Å la Filmparken bli en del av insentivordningen, som Jan Erik Holst foreslår, gir ikke mening, skriver Axel Helgeland. Hovedutfordringen er at det trengs mer aktivitet i Film-Norge. Det oppnår vi først og fremst ved å styrke intensivordningen og få på plass en ordning for medfinansiering så fort som mulig.
Foto fra dekorverkstedet i Filmparken.
Filmparken roper varsko her på Rushprint om at fagfolkene innenfor områder som dekor, lys etc. kan forsvinne ut av filmbransjen på grunn av manglende aktivitet. Dette har sammenheng med den generelle krisen i norsk film- og TV-produksjon, som igjen skyldes at markedet for TV-drama delvis har klappet sammen, noe som primært skyldes krisen på strømmemarkedet.
Bransjen kjemper for tiden en politisk kamp for en regelstyrt insentivordning, sekundært for en betydelig økning i bevilgningene til ordningen, og for å få fortgang i det utlovede krav til strømmeaktørene om bidrag til nasjonal produksjon (medfinansiering).
Jan Erik Holst fremmer et noe originalt forslag i Rushprint om hvordan man kan løse Filmparkens problem gjennom å regionalisere det statlige eierskapet i Filmparken AS og å kombinere dette med en regionalisert insentivordning:
«(Men) det slår meg at Filmparken nå har muligheter til å bli Norges svar på Film i Väst, det suksessrike studioet og co-produksjons-selskapet i Trollhättan like ved Göteborg. Stikkordet er regional forankring. Film i Väst eies av regionen og fungerer således som en regional støtteordning for filmproduksjon, med incentivordninger i likhet med de tyske delstatenes film-studios, sikkert også studioer i andre europeiske land. Det geniale er å kombinere de statlige incentivordningene med forbruksplikt i regionen.»
Det er et ytterst forvirrende forslag. Slik jeg oppfatter Holst, mener han at eierskapet til Filmparken skal overføres til Oslo Filmfond, og at OFF skal forvalte insentivordningen, eller deler av denne.
Den norske insentivordningen er en nasjonal ordning under Kulturdepartementet. Norge har heller ikke formelle regioner, men fylker. Riktignok finnes det regionale filmsentre og fond som deler ut tilskudd, og som anvender tilsvarende kriterier for spend-plikt som Film i Väst og de tyske regionale fondene, men dette dreier seg (foreløpig) om relativt små midler. Filmparken ligger i Akershus, nærmeste filmfond er Oslo Filmfond, som riktignok i 2023 innledet et samarbeid med Viken fylke, men det er uklart hvordan dette videreføres etter oppløsningen av Viken.
Dersom OFF skal disponere og fordele insentivmidler, vil jeg tro at man må la de øvrige regionale filminstitusjonene få anledning til å gjøre det samme, og dermed splitte opp hele ordningen. Og jeg vil anta at OFF ikke er spesielt interessert i å overta eierskapet til Filmparken.
Sammenligningen med Film i Väst og tyske regionale fond halter også stygt. Kort oppklaring:
Film i väst eies av Vestra Götalands region, og mottar regionale støtte- og investeringsmidler, og har ingen statlig støtte. Film i Väst har som hovedformål å investere som co-produsent i nasjonale og internasjonale samproduksjoner. Film i Väst legger krav til regional spend til grunn for sine investeringer. Gjennom sin infrastruktur som eier av studioer og etterarbeidsfasiliteter bidrar de også til slik spend. Men dette er en infrastruktur som FiV har bygget opp selv, fordi det ikke fantes noe slikt i regionen fra før. Sverige har hittil ikke hatt noen nasjonal insentivordning.
Tyskland er en forbundsstat, som beslår av en rekke delstater. De fleste tyske delstater har sine film- og mediefond, som har delstaten som hovedeier og hovedfinansør. De regionale TV-selskapene er ofte deleiere. Fondene har ikke formelle eierposisjoner i studioer og annen infrastruktur, men er ofte tett sammenbundet med disse, f.eks. gjennom krysseierskap og finansieringsfellesskap med TV-selskaper som igjen eier studioer. Regional spend er et hovedkrav for å få midler fra de regionale fondene.
