Er det mulig å lansere film om Israel og Palestina akkurat nå?

Er det mulig å lansere film om Israel og Palestina akkurat nå?

Rett før verdenspremieren havnet Mohamed Jabalys film «Livet er vakkert» midt i en stor kontrovers under IDFA. Samtidig har Tonje Hessen Schei opplevd å vise sin nye film «Praying for Armageddon» med PST og politi til stede. Kan filmene bidra til å belyse konflikten – og hvordan går man fram for ikke å tråkke feil?

Foto fra «Praying for Armageddon».

13. november hadde dokumentarfilmen Al Haya Helwa – Livet er vakkert av norsk-palestinske Mohamed Jabaly verdenspremiere på IDFA – verdens største festival for dokumentarfilm. Filmen, som er skapt over åtte år, skildrer Jabalys kamp for å bli i Norge og Tromsø – samtidig som den handler om å være fra Gaza og savne og lengte hjem. Like brennende aktuell er Praying for Armageddon, Tonje Hessen Scheis dokumentarfilm om hvordan evangelikale kristne amerikanere påvirker Israel/Palestina-konflikten, skapt over like mange år.

Men hvordan lansere film som berører konflikten, i et så betent politisk klima som dagens? Rushprint har snakket med filmprodusentene KriStine Ann Skaret i Stray Dogs, som står bak Jabalys film, og Torstein Parelius i UpNorth Film, som har produsert Scheis film, om utfordringer og potensielle fallgruver – og med Mohamed Jabaly, regissør av Al Haya Helwa – Livet er vakkert.

Forferdelig, men viktig timing

Mohamed Jabaly i «Livet er vakkert».

– En av intensjonene med Al Haya Helwa – Livet er vakkert er å fortelle om det vakre livet på Gaza. Gaza er ikke et sted med bare krig og elendighet, det er en by man bryr seg om, med venner og familie. Nå er det en by som ikke lenger finnes, forteller Skaret.
 
Etter fem år i produksjon skulle filmen få en ekstremt tilspisset timing: Mohamed Jabaly hadde siste klippedag på filmen fredag 6. oktober. Hamas angrep Israel 7. oktober. 

– Tre uker tidligere hadde vi fått beskjed om vi var tatt ut til IDFA, så det hadde vært noen ekstremt intense dager på klipperommet, forteller Skaret. – Den lørdagen lurte vi på om filmen måtte klippes om, eller om vi i det hele tatt kunne lansere den, hvis situasjonen eskalerte.

– Mohamed, som er filmens forteller, leste inn voiceover samtidig som han prøvde å holde kontakt med familien sin i Gaza, forteller Skaret, som lurte på om de måtte finne en ny tittel til filmen, for kunne de lansere en film som het Life is Beautiful fra Gaza nå?

Jabaly forteller selv om det intense arbeidet i ukene før IDFA:

– Å skulle arbeide kreativt og skape noe i stormen av nyheter, var veldig tøft, særlig mot slutten. Jeg vet ikke hvordan jeg klarte det, men jeg gjorde det – det er motiverende å kunne fortelle min egen historie og dele den med verden, sier han til Rushprint.

De valgte også å beholde tittelen.

– Nå blir filmen en måte å snakke til verden og bidra inn i en dialog på, mener Skaret.

– Dette er en tid for å sette søkelyset på våre menneskelige historier og liv, mener Jabaly. – Det er kanskje som å høste i feil årstid, samtidig er det en viktig timing: Det er en tid for sorg, men for meg er samtidig filmen et lys i enden av tunnelen. Arbeidet er min måte å prøve å bevare håpet på. Jeg vil vise konfliktens menneskelige side, sier han.

Praying for Armageddon.

Evangelikale kristne som kjemper for Israels eksistens

– Timingen er forferdelig, og situasjonen er så spesiell at det er både rart og føles vondt, men det økte engasjementet gjør kanskje at flere skjønner mer av konflikten. Da gjør vi noe viktig og riktig, sier Torstein Parelius, som produsent av Praying for Armageddon også har fått kjenne dagens politiske klima på kroppen:

Tonje Hessen Scheis dokumentarfilm skildrer hvordan evangelikale kristne i USA nører oppunder konflikten i Israel/Palestina. Med verdenspremiere under CPH:DOX i mars i år ligger Praying for Armageddon et stykke foran Livet er vakkert i lanseringsløpet, likevel ble også dette påvirket av krigsutbruddet:

– USA-premieren var lagt til 8. oktober, forteller Parelius.

Det var dagen etter Hamas’ angrep på Israel – og samme dag som Israel valgte å gjengjelde angrepet. Stedet filmen skulle vises, var dessuten Hamptons International Film Festival utenfor New York, et område som er dominert av rike jødiske familier.

– Det var vanskelige timer for Tonje og de andre fra teamet som dro over, da både hendelsen i seg selv var forferdelig å ta inn over seg og narrativet plutselig ble annerledes. Ting ble vanskeligere, men samtidig fikk vi en større følelse av urgency – av viktighet. Man føler behov for å ta mer plass, forklare og være med og definere ordskiftet, samtidig som man møter mer motstand. Folk har sterke meninger om dette, sier han.

