De siste årene har Alma Pöysti utforsket en rekke ikoniske univers: fra Tove Jansson og Aki Kaurismäkis verdenskjente fortellinger, til den oppsiktsvekkende KI-versjonen av Ingmar Bergmans «Persona». Her forteller hun om å underkaste seg Kaurismäkis spesielle stil og hvorfor hun gikk med på å utradere Liv Ullmann fra «Persona».
Alma Pöysti er utvilsomt en av vår tids mest interessante nordiske skuespillere. Hun var nylig kinoaktuell i Aki Kaurismäkis Høstgule blader – en film hun ble nominert til en Golden Globes for, og som fikk mange nominasjoner under European film Awards. Hun har også vekket oppsikt med hovedrollen i en av filmårets mest dristigste filmeksperimenter – Gøteborgfestivalens KI-versjon av Ingmar Bergmans Persona.
Sist gang jeg snakket med Pöysti, var hun aktuell med hovedrollen i det biografiske portrettet av det finske nasjonalikonet Tove Jansson. Den gangen ble jeg fascinert av det spill levende ansiktet hennes, hvordan nyansene skifter hele tiden og tilfører Jansson en avgjørende kompleksitet. I Høstgule blader har hun måttet tilpasse seg Kaurismäkis deadpan stil og tone – og er nesten ikke til å kjenne igjen.
– Jeg liker å jobbe med regissører som har ulike tilnærminger, ulik stil. Det er lærerikt og gir varierte roller, forteller hun.
– Det er selve metamorfosen ved skuespillet jeg elsker. Vi tar på oss en annen hud, en annen gestalt. Jeg er selv veldig fascinert av skuespillere som lykkes med dette – uten kunstig intelligens eller noen form for bearbeiding. Det er filmskuespill i sin reneste form.
Høstgule blader er Kaurismäki på sitt mest rendyrkede. Pöysti spiller en kvinne som nettopp har mistet jobben på et supermarked, men møter samtidig en industriarbeider som faller for henne. De snakker ikke mye, det er det ingen som gjør i en Kaurismäki-film. Men de går på kino, frekventerer en karaoke-bar og deler en vakker taushet som Kaurismäki rammer inn på sin spesielle melankolske måte. For Pöysti er filmen som et slags eventyr.
– Det er en helt særegen verden. Likevel stoler han som regissør veldig på publikum; på at vi skal kunne projisere våre følelser og lengsler inn i skuespillerne på det store lerretet. Det handler om å være så ren og åpen som mulig foran kamera som skuespiller. Og i denne oppriktigheten oppstår det noe spennende. Det var noe helt spesielt å få jobbe på den måten.
Hun hadde aldri jobbet med Kaurismäki før. Hun måtte ikke bare tilpasse seg en ny stil, men forholde seg til et team av faste filmarbeidere som vet hva regissøren vil ha. Det var som å bli en del av en familie.
– Da vi spilte inn filmen fikk jeg følelsen av å komme inn i en familie som kjenner hverandre godt. Han har jobbet så lenge med de samme fagarbeiderne. Og så oppdager du at denne familien bare vokser når du drar ut for å promotere filmen. Du møter hans trofaste distributører, men også et internasjonalt publikum – fra USA til Frankrike og Japan – som har fulgt ham over lengre tid. Det er noe helt spesielt. Alle virker så glade for at Kaurismäki har vendt tilbake; for seks år siden sa han jo at han hadde laget sin siste film. Han skaper et veldig spesifikt univers som kanskje er veldig finsk, men samtidig gjenkjenner publikum i mange ulike land noe i filmene hans. Det er en varme der. Også humoren går hjem i overraskende mange kulturer.
Han er kjent for å holde seg til bare én tagning. Hvordan opplevde du det?
