Jeg møter Amanda Nell Eu en kald novemberdag på Vega scene under festivalen Film i Sør, godt innpakket i vinterklær. Vi finner oss en stille krok. Jeg går rett på sak: 

Hvordan fikk du ideen til å lage Tiger Stripes?

– Det startet med at jeg flyttet tilbake til Malaysia etter å ha bodd i England i søtten år. Jeg var litt lost, lurte på hvem jeg var, hva jeg hadde lyst til å si. Jeg begynte å lage kortfilmer som hadde å gjøre med kvinnekroppen og blandet det med min lidenskap for horrorfilmer. Jeg elsker å se blod og gørr, har gjort det hele livet. For meg er horror morsomt, det setter ting på spissen. Og så ble jeg interessert i folkeeventyrene jeg hadde vokst opp med som barn, den malayiske folkloren. Tiger Stripes er en fordypelse av denne lidenskapen. Jeg ville fortelle en historie om en ung jente, eller om hvordan overgangen fra barn til voksen føles. Når du kommer i puberteten, ser samfunnet på deg med nye øyne, men inni deg er du fortsatt et barn. Det er en dissonans jeg synes er spennende. Selv hatet jeg å være i puberteten, ble skremt av alt det fremmede som skjedde med kroppen min. Et hår som plutselig dukket opp på et sted jeg ikke likte. Det animalske som tok mer og mer plass. Jeg syntes den overgangen var både nådeløs og grotesk. 

Tiger Stripes handler om forvandlingen fra jente med menstruasjonen til udyr, hva er det med monstre du tiltrekkes av?

– Jeg har alltid følt meg som en outsider. I England var jeg ikke engelsk nok, i Malaysia, for engelsk. Denne ousiderfølelsen er det som satte i gang lysten til å snakke om monstre, spesielt kvinnelige. Den malaysiske kulturen er full av dem. Jeg fryktet dem da jeg var barn, men etter at jeg kom tilbake har jeg sett på dem med et nytt blikk. Jeg føler meg relatert til dem og synes de er kule, spesielt Pontianak. 

Hvem er det? 

– Hun er det mest berømte kvinnemonsteret i vår kultur. Hun er overnaturlig vakker og demonisk, historien om henne varierer i forhold til hvor i Sørøst-Asia du er fra, men i min kultur dør hun i barsel, etter det bor hun i et banantre og vandrer alene rundt i gatene om natta (noe som er helt uhørt for en kvinne i Malaysia) og lokker til seg menn, får hun napp, spiser hun enten innvollene deres eller deres private deler, hun er rå, bokstavelig talt og gjør seg ekstremt bra på kinolerretet. Helt siden 50-tallet har vi laget filmer om henne. Jeg spurte meg selv: Hva hvis Pontianak var min bestevenn? Slik ble hovedpersonen min, tolv år gamle Zaffran, til. 

Tiger Stripes foregår på jenteskolen til Zaffran, hvor alle har på seg hijab. Er det påbudt i Malyasia?

– Nei, men det hersker en sterk sosial norm om å gå med det. Som barn vil du ikke skille deg ut, det betyr fare. Da kan du bli mobbet eller angrepet. Tiger stripes viser dette; Zaffran er den første til å få mensen, det endrer henne etter hvert til et villdyr, metaforisk og bokstavelig, hun får strie hår, hale, klør og værhår (de tilhører faktisk den siamesiske katten min, hver gang hun mistet et værhår plukket jeg det opp, og så brukte vi dem i filmen). Zaffran klarer å skjule metamorfosen under hijaben en stund, men da den begynner å komme fram, utstøtes hun fra flokken hun engang var midtpunktet i. Og så kaster hun hijaben. Å tørre å være seg selv hundre prosent, uten etiketter, eller i alle fall den type etiketter samfunnet prøver å påføre deg som fører til skam, usikkerhet eller selvhat, er noe jeg brenner for. Det «stygge», eller «monstrøse» ved en person, er ofte det vakreste, noe som bør omfavnes, ikke sensureres bort. For meg er Zaffran et forbilde, spesielt i det hun gir opp mostanden mot sitt monstrøse jeg og blir ett med det. Da lyser hun. 

Hva står de forskjellige fargene for, som jentenes hijaber har i filmen din?

– De representerer hierarkiene på skolen, noe jeg synes er latterlig. Jeg hater all kraft samfunnet bruker på å separere folk og påføre dem skam. Farah, for eksempel – først Zaffrans bestevenninne og så verste fiende – har lyseblå hijab, som symboliserer at hun er prefekten. Det er med på å styrke hennes overlegenhetsfølelse, selv om hun selvsagt er usikker og redd på innsiden. Den blå hijaben er et skall hun skjuler seg bak. Alle fargene har en funksjon. Bare de i hvitt er normale uten hierarkisk betydning. 

Er du feminist?

– Selvsagt! Se på rollelisten min! Fremdeles er de fleste filmroller kvinnene får spille endimensjonale og kjedelige. For meg er det viktig å være med på å utvide rommet av hva en kvinne kan og bør være og ikke skammeliggjøre henne, slik patriarkatet har hatt en tendens til å gjøre. I Tiger Stripes har jeg skapt en kompleks, ukonvensjonell kvinnelig hovedperson med gode og dårlige sider. 

Mennene i filmen din er for det meste latterlige, bortsett fra faren kanskje, spesielt sjamanen er hysterisk patetisk, er det en form for hevn? 

