– Jeg ville lage en film som ikke bare er satt til 1970, men som ser og høres ut som en film fra 1970, sier Alexander Payne om kinoaktuelle og Oscarnominerte «The Holdovers». Her forteller han om arbeidet med tidsperioden, locations og casting, om ikke å skrive manus selv og gjenforeningen med skuespiller Paul Giamatti.
Mer enn seks år er gått siden Alexander Paynes forrige film Downsizing, som fikk blandet mottakelse av kritikere og ble en økonomisk skuffelse. Etter den skulle han regissere en film for Netflix basert på Karl Ove Knausgårds New York Times-reisebrev fra Nord-Amerika, med manus av Erlend Loe og Mads Mikkelsen i hovedrollen, men kun få dager før opptaksstart ble prosjektet stoppet av Knausgård.
Nå er han imidlertid kinoaktuell med The Holdovers, som må sies å være et skikkelig comeback for den amerikanske filmskaperen som tidligere har regissert spillefilmene Citizen Ruth (1996), Election (1999), Hva angår Schmidt (2002), Sideways (2004), The Descendants (2011) og Nebraska (2013). Den nye filmen er nominert til fem Oscar, i kategoriene beste film, mannlige hovedrolle (Paul Giamatti), kvinnelige birolle (Da’Vine Joy Randolph), originalmanus og klipp. Begge de nominerte skuespillerne har allerede vunnet Golden Globes for sine roller i samme film.
Rushprint var tilstede da Payne møtte pressen i forbindelse med visningen av The Holdovers på den internasjonale filmfestivalen i Thessaloniki i november, et par måneder etter at filmen hadde verdenspremiere på Telluride-festivalen (og deretter ble vist i Toronto). Gresk-amerikaneren Payne – som nylig også fikk gresk statsborgerskap – har et nært forhold til festivalen i Thessaloniki, som han har gjestet med nesten alle sine filmer.
Samtalen starter med en kommentar fra moderatoren om at regissøren har valgt krediteringen «a movie by Alexander Payne» i starttekstene til den nye filmen.
– Jeg har alltid vært tilfreds med krediteringen «regissert av». Men selv om jeg ikke har skrevet manuset til denne filmen, kom ideen fra meg, og jeg fant manusforfatteren og produsenten – så for første gang tenkte jeg at det kunne stå «en film av», sier Payne.
– Siden jeg lager filmer som er ment å være underholdende og morsomme, synes jeg at «movie» er mer passende enn «film». Men det er en pretensiøs distinksjon, hvor jeg pretensiøst nok prøver å ikke være så pretensiøs, tilføyer han om dette ordvalget.
The Holdovers utspiller seg i begynnelsen av 70-tallet på kostskolen Barton Academy i Massachusetts, der Giamatti spiller en streng og ikke særlig godt likt lærer som må tilbringe juleferien på den stengte skolen sammen med eleven Angus (Dominic Sessa) og kantinekokken Mary (Randolph).
Inspirasjonen til grunnpremisset fikk Payne fra den franske filmen Merlusse fra 1935 av Marcel Pagnol, da han så den på en filmfestival for tolv år siden.
– Ikke selve historien, men premisset, tenkte jeg at var et godt premiss som kunne gjøres på nytt. Jeg gjorde ikke noe med det da, men det var på lista mi. Så leste jeg for fem år siden en pilotepisode til en tv-serie jeg fikk forespurt, som i likhet med Merlusse utspilte seg på en kostskole – som er en verden jeg ikke hadde noen erfaring med. Da ringte jeg manusforfatteren og sa: Jeg liker manuset, jeg vil ikke regissere det, men vil du vurdere å skrive noe for meg som utspiller seg i et tilsvarende miljø?
Flere av Paynes tidligere filmer har vært nominert til Oscar i ulike kategorier. To ganger har han vunnet prisen, begge for beste adapterte manuskript, som medmanusforfatter av henholdsvis Sideways og The Descendants.
