Tallene som taler og tier.

Tallene som taler og tier.

Noen mekanismer og kjønnsstrukturer i den norske filmbransjen har trolig vært til stede i hundre år, men rapportene som bestilles på filmområdet har i liten grad bidratt til å belyse de lange linjene eller det større bildet. For filmbransjen er så mye mer enn spillefilmregissører og hovedrollefigurer, mener Maria Fosheim Lund.

Denne måneden har Norsk Filminstitutt (NFI) mottatt en rapport bestilt via Telemarkforskning og utført av Bård Kleppe, Ingeborg Holmene og Line Elise Holmboe. Bestillingen fra NFI avgrenset seg til representasjon og mangfold på skjerm og lerret, og det grundige resultatet som foreligger omhandler hovedkarakterer i norske filmer og serier i de tre årene 2012, 2017 og 2022 med kvantitative og kvalitative deler. Noen av hovedfunnene er at kjønnsbalansen er skjev, kun en tredjedel av rollefigurene er kvinner. Videre er det underrepresentasjon av skuespillere med annen landbakgrunn enn norsk, og underrepresentasjon i alle andre kategorier av mangfold som rapporten definerer. Resultatene rapporten bringer er allikevel trolig ikke overraskende for dem som jobber i eller med, skriver om eller forsker på norsk filmbransje, men de er avgjørende i at de kvantifiserer og setter ord på situasjonen og utviklingen, eller rettere sagt: mangelen på denne.

Tidligere har NFI gjennomført kartlegginger av kjønnsbalanse og mangfold på 2010-tallet, og det foreligger tall for kvinner som jobber i utvalgte posisjoner bak kamera på instituttets nettsider fra midten av 2010-tallet og fremover, hvor nøkkelposisjoner definert som regissør, produsent og manusforfatter er inkludert. 

Andre relevante studier fra 2000-tallet er rapporten utført av Ingvild Bjerkeland og Johanne Kielland Servoll for Norsk Skuespillerforbund om hovedkarakterer i norsk kinofilm 2011-2015 som også har et kjønnsperspektiv og en rapport utarbeidet av Kulturmeglerne fra 2006 («Tallenes tale») ved Anne Berentsen og Svanhild Sørensen som så på den offentlige pengestrømmen i norsk filmindustri i et kjønnsperspektiv. I tillegg finnes relevante rapporter om rekruttering og talentutvikling.

Samlet gir slike rapporter, i tillegg til NFIs egen årsstatistikk, et godt og helt nødvendig innblikk i kjønnsbalansen i norsk filmbransje foran og bak kamera. Samtidig er fokuset relativt smalt, når man ser på rapportene under ett.

I stor grad fokuserer rapportene på kortere tidsrom, de fokuserer på kinofilm, og de fokuserer på hovedkarakterer på skjerm/lerret og nøkkelfunksjoner bak kamera. Det rapportene ikke inneholder, er langvarige studier av bransjen som viser endring (eller ikke) over tid. Ved å ikke differensiere mellom sjangre og kategorier innenfor spillefilmen, vises ikke kjønnsfordelingen innenfor kategoriene barne- og ungdomsfilmer og filmer for voksent publikum, som igjen kan fortelle om interne hierarkier. 

Rapportene viser heller ikke karriereutvikling eller stagnasjon, hyppighet i antall tilslag eller refusjoner. De viser ikke hva som skjer på veien fra filmskole til bransje, de spør ikke om noen faller av på veien, eller hvorfor. Faktorer som svangerskap og foreldrepermisjon har bransjen selv etterspurt at det settes fokus på.

Ved å se på hovedkarakterer mister man av syne alt hva kjønnsfordelingen i det øvrige rollegalleriet kan fortelle om mangfold og narrativ funksjon. 

Når man forsker på kjønn og statistikk i norsk filmbransje er det vanskelig å finne løpende tall som dekker lengre perioder. Historiske perspektiv og de lange linjene er vanskelige å finne uten å gjøre selvstendige studier, i den grad det er mulig uten tilgang på konkrete tall. 

Rapportene som er bestilt ser ofte på områder der kvinner er underrepresenterte. Det er viktig og naturlig å rette fokus mot dette. Men paradoksalt nok viser slike rapporter, ved å ikke ta opp i seg flere kategorier, en mangel på interesse for yrker der kvinner i dag og historisk sett er i flertall. Kvinnedominerte områder i filmbransjen inkluderer for eksempel casting, sminke, continuity og kostyme. Disse yrkene finnes det ingen tall fra og ingen rapporter om. En utilsiktet effekt ved å sette søkelys på nøkkelposisjoner, er å bygge opp under et bransjehierarki, hvor kategorier som kvinner dominerer blir vurdert som å inneha en lavere status, ved å ikke bli telt med og inviteres inn i diskusjonen om og forskningen på bransje og kjønn. Dessverre ser det ut til at denne slagsiden mot nøkkelposisjoner også har vært til stede i arkivene, i lærebøkene, og i undervisningsrommene. 

Et løft for norsk filmbransje og forståelsen av denne, vil være å finne i rapporter som ser bredere på norsk filmbransje og tar opp i seg flere yrkeskategorier – over lengre tid. Et systematisk innsamlingsarbeid som innhenter tall fra bredden av bransjen, år etter år, vil være et bidrag til fremtidens bransje og forskningen på denne. For hvis dette arbeidet ikke dokumenteres i form av kvantitative størrelser blir det vanskelig å danne seg et helhetlig overblikk over kjønnsbalansen i norsk filmbransje, og veldig vanskelig å finne svar på hvordan kjønnsstrukturer som ble dannet for hundre år siden, fremdeles opprettholdes. 


Maria Fosheim Lund er stipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo


 

Tallene som taler og tier.