– Han vil helst unngå å repetere. Man skal kunne sine replikker, men ikke være altfor forberedt. Da forsvinner spontaniteten. Han var klar på at vi bare kom til å gjøre én tagning – og tar bare en ny om noe går galt. I starten var det jo litt skremmende. Ingen ønsker å være den som forårsaker den andre tagningen, ler hun. – Men det jeg lærte meg å forstå er at nettopp i denne første tagningen kan det skje noe veldig verdifullt og magisk. Det er noe som oppstår der og da – og som ikke kan gjentas. Om man lykkes med denne første tagningen, får man noe mer ærlig og uberørt. Og jeg merket at jeg ble nesten besatt av å jage disse dyrebare øyeblikkene, i likhet med resten av teamet.
Høstgule blader er en film med mange filmreferanser. Paret i filmen går ofte på kino, en arthouse-aktig kino, og ser filmer av blant annet Jim Jarmusch. Kaurismäki virker nostalgisk overfor den epoken som formet ham som filmskaper – den gangen kinoene var enerådende. Pöysti er ikke helt enig i det.
– Jeg vet ikke om jeg opplever filmen som nostalgisk. Den er mer som et tidløst eventyr. Noen ganger føles det som man befinner seg på 1960-tallet. Men så ser vi av kalenderen på veggen at vi befinner oss i 2024. I dette universet finner vi også noe så radikalt som en internettkafé, ler hun. Så da er vi kanskje nærmere 2000-tallet?
Under Cannesfestivalen ble filmen oppfattet som et forsvar for nettopp den rene filmen som ikke er «besudlet» av KI eller digital manipulering. Filmen ble hyllet av et aldrende kritikerkorps som fikk sitt filmsyn formet av særlig arthousefilmen på 1960- og 70-tallet. Denne typen film har tydeligvis vært et savn hos mange.
-Jo, det merker jeg også. Men jeg har også på min lanseringsturné møtt en ny generasjon Kaurismäki-frelste. De har fått øynene opp for hans filmografi og holder på å utforske den.
Pöysti vender stadig tilbake til den klassiske filmen som ikke er manipulert, og som lar skuespillernes ansikter få fritt spillerom. Det var også grunnen til at hun ble med på et oppsiktsvekkende eksperiment under Gøteborg film festival tidligere i februar. I et samarbeid mellom SF Studios, Gothenburg Film Studios og Ingmar Bergman-stiftelsen, gjenskapte festivalen spillefilmen Persona (1966) ved å erstatte Ullmann med Pöysti i rollen som Elisabeth Vogler. For mange vil det å fjerne Liv Ullmann fra Ingmar Bergmans klassiker ved bruk av KI framstå som et overgrep. Men det var også meningen med eksperimentet: hva skjer da med filmkunsten?
– Ganske typisk av Gøteborgfestivalen å finne på noe så uvanlig. Jeg er glad for at de gjorde det – og for at jeg kunne medvirke. Eksperimentet adresserer viktige spørsmål som presser seg på. Persona er i seg selv et perfekt kunstverk som leker seg med identiteter og masker, sannhet og autensitet. Å gjøre et KI-eksperiment på filmen var derfor en briljant idé. Men det er klart det er en kjempeprovokasjon! Jeg ble selv provosert – ikke minst av tanken på å utradere Liv Ullmanns ansikt. Det er egentlig en no go-zone. Men denne versjonen skulle bare vises denne ene gangen, for så å kastes i søppelkurven etter et påfølgende seminar. Ellers hadde jeg aldri våget å være med på det. Jeg er ingen KI-ekspert, jeg har for det meste vært redd for denne utviklingen. Så det var også et forsøk fra min side å nærme meg problematikken. Jeg ville konfrontere KI- monsteret, istedenfor å gjemme meg. Jeg lærte mye av det, selv om det også var ubehagelig.
Å spille for denne nye versjonen, og se det på lerretet, var en veldig rar opplevelse.
– Noen ganger framsto det faktisk som jeg var der under opptakene på Fårö på 1960-tallet, mens jeg røkte sigaretter med Bibi Andersson. Det var verken Liv Ullmann eller min rolle jeg fikk se, men en tredje rolle. Jeg ga maskinen mitt ansikt, i ulike vinkler, med ulikt uttrykk og lyssetting. Resultatet var en slags dukke i en skrekkfilm. Det tok fire måneder å manipulere inn mitt ansikt, men da vi så resultatet innså vi jo at dette ikke fungerer. Det unike ved en skuespillers kropp og ansikt, er jo alt det som ikke lar seg kontrollere og planlegge. Selve livets mangel på maskinell logikk, for å si det sånn.
