Hvor mange ganger skal vi senke Blücher?

Hvor mange ganger skal vi senke Blücher?

Vær så snill da – ikke to filmer om Blücher samtidig! Regissør Rune Denstad Langlo undrer seg over de siste tilskuddene fra NFIs markedsordning.

Foto fra senkingen av Donau i Max Manus - nå kommer hele to filmer om senkingen av Blücher.

«Nå blir det kronikk i Rushprint» har jeg ofte fleipet med i sene nattetimer, under den sedvanlige øvelsen vi filmarbeidere har, med å rakke ned på det «Kongelige Norske Filminstitutt» etter at en ikke navngitt norsk produsent har spandert et tosifret antall øl.

Eller la oss heller kalle det for «Det Kongelige Norske Krigsminne-institutt», som her forleden tildelte penger til to prosjekter om senkingen av det tyske krigsskipet Blücher. Nå skal vi sannelig få begge sider av historien gitt, eller ikke, eller hva vet jeg.

Jeg må først få understreke at denne kronikken ikke bunner i misunnelse over at jeg selv ikke har fått penger fra NFI. Jeg har blitt tildelt min skjerv og er meget fornøyd med det. For det andre så kjenner jeg jo flesteparten av de folkene jeg skal kritisere i denne kronikken, og jeg vil si til dere alle: Dere er alle smarte, hyggelige, morsomme og dyktige filmskapere jeg setter pris på.

Det er tendensen jeg sliter med – at filmmiljøet og konsulenter i staten de senere år har fått det for seg at en femårs-periode for over åtti år siden skal være den definerende rammehistorien for å trekke folk på kino. Og at det er menn mellom tredve og seksti som må fortelle den.

La oss starte med den senere norske krigsfilmhistoriens hellige gral, Max Manus. Filmen som fikk krigsveteraner på Elverum til å reise seg fra rullestolen, og som gjorde at Aksel Hennie ble selve definisjonen for hvilket kjønn og hvilke karaktertrekk en ekte norsk krigshelt skulle ha for å passere en million besøkende på kino.

Etter det har vi fått et ras av norske krigshelter: Anders Baasmo, Tobias Santelmann, Kristoffer Joner, Pål Sverre Hagen, Jon Øigarden, Thomas Gullestad, Carl Martin Eggesbø og Stig Henrik Hoff. Snart får vi se Gard B. Eidsvold som Quisling, Sjur Vatne Brean som «Kjakan» Sønsteby og som nevnt så blir det snart Blücher i alle kanaler. Og hvis ikke en av de ovennevnte skuespillerne får rollen som Oberst Eriksen i en av Blücher-filmene, så skal jeg spandere et tosifret antall øl på han norske produsenten jeg nevnte i første avsnitt.

Felles for alle disse krigsheltene er at de er menn mellom tredve og seksti år gamle og at mange snakker østlandsdialekt. Unntaket på alder er Brean, unntaket på dialekt er Joner, Hagen og Eggesbø. Jeg kan umulig forestille meg at hovedrollen i noen av de to Blücher-filmene går til en kvinne, jeg tror heller ikke at Sønsteby kommer til å snakke dialekt.

Nesten alle hovedrollene i disse norske krigseposene gjør akkurat det samme som de fleste nordmenn gjorde under krigen, de overlever. Norge hadde i underkant av ti tusen drepte i andre verdenskrig, og i så henseende er jo filmheltene ganske representative. Jeg hadde regi på et par episoder av komedien Gutta på Skauen på NRK, og litt flåsete sagt så kan man jo si at antiheltene i den serien var mer representative for hvordan nordmenn egentlig opplevde krigen.

Jeg kan bare for ordens skyld nevne, som over middels interessert i andre verdenskrig, at i Polen ble et sted mellom fem og seks millioner mennesker drept under krigen.

Når det gjelder produsentene og regissørene av krigsfilmene så speiler de både kjønn, og i flere tilfeller dialekten, på skuespillerne som portretterer krigsheltene. Her har vi Asle Vatn, John M. Jacobsen, Jørgen Storm Rosenberg, Harald Zwart, Erik Skjoldbjærg, Joachim Rønning, Espen Sandberg, Henrik Martin Dahlsbakken, Hallvard Bræin, Petter Næss, Martin Sundland, Erik Poppe, Gunnar Vikene og Jens Lien. Historiene om krigsheltene er bl.a skrevet av Lars Gudmestad, Harald Rosenløw Eeg, Christopher Grøndahl, Petter Skavlan og Thomas Moldestad.

