Hvor står samisk film i dag og hva kjennetegner framveksten av samisk film? Så langt er bare seks samiske spillefilmer produsert, men det kommende året vil endre samisk filmhistorie, og startskuddet går blant annet under TIFF, skriver Stine Agnete Sand, professor ved Norges arktiske universitet (UiT).
Inntil nylig var samisk film nesten ikke-eksisterende, og kun fem spillefilmer har blitt produsert etter at Nils Gaups Ofelaš (Veiviseren) ble lansert i 1987. Nå er samisk film i rivende utvikling. Aldri har så mange samiske spillefilmer og tv-serier blitt utviklet og i produksjon. I år vises to nye, samiske spillefilmer på Tromsø internasjonale filmfestival: Je’Vida av Katja Gauriloff, den første filmen på skoltesamisk, og The Tundra Within Me, av Sara Margrete Oskal. Senere i år kommer den første samiske ungdomsfilmen, Biru Unjárga, regi Egil Pedersen, og Netflix-filmen Stolen, med Elle Márjá Eira som regissør. Fire samiske filmprosjekter på ulike stadier presenteres i Tromsø i år, i fjor ble ni prosjekter presentert. Tall fra Internašunála Sámi Filbmainstituhtta, ISFI, bekrefter at antallet samiske filmer er på vei oppover: 77 samiske filmer (spillefilm, kortfilmer, dokumentarer) ble produsert mellom 2009 og 2020 og i 2023 var 50 samiske filmer under utvikling.
Fram til i dag har samiske spillefilmer vært inspirert av historiske hendelser, som Alta-saken og Guovdageaidnu-opprøret. Samisk film er nå i forandring når det gjelder hva historiene handler om. Kortfilmer og kommende filmprosjekter viser at en ny generasjon samiske filmskapere i økende grad utforsker tema fra samtida, fra kulturelle trekk som joik, religion og reindrift, til diskusjoner om etnisitet, kjønn, identitet, kolonialisme og forholdet mellom majoritet og minoritet. Noen filmer tar for seg universelle temaer som å være ung, foreldrerollen, kjærlighet og meningen med livet.
Bakgrunnen for etableringen av et samisk filmsenter i Guovdageaidnu i 2007 (mottok statlige midler først i 2009), var misnøye med filmpolitikken, det nasjonale filmfondet og deres behandling av samiske filmprosjekter. Det ble hevdet at det var behov for samiske konsulenter fordi samiske filmskapere ikke fikk økonomisk støtte på grunn av manglende forståelse, eller kulturell kunnskap om deres ideer og historier. Kulturdepartementet støttet etableringen, og konkluderte med at samene burde ha filmer på sitt eget språk og film for barn og ungdom, med vekt på viktigheten av å utvikle og opprettholde kultur og identitet. I 2014 skiftet senteret navn til International Sámi Film Institute for å markere forskjellen fra de regionale filmsentrene. ISFI ønsket å støtte spillefilmer og serier, noe de kunne gjøre som et institutt, men ikke som et senter.
Instituttet har kritisert regjeringen for ikke å følge opp økonomisk. Samiske filmarbeidere er avhengige av nasjonale midler fra NFI (Norsk filminstitutt) for å lage spillefilm, og ISFI har i flere år argumentert for at finansieringen av samiske spillefilmer er begrenset. I 2019 gjennomførte regjeringen en undersøkelse om representasjon og mangfold i norsk film i perioden 2013-2020. Den viste at ingen av hovedpersonene eller birollene i norske spillefilmer hadde urfolksbakgrunn. Disse resultatene indikerer at samisk film har vært usynlig, eller tar liten del i å definere vår historie, samfunn og kulturer. ISFI har jobbet hardt for å øke regjeringens satsing på samisk film, og det har de lykkes med. De har fått støtte og finansieringen har økt fra 3 millioner kroner i 2013 til 16,8 millioner i 2023, en økning på 460 % på 10 år. Beløpet er imidlertid fortsatt lavt, spesielt sammenlignet med NFI som mottok 625 millioner i 2023.
Foreløpig finnes det ingen oversikt over samisk filmproduksjon. De fire landene i Sápmi har ulik filminfrastruktur og filmarkiv, og det er ikke noe koordinert registreringssystem mellom landene. Dette gjør det vanskelig å få oversikt over produksjonen. ISFI er det eneste finansieringsorganet som støtter samisk filmproduksjon på tvers av landegrensene. Filmpolitikken er ikke koordinert mellom landene, noe av finansieringen til samisk film kan være nasjonal, og noe transnasjonal, inkludert finansiering fra ISFI. En film kan derfor være registrert som norsk eller svensk, og ikke samisk.
Mens Nils Gaup er en pionér og regissør for den første samiske filmen Ofelaš, har direktør for ISFI, Anne Lajla Utsi, spilt en avgjørende rolle i å bygge opp og utvikle et samisk filmmiljø. ISFIs mål er å gi samiske filmskapere ferdigheter og økonomiske muligheter til å utvikle, produsere og distribuere samiske filmer på samisk språk. Samiske filmskapere fra alle samiske områder kan søke om midler. En forklaring på at samisk film nå lykkes ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt, er at ISFI siden oppstarten har bygget nettverk over hele verden: samarbeid med Netflix, Disney, universiteter i flere land, fond som for eksempel Arctic Indigenous Film Fund og festivaler som imagineNATIVE og Sundance.
Narrativ selvbestemmelse og kunstnerisk frihet er sentrale begreper når man diskuterer samisk film. Filmskapere med urfolksbakgrunn har reist spørsmål om makt: hvem bestemmer hva som fortelles og hvordan samfunn og mennesker representeres? Viktigheten av å ‘fortelle våre egne historier’ har vært et ledende prinsipp for ISFI siden starten. De legger vekt på selvbestemmelse om hva slags filmer som skal lages. ‘Ingenting om oss uten oss’ er en filosofi som ISFI følger og i 2021 publiserte de Pathfinder – guidelines for responsible filmmaking with the Sámi people and Culture. Dette er etiske retningslinjer som skal veilede filmskapere slik at produksjonene kan skje på en kulturelt hensiktsmessig, respektfull og etisk måte når de produserer filmer med samiske temaer eller samiske karakterer. ISFI etablerte også en samisk film- og kulturrådgivningsgruppe.
Dokumentet fremhever samarbeid og å lære av hverandre, med respekt for kunstnerisk frihet. Etableringen av retningslinjene må ses i forhold til tidligere eksotifisering av samer på film, og økt interesse for samisk film. På ISFIs nettside står det at det er en lang historie med eksterne filmskapere som lager stereotypisk innhold om samer, noe som bidrar til fordommer og rasisme. I 2023 endret ISFI sine vilkår for å motta tilskudd, med vekt på at søkeren må være samisk produsent eller medprodusent, og regissør og manusforfatter må også være samisk. Språk er en viktig betingelse; søkeren må snakke samisk og dialogen skal være på samisk.
