Åse Kringstad og Virke Produsentforeningen gir en feilaktig fremstilling av Dramatikerforbundets anliggende i sitt innlegg på Rushprint.no.

Dramatikerforbundet sverter ikke hele produsentstanden, og jeg er skuffet over at det viktigste for Virke Produsentforeningen virker å være å anklage oss for det. Det er vanskelig å tenke seg en tydeligere måte å presisere at det dreier seg om et fåtall produsenter, enn å understreke at det dreier seg om et fåtall produsenter, slik vi gjør i saken det refereres til. Jeg gjentar det gjerne: «Vi vil understreke at dette gjelder et fåtall produsenter, men de få det gjelder, ødelegger for en hel bransje.» Vi mener det er den produsenten som truer en manusforfatter med evig arbeidsledighet som sverter produsentstanden, ikke vi som forteller at dette skjer, og vil forhindre at det brer om seg. Er produsentenes forening virkelig uenig i det?

Det er mange grunner til at et prosjekt endrer retning underveis, og mange av dem er utvilsomt gode. Det Dramatikerforbundet etterlyser er bedre oppfølging av prosessene, ikke av kreative uenigheter. Vi er litt forbløffet over at Virke Produsentforeningen ikke slutter helhjertet opp om et slikt ønske. Foreningens medlemmer er i all hovedsak ryddige og profesjonelle, og burde være glade for å kunne vise frem at de har gode prosesser. Slik dokumentasjon gir dessuten legitimitet til Norsk filminstitutts (NFI) ordninger, og viser at statlige tilskudd forvaltes på en god måte.

Det oppløftende ved tilsvaret fra Virke Produsentforeningen, er at det viser at de regner profesjonalitet og ryddige forhold som et ideal. Dette er et ideal Dramatikerforbundet helhjertet deler. Spørsmålet er: Hva skal vi gjøre med aktører som ikke bekjenner seg til det samme idealet? Det er ikke så enkelt å «håndtere brudd på inngåtte avtaler i rette kanaler mellom partene det gjelder», når den ene parten har fått beskjed om at en slik håndtering vil bety slutten på karrieren. Det kan være tomme trusler, men hadde noen av oss våget å ta den sjansen? 

Produsent og manusforfatter er ikke likeverdige parter i verken forhandlinger eller konflikter. Manusforfattere er helt avhengige av produsenter, og det vet selvsagt produsentene. Og det er ikke slik at de fleste norske manusforfattere har profesjonell agent, slik Produsentforeningen påstår, de fleste representerer seg selv, inkludert de med minst erfaring, som også er de mest sårbare. Dramatikerforbundet kan gi juridisk hjelp til manusforfattere som ber om det, og vi løser ofte konflikter i godt samarbeid med Virke Produsentforeningen. Likevel, det fordrer at de tør.

Norske produsenter er generelt anstendige og dyktige og modige, og det er jo slett ikke de jeg kritiserer i intervjuet. Dermed etterlater produsentforeningen her et inntrykk av at de går i krigen på vegne av de få råtne eplene. Vi håper og tror at det ikke er intensjonen, men vi skulle ønske at de viste større interesse for problematikken, og støttet oss i ønsket om bedre oppfølging fra NFIs side.

Øyvind Stålen er nestleder i Dramatikerforbundet.