Pöysti hadde både grudd seg og gledet seg til å møte Liv Ullmann på premieren.
– Hun er en av mine husguder som jeg beundrer enormt. Derfor ville det vært veldig interessant å høre med henne om hvordan hun opplevde det. Men også litt skremmende. Dessverre måtte hun melde forfall.
Eksperimentet med Persona framstår nærmest som en dystopi. Finnes det likevel noen positive sider ved bruk av KI for skuespillerne, slik hun opplever det? Bortsett fra det åpenbare – å skape noe det ville være fysisk umulig for en skuespiller å gjennomføre – ser hun ikke noen oppsider for skuespillerne. Ikke så langt.
– Når det gjelder selve det å fortolke en rolle foran kamera, den menneskelige faktoren, så er jo det den fremste kvaliteten skuespillerne kan bidra med. Og der kommer maskinenen til kort.
Seminaret gjorde henne mer bevisst på hvordan de nye KI-programmene henter sine bilder og resirkulerer dem – noe som gjenspeiler de bildene det finnes mest av der ute allerede.
– Hva mater vi maskinene med? Er det i hovedsak vestlige bilder – og hvit mannlig filmhistorie? I så fall vil vi få de samme bildene. Det er et viktig spørsmål fordi det er nå maskinene blir matet, det er nå grunnlaget for de bildene de skal produsere legges.
Fjorårets filmstreik blant filmskuespillerne i USA handlet blant annet om KI. Særlig risikoen for å miste rettigheter til eget ansikt og kropp. Det er noe som tar fra mange skuespillere nattesøvnen.
– Ja, det er skremmende perspektiver. Tenk å miste ansiktet og kroppen – ditt fremste instrument som skuespiller – til et selskap som kjøper rettighetene til evig tid! Dette er virkelig en kampsak å stå på barrikadene for.
De siste årene har Alma Pöysti utforsket en rekke ikoniske univers: fra Tove Jansson og Aki Kaurismäkis verdenskjente fortellinger, til den oppsiktsvekkende KI-versjonen av Ingmar Bergmans «Persona». Her forteller hun om å underkaste seg Kaurismäkis spesielle stil og hvorfor hun gikk med på å utradere Liv Ullmann fra «Persona».
Alma Pöysti er utvilsomt en av vår tids mest interessante nordiske skuespillere. Hun var nylig kinoaktuell i Aki Kaurismäkis Høstgule blader – en film hun ble nominert til en Golden Globes for, og som fikk mange nominasjoner under European film Awards. Hun har også vekket oppsikt med hovedrollen i en av filmårets mest dristigste filmeksperimenter – Gøteborgfestivalens KI-versjon av Ingmar Bergmans Persona.
Sist gang jeg snakket med Pöysti, var hun aktuell med hovedrollen i det biografiske portrettet av det finske nasjonalikonet Tove Jansson. Den gangen ble jeg fascinert av det spill levende ansiktet hennes, hvordan nyansene skifter hele tiden og tilfører Jansson en avgjørende kompleksitet. I Høstgule blader har hun måttet tilpasse seg Kaurismäkis deadpan stil og tone – og er nesten ikke til å kjenne igjen.
– Jeg liker å jobbe med regissører som har ulike tilnærminger, ulik stil. Det er lærerikt og gir varierte roller, forteller hun.
– Det er selve metamorfosen ved skuespillet jeg elsker. Vi tar på oss en annen hud, en annen gestalt. Jeg er selv veldig fascinert av skuespillere som lykkes med dette – uten kunstig intelligens eller noen form for bearbeiding. Det er filmskuespill i sin reneste form.
Høstgule blader er Kaurismäki på sitt mest rendyrkede. Pöysti spiller en kvinne som nettopp har mistet jobben på et supermarked, men møter samtidig en industriarbeider som faller for henne. De snakker ikke mye, det er det ingen som gjør i en Kaurismäki-film. Men de går på kino, frekventerer en karaoke-bar og deler en vakker taushet som Kaurismäki rammer inn på sin spesielle melankolske måte. For Pöysti er filmen som et slags eventyr.