Samisk filmhistorie innebærer et skifte fra filmer om samer, ofte beskrevet som ‘outsider-filmer’, til filmer laget av samiske filmskapere. Samisk film var lenge en historie om hvordan blikket på ‘den Andre’ medførte eksotifisering og en romantisering av ‘den edle ville’ ved kun å vise ham/henne som tilhørende fortiden, inkludert å vise samene som ‘naturmennesker’ i utakt med nåtiden. Stumfilmen Laila (Schnéevoigt 1929), kritiseres for å romantisere det samiske og for å bruke ikke-samiske skuespillere kledd i samiske klær. Andre eksempler fra denne perioden er filmene Markens Grøde (Sommerfeldt 1921), basert på Knut Hamsuns roman, og Viddenes Folk (Westfeldt 1928). I Sverige er Midnattsolens son (Husberg 1939) og Lappblod (Frisk 1948) andre eksempler.
I en senere, informativ periode var samene gjenstand for sympati, og filmene var ment å opplyse det norske publikum. Dokumentarfilmer fra denne perioden, mellom slutten av 1950- og 1970-tallet, inkluderer Same Jakki (Høst 1957), som ble vist i Cannes, og Same Ællin (Vibe-Müller 1971). Begge filmene utforsker reindrifta og representerer en romantisk fascinasjon for livet på vidda. Selv om flere av filmene viser empati overfor det samiske, har de mottatt kritikk for å vise stereotype, essensialiserende bilder.
TV-dramaserien Ante (Skauge 1975) ble produsert for NRK og ble i 1977 filmatisert. Sverre Porsanger, en av Sápmis mest verdsatte skuespillere, spiller Ante, en gutt som kommer fra reindrifta. Dramaserien og filmen ble regissert av nordmannen Arvid Skauge, men representerte en ny vending i samisk filmhistorie siden de introduserte samisk kultur og språk for et bredt publikum, inkludert problematisering av den norske statens diskrimineringspolitikk overfor samene. Produksjonene gjenspeiler en samarbeidsperiode i samisk filmhistorie. De var resultater av konsultasjoner med samiske rådgivere, og språket og skuespillerne var samiske. Alta-konflikten kom etter serien, og filmen La elva leve (Greve 1980), en hybrid som blander dokumentar og fiksjon, og dokumentaren Mo Sámi váldet (Slik tar de Sameland, Eriksen & Tannvik 1984) er aktivistiske filmer fra en periode som satte samiske rettigheter på dagsorden. Disse filmene har fått lite oppmerksomhet, selv om de er eksempler på samarbeid mellom samiske og ikke-samiske filmskapere. Filmer fra perioden støtter det samiske og gir kritiserer den norske stat.
Den første samiske spillefilmen Ofelaš, internasjonalt kjent som Pathfinder (Gaup 1987), introduserte verden for samisk film. Ofelaš representerte også begynnelsen på en selvdefinerende periode hvor filmer i økende grad preges av narrativ selvbestemmelse.
Fram til nå kjennetegnes samiske spillefilmer ved at de, med ett unntak, ser bakover i tid. Filmene handler i stor grad om historiske hendelser, og temaer som kolonisering, tap og skam dominerer fortellingene. Dette gjelder også for regissør, produsent og skuespiller Nils Gaup sine filmer. Hans betydning for samisk film kan nesten ikke overdrives. Det internasjonale gjennombruddet for samisk film kom i 1987 med Gaups Ofelaš og det var første gang publikum kunne se en samisk film laget av en samisk regissør. Filmen inspirerte også direktør for ISFI, Anne Lajla Utsi, til å jobbe med og for samisk film. Ofelaš er allerede en klassiker innen samisk og norsk filmhistorie. Filmen ble nominert til en Oscar, men kanskje enda viktigere, den viste at det var mulig å produsere samiske filmer, og at de kunne lykkes.
Ofelaš er inspirert av en gammel, samisk myte om den unge og modige Aigin. Han blir tatt til fange av en røverbande fra øst, tsjudene. Aigin trer fram som veiviser for tsjudene, men lurer dem og risikerer sitt eget liv. Han leder tsjudene til deres død, og redder sitt folk. Det er en film om fellesskap og det å være modig, og hvordan man kan stå imot krefter utenfra, uansett hva det koster. Det er en ‘insider’-film på mange måter: den er skrevet og regissert av samiske Nils Gaup, historien er inspirert av en samisk myte, skuespillerne, klærne og språket er samisk, og den er filmet i samiske områder. Ofelaš kan ses som et opprør mot en kolonial filmdiskurs, som tidligere innebar å framstille samene som ‘de andre’. Filmen representerte en ny vending ikke bare for samisk film, men også for anerkjennelsen av samisk kultur, språk, stolthet og selvbestemmelse. Som sjanger er Ofelaš en actionfilm, med elementer fra western.
Den neste samiske filmen, Stol på ministeren, kom i 1997. Den er inspirert av en urban myte og regissert av Paul-Anders Simma, en samisk regissør fra Karesuvanto i Finland. Stedet er Sagojokk, en fiktiv landsby som grenser til Finland, Sverige og Norge, og det er en film som leker med nasjonalitet og etnisitet. Året er 1945, og hovedpersonen Sappo dukker opp i landsbyen. Han er en kjeltring som prøver å rømme fra tyskerne, men lokalbefolkningen tror han er en minister fra hovedstaden, en rolle som Sappo gladelig tilpasser seg. Filmen avslører hvordan grensen er noe kunstig, og lokalbefolkningen flytter grensen på en komisk måte for å unngå enten den svenske skattefuten eller tyske soldater. Stol på ministeren ble kritisert for å gjøre narr av samene, men regissør Simma uttalte til avisa Nordlys at samene ville le og forstå filmen. Han svarte også at filmen kanskje ville bli et problem for ‘politisk korrekte’ nordmenn.
I likhet med Stol på ministeren har filmen Bázo (Pettersson 2003) et skråblikk og selvironi overfor sine egne samfunn. Det er ingen helter her, og heller ingen idyllisering av vakre bygder og landskap. I Bázo, som er et samisk ord for å være litt dum, får hovedpersonen Emil (spilt av Sverre Porsanger) beskjed om at broren er død, og at Emil må ta seg av brorens sønn. Filmen er til en viss grad en roadmovie hvor Emil forsøker å finne ut hva som har skjedd. Også i denne filmen krysses grenser mellom Finland, Sverige og Norge og veksling mellom språk understreker at karakterene lever i et flerkulturelt område. Husene er gamle og nedslitte, og Pettersson utfordrer det stereotype synet på at samene lever i harmoni på den vakre tundraen. Bortsett fra Emil er de fleste karakterene falske og ikke til å stole på.
De to neste samiske filmene utforsker historisk undertrykkelse og problematiske forhold mellom majoritet og minoritet. I Kautokeino–opprøret, som kom i 2008, gjør Nils Gaup om på historien. Filmen er basert på historiske hendelser i Guovdageaidnu i 1852, da en gruppe samer angrep norske myndigheter og drepte en kjøpmann og en politimann. Opprøret har blitt forklart som et resultat av religiøs fanatisme, men Gaup presenterer årsaken som et resultat av undertrykkelse og urettferdighet mot samene, inkludert overgrep og innføring av alkohol i samfunnet. Kautokeino – opprøret presenterer en annen ‘sannhet’, en ‘samisk versjon’ av de historiske hendelsene.