The Holdovers, som er skrevet av David Hemingson, er den andre filmen Payne regisserer uten selv å være blant manusforfatterne (den første var Nebraska). På spørsmål om han føler seg komfortabel med å regissere andres manuskript, svarer han spøkefullt at han ville vært storfornøyd om han kunne få kunstig intelligens til å skrive manus for ham.
– Jeg er utdannet regissør, ikke manusforfatter – om enn fra en skole hvor man som filmskaper skriver, regisserer og klipper. Men jeg foretrekker klart å regissere framfor å skrive. Å skrive er vanskelig, og jeg skriver langsomt.
– Man kan si at dette er første gang jeg regisserer en manusforfatter. Jeg fant forfatteren, jeg ga ham premisset og vi kom opp med historien sammen. Jeg involverer meg i skrivingen også, selv om jeg ikke er kreditert for det. Resultatet ble noe som var personlig for oss begge.
Når Payne blir spurt om han kan utdype hva som er personlig, svarer han med et kontant nei, igjen med et smil.
– Jeg vil ikke si noe spesifikt. Det er enklere å snakke om prosess enn temaer. Og prosessen med å lage film er i større grad at man finner en idé man mener vil egne seg for en film, framfor at man vil uttrykke noe. Så må det være en grunnidé som jeg ønsker å vie to-tre år av livet mitt til å lage og deretter snakke om. Men fra man har skjelettet av en historie, er det kjøttet man putter på det skjelettet – i karakterer, sansen for humor, for drama, for patos, hvordan det ender – som gjør at det blir personlig, sier han.
– Og så må man skille mellom selvbiografisk og personlig. En film kan være veldig personlig uten å være selvbiografisk. Det var mer selvbiografisk for manusforfatteren, som har denne type kostskolebakgrunn fra New England. For meg ligger det personlige i filmens sensibilitet.
I The Holdovers gjenforenes regissøren med Paul Giamatti, som for snart to tiår siden spilte i Sideways. Payne forteller at de hele tiden har ønsket å jobbe med hverandre igjen, og at denne rollen var tiltenkt skuespilleren allerede fra unnfangelsen.
– Det er ikke tilfeldig at rollefiguren heter Paul. Fra begynnelsen sa jeg til manusforfatteren at vi skriver for Paul Giamatti. Jeg ringte Paul og sa det til ham, og han var klar. Da han fikk manuset, hadde vi egentlig aldri noen diskusjon om hvordan han skulle spille rollen, for dette er et miljø han selv kommer fra. Paul sa at han har hatt lærere som dette og vet hvordan man spiller dem.
Hvilke kvaliteter ved Giamatti gjorde at du skrev rollen spesifikt for ham?
– Han er den beste skuespilleren! Det er ingenting han ikke kan gjøre. Hvis rollen generelt sett passer for ham, gi den til Paul Giamatti. Det er som å gi en rolle til Meryl Streep eller Laurence Olivier, du er bare nysgjerrig på hva denne fantastiske skuespilleren kommer til å gjøre med rollen. Så god er han, svarer Payne.
Når samtalen kommer inn på arbeidet med miljøskildringer, og da spesifikt kostskolen i Massachusetts rundt 1970, forteller regissøren at han søkte seg til både filmskoler og journalistskoler da han gikk på universitetet.
– Om jeg ikke hadde kommet inn på en filmskole, ville jeg ha utdannet meg innen journalistikk. Og jeg tror jeg har bevart en slags dokumentarisk følelse for hva jeg vil vise, også i fiksjonsfilm. Jeg prøver alltid å ikke bare finne korrekte fysiske innspillingssteder, men også en følelse av rytmen og teksturen i folks liv på de ulike stedene filmene utspiller seg. Her med det ekstra laget av Massachusetts for drøyt femti år siden.
Derfor setter han også i gang location scouting svært tidlig. Regissøren kan dessuten fortelle at The Holdovers utelukkende er spilt inn på locations.
– På locationfilmer må man vanligvis bygge et bad, kott eller andre små rom fordi man ikke får plass til lys og kamera, men denne filmen er 100 prosent locations. Ingen ting er bygget, sier han.
I tillegg har The Holdovers et filmatisk uttrykk i tråd med tiden handlingen foregår i.
– Jeg tenkte at det ville være morsomt å prøve å lage en film som ikke bare er satt til 1970, men som ser og høres ut som en film laget i 1970. Dette er ikke den første filmen som prøver å gjøre noe sånt, forteller Payne om dette valget.
Filmskaperen trekker fram at Peter Bogdanovich’ Paper Moon fra 1973 langt på vei ser ut som en film fra 30-tallet. Samt den britiske lavbudsjettsfilmen Bait fra 2019 av Mark Jenkin, som ble vist på cinematekene her hjemme.
– Der The Holdovers kanskje ser 62 prosent ut som en film virkelig laget i 1970, er Bait 99 prosent som en engelsk film laget rundt 1964, sier han.
– Mange periodefilmer og -serier er altfor opptatt av å presentere perioden. Jeg ville at følelsen av denne tiden skulle være så banal og innlevd og «funnet» som om vi hadde laget en lavbudsjettsfilm den gang, legger han til om tilnærmingen.
Også castingprosessen pleier regissøren å igangsette tidlig – noe som var ekstra viktig for The Holdovers, der han skulle finne tenåringer. Dominic Sessa, som spiller den sentrale rollen som eleven Angus, er da også et fullstendig ubeskrevet blad.
– Prosessen tok lang tid. Det vanskelige med å rollebesette unge eller tenåringer, er at de profesjonelle fra tv-serier eller filmer føles altfor Hollywood – de føles ikke som ekte ungdom. Og for en film med så mange skoleelever, ville jeg i hvert fall ikke ha skuespillere i tyveårene til å utgi seg for å være tenåringer. Men om du skal bruke ikke-profesjonelle eller ikke-skuespillere, risikerer du at de ikke mestrer alle de tekniske aspektene eller vil være for nervøse.
Han forteller at den castingansvarlige hadde sett 800 kandidater til rollen som Angus, hvorav regissøren selv muligens hadde vurdert rundt en tidel av dem, uten at de var fornøyd.
– Riktignok fant vi noen av de andre elevrollene. Men så kontaktet vi skolene som vi faktisk skulle filme på og snakket med dramalærerne, og der fant vi Dominic og en annen gutt som spiller i filmen. Dominic var en high school-«senior» som spiller en «junior» på mer eller mindre samme skole som han går på i virkeligheten, og hadde aldri vært foran et kamera før, sier Payne.
– De to første auditionene hans var forferdelige, men vi så noe i ham. Etter hvert viste han seg som en fullt utviklet filmskuespiller, som kunne være subtil foran kamera. Og han var veldig teknisk dyktig.
På spørsmål om motivasjonen for at The Holdovers utspiller seg på en skole, noe den deler med hans andre spillefilm Election, svarer Payne at dette er nokså tilfeldig. Og at han i utgangspunktet ikke ønsket å lage en «high school»-film da han ble tilsendt det litterære forelegget for Election og falt for den historien – mens det for den nye filmen var selve premisset som appellerte. Han påpeker imidlertid selv at Giamattis rollefigur i Sideways også er lærer.
– En ting jeg har tenkt på i det helt siste, er at når du har karakterer som er emosjonelt eller modningsmessig fastlåst, er det en interessant metafor å gjøre dem til lærere. De er i det samme rommet i årevis, mens de andre menneskene går inn og ut. Men nå er det nok skolefilmer for meg!
Hva som blir hans neste prosjekt, vet Payne foreløpig ikke.
– Manusforfatter Hemingson og jeg utvikler en western. Jeg har alltid hatt lyst til å lage en ekte westernfilm. Jeg har et annet prosjekt som er lagt til Paris og er franskspråklig, men manuset er ikke helt på plass ennå. Men jeg har fortsatt kun filmer i tankene, ikke tv-serier, forteller Payne – som også har et ønske om å lage film i Hellas, om han finner den rette historien.
The Holdovers hadde norsk kinopremiere fredag 26. januar.
