Dokumentar i spagat.

Dokumentar i spagat.

NFI kutter ned på dokumentarer som er av det slaget tv-kanalene ikke prioriterer. Samtidig vil festivalene ha nyskapende filmer. Stig Andersen ber NFI om å returnere de millionene som er fjernet fra dokumentaren. «NFIs dokumentarkonsulenter har en viktigere og vanskeligere oppgave enn noen gang».

Foto  «Ukjent Landskap» – en NFI-støttet dokumentar som nå lykkes internasjonalt.

Det er ikke lett for dokumentaren om dagen. Paradoksalt nok, når norsk dokumentar gjør det svært godt internasjonalt. Framgangen er resultat av en målrettet strategi som ikke minst skyldes Norsk filminstitutts (NFI) internasjonale satsning fra 2017. Strategien innebar en sterk økning når det gjaldt forhåndstilskudd. 

En advarsel

En rekke fremtredende dokumentarprodusenter advarte her på Rushprint.no mot at NFI nå varsler kutt i midlene til dokumentar- og kortfilm – en skjebne som deles med dramaserier. Grunnen er at det skal satses på spillefilm for kino der mesteparten gis som etterhåndstilskudd. Dette skjer uten at det er lagt opp en handlingsplan som konkluderer med økt behov for midler. Den store veksten i etterhåndstilskudd førte til reduksjon av forhåndstilskudd for kinofilm/fiksjon etter 2021. Det er likevel trolig at totalrammen også her har økt. Men det får vi aldri vite siden innsyn i NFIs indre økonomiske fondsliv ikke blir etterkommet. 

Som allerede godt kjent: dokumentar- og kortfilm nedskjæres til fordel forhåndstilskudd for spillefilm med begrunnelsen at bransjen ønsker det. Uten at det altså defineres hvem som representerer bransjen og uten at det er faglig fundert i noen handlingsplan. Hvis meningen har vært å sette de forskjellige filmsjangrene opp mot hverandre må vi i fellesskap avvise dette på det sterkeste. NFI må legge en handlingsplan for alle typer film (og spill) som vil skape levelig og forutsigbar virksomhet for bransjen som helhet.

Sentralisering

Vi er vitne til en sentralisering av makt i NFI. Fagavdelingenes innspill tas i mindre grad hensyn til. Ny handlingsplan for dokumentar- og kortfilm som er ferdig for lenge siden, blir ikke publisert. De to dokumentarfilmkonsulentene er nå blitt trukket 2 millioner hver i fondsmidler. Men vi vet ikke hva som er skjedd med Neo, rammetilskudd, manusordninger og samproduksjon for alle formater. Dramaserier er trukket med mange millioner. Hvor blir det av pengene? NFI-direktør Kjersti Mo har bevilget seg selv en strategisk pott på 10 millioner. Bransjerådet for film skriver at potten beløper seg til 27 millioner. Uansett, svært høye beløp i direktørens lommer. Er det slik at penger er avsatt for å betale etterhåndstilskudd fra gamle synder? 

Ut fra reaksjonene mot kutt i dokumentar kan vi antakelig regne med at noe blir gitt tilbake. Strategisk pott må jo disponeres siden det ikke er hensiktsmessig at en direktør sitter og ruger på en svær pengesekk. Det å ikke fordele disse midlene før senere i året skaper en uoversiktlig situasjon for konsulentene. Da må det først strammes inn og så eventuelt åpnes opp igjen. Dette vil medføre et ujevnt tilskuddsnivå gjennom året. Opplagt en faglig dårlig idé. Viljen til å svekke konsulentregimet er uansett åpenbar. Og hvorfor er det farlig?

NRK satser  på færre.

Konsulentene i NFI vil selvsagt alltid få kjeft av dem som ikke fikk. Likevel har systemet vært helt grunnleggende for en seriøs, filmatisk dokumentar. Jeg liker ikke å kalle dokumentarfilm for kunst. Jåleri – dokumentarfilm skal avspeile tiden og samfunnet vi lever i på en kritisk, underholdende og livsbejaende måte. I et filmatisk språk. Dokumentarfilm er mangfold og dermed garantist for ytringsfrihet, og vårt demokrati. I dag viktigere enn noen gang.

