, X 

Det var faktisk ikke så vanskelig å lage en foreløpig liste med 25-30 titler, men å så kutte ned til kun ti filmer – for ikke å snakke om å lage en topp tre – var nesten umulig. Noen av filmene har jeg sett bare en gang, og det for mange år siden, så det kan hende de ikke var så gode som jeg husker dem. Jeg er heller ikke helt sikker på hvilken av Edith Carlmars filmer jeg egentlig liker best, om en barnefilm jeg ikke har sett på nesten 12-13 år kan være så god som jeg husker den, eller hvorfor jeg ikke har med noe fra før 1945. Hvilke kriterier skal legges til grunn, hvor subjektiv og personlig skal den være, hvor mye skal hvor viktig en film er historisk telle i forhold til gleden seeropplevelsen gir? (Og er det lov å lage en liste uten Flåklypa?) Det eneste jeg egentlig er sikker på er at jeg kommer til å gruble på denne lista lenge etter at jeg har levert inn mitt bidrag. 

Jan Erik Holst – Redaktør i NFI

  1. Salmer fra kjøkkenet
  2. Jakten
  3. Reprise 

Fant, De værgeløse, Gjest Baardsen, Markens Grøde, Ni liv, Kalde spor, Døden er et kjærtegn 

Det å lage en ti på topp liste er en utfordring i historisk tilnærming, faglig fordypning og personlig smak. I dette arbeidet tror jeg det er også viktig med noen objektive kriterier. Hvilke filmer har hatt godt besøk, gode kritikker, internasjonal oppmersomhet i form av festivalinvitasjoner og -priser og ikke minst hvilke filmer «flyter» fremdeles i den kulturelle og sosiale bevissthet, hvilke filmer er «in» eller «hotte» også etter en viss tid i samtidens hurtige utvikling?  I cinemateksammenheng ser man ofte hva som går og hva som synker ved programmering av relativt kjente filmer fra den nære fortid. Men i hovedsak er det vel et utrykk for prioriteringer av god dramaturgi, fengslende historier, gode karakterer og ikke minst moralsk og filosofisk viktighet i historien. Pluss den personlige smaken da, heldigvis.

Videre til jurylistenes del 2

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY