Foto: «Nr 24» – en av filmene som aktualiserer forholdet mellom kino og strømming.

De siste ukene har bydd på to nyhetsoppslag som beskriver vilkårene for norsk film, i dag og i morgen. Det ene handler om norske filmer som tas av kinoene etter 60 dager, for så å vises eksklusivt på en strømmeplattform. Eksemplet er storfilmen Nr. 24, der Netflix er medfinansiør. For kinoene representerer det en åpenbar utfordring at filmer som fremdeles kan fylle kinosalene må tas av plakaten. I tillegg påvirker dette den sterke posisjonen norsk film har på kinoene. Den andre nyheten er at det nå – endelig – ser ut til å være enighet om å lovpålegge strømmeaktører en medfinansieringsplikt. En slik plikt, med ulike variasjoner, er allerede innført i en lang rekke europeiske land. Hvilke konsekvenser dette vil ha for kino- og strømmetilbudet i fremtiden er det vanskelig å gi en helt konkret spådom om. 

Det vi derimot kan si noe om er hvordan situasjonen er i dag. Vi har nylig gjennomført en undersøkelse, finansiert av Medietilsynet, om norsk films synlighet på strømmetjenester og på kino. Og for å begynne med konklusjonen: Norsk film har gode kår på kino, mens de på strømmetjenestene må kjemte en hard kamp for oppmerksomheten.

Undersøkelsen vår ble gjennomført i oktober og november. Vi registrerte samtlige visninger til Oslo kinoene hver fredag i perioden uke 43 til 46. Dette utgjorde til sammen 87 filmer fordelt på 510 forestillinger. I tillegg registrerte vi såkalte øyeblikksbilder av strømmetjenestenes tilbud i uke 43 og 47. De aktuelle strømmetjenestene var Viaplay, Telia Play, TV2 play, SF Anytime og Vega hjemmekino. Netflix, vel og merke, var ikke en del av undersøkelsen.

I løpet av den aktuelle perioden var det totalt 14 norske filmer som ble vist på kino, hvorav seks var premierefilmer. Filmene dekket et bredt spekter av sjangre og målgrupper – krigsfilm, relasjonsdrama, samtidsdokumentar, animasjon og barnefilm.

Kinotilbudet i perioden kan dermed sies å fremstå som bredt sammensatt, med tanke på alderssegment og preferanser. De norske filmene hadde også totalt sett en bred spredning. Samtlige kinoer i Oslo viste norske filmer i den aktuelle perioden, og tilbudet strakk seg fra formiddagsvisning til kveldsforestillinger. Det er grunn til å hevde at norske filmer blir godt ivaretatt på kino, i den forstand at de gis god eksponering og gjøres tilgjengelig for publikum så lenge det er forsvarlig i henhold til besøkstall. Dette ser vi ved å sammenlikne tilbudet av norske filmer med tilbudet av utenlandsk film. 

Tallene for kinovisning i Oslo viser en relativ klar polarisering i dette norske kinomarkedet. Filmer fra Norge og USA utgjør cirka 54 % av de aktuelle filmtitlene, og hele 87 % av alle visninger.

De 14 norske filmene hadde til sammen 228 forestillinger i løpet av de fire fredagene i perioden. Norske filmer utgjorde 16 % av det totale tilbudet av filmtitler. Ser vi på antall forestillinger er andelen for norske filmer markant høyere, på 45%. Dette er det høyeste antallet forestillinger fordelt på geografiske områder i målingsperioden. Til sammenlikning hadde 34 filmer fra USA 213 visninger. Filmer fra andre steder i verden har vanskelige kår på kinoene. De fleste filmene utenfor Norge og USA har to eller færre visninger målt på de aktuelle dagene.

Når man ser på fordelingen av saler og visningstid så er det en klar tendens der norske filmer holdes tilgjengelig over tid, ved at de flyttes fra større til mindre saler, og ved at filmene også tilbys på formiddagen. Det er verd å merke seg at det ikke ser ut til at de norske filmene erstatter hverandre i utpreget grad, men heller eksisterer side om side så lenge det lar seg gjøre.