Tallene som taler og tier.

Noen mekanismer og kjønnsstrukturer i den norske filmbransjen har trolig vært til stede i hundre år, men rapportene som bestilles på filmområdet har i liten grad bidratt til å belyse de lange linjene eller det større bildet. For filmbransjen er så mye mer enn spillefilmregissører og hovedrollefigurer, mener Maria Fosheim Lund.

Denne måneden har Norsk Filminstitutt (NFI) mottatt en rapport bestilt via Telemarkforskning og utført av Bård Kleppe, Ingeborg Holmene og Line Elise Holmboe. Bestillingen fra NFI avgrenset seg til representasjon og mangfold på skjerm og lerret, og det grundige resultatet som foreligger omhandler hovedkarakterer i norske filmer og serier i de tre årene 2012, 2017 og 2022 med kvantitative og kvalitative deler. Noen av hovedfunnene er at kjønnsbalansen er skjev, kun en tredjedel av rollefigurene er kvinner. Videre er det underrepresentasjon av skuespillere med annen landbakgrunn enn norsk, og underrepresentasjon i alle andre kategorier av mangfold som rapporten definerer. Resultatene rapporten bringer er allikevel trolig ikke overraskende for dem som jobber i eller med, skriver om eller forsker på norsk filmbransje, men de er avgjørende i at de kvantifiserer og setter ord på situasjonen og utviklingen, eller rettere sagt: mangelen på denne.

Tidligere har NFI gjennomført kartlegginger av kjønnsbalanse og mangfold på 2010-tallet, og det foreligger tall for kvinner som jobber i utvalgte posisjoner bak kamera på instituttets nettsider fra midten av 2010-tallet og fremover, hvor nøkkelposisjoner definert som regissør, produsent og manusforfatter er inkludert. 

Andre relevante studier fra 2000-tallet er rapporten utført av Ingvild Bjerkeland og Johanne Kielland Servoll for Norsk Skuespillerforbund om hovedkarakterer i norsk kinofilm 2011-2015 som også har et kjønnsperspektiv og en rapport utarbeidet av Kulturmeglerne fra 2006 («Tallenes tale») ved Anne Berentsen og Svanhild Sørensen som så på den offentlige pengestrømmen i norsk filmindustri i et kjønnsperspektiv. I tillegg finnes relevante rapporter om rekruttering og talentutvikling.

Samlet gir slike rapporter, i tillegg til NFIs egen årsstatistikk, et godt og helt nødvendig innblikk i kjønnsbalansen i norsk filmbransje foran og bak kamera. Samtidig er fokuset relativt smalt, når man ser på rapportene under ett.

I stor grad fokuserer rapportene på kortere tidsrom, de fokuserer på kinofilm, og de fokuserer på hovedkarakterer på skjerm/lerret og nøkkelfunksjoner bak kamera. Det rapportene ikke inneholder, er langvarige studier av bransjen som viser endring (eller ikke) over tid. Ved å ikke differensiere mellom sjangre og kategorier innenfor spillefilmen, vises ikke kjønnsfordelingen innenfor kategoriene barne- og ungdomsfilmer og filmer for voksent publikum, som igjen kan fortelle om interne hierarkier. 

Rapportene viser heller ikke karriereutvikling eller stagnasjon, hyppighet i antall tilslag eller refusjoner. De viser ikke hva som skjer på veien fra filmskole til bransje, de spør ikke om noen faller av på veien, eller hvorfor. Faktorer som svangerskap og foreldrepermisjon har bransjen selv etterspurt at det settes fokus på.

Ved å se på hovedkarakterer mister man av syne alt hva kjønnsfordelingen i det øvrige rollegalleriet kan fortelle om mangfold og narrativ funksjon. 

Når man forsker på kjønn og statistikk i norsk filmbransje er det vanskelig å finne løpende tall som dekker lengre perioder. Historiske perspektiv og de lange linjene er vanskelige å finne uten å gjøre selvstendige studier, i den grad det er mulig uten tilgang på konkrete tall. 

Rapportene som er bestilt ser ofte på områder der kvinner er underrepresenterte. Det er viktig og naturlig å rette fokus mot dette. Men paradoksalt nok viser slike rapporter, ved å ikke ta opp i seg flere kategorier, en mangel på interesse for yrker der kvinner i dag og historisk sett er i flertall. Kvinnedominerte områder i filmbransjen inkluderer for eksempel casting, sminke, continuity og kostyme. Disse yrkene finnes det ingen tall fra og ingen rapporter om. En utilsiktet effekt ved å sette søkelys på nøkkelposisjoner, er å bygge opp under et bransjehierarki, hvor kategorier som kvinner dominerer blir vurdert som å inneha en lavere status, ved å ikke bli telt med og inviteres inn i diskusjonen om og forskningen på bransje og kjønn. Dessverre ser det ut til at denne slagsiden mot nøkkelposisjoner også har vært til stede i arkivene, i lærebøkene, og i undervisningsrommene. 

Et løft for norsk filmbransje og forståelsen av denne, vil være å finne i rapporter som ser bredere på norsk filmbransje og tar opp i seg flere yrkeskategorier – over lengre tid. Et systematisk innsamlingsarbeid som innhenter tall fra bredden av bransjen, år etter år, vil være et bidrag til fremtidens bransje og forskningen på denne. For hvis dette arbeidet ikke dokumenteres i form av kvantitative størrelser blir det vanskelig å danne seg et helhetlig overblikk over kjønnsbalansen i norsk filmbransje, og veldig vanskelig å finne svar på hvordan kjønnsstrukturer som ble dannet for hundre år siden, fremdeles opprettholdes. 


Maria Fosheim Lund er stipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo


 

MENY