Hva er verdien av et liv? Dette er det grunnleggende spørsmålet i Benjamin Rees mye omtalte nye dokumentarfilm Ibelin. Det er en film som stiller spørsmål om vennskap og felleskap, om følelser og kommunikasjon, og om virtuelle og virkelige liv. Ibelin er tilsynelatende en stillferdig og enkel film, til tross for dens spenstige bruk av digital animasjon, men samtidig er det en film med mange lag og skarpe kontraster. Filmen har allerede fått mye oppmerksomhet både her hjemme og i utlandet, og for de som lurer på om filmen er så god som forhåndsreklamen kunne tilsi er svaret klart: ja, det er den.

Det er vanlig å tenke at dokumentargenren hører til det saklige og det nøkterne, og helt galt er jo dette ikke. Ibelin minner oss imidlertid om at dokumentar også handler om følelser og det å bli beveget. Og at det å bli rørt kan være en inngang til forståelse og medfølelse og en kilde til kunnskap og nye perspektiv på verden. Det er mange bunner i Benjamin Rees film, og den tar opp våre holdninger til funksjonshemmede og til gaming, men samtidig er det en familiehistorie som går rett til hjertet. Ibelin er en film om både glede og sorg, ofte på overraskende måter som kaller på både smil og tårer.

Helaftensfilmene Magnus (2016) og Kunstneren og tyven (2020) etablerte Benjamin Ree som en av våre mest spennende nye dokumentarister. Den nye filmen bekrefter inntrykket av en dokumentarfilmskaper med et helt særegent blikk for en spennende historie og for en karakter som kan avsløre noe om oss alle gjennom sin helt særegne historie. Ibelin er både en enkel fortelling om et altfor kort liv, og samtidig en eksistensiell reise gjennom et menneskeliv som stadig har nye overraskelser å by på. Hver gang vi tror vi helt har taket på filmens hovedperson legges en ny dimensjon til historien, et nytt lag av følelser avsløres, en ny side ved hovedpersonen og hans liv skildres, og nye spørsmål belyses. Det er rett og slett veldig godt gjort. 

Ibelin handler om menneskelig sårbarhet og skjørhet, men også om integritet, mot og styrke. Hovedpersonen Mats Steen, som blir født med den sjeldne muskelsykdommen Duchennes, en sykdom det ikke finnes noen kur for og som uvilkårlig vil føre til en tidlig død, har alle odds mot seg i livet. Til tross for en familie som ønsker å gi ham alt, og som gjør alt de kan, er det ikke mulig å stoppe eller utsette sykdommen. Familien blir vitne til at han blir stadig sykere og svinner hen i rullestolen, ettersom musklene i kroppen svekkes og slutter å fungere. Men Mats har evnen til å se andre. Han har en raushet som gjør at han blir godt likt, spesielt i klanen Starlight i Elwynn-skogen i spillet World of Warcraft, som han spiller nesten hele døgnet i åtte år. I lang tid har Mats alle de menneskelige egenskapene som gjør ham til et godt menneske og en god venn, en som kan gjøre en forskjell i andre menneskers liv, inntil sykdommen også påvirker mer enn helsen. Humøret svikter mot slutten, overskuddet spises opp av sykdommen. Men Mats forblir en venn inn i det siste. 

Ibelin stiller de enkleste, men samtidig viktigste spørsmålene man kan stille i en dokumentarfilm: Hva er verdien av et liv? Hva er vennskap? Hva er egentlig en virkelig god venn?

Et dobbeltliv

Hvem var Mats Steen? Selv ikke foreldrene og søsteren hans kjente til hans skjulte liv som Ibelin i rollespillet World of Warcraft. De trodde hele tiden at han var en trist gamer. En som satt i timevis dag etter dag foran skjermen i ensom og isolert tidtrøyte, på vent inntil døden innhentet ham. I sin film risser Benjamin Ree opp Mats Steens dobbeltliv, som blir et mektig og følelsesladet lærestykke om at et menneske ikke kan summeres opp i enkle ord, og at det finnes skjulte sider i ethvert menneskeliv. For Mats Steen er to personer, ikke én. 