Sammenlikner man med strømmetjenestenes synlige tilbud, tegner det seg et annet bilde. Formålet med prosjektet er å finne ut hvilke filmopplevelser noen utvalgte strømmetjenester viser fram for det norske publikum – hva slags filmer er det som blir lagt ut på strømmetjenestene som retter seg mot det norske publikum? 

Her tenker vi ikke først og fremst på hva som er tilgjengelig om man søker på nettet, men hva som blir vist fram på hjemmesidene. Hva er det da man får presentert når man orienterer seg på strømmetjenestenes hjemmesider? Vi har fokusert særlig på norsk film og undersøkt om de framheves på noen bestemt måte eller drukner de i det store tilbudet som vises fram.

Strømmetjenestene viser på sine hjemmesider hva de har å by, illustrert gjennom små filmplakater og kortfattet informasjon om filmen. Ved å ta noen øyeblikksbilder av strømmetjenestenes hjemmesider har vi prøvd å si noe om mangfoldet i det som blir markedsført. For brukere som kommer tilbake til strømmetjenesten kan forslagene til hva man skal se være basert på hva man har sett tidligere. Denne individualiseringen av forslagene er det vanskelig å få oversikt over, men gjennom øyeblikksbilder kan vi få et inntrykk av hva som venter den nye brukeren. Registreringen ble gjort uten innlogging, slik at tilbudet i minst mulig grad var styrt av tidligere brukeradferd.

I undersøkelsen identifiserte vi seks fremhevingsteknikker strømmetjenestene tar i bruk for å presentere sitt tilbud. Dette er ulike måter å organisere filmplakatene på i et rutenett som innebærer vertikal og horisontal navigering, der blant annet plakatstørrelse, plassering på siden, klassifisering i kategorier, og gjentakelse, er noen av teknikkene som brukes for å fronte filmene. På den måten fremheves noen utvalgte filmer for brukeren.

Tar vi strømmetjenestene under ett så viser det seg at brorparten av det som ligger i utstillingsvinduet er amerikanske filmer. Europeisk film har samlet sett litt over 30 % av de filmene som er vist fram – om man inkluderer norsk film er det samlete tilbudet 41 %. Men vi fant også forskjeller i filmtilbudet mellom de ulike strømmetjenestene. To av de seks strømmetjenestene i vårt utvalg har mindre enn 30 % europeisk (inkludert norsk) materiale i de filmene de viser fram.

Norsk film har altså en forholdsvis beskjeden plass i utstillingsvinduet. I snitt ligger andelen norske filmer på under 10 %. Her varierer de ulike strømmetjenestene en del, med Telia Play og TV 2 Play over gjennomsnittet. Sett i lys av at norsk film, i likhet med amerikansk film, er forholdsvis populær på kino skulle man tro at norske filmer ville fremheves ekstra godt i utstillingsvinduet. I vår analyse av hvordan framhevelsesteknikkene ble brukt på norsk film, finner vi at de ikke er brukt i særlig omfang.

I prosjektperioden fremstår posisjonen til norske filmer i Oslos kinomarked, i motsetning til det vi fant hos strømmetilbydere, som solid. Det understrekes at denne konklusjonen er basert på tilbudsside (antall titler og visninger), og ikke på brukertall eller markedsandeler (seertall eller solgte billetter). Her kan forholdene være nokså forskjellige. Det må understrekes at perioden ikke er representativ for hele året og vår undersøkelse gir bare et øyeblikksbilde. Likefullt mener vi at undersøkelsen viser noen generelle tendenser når det gjelder norsk films synlighet i sal og på skjerm.

Audun Engelstad er professor og Roel Puijk professor emeritus ved Fakultet for film, tv, spill, Universitetet i Innlandet

Rapporten kan lastes ned her.