Amanda Kernells Sameblod er så langt den eneste spillefilmen fra den svenske siden av Sápmi. Den er basert på Kernells kortfilm Stuorre Vaerie fra 2015. Det er den første filmen som utforsker kolonisering i dybden, den første samiske filmen med en kvinnelig regissør, og den første med sørsamisk språk. Basert på sin egen familiehistorie, intervjuer og sanne hendelser, forteller Kernell historien om den 14 år gamle reindriftsutøveren Elle Marja (spilt av Lene Cecilia Sparrok, en sørsamisk jente fra Norge). Hun opplever rasisme på 1930-tallet ved nomadeskolen som hun blir sendt til, og i det svenske samfunnet. Gjennom øynene til Ella Marja utforsker filmen hvordan hun går gjennom en prosess preget av skam, rasisme og mindreverdighet, noe som fører til at hun bryter alle bånd med familien og kulturen. Kernell utforsker hva undertrykkelse gjør med en person og om det er mulig å endre identiteten.
Regissør for Ellos eatnu – La elva leve (2023), Ole Giæver, følger i fotsporene til tidligere samiske filmskapere og skildrer historiske hendelser. Han utforsker Alta-saken, kampen for samiske rettigheter og dens innvirkning på identiteten for sjøsamiske Ester (spilt av Ella Marie Hætta Isaksen). Etter hvert som konflikten utvikler seg, forvandler Ester seg fra å være passiv og fornekte sin samiske bakgrunn, til å innta en ledende rolle i kampen og forsone seg med den hun er. De demonstrerer mot oppdemming av elva, men selve kampen innebærer noe mye større: år med fornorskning, rasisme og usynlighet av samene i det norske samfunnet. Ellos eatnu er fiksjon, men basert på virkelige hendelser og kamper som fortsatt skjer i dag. Dette ble særlig tydelig gjennom hovedrolleinnehaver Isaksen, som mellom opptakene demonstrerte mot gruvedrift i Repparfjord, og i den senere tid har hun vært aktiv i kampen mot vindturbinene på Fosen.
I prosessen utforsket Ole Giæver også sin egen, samiske bakgrunn. Han involverte ISFI, og mange samiske filmarbeidere var med i crewet. Hætta Isaksen lærte Giæver om samisk språk og kultur underveis. Det var kritiske røster mot Giæver i starten av prosjektet, noen mente at en film om en så viktig hendelse i samisk historie burde være regissert av en same. Andre kritiserte at Giæver ønsket å sette søkelys på det samiske, og mente at kampen for elva og miljøet var viktigere under Alta-konflikten. Da filmen hadde premiere i Tromsø, Giævers hjemby, var kinoen full av folk iført gákti (kofte). Folk gråt, og stemningen ble av mange beskrevet som elektrisk – filmen tok for seg en viktig hendelse, og et traume, i samisk historie.
I motsetning til spillefilmene er antallet samiske kortfilmer mye høyere, og de viser et stort mangfold. Kortfilmene som er tilgjengelig på streamingtjenesten Sápmifilm.com viser at produksjonen av kortfilm har eksplodert etter 2010, noe som indikerer hvor viktig ISFI har vært for utviklingen av nye produksjoner og filmtalenter. Norge dominerer, da 44 av kortfilmene er fra den norske delen av Sápmi. Tre kortfilmer er fra svensk side, mens ti kortfilmer er fra finsk side.
En gjennomgang av kortfilmene på Sápmifilm.com viser, kanskje ikke overraskende, at forhold mellom minoritet og majoritet er noe mange samiske filmskapere er opptatt av. Dette inkluderer filmer som tar for seg urfolks rettigheter og kritikk av statens politikk overfor samene, som konflikter om landrettigheter, gruvedrift og reindrift. I et intervju sier regissør at Sámiin Leat Rievttit (The Sámi have rights, 2019) var et resultat av frustrasjon og produsert under en pågående rettssak der familien hennes protesterte mot kraftledninger i deres reindriftsområder. Det er kanskje den sinteste av filmene, og den inkluderer en musikkvideo der tre samiske kvinner, inkludert Isalill Kolpus fra Nytt på nytt, danser/slåss mot den norske staten, visualisert som tre svartkledde menn foran Stortinget. Eira er nå aktuell med regi på en episode av Makta, og ikke minst den kommende Netflix-filmen Stöld (Stolen).
Den poetiske dansefilmen Eatnanvulos lottit (Birds In The Earth , Helander 2018) viser to samiske ballettdansende søstre, som danser seg gjennom Finland. Den avslører kontrasten mellom nord og sør, hvor beslutningene om eiendomsrett til jorda tas. Den viser forskjellige landskap, men også ting som kontrasterer og reflekterer forskjeller, fra et utstoppet reinsdyr til et tastatur og en høyhælte sko, som åpenbart er malplassert ute på den snødekte tundraen.
Fornorskning og assimilering gjenspeiles i flere filmer. Sara Margrete Oskal sin Beaivvi Nieida (Daughter of the sun, 2018) utforsker hvordan fortiden påvirker nåtiden. Anne, en samisk kvinne går på et skriveverksted og opplever rasisme fra sine norske klassekamerater. Vi ser klipp fra Annes barndom, inkludert mobbing og vold, minner som hun husker når hun går på kurset. En av klassekameratene gjør narr av Annes samiske aksent og kritiserer henne for å ikle seg offerrollen. Han erkjenner ikke det som har skjedd tidligere, noe som gjør at Anne opplever et dobbelt traume. Gjennom hovedpersonen Anne visualiserer filmen individuelle minner, som samtidig er en del av det kollektive, samiske minnet. Oskal er en av flere samiske filmskapere som har tatt steget fra kortfilm til langfilm, og hun har nå premiere på TIFF, med filmen The Tundra Within Me.
Spørsmål om samiskhet og identitet definerer mange samiske kortfilmer. Disse prosessene kan også få morsomme og absurde konsekvenser, som gjenspeiles i kortfilmen Koftepolitiet (2021) i regi av Egil Pedersen. Tre samiske menn, som er i Oslo på en optikerkonferanse, treffer på en norsk kvinne som har studert interkulturell kommunikasjon: ‘I know Indigenous shit’. Hun stiller spørsmål ved hvorfor bare én av de tre mennene har på seg gákti. Filmen leker med stereotypier og identitetspolitikk og både samiske og norske oppfatninger av det samiske. Filmen er inspirert av Pedersens egne erfaringer: «Mange samer og nordmenn har sterke meninger om hva som er den ‘riktige’ måten å være same på (lenke .
Før hun kom, etter at han dro (2012), regissert av Márjá Bål Nango, tar en annen vinkling på identitet. Hovedpersonen Christian er på besøk i hjembyen i nord, etter å ha bodd i sør i mange år. Christian sliter med å erkjenne hvem han er. Han er same, og han skal gifte seg med en norsk kvinne og vil ikke røpe sin samiske bakgrunn for henne. Begravelsen til barndomsvennen utløser imidlertid både sorg og anerkjennelse av hans bakgrunn. I likhet med Elle Marja i Sameblod er det å komme hjem til en begravelse et vendepunkt for Christian. Filmen er også en av få filmer som viser en positiv tilnærming til forholdet mellom majoritet og minoritet, ettersom vi får vite at Christians forlovede anerkjenner hans bakgrunn.