På den ene siden den alvorlig syke og handikappede Mats som uvegerlig sykner hen og dør bare 25 år gammel. Raskt gjør regissøren unna Mats’ liv som sønn og bror. Vi ser ham i en kavalkade av hjemmevideo-bilder, fra før fødselen i mors mage, til de første snubleskrittene som gjør at foreldrene aner at noe er fysisk galt med sønnen, og videre til det hele tar slutt så altfor tidlig. 

Til tross for at han er god på skolen kan han ikke skape seg et vanlig liv. Raskt lenkes han til rullestolen, og etter videregående skole flytter han ned i familiens kjellerstue. Der sitter han foran skjermen, tilsynelatende uten noe egentlig fyllestgjørende og rikt liv, og spiller inntil han dør. Foreldrenes sorg er overveldende. Mats får ikke oppleve alt det et ungt menneske bør oppleve. Ingen skolefester, ingen forelskelse, og intet arbeid. Det er en så tragisk historie man kan tenke seg. «Det var vår store sorg, at Mats ikke skulle få oppleve vennskap, og å være viktig i andres liv», sier faren til Mats, men han slår senere fast at han tok feil. For spilleren i kjelleren er noe annet enn det man ser ved første øyekast.

For på den andre siden er Mats Ibelin Redmoore. Hans avatar i World of Warcraft er en slags maskulin parodi, med en velfungerende kropp preget av svulmende muskler, som tar lange joggeturer i skogen hver morgen. Som alle i spillet er han en idealisert figur. Alle er vakre i denne fiktive verdenen. Både utvidelser av dem selv, og samtidig noe helt annet, den rene kontrasten i dette fantasiens fristed. Og Ibelin er ikke bare en slags detektiv, men også en kvinnebedårer og drikkekamerat, som har en hel krets av gode venner som tilbringer mye tid sammen. 

Det er kontrasten mellom de to livene til Mats som er selve motoren i Benjamin Rees film. Som Ibelin er han det motsatte av det Mats er. Der Mats er lenket til rullestolen, hjemme i kjelleren til mor og far og tilsynelatende venneløs og isolert, er Ibelin en fri fugl som flørter med vakre kvinner, hjelper andre som føler seg utenfor, og har en hel flokk av venner. Sammen kjemper de mot drager og monstre, og Ibelin har alt det overskuddet som gjør at han kan hjelpe vennene sine når det trengs. Også når livet utenfor spillet skaper problemer og utfordringer.

Noe av det sterkeste i Ibelin er møtene med Mats’ spillvenner og deres vitnesbyrd om den rollen Mats spilte i deres liv. Vi møter først Rumour, som gir Ibelin sitt første – virtuelle – kyss. Når Rumour ikke er en mystisk, vakker og selvsikker kvinne som tar egne initiativ og flørter med Ibelin, er hun er usikker tenåring i den lille byen Breda i Nederland. Hun heter Lisette og hennes historie både minner om Mats’ og er samtidig annerledes. På mange måter er hennes historie en versjon av standardfortellingen om hvordan gaming er en farlig virkelighetsflukt som kan føre spilleren inn i en ond sirkel av fravendt isolasjon. For Lisette er livet i spillet så mye bedre enn livet ellers at det går ut over skolegang og alt vanlig liv. Foreldrene ber om at hun skal jobbe mer med leksene, og spille mindre, men hun klarer ikke å begrense spilletiden. Til slutt tar de rett og slett fra henne datamaskinen.

I Benjamin Rees film er dette skildret både gjennom spillet og i et intervju med Lisette. Rumour og Ibelin er forelsket, men kort tid etter kysset bare forsvinner avataren Rumour. Lisette finner en utvei, og kommuniserer med Ibelin ved hjelp av datamaskinen på byens bibliotek, og Mats går umiddelbart til verks som formidler. Han skriver et brev til Lisettes foreldre, ber om at de finner en annen løsning, slik at de ikke skyver datteren fra seg, og slik at hun og foreldrene kan løse familiekonflikten på en god måte. Det overraskende brevet fra Mats gjør at Lisette kan vende tilbake til spillets verden, men med mer kontroll over spilletid og balanse i forholdet mellom den virkelige og den virtuelle verdenen. Kursen i livet hennes er korrigert, takket være Mats.