Men, dokumentarfilm er blitt stadig vanskeligere å distribuere. NRK – som tradisjonelt har vært viktigste visningssted – ønsker serier fremfor enkeltstående dokumentarer. 

Nye signaler fra kanalen er at dokumentarene skal kunne gi en synergieffekt til ulike redaksjoner slik at det kan skapes debatt på flere plan. TV-dramaet Makta er et forbilledlig eksempel i så måte. I tillegg vil podcaster – og ikke minst antall klikk – være viktig for aktualisering.

Det kan virke som om NRK ønsker et slags lukket system. Dette vil prioritere større, kommersielle produsenter som allerede har god erfaring med salgbare TV-formater, og kan ta langt større løft enn de mindre produksjonsselskapene. Fremover ønsker NRK å satse mer penger på færre produksjoner, og på raskere levering. 

Nå er det det eksterne produksjonsmiljøets tur til å invitere NRK til en konstruktiv dialog om dokumentarens fremtid. Danmarks Radio har DR Sales, og kunne en slik tanke være noe? DR Sales Bringing you the best Nordic content bør utfordres!

Håpet som brast

Da strømmekanalene kom så verden lysere ut – spesielt for serier, men også for enkeltdokumentarer. Men hva skjedde? Det ble en overetablering og et overtilbud som førte til at en viktig aktør som Viaplay nærmest forsvant over natten. Altibox satset bredt og norsk og ære være dem for det, men må nødvendigvis også redusere tilbudet – nå gjennom det nye navnet AltiboxX. Aftenposten TV legges ned. TV2 og de øvrige kommersielle kanalene tar i beste fall en serie i ny og ne, men ytterst sjelden enkeltstående med mindre en eller annen kjendis omhandles eller er programleder. Det samme synes også å være stadig mer gjeldende for NRK med kjendiser som hverken er interessert i eller har kunnskap om det de skal målbære. Personlig er jeg møkk lei av at kjendiseriet skal infisere våre meninger. Uheldige situasjoner som Sophie Elise og Tore Strømøys Ingen elsker Bamsegutt er foreløpig høydepunkter. Pussig at NRK er langt mer kritisk overfor eksterne produksjoner når det gjelder moral og vederheftighet enn med sine egne. 

NFIs viktige rolle

Så her sitter vi, da – dokumentarfilmskaperne. NFI kutter ned på våre filmer som er av det slaget TV-kanalene stort sett ikke prioriterer. Festivalene vil gjerne ha gjennomarbeidete og nyskapende dokumentarer som det er svært knappe midler til, og som tradisjonelt har vært avhengig av NFI. Små penger fra instituttet kan hjelpe prosjekter til å få langt større verdi. Og viktigst av alt: dette er offentlige penger uten bindinger. 

Kinodokumentaren har generelt, men med få unntak, alltid vært marginal og verre blir det. Strømmekanaler har foretatt kraftige reduksjoner. Filmsentrene kan nå finansiere produksjon av spillefilm, men hvor skal de pengene tas fra? På toppen av det hele er det blitt langt dyrere å produsere. I denne spagaten står vi i fare for å miste samtidens speil på film. Det kan ikke bli slik at forståelsen av vår egen tid overlates kjendiser og havet av mobilfilmer ingen vil orke å ta i i fremtiden. Vi står også i fare for å miste bredde, kunnskap og erfaring hvis våre sårbare selskaper seiler ut i konkursens hav. NFIs konsulenter har en viktigere og vanskeligere oppgave enn noen gang. Derfor: returner de 4 mill – og sleng gjerne på litt mer.


Stig Andersen er dokumentarist, nestleder i styret i Filmkraft og tidligere konsulent for dokumentar i NFI.