Både Pedersen og Nango jobber med tematikk fra samtida, som familierelasjoner og forhold mellom foreldre og barn, eller skildring av ungdomstid, som i den sterke kortfilmen Oh Maigon Girl (Nango, 2015). Pedersen er snart aktuell med den første samiske ungdomsfilmen, Biru Unjárga, fra Nesseby i Finnmark. Også her utforsker han identitet og familierelasjoner.
«Hvilken hendelse kan føre til at en person blir ekskludert fra samfunnet?» Det var spørsmålet søstrene Márjá Bål Nango og Ingir Bål ønsket å utforske, med det samiske samfunnet som utgangspunkt. De oppdaget et sosialt problem i Sápmi. – Hvis en kvinne blir voldtatt, er det ofte hun som blir stengt ute. Det er hun som må forlate hjembyen og flytte, sier Márjá i et intervju med NRK Sápmi. Vold i nære relasjoner i Sápmi er et aktuelt tema, som nylig også er belyst i dokumentaren Tystnaden i Sápmi (Wajstedt, 2021).
I Njuokčamat (Tungene 2019) utforsker Bål Nango seksualitet og traumer. Det er en historie om to søstre som begge blir voldtatt, men som klarer å ta hevn og kutter tungen til overgriperen. Stedet er tundraen om vinteren, og ofrene og undertrykkeren er reindriftsutøvere. Den avslører hvor skjøre de to kvinnene er, men også hvor sterke de er sammen, og filmen har en feministisk undertone.
I Elle Sofe Saras Sámi Bojá (2015) møter vi Mikkel, en samisk reindriftsutøver som sliter. Å være reindriftsutøver forbindes ofte med det å være tøff. Selv om Mikkel har et hardt skall, har han destruktive tanker og må kjempe mot árrun (et samisk ord for byrde). Sara bruker dans og bevegelser for å vise kaoset og kampene, både i Mikkel og med árrun, som vi ser som en person i svart som angriper Mikkel. Sara skal snart i gang med produksjonen av Árru, en joikemusikal. Her går hun videre med reindrifta som bakteppe, og hvordan et overgrep stiller hovedpersonen overfor et vanskelig valg.
Elle Sofe Sara er en av flere samiske filmskapere som har utmerket seg. Hun er også en anerkjent koreograf, noe som kommer til uttrykk i filmene. Filmene hennes er, i tillegg til bevegelser, inspirert av reindrift, joik og samiske tradisjoner. I filmene Juoigangiehta (The yoiking hand, 2011), Giitu Giitu (Thank you Lord, 2019) og Ribadit (Pulling in the Belt, 2019), er bevegelser sentrale. Sara blander iscenesettelse med det autentiske, inkludert intervjuer. I The Yoiking Hand ser vi hvordan hånden (giehta) beveger seg når en person utfører en joik, men også hvordan føttene beveger seg. Thank you Lord er en historie om læstadiansk, religiøs transe. Stedet er en kirke, og vi ser kvinner i transe som hopper opp og ned og sier giitu (takk på samisk). Bevegelsene deres vises noen ganger i sakte film, og utsnittene skifter fra oversiktsbilder av kvinnene til nærbilder som viser deres samiske klær, som blafrer sakte mens kvinnene hopper. I Pulling in the Belt er Saras koreografi mer tydelig, ettersom skuespillerne beveger seg rundt, danser, noen ganger virvlende. Å trekke i beltet var en tradisjon i Guovdageaidnu og fant sted under festligheter som bryllup. Hvis en gutt var forelsket, kunne han prøve å trekke i beltet til en jente og gå rundt med henne.
Unborn biru (Marakatt 2023) er satt til 1920-tallet og er basert på forestillingen om at du vil lide hvis du stjeler en død persons sølv. Sølv antas å beskytte deg mot ondskap. Biru er et samisk ord for demon. Sølvet er forbannet, og tyveriet får store konsekvenser for den kvinnelige hovedpersonen, som er gravid og fattig og som derfor stjeler sølvet ut av desperasjon. Historien er inspirert av en sann historie og samisk mytologi, men også japanske skrekkfilmer. Filmens manusforfatter og regissør, Inga Elin Marakatt, er en nykommer og Unborn biru er hennes første film. Produksjonsselskapet Forest people holder til i Guovdageaidnu, og produsenten Per-Josef Idivuoma har regissert flere samiske kortfilmer. Filmen ble vist på Sundance filmfestival, og vant Tromsøpalmen, som er prisen for beste film, Film fra nord-programmet på Tromsø internasjonale filmfestival.
Selv om filmer fra norsk side av Sápmi dominerer samisk kortfilmproduksjon, er det produsert flere filmer også i Sverige og Finland. Videre dominerer kvinnelige regissører samisk kortfilmproduksjon. Ser vi på spillefilmene er det omvendt, da Amanda Kernell så langt er den eneste samiske kvinnelige regissøren av en spillefilm. Imidlertid kommer det snart flere nye filmer som har kvinnelige regissører.
Bortsett fra Bázo har de samiske spillefilmene én ting til felles: de handler alle fortiden. Dette kommer ikke som en overraskelse, siden viktige hendelser i samisk historie ikke var blitt fortalt. Spillefilmene gir et samisk inntrykk av historien, og selv om filmene er fiktive, bidrar de til diskusjoner og nye måter å forstå hendelsene på.
I motsetning til de samiske spillefilmene, er samiske kortfilmer for det meste inspirert av, og engasjerer seg aktivt i, temaer og diskusjoner som foregår i dag. Å skille mellom filmer om fortiden og filmer om samfunnet i dag er imidlertid ikke enkelt, siden hvordan fortiden påvirker nåtiden er en rød tråd i mange samiske filmer.
Få av filmene er innspilt i byer, og de er stort sett spilt inn utendørs, i de nordlige områdene på norsk side av Sápmi. Filmer som på flere måter reflekterer over forholdet mellom minoritet og majoritet dominerer, og det er verdt å merke seg at nesten alle gir en eller annen form for kritikk av staten. Filmene tar for seg politikk og ujevne maktforhold, urfolks rettigheter og rasisme. Historiene avslører opplevelser av å ikke bli hørt eller forstått, og ikke få lov til eller ha mulighet til å ta viktige avgjørelser. Samtidig utforsker flere regissører identitet og hva det vil si å være samisk i dag, viktige tema som nå ofte diskuteres på grunn av revitaliseringsprosesser. Mange søker etter sine samiske røtter i etterkant av tidligere fornorskingspolitikk. Så langt er det ikke mange komedier, eller filmer som viser positive forhold mellom majoritet og minoritet. Kritikk innenfra, altså filmer som tar opp og problematiserer tabuer og negative sider innenfor samiske samfunn finnes, men de er få. Det samiske filmmiljø utvikler seg imidlertid raskt, og vi vil framover få se filmer som i større grad enn tidligere beskriver vår samtid og det samiske samfunnet fra innsida.
Stine Agnete Sand er professor i medievitenskap ved UiT Norges arktiske universitet. Teksten er en forkortet versjon av et kapittel om samisk film på engelsk i den kommende boka «Handbook of Nordic Cinema», med Gunnar Iversen og Mariah Larsson som redaktører.