– Nei da. Jeg elsket å gjøre research til denne … hva skal jeg si, ikke sjarlatanen, men nesten. Det finnes flust av dem i Malaysia, og etter pandemien har de flyttet mye av praksisen sin online. De har mange følgere på youtube, hvor du kan se live sessions av eksorsisme, bl.a. Det er sprøtt. Likevel tror hele landsbyer på disse mennene, selv om de kanskje ikke alltid tror på seg selv. Målet er heller å samle likes. Jeg synes det var spennende å utforske dette feltet i Tiger Stripes, hvor en sånn type mann prøver å «frigjøre» Zaffran fra hennes demoner, med familien og hele landsbyen, og selvsagt mobiltelefonene, som tilskuere. Sjaman-sjarlatanen oppmuntrer de frammøtte til å filme og dele online demonutdrivelsen han snart skal utføre. Lite vet han da om at den kommer til å bli en total fiasko. – Makt i dag handler ofte om hvem som har flest likes på SoMe, noe som skremmer meg. Man kan se på disse såkalte sjamanene som latterlige og komiske, man mange av de mest latterlige og komiske mennene i dag sitter på makta. 

Er folk i Malaysia redde for ånder?

– Vi er alle opptatt av dem. Ikke redde, mer respektfulle. Vi tror de omringer oss. Da vi lagde Tiger Stripes, ba vi en liten bønn til dem hver dag. Vi har forskjellige, hva skal jeg si, ikke regler, men type overtro vi prøver å overholde. Da vi filmet i jungelen, for eksempel, prøvde vi å ikke gå på do i naturen. Vi har med egne toaletter for ikke å vise disrespekt til åndene eller sjelene som bor der. Du går jo ikke på do i noens stue. Vi er bevisste at trærne rundt oss kan være noens bestemor eller slektning fra langt bak i tid. Det gjør nok at vi på den ene siden har stor respekt for naturen, samtidig er avskoging et stort problem i Malaysia. Mennesket er paradoksalt. 

Hvordan fant du skuespillerne dine? 

– Det var i lockdown-tider. Pandemien gjorde at vi ikke kunne gå direkte til jenteskolene, slik vi hadde planlagt, isteden la vi ut castingannonser på SoMe. Når det åpnet opp litt, møtte vi 200 av jentene som hadde svart, derfra valgte vi ut 30 og gjorde workshops med dem. Vi hadde både en profesjonell skuespillercoach og en intimitetskoordinator med oss. Det var viktig å skape et trygt rom hvor jentene kunne utfolde seg fritt uten å føle på skam eller samfunnsnormer. Det klarte vi. De prøvene var fantastiske! Jeg fikk nesten lyst til å delta selv. Vi tok med oss den energien, og de 30 jentene, videre på sett. Ingen av dem hadde skuespillererfaring fra før.

Hva så du etter?

– Jeg ble fascinert av de som hadde gode instinkter og gjorde ting annerledes enn forventet. Zafreen Zairizal, som spiller Zaffran var faktisk den første jeg casta, og hun ble med hele veien til hovedrollen. Hun er så vill og gjør ting på sin helt egen måte, no copy paste der, hun har koreografert alle dansene hun gjør i filmen selv. Deena Ezral, som spiller fienden Farah, imponerte meg også med sin rolletolkning av «skurken». Den var så uvanlig; sjenert og liksom tilbaketrukken. Jeg ble fasinert av samspillet dem imellom og hvordan de backa hverandre opp før og etter tagning. Det oppstod et fantastisk fellesskap mellom jentene på sett, jeg digga å henge med dem.  

Hvordan var det å filme i jungelen versus på skolen?

– Skolen var klaustrofobisk, mens jungelen får meg til å føle meg fri. Det er så mye plass. Og deilig kjølig. Vi hadde pikniker i de små innsjøene ved fossene osv. Vi slo oss løs i jungelen, borte fra samfunnets blikk. Det er en overnaturlig følelse å være der, noe jeg ville forsterke i filmen med de saturerte fargene. Det ser nesten fake ut.  

Var det ikke farlig å filme i jungelen?

– Det finnes ingen tigre der lenger, dessverre, og det er menneskene skyld, vi har skremt dem vekk, drept dem. Det er vi som er de verste, dyrene bør passe seg for oss. Jeg er aldri redd når jeg er i jungelen. 

Hvorfor valgte du navnet Tiger Stripes til filmen din?

– Det er mange lag bak tittelen. Det ene er at når du vokser veldig fort og får strekkmerker på kroppen, ligner de på tigerstriper og vi kaller dem også for det. Det andre laget jeg er opptatt av, er å gå tilbake til selve tigeren, skapningen: I mange kulturer, og kanskje spesielt i Malaysia, er den omringet av mystisisme og magi.  Tigeren er et belastet dyr i vår folklore, samtidig som det er nationaldyret vårt. Fotballaget vårt kaller seg «The Tigers», for eksempel. I tillegg er den vakker og majestetisk. Samtidig er den malaysiske tigeren utryddelsestruet. Den er full av kontradiksjoner og passet perfekt til Zaffran som er engasjert og leken og vakker, samtidig som hun sliter med å finne et sted, eller en plass i samfunnet, hvor hun kan eksistere som sitt fulle jeg.  

Tiger Stripes har norsk kinopremiere 19.januar.