 

Dokumentar i spagat.

Dokumentar i spagat.

NFI kutter ned på dokumentarer som er av det slaget tv-kanalene ikke prioriterer. Samtidig vil festivalene ha nyskapende filmer. Stig Andersen ber NFI om å returnere de millionene som er fjernet fra dokumentaren. «NFIs dokumentarkonsulenter har en viktigere og vanskeligere oppgave enn noen gang».

Foto  «Ukjent Landskap» – en NFI-støttet dokumentar som nå lykkes internasjonalt.

Det er ikke lett for dokumentaren om dagen. Paradoksalt nok, når norsk dokumentar gjør det svært godt internasjonalt. Framgangen er resultat av en målrettet strategi som ikke minst skyldes Norsk filminstitutts (NFI) internasjonale satsning fra 2017. Strategien innebar en sterk økning når det gjaldt forhåndstilskudd. 

En advarsel

En rekke fremtredende dokumentarprodusenter advarte her på Rushprint.no mot at NFI nå varsler kutt i midlene til dokumentar- og kortfilm – en skjebne som deles med dramaserier. Grunnen er at det skal satses på spillefilm for kino der mesteparten gis som etterhåndstilskudd. Dette skjer uten at det er lagt opp en handlingsplan som konkluderer med økt behov for midler. Den store veksten i etterhåndstilskudd førte til reduksjon av forhåndstilskudd for kinofilm/fiksjon etter 2021. Det er likevel trolig at totalrammen også her har økt. Men det får vi aldri vite siden innsyn i NFIs indre økonomiske fondsliv ikke blir etterkommet. 

Som allerede godt kjent: dokumentar- og kortfilm nedskjæres til fordel forhåndstilskudd for spillefilm med begrunnelsen at bransjen ønsker det. Uten at det altså defineres hvem som representerer bransjen og uten at det er faglig fundert i noen handlingsplan. Hvis meningen har vært å sette de forskjellige filmsjangrene opp mot hverandre må vi i fellesskap avvise dette på det sterkeste. NFI må legge en handlingsplan for alle typer film (og spill) som vil skape levelig og forutsigbar virksomhet for bransjen som helhet.

Sentralisering

Vi er vitne til en sentralisering av makt i NFI. Fagavdelingenes innspill tas i mindre grad hensyn til. Ny handlingsplan for dokumentar- og kortfilm som er ferdig for lenge siden, blir ikke publisert. De to dokumentarfilmkonsulentene er nå blitt trukket 2 millioner hver i fondsmidler. Men vi vet ikke hva som er skjedd med Neo, rammetilskudd, manusordninger og samproduksjon for alle formater. Dramaserier er trukket med mange millioner. Hvor blir det av pengene? NFI-direktør Kjersti Mo har bevilget seg selv en strategisk pott på 10 millioner. Bransjerådet for film skriver at potten beløper seg til 27 millioner. Uansett, svært høye beløp i direktørens lommer. Er det slik at penger er avsatt for å betale etterhåndstilskudd fra gamle synder? 

Ut fra reaksjonene mot kutt i dokumentar kan vi antakelig regne med at noe blir gitt tilbake. Strategisk pott må jo disponeres siden det ikke er hensiktsmessig at en direktør sitter og ruger på en svær pengesekk. Det å ikke fordele disse midlene før senere i året skaper en uoversiktlig situasjon for konsulentene. Da må det først strammes inn og så eventuelt åpnes opp igjen. Dette vil medføre et ujevnt tilskuddsnivå gjennom året. Opplagt en faglig dårlig idé. Viljen til å svekke konsulentregimet er uansett åpenbar. Og hvorfor er det farlig?

NRK satser  på færre.

Konsulentene i NFI vil selvsagt alltid få kjeft av dem som ikke fikk. Likevel har systemet vært helt grunnleggende for en seriøs, filmatisk dokumentar. Jeg liker ikke å kalle dokumentarfilm for kunst. Jåleri – dokumentarfilm skal avspeile tiden og samfunnet vi lever i på en kritisk, underholdende og livsbejaende måte. I et filmatisk språk. Dokumentarfilm er mangfold og dermed garantist for ytringsfrihet, og vårt demokrati. I dag viktigere enn noen gang.