Hvor står samisk film i dag og hva kjennetegner framveksten av samisk film? Så langt er bare seks samiske spillefilmer produsert, men det kommende året vil endre samisk filmhistorie, og startskuddet går blant annet under TIFF, skriver Stine Agnete Sand, professor ved Norges arktiske universitet (UiT).
Inntil nylig var samisk film nesten ikke-eksisterende, og kun fem spillefilmer har blitt produsert etter at Nils Gaups Ofelaš (Veiviseren) ble lansert i 1987. Nå er samisk film i rivende utvikling. Aldri har så mange samiske spillefilmer og tv-serier blitt utviklet og i produksjon. I år vises to nye, samiske spillefilmer på Tromsø internasjonale filmfestival: Je’Vida av Katja Gauriloff, den første filmen på skoltesamisk, og The Tundra Within Me, av Sara Margrete Oskal. Senere i år kommer den første samiske ungdomsfilmen, Biru Unjárga, regi Egil Pedersen, og Netflix-filmen Stolen, med Elle Márjá Eira som regissør. Fire samiske filmprosjekter på ulike stadier presenteres i Tromsø i år, i fjor ble ni prosjekter presentert. Tall fra Internašunála Sámi Filbmainstituhtta, ISFI, bekrefter at antallet samiske filmer er på vei oppover: 77 samiske filmer (spillefilm, kortfilmer, dokumentarer) ble produsert mellom 2009 og 2020 og i 2023 var 50 samiske filmer under utvikling.
Fram til i dag har samiske spillefilmer vært inspirert av historiske hendelser, som Alta-saken og Guovdageaidnu-opprøret. Samisk film er nå i forandring når det gjelder hva historiene handler om. Kortfilmer og kommende filmprosjekter viser at en ny generasjon samiske filmskapere i økende grad utforsker tema fra samtida, fra kulturelle trekk som joik, religion og reindrift, til diskusjoner om etnisitet, kjønn, identitet, kolonialisme og forholdet mellom majoritet og minoritet. Noen filmer tar for seg universelle temaer som å være ung, foreldrerollen, kjærlighet og meningen med livet.
Bakgrunnen for etableringen av et samisk filmsenter i Guovdageaidnu i 2007 (mottok statlige midler først i 2009), var misnøye med filmpolitikken, det nasjonale filmfondet og deres behandling av samiske filmprosjekter. Det ble hevdet at det var behov for samiske konsulenter fordi samiske filmskapere ikke fikk økonomisk støtte på grunn av manglende forståelse, eller kulturell kunnskap om deres ideer og historier. Kulturdepartementet støttet etableringen, og konkluderte med at samene burde ha filmer på sitt eget språk og film for barn og ungdom, med vekt på viktigheten av å utvikle og opprettholde kultur og identitet. I 2014 skiftet senteret navn til International Sámi Film Institute for å markere forskjellen fra de regionale filmsentrene. ISFI ønsket å støtte spillefilmer og serier, noe de kunne gjøre som et institutt, men ikke som et senter.
Instituttet har kritisert regjeringen for ikke å følge opp økonomisk. Samiske filmarbeidere er avhengige av nasjonale midler fra NFI (Norsk filminstitutt) for å lage spillefilm, og ISFI har i flere år argumentert for at finansieringen av samiske spillefilmer er begrenset. I 2019 gjennomførte regjeringen en undersøkelse om representasjon og mangfold i norsk film i perioden 2013-2020. Den viste at ingen av hovedpersonene eller birollene i norske spillefilmer hadde urfolksbakgrunn. Disse resultatene indikerer at samisk film har vært usynlig, eller tar liten del i å definere vår historie, samfunn og kulturer. ISFI har jobbet hardt for å øke regjeringens satsing på samisk film, og det har de lykkes med. De har fått støtte og finansieringen har økt fra 3 millioner kroner i 2013 til 16,8 millioner i 2023, en økning på 460 % på 10 år. Beløpet er imidlertid fortsatt lavt, spesielt sammenlignet med NFI som mottok 625 millioner i 2023.
Foreløpig finnes det ingen oversikt over samisk filmproduksjon. De fire landene i Sápmi har ulik filminfrastruktur og filmarkiv, og det er ikke noe koordinert registreringssystem mellom landene. Dette gjør det vanskelig å få oversikt over produksjonen. ISFI er det eneste finansieringsorganet som støtter samisk filmproduksjon på tvers av landegrensene. Filmpolitikken er ikke koordinert mellom landene, noe av finansieringen til samisk film kan være nasjonal, og noe transnasjonal, inkludert finansiering fra ISFI. En film kan derfor være registrert som norsk eller svensk, og ikke samisk.
Mens Nils Gaup er en pionér og regissør for den første samiske filmen Ofelaš, har direktør for ISFI, Anne Lajla Utsi, spilt en avgjørende rolle i å bygge opp og utvikle et samisk filmmiljø. ISFIs mål er å gi samiske filmskapere ferdigheter og økonomiske muligheter til å utvikle, produsere og distribuere samiske filmer på samisk språk. Samiske filmskapere fra alle samiske områder kan søke om midler. En forklaring på at samisk film nå lykkes ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt, er at ISFI siden oppstarten har bygget nettverk over hele verden: samarbeid med Netflix, Disney, universiteter i flere land, fond som for eksempel Arctic Indigenous Film Fund og festivaler som imagineNATIVE og Sundance.
Narrativ selvbestemmelse og kunstnerisk frihet er sentrale begreper når man diskuterer samisk film. Filmskapere med urfolksbakgrunn har reist spørsmål om makt: hvem bestemmer hva som fortelles og hvordan samfunn og mennesker representeres? Viktigheten av å ‘fortelle våre egne historier’ har vært et ledende prinsipp for ISFI siden starten. De legger vekt på selvbestemmelse om hva slags filmer som skal lages. ‘Ingenting om oss uten oss’ er en filosofi som ISFI følger og i 2021 publiserte de Pathfinder – guidelines for responsible filmmaking with the Sámi people and Culture. Dette er etiske retningslinjer som skal veilede filmskapere slik at produksjonene kan skje på en kulturelt hensiktsmessig, respektfull og etisk måte når de produserer filmer med samiske temaer eller samiske karakterer. ISFI etablerte også en samisk film- og kulturrådgivningsgruppe.
Dokumentet fremhever samarbeid og å lære av hverandre, med respekt for kunstnerisk frihet. Etableringen av retningslinjene må ses i forhold til tidligere eksotifisering av samer på film, og økt interesse for samisk film. På ISFIs nettside står det at det er en lang historie med eksterne filmskapere som lager stereotypisk innhold om samer, noe som bidrar til fordommer og rasisme. I 2023 endret ISFI sine vilkår for å motta tilskudd, med vekt på at søkeren må være samisk produsent eller medprodusent, og regissør og manusforfatter må også være samisk. Språk er en viktig betingelse; søkeren må snakke samisk og dialogen skal være på samisk.