Historien om vennskapet mellom Lisette og Mats, og mellom Rumour og Ibelin, er ikke det eneste eksempelet på at Mats bidrar til å hjelpe folk som opplever vanskeligheter i livet. I Danmark har Mikkel droppet ut. Han klarer ikke å komme seg ut og på skolen. Han tilbringer mesteparten av tiden i sengen eller i spillet. Forholdet til moren er også vanskelig. Men Ibelin heler det skjøre og vanskelige forholdet mellom mor og sønn. En klem i spillet blir forløsende, sønn og mor kommer nærmere hverandre enn på mange år, og Mikkel begynner til slutt på skolen igjen.

Disse historiene hører til kjernen i Ibelin. Ikke bare viser de at Mats har et annet liv, et liv som til og med er skjult for hans egen familie, men de bidrar også til å risse opp et knippe spørsmål som filmen vender tilbake til gang på gang og som langt på vei utgjør selve filmens kjerne. Hva er et vennskap? Hva er et aktivt og rikt liv? Kan man være venn med noen man aldri har møtt? Hva er en ekte venn? Hva er et fellesskap? Hvorfor er det lettere å gi uttrykk for og følge sine følelser i spillets virtuelle verden, enn i den virkelige verden? Og er det virtuelle livet av og til mer virkelig enn det virkelige livet?

Fantasiens fristed

Benjamin Rees film har fått mye oppmerksomhet for sitt djerve grep med å bruke mange animerte sekvenser der vi møter Ibelin i sin spillverden. Disse iscenesettelsene er bygget på de arkiverte tekstene som spillerne kommuniserer gjennom i World of Warcraft. De «animerer» og gir selv liv til sine karakterer i spillet, men spillerne har spart alle loggførte tekster. Dermed kan Ree illustrere alt det Ibelin opplever i spillet, og føre oss inn i den virtuelle verden som Mats tilbrakte så mye av sitt liv i.

Disse mange animerte sekvensene er ikke bare illustrasjoner av hendelser i spillet og i Mats’ virtuelle liv på nettet. Det er også en inngang til Mats’ indre liv, subjektivitet og personlighet. Når vi følger Ibelin i rollespillet blir vi også vár andre sider ved Mats Steen, vi ser alle de nyanser og alle de egenskaper som historien ellers ikke kan formidle. Dette skaper en skarp og brennende kontrast mellom de såre bildene av hvordan Mats bokstavelig talt svinner hen foran øynene våre i de mange hjemmevideosekvensene. Mats’ virkelige liv befinner seg et annet sted. Han er i kjelleren foran skjermen, men han er også i Elwynn-skogen. De animerte sekvensene samler alle de følelsene, alt det håpet som er umulig for Mats i sitt vanlige virkelige liv, og skaper en sår kontrast som også viser oss selve innsiden i Mats’ liv.

Ibelin snur samtidig på mange måter alle vanlige forestillinger om gaming på hodet. Mats Steen er ingen venneløs taper. Han er funksjonshemmet og lenket til rullestolen, og opplever økende kroppslige problemer som gjør at han til slutt ikke engang kan ta til seg næring på vanlig måte, men det er ikke noe galt med hans indre liv. Det ytre kan ikke fortelle oss mye om Mats’ personlighet. Men det kan avataren Ibelin, og livet hans i rollespillet blir inngangen til virkelig å møte og forstå hvem Mats egentlig var.

Spillet blir et fantasiens fristed for Mats. Om kroppen hans blir som et fengsel, kan han gjennom fantasi og imaginasjon, og gjennom å være en god venn, sprenge fengselsmurene og skape seg et annet liv. Han kan nå og hjelpe andre. Det er dette som gjør de mange iscenesettelsene og illustrasjonene av Mats’ liv som Ibelin så virkningsfulle. Og her viser Benjamin Ree og hans mange samarbeidspartnere hvilket sterkt grep klipping kan være. Sømløst beveger vi oss fra det virkelige til det virtuelle livet og tilbake, men også i skarpe og meningsskapende kontraster og sammenligninger. Organiseringen av materialet, måten Ree og alle hans hjelpere former fortellingen om Mats, bidrar til å stille spørsmål, skape spennende koblinger, utforske et vell av følelser, og gir ny mening til enkeltsekvensene. 