– Jeg ville lage en film som ikke bare er satt til 1970, men som ser og høres ut som en film fra 1970, sier Alexander Payne om kinoaktuelle og Oscarnominerte «The Holdovers». Her forteller han om arbeidet med tidsperioden, locations og casting, om ikke å skrive manus selv og gjenforeningen med skuespiller Paul Giamatti.
Mer enn seks år er gått siden Alexander Paynes forrige film Downsizing, som fikk blandet mottakelse av kritikere og ble en økonomisk skuffelse. Etter den skulle han regissere en film for Netflix basert på Karl Ove Knausgårds New York Times-reisebrev fra Nord-Amerika, med manus av Erlend Loe og Mads Mikkelsen i hovedrollen, men kun få dager før opptaksstart ble prosjektet stoppet av Knausgård.
Nå er han imidlertid kinoaktuell med The Holdovers, som må sies å være et skikkelig comeback for den amerikanske filmskaperen som tidligere har regissert spillefilmene Citizen Ruth (1996), Election (1999), Hva angår Schmidt (2002), Sideways (2004), The Descendants (2011) og Nebraska (2013). Den nye filmen er nominert til fem Oscar, i kategoriene beste film, mannlige hovedrolle (Paul Giamatti), kvinnelige birolle (Da’Vine Joy Randolph), originalmanus og klipp. Begge de nominerte skuespillerne har allerede vunnet Golden Globes for sine roller i samme film.
Rushprint var tilstede da Payne møtte pressen i forbindelse med visningen av The Holdovers på den internasjonale filmfestivalen i Thessaloniki i november, et par måneder etter at filmen hadde verdenspremiere på Telluride-festivalen (og deretter ble vist i Toronto). Gresk-amerikaneren Payne – som nylig også fikk gresk statsborgerskap – har et nært forhold til festivalen i Thessaloniki, som han har gjestet med nesten alle sine filmer.
Samtalen starter med en kommentar fra moderatoren om at regissøren har valgt krediteringen «a movie by Alexander Payne» i starttekstene til den nye filmen.
– Jeg har alltid vært tilfreds med krediteringen «regissert av». Men selv om jeg ikke har skrevet manuset til denne filmen, kom ideen fra meg, og jeg fant manusforfatteren og produsenten – så for første gang tenkte jeg at det kunne stå «en film av», sier Payne.
– Siden jeg lager filmer som er ment å være underholdende og morsomme, synes jeg at «movie» er mer passende enn «film». Men det er en pretensiøs distinksjon, hvor jeg pretensiøst nok prøver å ikke være så pretensiøs, tilføyer han om dette ordvalget.
The Holdovers utspiller seg i begynnelsen av 70-tallet på kostskolen Barton Academy i Massachusetts, der Giamatti spiller en streng og ikke særlig godt likt lærer som må tilbringe juleferien på den stengte skolen sammen med eleven Angus (Dominic Sessa) og kantinekokken Mary (Randolph).
Inspirasjonen til grunnpremisset fikk Payne fra den franske filmen Merlusse fra 1935 av Marcel Pagnol, da han så den på en filmfestival for tolv år siden.
– Ikke selve historien, men premisset, tenkte jeg at var et godt premiss som kunne gjøres på nytt. Jeg gjorde ikke noe med det da, men det var på lista mi. Så leste jeg for fem år siden en pilotepisode til en tv-serie jeg fikk forespurt, som i likhet med Merlusse utspilte seg på en kostskole – som er en verden jeg ikke hadde noen erfaring med. Da ringte jeg manusforfatteren og sa: Jeg liker manuset, jeg vil ikke regissere det, men vil du vurdere å skrive noe for meg som utspiller seg i et tilsvarende miljø?
Flere av Paynes tidligere filmer har vært nominert til Oscar i ulike kategorier. To ganger har han vunnet prisen, begge for beste adapterte manuskript, som medmanusforfatter av henholdsvis Sideways og The Descendants.