Samisk filmhistorie innebærer et skifte fra filmer om samer, ofte beskrevet som ‘outsider-filmer’, til filmer laget av samiske filmskapere. Samisk film var lenge en historie om hvordan blikket på ‘den Andre’ medførte eksotifisering og en romantisering av ‘den edle ville’ ved kun å vise ham/henne som tilhørende fortiden, inkludert å vise samene som ‘naturmennesker’ i utakt med nåtiden. Stumfilmen Laila (Schnéevoigt 1929), kritiseres for å romantisere det samiske og for å bruke ikke-samiske skuespillere kledd i samiske klær. Andre eksempler fra denne perioden er filmene Markens Grøde (Sommerfeldt 1921), basert på Knut Hamsuns roman, og Viddenes Folk (Westfeldt 1928). I Sverige er Midnattsolens son (Husberg 1939) og Lappblod (Frisk 1948) andre eksempler.
I en senere, informativ periode var samene gjenstand for sympati, og filmene var ment å opplyse det norske publikum. Dokumentarfilmer fra denne perioden, mellom slutten av 1950- og 1970-tallet, inkluderer Same Jakki (Høst 1957), som ble vist i Cannes, og Same Ællin (Vibe-Müller 1971). Begge filmene utforsker reindrifta og representerer en romantisk fascinasjon for livet på vidda. Selv om flere av filmene viser empati overfor det samiske, har de mottatt kritikk for å vise stereotype, essensialiserende bilder.
TV-dramaserien Ante (Skauge 1975) ble produsert for NRK og ble i 1977 filmatisert. Sverre Porsanger, en av Sápmis mest verdsatte skuespillere, spiller Ante, en gutt som kommer fra reindrifta. Dramaserien og filmen ble regissert av nordmannen Arvid Skauge, men representerte en ny vending i samisk filmhistorie siden de introduserte samisk kultur og språk for et bredt publikum, inkludert problematisering av den norske statens diskrimineringspolitikk overfor samene. Produksjonene gjenspeiler en samarbeidsperiode i samisk filmhistorie. De var resultater av konsultasjoner med samiske rådgivere, og språket og skuespillerne var samiske. Alta-konflikten kom etter serien, og filmen La elva leve (Greve 1980), en hybrid som blander dokumentar og fiksjon, og dokumentaren Mo Sámi váldet (Slik tar de Sameland, Eriksen & Tannvik 1984) er aktivistiske filmer fra en periode som satte samiske rettigheter på dagsorden. Disse filmene har fått lite oppmerksomhet, selv om de er eksempler på samarbeid mellom samiske og ikke-samiske filmskapere. Filmer fra perioden støtter det samiske og gir kritiserer den norske stat.
Den første samiske spillefilmen Ofelaš, internasjonalt kjent som Pathfinder (Gaup 1987), introduserte verden for samisk film. Ofelaš representerte også begynnelsen på en selvdefinerende periode hvor filmer i økende grad preges av narrativ selvbestemmelse.
Fram til nå kjennetegnes samiske spillefilmer ved at de, med ett unntak, ser bakover i tid. Filmene handler i stor grad om historiske hendelser, og temaer som kolonisering, tap og skam dominerer fortellingene. Dette gjelder også for regissør, produsent og skuespiller Nils Gaup sine filmer. Hans betydning for samisk film kan nesten ikke overdrives. Det internasjonale gjennombruddet for samisk film kom i 1987 med Gaups Ofelaš og det var første gang publikum kunne se en samisk film laget av en samisk regissør. Filmen inspirerte også direktør for ISFI, Anne Lajla Utsi, til å jobbe med og for samisk film. Ofelaš er allerede en klassiker innen samisk og norsk filmhistorie. Filmen ble nominert til en Oscar, men kanskje enda viktigere, den viste at det var mulig å produsere samiske filmer, og at de kunne lykkes.
Ofelaš er inspirert av en gammel, samisk myte om den unge og modige Aigin. Han blir tatt til fange av en røverbande fra øst, tsjudene. Aigin trer fram som veiviser for tsjudene, men lurer dem og risikerer sitt eget liv. Han leder tsjudene til deres død, og redder sitt folk. Det er en film om fellesskap og det å være modig, og hvordan man kan stå imot krefter utenfra, uansett hva det koster. Det er en ‘insider’-film på mange måter: den er skrevet og regissert av samiske Nils Gaup, historien er inspirert av en samisk myte, skuespillerne, klærne og språket er samisk, og den er filmet i samiske områder. Ofelaš kan ses som et opprør mot en kolonial filmdiskurs, som tidligere innebar å framstille samene som ‘de andre’. Filmen representerte en ny vending ikke bare for samisk film, men også for anerkjennelsen av samisk kultur, språk, stolthet og selvbestemmelse. Som sjanger er Ofelaš en actionfilm, med elementer fra western.
Den neste samiske filmen, Stol på ministeren, kom i 1997. Den er inspirert av en urban myte og regissert av Paul-Anders Simma, en samisk regissør fra Karesuvanto i Finland. Stedet er Sagojokk, en fiktiv landsby som grenser til Finland, Sverige og Norge, og det er en film som leker med nasjonalitet og etnisitet. Året er 1945, og hovedpersonen Sappo dukker opp i landsbyen. Han er en kjeltring som prøver å rømme fra tyskerne, men lokalbefolkningen tror han er en minister fra hovedstaden, en rolle som Sappo gladelig tilpasser seg. Filmen avslører hvordan grensen er noe kunstig, og lokalbefolkningen flytter grensen på en komisk måte for å unngå enten den svenske skattefuten eller tyske soldater. Stol på ministeren ble kritisert for å gjøre narr av samene, men regissør Simma uttalte til avisa Nordlys at samene ville le og forstå filmen. Han svarte også at filmen kanskje ville bli et problem for ‘politisk korrekte’ nordmenn.
I likhet med Stol på ministeren har filmen Bázo (Pettersson 2003) et skråblikk og selvironi overfor sine egne samfunn. Det er ingen helter her, og heller ingen idyllisering av vakre bygder og landskap. I Bázo, som er et samisk ord for å være litt dum, får hovedpersonen Emil (spilt av Sverre Porsanger) beskjed om at broren er død, og at Emil må ta seg av brorens sønn. Filmen er til en viss grad en roadmovie hvor Emil forsøker å finne ut hva som har skjedd. Også i denne filmen krysses grenser mellom Finland, Sverige og Norge og veksling mellom språk understreker at karakterene lever i et flerkulturelt område. Husene er gamle og nedslitte, og Pettersson utfordrer det stereotype synet på at samene lever i harmoni på den vakre tundraen. Bortsett fra Emil er de fleste karakterene falske og ikke til å stole på.
De to neste samiske filmene utforsker historisk undertrykkelse og problematiske forhold mellom majoritet og minoritet. I Kautokeino–opprøret, som kom i 2008, gjør Nils Gaup om på historien. Filmen er basert på historiske hendelser i Guovdageaidnu i 1852, da en gruppe samer angrep norske myndigheter og drepte en kjøpmann og en politimann. Opprøret har blitt forklart som et resultat av religiøs fanatisme, men Gaup presenterer årsaken som et resultat av undertrykkelse og urettferdighet mot samene, inkludert overgrep og innføring av alkohol i samfunnet. Kautokeino – opprøret presenterer en annen ‘sannhet’, en ‘samisk versjon’ av de historiske hendelsene.