– Det er en helt særegen verden. Likevel stoler han som regissør veldig på publikum; på at vi skal kunne projisere våre følelser og lengsler inn i skuespillerne på det store lerretet. Det handler om å være så ren og åpen som mulig foran kamera som skuespiller. Og i denne oppriktigheten oppstår det noe spennende. Det var noe helt spesielt å få jobbe på den måten.
Hun hadde aldri jobbet med Kaurismäki før. Hun måtte ikke bare tilpasse seg en ny stil, men forholde seg til et team av faste filmarbeidere som vet hva regissøren vil ha. Det var som å bli en del av en familie.
– Da vi spilte inn filmen fikk jeg følelsen av å komme inn i en familie som kjenner hverandre godt. Han har jobbet så lenge med de samme fagarbeiderne. Og så oppdager du at denne familien bare vokser når du drar ut for å promotere filmen. Du møter hans trofaste distributører, men også et internasjonalt publikum – fra USA til Frankrike og Japan – som har fulgt ham over lengre tid. Det er noe helt spesielt. Alle virker så glade for at Kaurismäki har vendt tilbake; for seks år siden sa han jo at han hadde laget sin siste film. Han skaper et veldig spesifikt univers som kanskje er veldig finsk, men samtidig gjenkjenner publikum i mange ulike land noe i filmene hans. Det er en varme der. Også humoren går hjem i overraskende mange kulturer.
Han er kjent for å holde seg til bare én tagning. Hvordan opplevde du det?
– Han vil helst unngå å repetere. Man skal kunne sine replikker, men ikke være altfor forberedt. Da forsvinner spontaniteten. Han var klar på at vi bare kom til å gjøre én tagning – og tar bare en ny om noe går galt. I starten var det jo litt skremmende. Ingen ønsker å være den som forårsaker den andre tagningen, ler hun. – Men det jeg lærte meg å forstå er at nettopp i denne første tagningen kan det skje noe veldig verdifullt og magisk. Det er noe som oppstår der og da – og som ikke kan gjentas. Om man lykkes med denne første tagningen, får man noe mer ærlig og uberørt. Og jeg merket at jeg ble nesten besatt av å jage disse dyrebare øyeblikkene, i likhet med resten av teamet.
Høstgule blader er en film med mange filmreferanser. Paret i filmen går ofte på kino, en arthouse-aktig kino, og ser filmer av blant annet Jim Jarmusch. Kaurismäki virker nostalgisk overfor den epoken som formet ham som filmskaper – den gangen kinoene var enerådende. Pöysti er ikke helt enig i det.
– Jeg vet ikke om jeg opplever filmen som nostalgisk. Den er mer som et tidløst eventyr. Noen ganger føles det som man befinner seg på 1960-tallet. Men så ser vi av kalenderen på veggen at vi befinner oss i 2024. I dette universet finner vi også noe så radikalt som en internettkafé, ler hun. Så da er vi kanskje nærmere 2000-tallet?
Under Cannesfestivalen ble filmen oppfattet som et forsvar for nettopp den rene filmen som ikke er «besudlet» av KI eller digital manipulering. Filmen ble hyllet av et aldrende kritikerkorps som fikk sitt filmsyn formet av særlig arthousefilmen på 1960- og 70-tallet. Denne typen film har tydeligvis vært et savn hos mange.
-Jo, det merker jeg også. Men jeg har også på min lanseringsturné møtt en ny generasjon Kaurismäki-frelste. De har fått øynene opp for hans filmografi og holder på å utforske den.
