Anna Hints er en travel filmregissør, siden debuten i Sundance har hun reist non-stop og regner ikke med å være tilbake i hjemlandet Estland før jul. Jeg har en knapp time på meg før hun må av gårde til neste land, neste intervju. Jeg går rett på sak. 

Hvordan fikk du ideen til å lage dokumentaren Smoke. Sauna. Sisterhood?

– Filmen er forankret i røttene mine. Jeg kommer fra sørøst Estlands urbefolkning võro og seto. Bestemoren min introduserte meg for kulturarven vår da jeg var elleve år gammel. Bestefar hadde akkurat dødd. Før begravelsen tok jeg min første røykbadstue. Kusina mi og tanta mi var der også. Bare kvinner. Plutselig sa bestemor at bestefar hadde bedratt henne og bodd med en annen kvinne i flere år. Hun slapp ut følelser hun hadde holdt skjult et halvt liv, det var intenst. Å våge å dele eller lytte til det ubehagelige bestemor fortalte uten å pynte på det, unnskylde det eller dømme det, hadde en helbredende kraft. Flere timer senere, da vi tok på oss klærne igjen, hadde bestemor sluttet fred med bestefar og jeg hadde blitt initiert i søsterskapet. Når man går inn i røykebadstua renser man ikke bare sin fysiske kropp, men også sjela si.

Har du båret på dette prosjektet siden du var elleve?

– På et emosjonelt plan, ja, men på et profesjonelt plan kom ideen til meg som en visjon da jeg var på en stilleretreat på et kloster sammen med moren min som voksen. I tjueseks dager skulle vi verken snakke, lese eller skrive. I denne stillheten hørte jeg indre stemmer. Var de mine? Eller tilhørte de moren min, læreren min, bestemor, ukjente kvinner fra generasjoner bak i tid? En kveld på klosteret fikk jeg en visjon. Jeg gikk til den kvinnelige munken, som man kan snakke med når det er noe virkelig viktig, og fortalte henne at jeg måtte skrive ned noe. Hun svarte med at jeg hadde kommet hit for å være stille og ikke for å skrive. Hun var urokkelig. Sa at hvis det var viktig ville jeg huske det og også skrive det ned etter tjueseks dager. Hun hadde rett. Får jeg en filmidé eller en visjon nå, venter jeg, ikke nødvendigvis tjueseks dager, men lenge. Har jeg ikke glemt den da, vet jeg at den kommer fra et dypt sted. Det er viktig å lytte til sin indre stemme. Det har blitt min metode.

Det østeuropeiske mindreverdighetskomplekset

Var det lett å få penger til prosjektet?

– Overhodet ikke, sier Hints og smiler. – Jeg kan le av det nå, fortsetter hun, – men det har vært en kamp. De estiske produksjonsselskapene klarte ikke å skjønne at noe så lokalt som røykebadstue, kunne være interessant utenfor regionen. De klarte ikke å se for seg at jeg kunne gjøre et lite, mørkt rom uten vinduer, med en ovn og en pipe, visuelt interessant, eller at det var mulig å filme i 80 grader celsius. Det latterligste argumentet for ikke å støtte prosjektet mitt økonomisk, var at de ikke har sett denne type film før. Hvorfor skulle jeg gidde å lage en film som allerede fins, ler Hints og rister oppgitt på hodet.

– Produksjonsselskapene ville gjøre filmen min mer normal, de ga meg råd som ville ha ødelagt den, som at jeg skulle følge de forskjellige kvinnene ute i livene deres. De skjønte ingenting. Poenget er å gi tilskueren følelsen av å selv være i en røykebadstue sammen med kvinnene. Alle de ideene jeg fikk innvendinger imot underveis, men som jeg ikke fulgte, er ideer juryen i Sundance elsket, og grunnen til at jeg ble tildelt prisen for beste regi, sier Hints fornøyd. – Man må være sterk for ikke å la seg vippe av pinnen av produksjonsselskapenes manglende fantasi, fortsetter hun. – Når jeg har denne dype indre stemme, durer jeg på, uansett om ingen andre ser det jeg ser eller skjønner bæret. Jeg er målrettet og utholdende. Skal jeg gi et råd til fremtidige filmskapere må det være å slavisk følge sin indre stemme. 

Hvordan fikk du pengene til slutt?

– Jeg ble valgt ut til en pitche-konkurranse for den prestisjefylte, internasjonale dokumentar-filmfestivalen IDFA i Amsterdam. At noen utenifra så verdien av prosjektet mitt, validerte det og åpnet det opp for estiske produsenter. Jeg tror vi østeuropeere lider av mindreverdighetskomplekser, vi stoler ikke på verdien av vår egen kultur før noen utenfra ser den. I et større perspektiv er filmen min kanskje med på å «helbrede» dette mindreverdighetskomplekset. Smoke. Sauna. Sisterhood er den mest sette filmen i Estlands historie. 