Amanda Kernells Sameblod er så langt den eneste spillefilmen fra den svenske siden av Sápmi. Den er basert på Kernells kortfilm Stuorre Vaerie fra 2015. Det er den første filmen som utforsker kolonisering i dybden, den første samiske filmen med en kvinnelig regissør, og den første med sørsamisk språk. Basert på sin egen familiehistorie, intervjuer og sanne hendelser, forteller Kernell historien om den 14 år gamle reindriftsutøveren Elle Marja (spilt av Lene Cecilia Sparrok, en sørsamisk jente fra Norge). Hun opplever rasisme på 1930-tallet ved nomadeskolen som hun blir sendt til, og i det svenske samfunnet. Gjennom øynene til Ella Marja utforsker filmen hvordan hun går gjennom en prosess preget av skam, rasisme og mindreverdighet, noe som fører til at hun bryter alle bånd med familien og kulturen. Kernell utforsker hva undertrykkelse gjør med en person og om det er mulig å endre identiteten.
Regissør for Ellos eatnu – La elva leve (2023), Ole Giæver, følger i fotsporene til tidligere samiske filmskapere og skildrer historiske hendelser. Han utforsker Alta-saken, kampen for samiske rettigheter og dens innvirkning på identiteten for sjøsamiske Ester (spilt av Ella Marie Hætta Isaksen). Etter hvert som konflikten utvikler seg, forvandler Ester seg fra å være passiv og fornekte sin samiske bakgrunn, til å innta en ledende rolle i kampen og forsone seg med den hun er. De demonstrerer mot oppdemming av elva, men selve kampen innebærer noe mye større: år med fornorskning, rasisme og usynlighet av samene i det norske samfunnet. Ellos eatnu er fiksjon, men basert på virkelige hendelser og kamper som fortsatt skjer i dag. Dette ble særlig tydelig gjennom hovedrolleinnehaver Isaksen, som mellom opptakene demonstrerte mot gruvedrift i Repparfjord, og i den senere tid har hun vært aktiv i kampen mot vindturbinene på Fosen.
I prosessen utforsket Ole Giæver også sin egen, samiske bakgrunn. Han involverte ISFI, og mange samiske filmarbeidere var med i crewet. Hætta Isaksen lærte Giæver om samisk språk og kultur underveis. Det var kritiske røster mot Giæver i starten av prosjektet, noen mente at en film om en så viktig hendelse i samisk historie burde være regissert av en same. Andre kritiserte at Giæver ønsket å sette søkelys på det samiske, og mente at kampen for elva og miljøet var viktigere under Alta-konflikten. Da filmen hadde premiere i Tromsø, Giævers hjemby, var kinoen full av folk iført gákti (kofte). Folk gråt, og stemningen ble av mange beskrevet som elektrisk – filmen tok for seg en viktig hendelse, og et traume, i samisk historie.
I motsetning til spillefilmene er antallet samiske kortfilmer mye høyere, og de viser et stort mangfold. Kortfilmene som er tilgjengelig på streamingtjenesten Sápmifilm.com viser at produksjonen av kortfilm har eksplodert etter 2010, noe som indikerer hvor viktig ISFI har vært for utviklingen av nye produksjoner og filmtalenter. Norge dominerer, da 44 av kortfilmene er fra den norske delen av Sápmi. Tre kortfilmer er fra svensk side, mens ti kortfilmer er fra finsk side.
En gjennomgang av kortfilmene på Sápmifilm.com viser, kanskje ikke overraskende, at forhold mellom minoritet og majoritet er noe mange samiske filmskapere er opptatt av. Dette inkluderer filmer som tar for seg urfolks rettigheter og kritikk av statens politikk overfor samene, som konflikter om landrettigheter, gruvedrift og reindrift. I et intervju sier regissør at Sámiin Leat Rievttit (The Sámi have rights, 2019) var et resultat av frustrasjon og produsert under en pågående rettssak der familien hennes protesterte mot kraftledninger i deres reindriftsområder. Det er kanskje den sinteste av filmene, og den inkluderer en musikkvideo der tre samiske kvinner, inkludert Isalill Kolpus fra Nytt på nytt, danser/slåss mot den norske staten, visualisert som tre svartkledde menn foran Stortinget. Eira er nå aktuell med regi på en episode av Makta, og ikke minst den kommende Netflix-filmen Stöld (Stolen).
Den poetiske dansefilmen Eatnanvulos lottit (Birds In The Earth , Helander 2018) viser to samiske ballettdansende søstre, som danser seg gjennom Finland. Den avslører kontrasten mellom nord og sør, hvor beslutningene om eiendomsrett til jorda tas. Den viser forskjellige landskap, men også ting som kontrasterer og reflekterer forskjeller, fra et utstoppet reinsdyr til et tastatur og en høyhælte sko, som åpenbart er malplassert ute på den snødekte tundraen.
Fornorskning og assimilering gjenspeiles i flere filmer. Sara Margrete Oskal sin Beaivvi Nieida (Daughter of the sun, 2018) utforsker hvordan fortiden påvirker nåtiden. Anne, en samisk kvinne går på et skriveverksted og opplever rasisme fra sine norske klassekamerater. Vi ser klipp fra Annes barndom, inkludert mobbing og vold, minner som hun husker når hun går på kurset. En av klassekameratene gjør narr av Annes samiske aksent og kritiserer henne for å ikle seg offerrollen. Han erkjenner ikke det som har skjedd tidligere, noe som gjør at Anne opplever et dobbelt traume. Gjennom hovedpersonen Anne visualiserer filmen individuelle minner, som samtidig er en del av det kollektive, samiske minnet. Oskal er en av flere samiske filmskapere som har tatt steget fra kortfilm til langfilm, og hun har nå premiere på TIFF, med filmen The Tundra Within Me.
Spørsmål om samiskhet og identitet definerer mange samiske kortfilmer. Disse prosessene kan også få morsomme og absurde konsekvenser, som gjenspeiles i kortfilmen Koftepolitiet (2021) i regi av Egil Pedersen. Tre samiske menn, som er i Oslo på en optikerkonferanse, treffer på en norsk kvinne som har studert interkulturell kommunikasjon: ‘I know Indigenous shit’. Hun stiller spørsmål ved hvorfor bare én av de tre mennene har på seg gákti. Filmen leker med stereotypier og identitetspolitikk og både samiske og norske oppfatninger av det samiske. Filmen er inspirert av Pedersens egne erfaringer: «Mange samer og nordmenn har sterke meninger om hva som er den ‘riktige’ måten å være same på (lenke .
Før hun kom, etter at han dro (2012), regissert av Márjá Bål Nango, tar en annen vinkling på identitet. Hovedpersonen Christian er på besøk i hjembyen i nord, etter å ha bodd i sør i mange år. Christian sliter med å erkjenne hvem han er. Han er same, og han skal gifte seg med en norsk kvinne og vil ikke røpe sin samiske bakgrunn for henne. Begravelsen til barndomsvennen utløser imidlertid både sorg og anerkjennelse av hans bakgrunn. I likhet med Elle Marja i Sameblod er det å komme hjem til en begravelse et vendepunkt for Christian. Filmen er også en av få filmer som viser en positiv tilnærming til forholdet mellom majoritet og minoritet, ettersom vi får vite at Christians forlovede anerkjenner hans bakgrunn.