Men selv om regionale midler, både i Sverige, Tyskland og i andre land (inkl. Norge) har spendkrav, kan men ikke kalle disse tilskuddene insentivordninger. Fondene bidrar med tilskudd og/eller investeringer, og gir ikke skattefordeler eller tilbakebetalinger basert på forbruk av regionale ressurser.
Den tyske forbundsstaten har for øvrig, som Norge, en insentivordning: Det tyske føderale filminstituttet FFA administerer tilskuddsordningen DFFF (Deutsches Filmförderfonds) som er en spendbasert tilskuddsordning for tyske filmer og co-produksjoner, som gir tilskudd som svarer til 25 % av tysk spend hvis den tyske budsjettandelen overstiger 20%. Denne ordningen kombineres oftest med regionale fondmidler.
Å «la Filmparken bli en del av insentivordningen», som Holst foreslår, gir ikke logisk mening for meg. Den norske insentivordningen er en nasjonal ordning, og Filmparken er en aktør i Oslo-regionen, som riktig nok kan levere studiotjenester til alle produksjoner som kommer til Norge for å filme på våre spektakulære locations, uansett hvor de måtte ligge. Men det er neppe akseptabelt å gi Filmparken fordeler fremfor andre potensielle leverandører av studiotjenester.
Det er viktig at Filmparken overlever. Men Filmparkens problemer henger sammen med den øvrige bransjens problemer. De fleste som jobber på Jar er frilansere. Det trengs mer aktivitet i Film-Norge, og det forutsetter mer tilgang på finansiering, som kan gi internasjonale filmer og serier (enten de er norskproduserte eller ikke) insentiver til å gjøre opptak og etterarbeid i Norge. Det oppnår vi blant annet, og først og fremst, gjennom å styrke (og helst regelstyre) intensivordningen, og å få på plass en medfinansieringsordning så fort som mulig.
Axel Helgeland er filmprodusent og styreleder i Mer Film
Å la Filmparken bli en del av insentivordningen, som Jan Erik Holst foreslår, gir ikke mening, skriver Axel Helgeland. Hovedutfordringen er at det trengs mer aktivitet i Film-Norge. Det oppnår vi først og fremst ved å styrke intensivordningen og få på plass en ordning for medfinansiering så fort som mulig.
Foto fra dekorverkstedet i Filmparken.
Filmparken roper varsko her på Rushprint om at fagfolkene innenfor områder som dekor, lys etc. kan forsvinne ut av filmbransjen på grunn av manglende aktivitet. Dette har sammenheng med den generelle krisen i norsk film- og TV-produksjon, som igjen skyldes at markedet for TV-drama delvis har klappet sammen, noe som primært skyldes krisen på strømmemarkedet.
Bransjen kjemper for tiden en politisk kamp for en regelstyrt insentivordning, sekundært for en betydelig økning i bevilgningene til ordningen, og for å få fortgang i det utlovede krav til strømmeaktørene om bidrag til nasjonal produksjon (medfinansiering).
Jan Erik Holst fremmer et noe originalt forslag i Rushprint om hvordan man kan løse Filmparkens problem gjennom å regionalisere det statlige eierskapet i Filmparken AS og å kombinere dette med en regionalisert insentivordning:
«(Men) det slår meg at Filmparken nå har muligheter til å bli Norges svar på Film i Väst, det suksessrike studioet og co-produksjons-selskapet i Trollhättan like ved Göteborg. Stikkordet er regional forankring. Film i Väst eies av regionen og fungerer således som en regional støtteordning for filmproduksjon, med incentivordninger i likhet med de tyske delstatenes film-studios, sikkert også studioer i andre europeiske land. Det geniale er å kombinere de statlige incentivordningene med forbruksplikt i regionen.»
Det er et ytterst forvirrende forslag. Slik jeg oppfatter Holst, mener han at eierskapet til Filmparken skal overføres til Oslo Filmfond, og at OFF skal forvalte insentivordningen, eller deler av denne.