Viktigheten av å snakke om voldtekt 

Hvordan fant du kvinnene til dokumentaren din?

– Denne filmen er bare mulig fordi jeg er en stemme innenfra. Og så hadde jeg noen viktige regler. En av dem var at jeg ikke skulle overbevise noen. Følte noen av deltagerne tvil ble de ikke med videre. Når noen ble gira og hadde lyst til å kaste seg uti denne emosjonelt krevende reisen, durte vi på. En annen viktig ting var at ingen skulle signere kontrakten på forhånd. Bare etterpå, når de hadde sett klippene og seg selv, signerte de som ville. Det var selvsagt risikabelt, men helt nødvendig for at kvinnene skulle slippe seg løs og dele sine, ofte traumatiske, historier. Heldigvis sa min fantastiske produsent ja til dette premisset. I løpet av de syv årene jeg holdt på med filmen, begynte ukjente kvinner å dukke opp, de ville være med. Estland er lite, ryktene sprer seg fort, sier Hints og smiler. Et nytt, utvidet søsterskap tok form. En gang kom en fremmed kvinne kjørende til gården, gikk ut av bilen og sa: Hei, her er jeg, hvor er røykbadstua? Og jeg tenkte, ok, bli med! 

Hvordan var det å dele din egen historie i filmen?

– I løpet av filmingen dukket det opp et mangfold av voldtekts-historier, da klarte jeg ikke å være stille lenger. Jeg var inne i røykbadstua, naken, sammen med kvinnene. I en økt kom det bare ut av meg. Da jeg fortalte om hvordan jeg ble voldtatt som tenåring mens jeg var på haiketur, var jeg verken filmskaper eller regissør. Jeg tenkte overhodet ikke på filmen. Det var som om mine medsøstres stemmer og historier hadde født fram min stemme og min historie. Jeg tenkte ikke at den skulle bli en del av den endelige filmen, men klipperen min var overbevist og ba meg stole på ham. Det var bra, for Sundance-instituttet, ble berørt av den historien, og endte opp med å støtte prosjektet. Det var da jeg skjønte at jeg hadde minimert viktigheten av denne hendelsen. Jeg gikk til politiet og anmeldte det. Men det hadde gått over ti år, saken var henlagt. Likevel var det viktig. Da det skjedde sa familien min at jeg IKKE skulle anmelde det. Under Sovjet-regimet gikk en voldtatt kvinne ut fra en politistasjon mer traumatisert enn da hun kom inn, stemplet av samfunnet. Det er et patriarkalsk tankesett som sitter dypt i de fleste av oss, uavhengig av kjønn. Selv hadde jeg gitt meg selv skylda i årevis, tenkt at jeg hadde vært uansvarlig, jeg hadde haiket, pyntet meg med en rød blomst, invitert til det? Er det ikke sprøtt? Jeg led av sosial angst etterpå, skulka skolen og stengte meg inne på rommet med selvmordsfantasier og så på film, det eneste lyspunktet i livet mitt. Selv etter ti år med terapi, gikk jeg inn i den patriarkalske fella. Det fikk meg til å forstå hvor viktig denne filmen er og at man må snakke om voldtekt, plassere skylda der den hører hjemme. Uten terapi, hadde jeg aldri klart å bli filmskaper. 

Frykten for det mannlige blikket?

Da du lagde filmen, var du redd for å reprodusere et mannlig, objektiviserende blikk? 

– Absolutt. Bakgrunnen min er fotografi, og jeg vet at så fort du tar opp et kamera er ikke virkeligheten lenger objektiv, men subjektiv. Det er ingenting seksuelt over nakne kropper i en røykebadstue. Det er et mangfold av kropper, forskjellige aldre, alle har lov til å eksistere der. Min oppgave var å finne en måte å fange det på. Først tenkte jeg at jeg måtte finne en kvinnelig filmfotograf. Jeg lette og lette, men det var vanskelig å finne noen i Estland. På filmskolen min var det ti filmfotografer, alle menn. Til slutt måtte jeg spørre meg selv om jeg skulle velge noen bare fordi de var kvinne eller om det viktigste var å finne noen jeg var på nett med. Til slutt valgte jeg klassekameraten min Ants Tammik, og det er jeg glad for. Kjønn er en vanskelig kategori, selv definerer jeg min kjønnsidentitet som ikke binær. Tammik er en person som ikke føler seg identisk med mannekroppen sin, som lider like mye av de patriarkalske strukturene som alle søstrene mine. Før vi startet å filme gruppa, filmet Tammik bare meg, den nakne kroppen min. Vi holdt på til vi fant det uttrykket jeg lette etter og følte meg trygg i. Tammik ble en naturlig del av søsterskapet. En berikelse. Noe annet som ble del av det visuelle uttrykket var at kvinnene selv fikk velge om de ville vise ansiktene sine eller ikke. At så mange valgte å IKKE vise fram ansiktet bak historiene sine, viser på en paradoksal måte hvor viktig denne filmen er.