Både Pedersen og Nango jobber med tematikk fra samtida, som familierelasjoner og forhold mellom foreldre og barn, eller skildring av ungdomstid, som i den sterke kortfilmen Oh Maigon Girl (Nango, 2015). Pedersen er snart aktuell med den første samiske ungdomsfilmen, Biru Unjárga, fra Nesseby i Finnmark. Også her utforsker han identitet og familierelasjoner.
«Hvilken hendelse kan føre til at en person blir ekskludert fra samfunnet?» Det var spørsmålet søstrene Márjá Bål Nango og Ingir Bål ønsket å utforske, med det samiske samfunnet som utgangspunkt. De oppdaget et sosialt problem i Sápmi. – Hvis en kvinne blir voldtatt, er det ofte hun som blir stengt ute. Det er hun som må forlate hjembyen og flytte, sier Márjá i et intervju med NRK Sápmi. Vold i nære relasjoner i Sápmi er et aktuelt tema, som nylig også er belyst i dokumentaren Tystnaden i Sápmi (Wajstedt, 2021).
I Njuokčamat (Tungene 2019) utforsker Bål Nango seksualitet og traumer. Det er en historie om to søstre som begge blir voldtatt, men som klarer å ta hevn og kutter tungen til overgriperen. Stedet er tundraen om vinteren, og ofrene og undertrykkeren er reindriftsutøvere. Den avslører hvor skjøre de to kvinnene er, men også hvor sterke de er sammen, og filmen har en feministisk undertone.
I Elle Sofe Saras Sámi Bojá (2015) møter vi Mikkel, en samisk reindriftsutøver som sliter. Å være reindriftsutøver forbindes ofte med det å være tøff. Selv om Mikkel har et hardt skall, har han destruktive tanker og må kjempe mot árrun (et samisk ord for byrde). Sara bruker dans og bevegelser for å vise kaoset og kampene, både i Mikkel og med árrun, som vi ser som en person i svart som angriper Mikkel. Sara skal snart i gang med produksjonen av Árru, en joikemusikal. Her går hun videre med reindrifta som bakteppe, og hvordan et overgrep stiller hovedpersonen overfor et vanskelig valg.
Elle Sofe Sara er en av flere samiske filmskapere som har utmerket seg. Hun er også en anerkjent koreograf, noe som kommer til uttrykk i filmene. Filmene hennes er, i tillegg til bevegelser, inspirert av reindrift, joik og samiske tradisjoner. I filmene Juoigangiehta (The yoiking hand, 2011), Giitu Giitu (Thank you Lord, 2019) og Ribadit (Pulling in the Belt, 2019), er bevegelser sentrale. Sara blander iscenesettelse med det autentiske, inkludert intervjuer. I The Yoiking Hand ser vi hvordan hånden (giehta) beveger seg når en person utfører en joik, men også hvordan føttene beveger seg. Thank you Lord er en historie om læstadiansk, religiøs transe. Stedet er en kirke, og vi ser kvinner i transe som hopper opp og ned og sier giitu (takk på samisk). Bevegelsene deres vises noen ganger i sakte film, og utsnittene skifter fra oversiktsbilder av kvinnene til nærbilder som viser deres samiske klær, som blafrer sakte mens kvinnene hopper. I Pulling in the Belt er Saras koreografi mer tydelig, ettersom skuespillerne beveger seg rundt, danser, noen ganger virvlende. Å trekke i beltet var en tradisjon i Guovdageaidnu og fant sted under festligheter som bryllup. Hvis en gutt var forelsket, kunne han prøve å trekke i beltet til en jente og gå rundt med henne.
Unborn biru (Marakatt 2023) er satt til 1920-tallet og er basert på forestillingen om at du vil lide hvis du stjeler en død persons sølv. Sølv antas å beskytte deg mot ondskap. Biru er et samisk ord for demon. Sølvet er forbannet, og tyveriet får store konsekvenser for den kvinnelige hovedpersonen, som er gravid og fattig og som derfor stjeler sølvet ut av desperasjon. Historien er inspirert av en sann historie og samisk mytologi, men også japanske skrekkfilmer. Filmens manusforfatter og regissør, Inga Elin Marakatt, er en nykommer og Unborn biru er hennes første film. Produksjonsselskapet Forest people holder til i Guovdageaidnu, og produsenten Per-Josef Idivuoma har regissert flere samiske kortfilmer. Filmen ble vist på Sundance filmfestival, og vant Tromsøpalmen, som er prisen for beste film, Film fra nord-programmet på Tromsø internasjonale filmfestival.
Selv om filmer fra norsk side av Sápmi dominerer samisk kortfilmproduksjon, er det produsert flere filmer også i Sverige og Finland. Videre dominerer kvinnelige regissører samisk kortfilmproduksjon. Ser vi på spillefilmene er det omvendt, da Amanda Kernell så langt er den eneste samiske kvinnelige regissøren av en spillefilm. Imidlertid kommer det snart flere nye filmer som har kvinnelige regissører.
Bortsett fra Bázo har de samiske spillefilmene én ting til felles: de handler alle fortiden. Dette kommer ikke som en overraskelse, siden viktige hendelser i samisk historie ikke var blitt fortalt. Spillefilmene gir et samisk inntrykk av historien, og selv om filmene er fiktive, bidrar de til diskusjoner og nye måter å forstå hendelsene på.
I motsetning til de samiske spillefilmene, er samiske kortfilmer for det meste inspirert av, og engasjerer seg aktivt i, temaer og diskusjoner som foregår i dag. Å skille mellom filmer om fortiden og filmer om samfunnet i dag er imidlertid ikke enkelt, siden hvordan fortiden påvirker nåtiden er en rød tråd i mange samiske filmer.
Få av filmene er innspilt i byer, og de er stort sett spilt inn utendørs, i de nordlige områdene på norsk side av Sápmi. Filmer som på flere måter reflekterer over forholdet mellom minoritet og majoritet dominerer, og det er verdt å merke seg at nesten alle gir en eller annen form for kritikk av staten. Filmene tar for seg politikk og ujevne maktforhold, urfolks rettigheter og rasisme. Historiene avslører opplevelser av å ikke bli hørt eller forstått, og ikke få lov til eller ha mulighet til å ta viktige avgjørelser. Samtidig utforsker flere regissører identitet og hva det vil si å være samisk i dag, viktige tema som nå ofte diskuteres på grunn av revitaliseringsprosesser. Mange søker etter sine samiske røtter i etterkant av tidligere fornorskingspolitikk. Så langt er det ikke mange komedier, eller filmer som viser positive forhold mellom majoritet og minoritet. Kritikk innenfra, altså filmer som tar opp og problematiserer tabuer og negative sider innenfor samiske samfunn finnes, men de er få. Det samiske filmmiljø utvikler seg imidlertid raskt, og vi vil framover få se filmer som i større grad enn tidligere beskriver vår samtid og det samiske samfunnet fra innsida.
Stine Agnete Sand er professor i medievitenskap ved UiT Norges arktiske universitet. Teksten er en forkortet versjon av et kapittel om samisk film på engelsk i den kommende boka «Handbook of Nordic Cinema», med Gunnar Iversen og Mariah Larsson som redaktører.