Ibelin er ikke bare et sterkt portrett av Mats Steen og hans liv, men også en påminnelse om hvordan vi ofte behandler funksjonshemmede på uverdige og nedlatende måter. Mats skrev en slags dagbok mot slutten av sitt liv, som blir en viktig inngang til å forstå hans indre liv og opplevelser, og et sted forteller han om en utflukt til en forlystelsespark, og hvordan voksne snakker til unge Mats som om han var mentalt tilbakestående. Men det er ikke noe galt med hodet mitt, sier han. Filmen tilbakeviser mange forestillinger om funksjonshemmede på en viktig måte. 

Mot slutten av sitt liv deltar Mats også, uten at familien vet det, i en informasjonsfilm om hjelpemidler for funksjonshemmede. Også her viser han engasjement. Også her viser han at han kan være aktiv selv om kroppen er lenket til rullestolen. Og det virtuelle livet viser seg å være mer enn et fristed, det er et sted som er rikere enn man tror, og som utfordrer mange av våre vanlige forestillinger om gaming, rollespill og et godt liv.

Verdien av et liv

Ibelin er en annerledes familiehistorie, og et sterkt portrett av et uvanlig ungt menneske og hans korte liv. Det er en film om kommunikasjon og vennskap, og om virtuelle fellesskap. Det er en film om fantasien og imaginasjonens rolle i et liv, og den gir oss viktige redskap for å diskutere funksjonshemming og gaming.

Benjamin Rees film forteller også noe om hvordan vår forståelse av rollespill, dataspill og gaming er knyttet til vår forståelseshorisont og hvilken generasjon man tilhører. Ibelin forteller også noe om utstrakte holdninger til dataspill i den tiden dette var et relativt nytt medium. Familien til Mats ser bare at han er oppslukt av spillet. De tenker at det er en god distraksjon, og at det er bra for ham å spille ettersom han går glipp av så mye av det en vanlig ungdom opplever. Ibelin forteller imidlertid en helt annen historie om gaming, og det er en historie vi ikke hadde hørt før.

På den ene siden er Ibelin et portrett av en ung mann med mange gode egenskaper som er skjult bak hans funksjonshemmede fasade. På den andre siden åpner historien om Mats Steen opp for en rekke spørsmål som er større enn hans liv. Ikke bare om funksjonshemming og rollespill, men om grunnleggende spørsmål som vi alle er opptatt av. På samme måte som i Kunstneren og tyven, selv om det er en veldig annerledes film, forteller Ree en spennende historie som har en eksistensiell dybde og kompleksitet. 

Det er både en hjerteskjærende og hjertegod historie Benjamin Ree forteller, og han gir oss et unikt møte med en sammensatt personlighet. Det er en berg-og-dal-bane av ulike og ofte sammensatte følelser, som kaller på smil og latter, men også sorg og tårer. Mot slutten av sitt liv blir også Mats overveldet av at hans kropp svikter. Han kan ikke spille på samme måte som før, makter ikke å styre sin avatar Ibelin på samme måte som før, og det endrer hans personlighet. Nå er det vennene i spillet, alle de han ikke har møtt rent fysisk sett, men som han har blitt så godt kjent med gjennom årevis av interaksjon i spillet, som hjelper og trøster ham. Hans omtanke og personlighet har rørt ved mange, nå vil de gi tilbake. Slik illustrerer historien om Mats Steen det vi alle vet, men ofte glemmer eller ignorerer. Hver gang vi møter noen annen, uansett om det er fysisk eller virtuelt, skjer noe som kan skape ringvirkninger. Mats’ omtanke og empati skaper glede og hjelper andre, det er det som gjør det mulig for vennene virkelig å bli venner.

Benjamin Rees film er en film som handler om selve livet, i all sin sammensatte rikdom og med alle sine floker av vanskelige følelser. Det er en film man kan lære av, og det er en film som kan skape forståelse. Ibelin er en film å bli rørt av, men det er også en film å bli klok av.

Dette er artikkel nummer 110 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.