Sånn har det vært de siste ti-femten årene i norsk film. Et knippe menn mellom tredve og seksti forteller det norske publikum historier om et knippe menn mellom tyve og førti som gjorde en eller annen heltemodig gjerning under den andre verdenskrig. Premieren på filmen skal legges før jul, regissørene er alltid en tur innom krigsfilmfestivalen på Elverum og filmen er alltid sist ut i rekka på NFIs høstlansering. Det er selveste storfilmen. Med tidenes norske actionsekvens.

Spørsmålet er hva filmene prøver å fortelle oss. De skal selvfølgelig underholde, men det må jo være noe mer, kjenner jeg filmskaperne rett. Er det noe underliggende, en dypere mening om hvordan det er å være mann mellom tyve og førti i dag? (Vanskelig målgruppe). Hvorfor er det så utrolig spennende å fortelle historier om mannlige helter fra andre verdenskrig? Med akkurat samme perspektiv? Med akkurat samme plakat? Og med akkurat samme mål? (Selge over fem hundre tusen billetter). Er det barnlig fascinasjon for eksplosjoner og modige menn? Er det nostalgi? Eller er det sånn i dag, at man ikke kan raske sammen femti-seksti millioner til en film hvis det ikke handler om en kjekkas eller tre i uniform?

Jeg vet ikke, men jeg tenker at Norge sikkert topper statistikken for antall filmer om andre verdenskrig per innbygger. Det er i såfall merkelig: hvorfor er vi, som ble skånet for de verste lidelsene under krigen, så opptatt av å fortelle om den? Og finnes det nå en historie som ikke er fortalt? Rinnan ligger vel på vent, hva med Shetlands-Larsen anyone? Tyskertøsene er vel up for grabs. Kampen om Hegra festning er heller ikke gjort, der er det gode muligheter for regionale penger også.

Så kjære «Det Kongelige Norske Krigsminne-institutt», og kjære kolleger: Ja, jeg kjenner til markedsordningen, og ja, jeg vet at det kun er krig, jul, naturkatastrofer og adapterte animasjoner som selger. Men vær så snill da – ikke to filmer om Blücher samtidig! 

Og ja, det ble kronikk, noen blir kanskje sure, men ærlig talt, hvis dere tenker dere om: det er blitt for mye andre verdenskrig nå, la oss finne på noe annet. 

Og til slutt kan jeg jo nevne at min stesønn på 15 ikke har hørt om så mange av disse filmene, det kan jo også være et poeng å ta med seg.


Rune Denstad Langlo er regissør og manusforfatter.


 

Hvor mange ganger skal vi senke Blücher?

Hvor mange ganger skal vi senke Blücher?

Vær så snill da – ikke to filmer om Blücher samtidig! Regissør Rune Denstad Langlo undrer seg over de siste tilskuddene fra NFIs markedsordning.

Foto fra senkingen av Donau i Max Manus - nå kommer hele to filmer om senkingen av Blücher.

«Nå blir det kronikk i Rushprint» har jeg ofte fleipet med i sene nattetimer, under den sedvanlige øvelsen vi filmarbeidere har, med å rakke ned på det «Kongelige Norske Filminstitutt» etter at en ikke navngitt norsk produsent har spandert et tosifret antall øl.

Eller la oss heller kalle det for «Det Kongelige Norske Krigsminne-institutt», som her forleden tildelte penger til to prosjekter om senkingen av det tyske krigsskipet Blücher. Nå skal vi sannelig få begge sider av historien gitt, eller ikke, eller hva vet jeg.

Jeg må først få understreke at denne kronikken ikke bunner i misunnelse over at jeg selv ikke har fått penger fra NFI. Jeg har blitt tildelt min skjerv og er meget fornøyd med det. For det andre så kjenner jeg jo flesteparten av de folkene jeg skal kritisere i denne kronikken, og jeg vil si til dere alle: Dere er alle smarte, hyggelige, morsomme og dyktige filmskapere jeg setter pris på.

Det er tendensen jeg sliter med – at filmmiljøet og konsulenter i staten de senere år har fått det for seg at en femårs-periode for over åtti år siden skal være den definerende rammehistorien for å trekke folk på kino. Og at det er menn mellom tredve og seksti som må fortelle den.

La oss starte med den senere norske krigsfilmhistoriens hellige gral, Max Manus. Filmen som fikk krigsveteraner på Elverum til å reise seg fra rullestolen, og som gjorde at Aksel Hennie ble selve definisjonen for hvilket kjønn og hvilke karaktertrekk en ekte norsk krigshelt skulle ha for å passere en million besøkende på kino.