The Holdovers, som er skrevet av David Hemingson, er den andre filmen Payne regisserer uten selv å være blant manusforfatterne (den første var Nebraska). På spørsmål om han føler seg komfortabel med å regissere andres manuskript, svarer han spøkefullt at han ville vært storfornøyd om han kunne få kunstig intelligens til å skrive manus for ham.
– Jeg er utdannet regissør, ikke manusforfatter – om enn fra en skole hvor man som filmskaper skriver, regisserer og klipper. Men jeg foretrekker klart å regissere framfor å skrive. Å skrive er vanskelig, og jeg skriver langsomt.
– Man kan si at dette er første gang jeg regisserer en manusforfatter. Jeg fant forfatteren, jeg ga ham premisset og vi kom opp med historien sammen. Jeg involverer meg i skrivingen også, selv om jeg ikke er kreditert for det. Resultatet ble noe som var personlig for oss begge.
Når Payne blir spurt om han kan utdype hva som er personlig, svarer han med et kontant nei, igjen med et smil.
– Jeg vil ikke si noe spesifikt. Det er enklere å snakke om prosess enn temaer. Og prosessen med å lage film er i større grad at man finner en idé man mener vil egne seg for en film, framfor at man vil uttrykke noe. Så må det være en grunnidé som jeg ønsker å vie to-tre år av livet mitt til å lage og deretter snakke om. Men fra man har skjelettet av en historie, er det kjøttet man putter på det skjelettet – i karakterer, sansen for humor, for drama, for patos, hvordan det ender – som gjør at det blir personlig, sier han.
– Og så må man skille mellom selvbiografisk og personlig. En film kan være veldig personlig uten å være selvbiografisk. Det var mer selvbiografisk for manusforfatteren, som har denne type kostskolebakgrunn fra New England. For meg ligger det personlige i filmens sensibilitet.
I The Holdovers gjenforenes regissøren med Paul Giamatti, som for snart to tiår siden spilte i Sideways. Payne forteller at de hele tiden har ønsket å jobbe med hverandre igjen, og at denne rollen var tiltenkt skuespilleren allerede fra unnfangelsen.
– Det er ikke tilfeldig at rollefiguren heter Paul. Fra begynnelsen sa jeg til manusforfatteren at vi skriver for Paul Giamatti. Jeg ringte Paul og sa det til ham, og han var klar. Da han fikk manuset, hadde vi egentlig aldri noen diskusjon om hvordan han skulle spille rollen, for dette er et miljø han selv kommer fra. Paul sa at han har hatt lærere som dette og vet hvordan man spiller dem.
Hvilke kvaliteter ved Giamatti gjorde at du skrev rollen spesifikt for ham?
– Han er den beste skuespilleren! Det er ingenting han ikke kan gjøre. Hvis rollen generelt sett passer for ham, gi den til Paul Giamatti. Det er som å gi en rolle til Meryl Streep eller Laurence Olivier, du er bare nysgjerrig på hva denne fantastiske skuespilleren kommer til å gjøre med rollen. Så god er han, svarer Payne.
Når samtalen kommer inn på arbeidet med miljøskildringer, og da spesifikt kostskolen i Massachusetts rundt 1970, forteller regissøren at han søkte seg til både filmskoler og journalistskoler da han gikk på universitetet.
– Om jeg ikke hadde kommet inn på en filmskole, ville jeg ha utdannet meg innen journalistikk. Og jeg tror jeg har bevart en slags dokumentarisk følelse for hva jeg vil vise, også i fiksjonsfilm. Jeg prøver alltid å ikke bare finne korrekte fysiske innspillingssteder, men også en følelse av rytmen og teksturen i folks liv på de ulike stedene filmene utspiller seg. Her med det ekstra laget av Massachusetts for drøyt femti år siden.
Derfor setter han også i gang location scouting svært tidlig. Regissøren kan dessuten fortelle at The Holdovers utelukkende er spilt inn på locations.
– På locationfilmer må man vanligvis bygge et bad, kott eller andre små rom fordi man ikke får plass til lys og kamera, men denne filmen er 100 prosent locations. Ingen ting er bygget, sier han.