Men, dokumentarfilm er blitt stadig vanskeligere å distribuere. NRK – som tradisjonelt har vært viktigste visningssted – ønsker serier fremfor enkeltstående dokumentarer. 

Nye signaler fra kanalen er at dokumentarene skal kunne gi en synergieffekt til ulike redaksjoner slik at det kan skapes debatt på flere plan. TV-dramaet Makta er et forbilledlig eksempel i så måte. I tillegg vil podcaster – og ikke minst antall klikk – være viktig for aktualisering.

Det kan virke som om NRK ønsker et slags lukket system. Dette vil prioritere større, kommersielle produsenter som allerede har god erfaring med salgbare TV-formater, og kan ta langt større løft enn de mindre produksjonsselskapene. Fremover ønsker NRK å satse mer penger på færre produksjoner, og på raskere levering. 

Nå er det det eksterne produksjonsmiljøets tur til å invitere NRK til en konstruktiv dialog om dokumentarens fremtid. Danmarks Radio har DR Sales, og kunne en slik tanke være noe? DR Sales Bringing you the best Nordic content bør utfordres!

Håpet som brast

Da strømmekanalene kom så verden lysere ut – spesielt for serier, men også for enkeltdokumentarer. Men hva skjedde? Det ble en overetablering og et overtilbud som førte til at en viktig aktør som Viaplay nærmest forsvant over natten. Altibox satset bredt og norsk og ære være dem for det, men må nødvendigvis også redusere tilbudet – nå gjennom det nye navnet AltiboxX. Aftenposten TV legges ned. TV2 og de øvrige kommersielle kanalene tar i beste fall en serie i ny og ne, men ytterst sjelden enkeltstående med mindre en eller annen kjendis omhandles eller er programleder. Det samme synes også å være stadig mer gjeldende for NRK med kjendiser som hverken er interessert i eller har kunnskap om det de skal målbære. Personlig er jeg møkk lei av at kjendiseriet skal infisere våre meninger. Uheldige situasjoner som Sophie Elise og Tore Strømøys Ingen elsker Bamsegutt er foreløpig høydepunkter. Pussig at NRK er langt mer kritisk overfor eksterne produksjoner når det gjelder moral og vederheftighet enn med sine egne. 

NFIs viktige rolle

Så her sitter vi, da – dokumentarfilmskaperne. NFI kutter ned på våre filmer som er av det slaget TV-kanalene stort sett ikke prioriterer. Festivalene vil gjerne ha gjennomarbeidete og nyskapende dokumentarer som det er svært knappe midler til, og som tradisjonelt har vært avhengig av NFI. Små penger fra instituttet kan hjelpe prosjekter til å få langt større verdi. Og viktigst av alt: dette er offentlige penger uten bindinger. 

Kinodokumentaren har generelt, men med få unntak, alltid vært marginal og verre blir det. Strømmekanaler har foretatt kraftige reduksjoner. Filmsentrene kan nå finansiere produksjon av spillefilm, men hvor skal de pengene tas fra? På toppen av det hele er det blitt langt dyrere å produsere. I denne spagaten står vi i fare for å miste samtidens speil på film. Det kan ikke bli slik at forståelsen av vår egen tid overlates kjendiser og havet av mobilfilmer ingen vil orke å ta i i fremtiden. Vi står også i fare for å miste bredde, kunnskap og erfaring hvis våre sårbare selskaper seiler ut i konkursens hav. NFIs konsulenter har en viktigere og vanskeligere oppgave enn noen gang. Derfor: returner de 4 mill – og sleng gjerne på litt mer.


Stig Andersen er dokumentarist, nestleder i styret i Filmkraft og tidligere konsulent for dokumentar i NFI.


 

MENY