Den norske insentivordningen er en nasjonal ordning under Kulturdepartementet. Norge har heller ikke formelle regioner, men fylker. Riktignok finnes det regionale filmsentre og fond som deler ut tilskudd, og som anvender tilsvarende kriterier for spend-plikt som Film i Väst og de tyske regionale fondene, men dette dreier seg (foreløpig) om relativt små midler. Filmparken ligger i Akershus, nærmeste filmfond er Oslo Filmfond, som riktignok i 2023 innledet et samarbeid med Viken fylke, men det er uklart hvordan dette videreføres etter oppløsningen av Viken.
Dersom OFF skal disponere og fordele insentivmidler, vil jeg tro at man må la de øvrige regionale filminstitusjonene få anledning til å gjøre det samme, og dermed splitte opp hele ordningen. Og jeg vil anta at OFF ikke er spesielt interessert i å overta eierskapet til Filmparken.
Sammenligningen med Film i Väst og tyske regionale fond halter også stygt. Kort oppklaring:
Film i väst eies av Vestra Götalands region, og mottar regionale støtte- og investeringsmidler, og har ingen statlig støtte. Film i Väst har som hovedformål å investere som co-produsent i nasjonale og internasjonale samproduksjoner. Film i Väst legger krav til regional spend til grunn for sine investeringer. Gjennom sin infrastruktur som eier av studioer og etterarbeidsfasiliteter bidrar de også til slik spend. Men dette er en infrastruktur som FiV har bygget opp selv, fordi det ikke fantes noe slikt i regionen fra før. Sverige har hittil ikke hatt noen nasjonal insentivordning.
Tyskland er en forbundsstat, som beslår av en rekke delstater. De fleste tyske delstater har sine film- og mediefond, som har delstaten som hovedeier og hovedfinansør. De regionale TV-selskapene er ofte deleiere. Fondene har ikke formelle eierposisjoner i studioer og annen infrastruktur, men er ofte tett sammenbundet med disse, f.eks. gjennom krysseierskap og finansieringsfellesskap med TV-selskaper som igjen eier studioer. Regional spend er et hovedkrav for å få midler fra de regionale fondene.
Men selv om regionale midler, både i Sverige, Tyskland og i andre land (inkl. Norge) har spendkrav, kan men ikke kalle disse tilskuddene insentivordninger. Fondene bidrar med tilskudd og/eller investeringer, og gir ikke skattefordeler eller tilbakebetalinger basert på forbruk av regionale ressurser.
Den tyske forbundsstaten har for øvrig, som Norge, en insentivordning: Det tyske føderale filminstituttet FFA administerer tilskuddsordningen DFFF (Deutsches Filmförderfonds) som er en spendbasert tilskuddsordning for tyske filmer og co-produksjoner, som gir tilskudd som svarer til 25 % av tysk spend hvis den tyske budsjettandelen overstiger 20%. Denne ordningen kombineres oftest med regionale fondmidler.
Å «la Filmparken bli en del av insentivordningen», som Holst foreslår, gir ikke logisk mening for meg. Den norske insentivordningen er en nasjonal ordning, og Filmparken er en aktør i Oslo-regionen, som riktig nok kan levere studiotjenester til alle produksjoner som kommer til Norge for å filme på våre spektakulære locations, uansett hvor de måtte ligge. Men det er neppe akseptabelt å gi Filmparken fordeler fremfor andre potensielle leverandører av studiotjenester.
Det er viktig at Filmparken overlever. Men Filmparkens problemer henger sammen med den øvrige bransjens problemer. De fleste som jobber på Jar er frilansere. Det trengs mer aktivitet i Film-Norge, og det forutsetter mer tilgang på finansiering, som kan gi internasjonale filmer og serier (enten de er norskproduserte eller ikke) insentiver til å gjøre opptak og etterarbeid i Norge. Det oppnår vi blant annet, og først og fremst, gjennom å styrke (og helst regelstyre) intensivordningen, og å få på plass en medfinansieringsordning så fort som mulig.
Axel Helgeland er filmprodusent og styreleder i Mer Film