I tillegg har The Holdovers et filmatisk uttrykk i tråd med tiden handlingen foregår i.
– Jeg tenkte at det ville være morsomt å prøve å lage en film som ikke bare er satt til 1970, men som ser og høres ut som en film laget i 1970. Dette er ikke den første filmen som prøver å gjøre noe sånt, forteller Payne om dette valget.
Filmskaperen trekker fram at Peter Bogdanovich’ Paper Moon fra 1973 langt på vei ser ut som en film fra 30-tallet. Samt den britiske lavbudsjettsfilmen Bait fra 2019 av Mark Jenkin, som ble vist på cinematekene her hjemme.
– Der The Holdovers kanskje ser 62 prosent ut som en film virkelig laget i 1970, er Bait 99 prosent som en engelsk film laget rundt 1964, sier han.
– Mange periodefilmer og -serier er altfor opptatt av å presentere perioden. Jeg ville at følelsen av denne tiden skulle være så banal og innlevd og «funnet» som om vi hadde laget en lavbudsjettsfilm den gang, legger han til om tilnærmingen.
Også castingprosessen pleier regissøren å igangsette tidlig – noe som var ekstra viktig for The Holdovers, der han skulle finne tenåringer. Dominic Sessa, som spiller den sentrale rollen som eleven Angus, er da også et fullstendig ubeskrevet blad.
– Prosessen tok lang tid. Det vanskelige med å rollebesette unge eller tenåringer, er at de profesjonelle fra tv-serier eller filmer føles altfor Hollywood – de føles ikke som ekte ungdom. Og for en film med så mange skoleelever, ville jeg i hvert fall ikke ha skuespillere i tyveårene til å utgi seg for å være tenåringer. Men om du skal bruke ikke-profesjonelle eller ikke-skuespillere, risikerer du at de ikke mestrer alle de tekniske aspektene eller vil være for nervøse.
Han forteller at den castingansvarlige hadde sett 800 kandidater til rollen som Angus, hvorav regissøren selv muligens hadde vurdert rundt en tidel av dem, uten at de var fornøyd.
– Riktignok fant vi noen av de andre elevrollene. Men så kontaktet vi skolene som vi faktisk skulle filme på og snakket med dramalærerne, og der fant vi Dominic og en annen gutt som spiller i filmen. Dominic var en high school-«senior» som spiller en «junior» på mer eller mindre samme skole som han går på i virkeligheten, og hadde aldri vært foran et kamera før, sier Payne.
– De to første auditionene hans var forferdelige, men vi så noe i ham. Etter hvert viste han seg som en fullt utviklet filmskuespiller, som kunne være subtil foran kamera. Og han var veldig teknisk dyktig.
På spørsmål om motivasjonen for at The Holdovers utspiller seg på en skole, noe den deler med hans andre spillefilm Election, svarer Payne at dette er nokså tilfeldig. Og at han i utgangspunktet ikke ønsket å lage en «high school»-film da han ble tilsendt det litterære forelegget for Election og falt for den historien – mens det for den nye filmen var selve premisset som appellerte. Han påpeker imidlertid selv at Giamattis rollefigur i Sideways også er lærer.
– En ting jeg har tenkt på i det helt siste, er at når du har karakterer som er emosjonelt eller modningsmessig fastlåst, er det en interessant metafor å gjøre dem til lærere. De er i det samme rommet i årevis, mens de andre menneskene går inn og ut. Men nå er det nok skolefilmer for meg!
Hva som blir hans neste prosjekt, vet Payne foreløpig ikke.
– Manusforfatter Hemingson og jeg utvikler en western. Jeg har alltid hatt lyst til å lage en ekte westernfilm. Jeg har et annet prosjekt som er lagt til Paris og er franskspråklig, men manuset er ikke helt på plass ennå. Men jeg har fortsatt kun filmer i tankene, ikke tv-serier, forteller Payne – som også har et ønske om å lage film i Hellas, om han finner den rette historien.
The Holdovers hadde norsk kinopremiere fredag 26. januar.