Etter det har vi fått et ras av norske krigshelter: Anders Baasmo, Tobias Santelmann, Kristoffer Joner, Pål Sverre Hagen, Jon Øigarden, Thomas Gullestad, Carl Martin Eggesbø og Stig Henrik Hoff. Snart får vi se Gard B. Eidsvold som Quisling, Sjur Vatne Brean som «Kjakan» Sønsteby og som nevnt så blir det snart Blücher i alle kanaler. Og hvis ikke en av de ovennevnte skuespillerne får rollen som Oberst Eriksen i en av Blücher-filmene, så skal jeg spandere et tosifret antall øl på han norske produsenten jeg nevnte i første avsnitt.

Felles for alle disse krigsheltene er at de er menn mellom tredve og seksti år gamle og at mange snakker østlandsdialekt. Unntaket på alder er Brean, unntaket på dialekt er Joner, Hagen og Eggesbø. Jeg kan umulig forestille meg at hovedrollen i noen av de to Blücher-filmene går til en kvinne, jeg tror heller ikke at Sønsteby kommer til å snakke dialekt.

Nesten alle hovedrollene i disse norske krigseposene gjør akkurat det samme som de fleste nordmenn gjorde under krigen, de overlever. Norge hadde i underkant av ti tusen drepte i andre verdenskrig, og i så henseende er jo filmheltene ganske representative. Jeg hadde regi på et par episoder av komedien Gutta på Skauen på NRK, og litt flåsete sagt så kan man jo si at antiheltene i den serien var mer representative for hvordan nordmenn egentlig opplevde krigen.

Jeg kan bare for ordens skyld nevne, som over middels interessert i andre verdenskrig, at i Polen ble et sted mellom fem og seks millioner mennesker drept under krigen.

Når det gjelder produsentene og regissørene av krigsfilmene så speiler de både kjønn, og i flere tilfeller dialekten, på skuespillerne som portretterer krigsheltene. Her har vi Asle Vatn, John M. Jacobsen, Jørgen Storm Rosenberg, Harald Zwart, Erik Skjoldbjærg, Joachim Rønning, Espen Sandberg, Henrik Martin Dahlsbakken, Hallvard Bræin, Petter Næss, Martin Sundland, Erik Poppe, Gunnar Vikene og Jens Lien. Historiene om krigsheltene er bl.a skrevet av Lars Gudmestad, Harald Rosenløw Eeg, Christopher Grøndahl, Petter Skavlan og Thomas Moldestad.

Sånn har det vært de siste ti-femten årene i norsk film. Et knippe menn mellom tredve og seksti forteller det norske publikum historier om et knippe menn mellom tyve og førti som gjorde en eller annen heltemodig gjerning under den andre verdenskrig. Premieren på filmen skal legges før jul, regissørene er alltid en tur innom krigsfilmfestivalen på Elverum og filmen er alltid sist ut i rekka på NFIs høstlansering. Det er selveste storfilmen. Med tidenes norske actionsekvens.

Spørsmålet er hva filmene prøver å fortelle oss. De skal selvfølgelig underholde, men det må jo være noe mer, kjenner jeg filmskaperne rett. Er det noe underliggende, en dypere mening om hvordan det er å være mann mellom tyve og førti i dag? (Vanskelig målgruppe). Hvorfor er det så utrolig spennende å fortelle historier om mannlige helter fra andre verdenskrig? Med akkurat samme perspektiv? Med akkurat samme plakat? Og med akkurat samme mål? (Selge over fem hundre tusen billetter). Er det barnlig fascinasjon for eksplosjoner og modige menn? Er det nostalgi? Eller er det sånn i dag, at man ikke kan raske sammen femti-seksti millioner til en film hvis det ikke handler om en kjekkas eller tre i uniform?

Jeg vet ikke, men jeg tenker at Norge sikkert topper statistikken for antall filmer om andre verdenskrig per innbygger. Det er i såfall merkelig: hvorfor er vi, som ble skånet for de verste lidelsene under krigen, så opptatt av å fortelle om den? Og finnes det nå en historie som ikke er fortalt? Rinnan ligger vel på vent, hva med Shetlands-Larsen anyone? Tyskertøsene er vel up for grabs. Kampen om Hegra festning er heller ikke gjort, der er det gode muligheter for regionale penger også.

Så kjære «Det Kongelige Norske Krigsminne-institutt», og kjære kolleger: Ja, jeg kjenner til markedsordningen, og ja, jeg vet at det kun er krig, jul, naturkatastrofer og adapterte animasjoner som selger. Men vær så snill da – ikke to filmer om Blücher samtidig! 

Og ja, det ble kronikk, noen blir kanskje sure, men ærlig talt, hvis dere tenker dere om: det er blitt for mye andre verdenskrig nå, la oss finne på noe annet. 

Og til slutt kan jeg jo nevne at min stesønn på 15 ikke har hørt om så mange av disse filmene, det kan jo også være et poeng å ta med seg.


Rune Denstad Langlo er regissør og manusforfatter.


 

MENY