Pöysti vender stadig tilbake til den klassiske filmen som ikke er manipulert, og som lar skuespillernes ansikter få fritt spillerom. Det var også grunnen til at hun ble med på et oppsiktsvekkende eksperiment under Gøteborg film festival tidligere i februar. I et samarbeid mellom SF Studios, Gothenburg Film Studios og Ingmar Bergman-stiftelsen, gjenskapte festivalen spillefilmen Persona (1966) ved å erstatte Ullmann med Pöysti i rollen som Elisabeth Vogler. For mange vil det å fjerne Liv Ullmann fra Ingmar Bergmans klassiker ved bruk av KI framstå som et overgrep. Men det var også meningen med eksperimentet: hva skjer da med filmkunsten?
– Ganske typisk av Gøteborgfestivalen å finne på noe så uvanlig. Jeg er glad for at de gjorde det – og for at jeg kunne medvirke. Eksperimentet adresserer viktige spørsmål som presser seg på. Persona er i seg selv et perfekt kunstverk som leker seg med identiteter og masker, sannhet og autensitet. Å gjøre et KI-eksperiment på filmen var derfor en briljant idé. Men det er klart det er en kjempeprovokasjon! Jeg ble selv provosert – ikke minst av tanken på å utradere Liv Ullmanns ansikt. Det er egentlig en no go-zone. Men denne versjonen skulle bare vises denne ene gangen, for så å kastes i søppelkurven etter et påfølgende seminar. Ellers hadde jeg aldri våget å være med på det. Jeg er ingen KI-ekspert, jeg har for det meste vært redd for denne utviklingen. Så det var også et forsøk fra min side å nærme meg problematikken. Jeg ville konfrontere KI- monsteret, istedenfor å gjemme meg. Jeg lærte mye av det, selv om det også var ubehagelig.
Å spille for denne nye versjonen, og se det på lerretet, var en veldig rar opplevelse.
– Noen ganger framsto det faktisk som jeg var der under opptakene på Fårö på 1960-tallet, mens jeg røkte sigaretter med Bibi Andersson. Det var verken Liv Ullmann eller min rolle jeg fikk se, men en tredje rolle. Jeg ga maskinen mitt ansikt, i ulike vinkler, med ulikt uttrykk og lyssetting. Resultatet var en slags dukke i en skrekkfilm. Det tok fire måneder å manipulere inn mitt ansikt, men da vi så resultatet innså vi jo at dette ikke fungerer. Det unike ved en skuespillers kropp og ansikt, er jo alt det som ikke lar seg kontrollere og planlegge. Selve livets mangel på maskinell logikk, for å si det sånn.
Pöysti hadde både grudd seg og gledet seg til å møte Liv Ullmann på premieren.
– Hun er en av mine husguder som jeg beundrer enormt. Derfor ville det vært veldig interessant å høre med henne om hvordan hun opplevde det. Men også litt skremmende. Dessverre måtte hun melde forfall.
Eksperimentet med Persona framstår nærmest som en dystopi. Finnes det likevel noen positive sider ved bruk av KI for skuespillerne, slik hun opplever det? Bortsett fra det åpenbare – å skape noe det ville være fysisk umulig for en skuespiller å gjennomføre – ser hun ikke noen oppsider for skuespillerne. Ikke så langt.
– Når det gjelder selve det å fortolke en rolle foran kamera, den menneskelige faktoren, så er jo det den fremste kvaliteten skuespillerne kan bidra med. Og der kommer maskinenen til kort.
Seminaret gjorde henne mer bevisst på hvordan de nye KI-programmene henter sine bilder og resirkulerer dem – noe som gjenspeiler de bildene det finnes mest av der ute allerede.
– Hva mater vi maskinene med? Er det i hovedsak vestlige bilder – og hvit mannlig filmhistorie? I så fall vil vi få de samme bildene. Det er et viktig spørsmål fordi det er nå maskinene blir matet, det er nå grunnlaget for de bildene de skal produsere legges.
Fjorårets filmstreik blant filmskuespillerne i USA handlet blant annet om KI. Særlig risikoen for å miste rettigheter til eget ansikt og kropp. Det er noe som tar fra mange skuespillere nattesøvnen.
– Ja, det er skremmende perspektiver. Tenk å miste ansiktet og kroppen – ditt fremste instrument som skuespiller – til et selskap som kjøper rettighetene til evig tid! Dette er virkelig en kampsak å stå på barrikadene for.