Sentralt står noe regissør Tonje Hessen Schei sa til Adressevisen nylig:

«Vi har ikke laget en film som er anti Israel eller anti religion. Det handler om fundamentalister som er overbevist om at dommedag kommer, og som til syvende og sist har som mål å ødelegge sivilisasjonen. Og de har innflytelse.»

Hun forteller også om spesielle opplevelser med filmen, ikke minst under Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF), der filmen ble vist med skjerpet sikkerhetsnivå og politi og PST til stede. Denne uken ble Livet er vakkert også gjenstand for en betydelig kontrovers under IDFA. Etter en propalestinsk aksjon under åpningen, reagerte en rekke jødiske filmskapere mot det de mente var en antisemittisk aksjon. Da IDFA gikk ut med en uttalelse der de beklaget slagordet aksjonistene brukte, reagerte det palestinske filminstituttet (PFI) med å oppmuntre filmskapere til å trekke sine filmer fra festivalen (Les mer om denne hendelsen og de norske reaksjonene til slutt i denne saken).

KriStine Ann Skaret.

Mye berøringsangst, men også berikende møter

I dette klimaet, Parelius og Skaret, hvordan jobber dere med å få filmene ut i verden?
 
– I en situasjon som denne er det viktig å engasjere publikum og bidra til å skape endring. Mellom dødstallene vi får servert og mediebildet som er skapt, synes vi det er viktig å skape samtaler, forteller Parelius, som har satset mye på outreach, formidling, eksempelvis ved å kombinere filmvisningene med Q&As for å løfte tematikken og skape synlighet, heller enn å bidra inn i et polariserende ordskifte.

Samtidig har lanseringen blitt komplisert av fordommer mot kinolansering som en kommersiell satsing, forteller han:

– Alle er innforstått med at en dokumentarfilm kommer med et tema og en historie, men med ordet «kino» kan det oppfattes som en mer kommersiell satsing. En endring vi har sett, er dermed at det trengs mer dialog for å skape forståelse for våre motiver, som er å være en stemme, bidra til engasjement og, med vår film, belyse arkitektur bak det som nå foregår. Vi vil ikke at folk skal tenke at vi skal tjene penger på denne situasjonen, gjøre butikk av tragedien. Dermed har vi kanskje fokusert noe mindre på mobilisering av et stort publikum og mer på å invitere viktige stemmer inn i diskusjonen.

Skaret forteller om henvendelser fra organisasjoner som vil bruke Jabalys film til veldedige formål.

– Mye har vært veldig hyggelig, men salgsagenten vår har også fortalt at hun får henvendelser hvor folk blir sinte når de ikke får vise filmen gratis. Det vi må huske da, er at også folk som arbeider i NGO-er, får lønn. Vi er en del av en bransje, og selv om vi har et engasjement, har vi også et ansvar for å lønne regissørene, medarbeiderne og oss selv. Det er et dilemma ved å lansere denne typen filmer, for man vil jo at filmen skal bidra med noe.

– Folk setter pris på at en film er med på å løfte tematikken, fordi den kan bidra til å skape større forståelse for ting som i media kan bli tabloide overskrifter, mener Parelius, som samtidig påpeker at totalbildet for de to nye filmene er mer komplisert enn vanlig:

– Ikke minst fordi religion er en bestanddel i vår film. Den handler om evangelikale kristne som gir sin støtte til Israel på bakgrunn for en profeti. Kristensionismen er en bevegelse av kristne som ikke handler så mye om jødene som folkegruppe, men like mye om et sted der ting skal skje, forteller Parelius. Filmen forteller om troen på at det store slaget, Armageddon, skal utspille seg i Israel, og viser hvordan dette i USA kobles til det politiske liv, der særlig mange republikanere driver bibelstudier, ikke minst presidentkandidat Donald Trump, som i sin rolle som president inviterte bibelstudiene inn i Det hvite hus.

– Etter 7. oktober fikk vi et nytt bakteppe for lanseringen, men selv om berøringsangsten har blitt større, er jeg stolt av hvordan folk har turt å stille opp og vise sine meninger. Det håper jeg også dere får oppleve med Livet er vakkert, KriStine, at engasjementet strekker seg inn i et større ønske om å løfte tematikken heller enn å gjemme den bort.

– Jeg tror også at festivaler og enkeltarrangementer får en større og viktigere rolle som en arena, en møteplass i samfunnet, sier Skaret:

– De små samtalene der man snakker sammen menneske til menneske, er så viktige, særlig i en type konflikt som denne. Mohamed har stått i liknende situasjon (med filmen Ambulansen, som i 2016 ble vist på IDFA, journ. anm.) og ønsker å gå inn i dialog og møte andre mennesker og deres reaksjoner. Det kan være aggresjon der, og da gjelder det å forberede seg mentalt og praktisk. Men det rommet der det er plass til å gi uttrykk for uenighet, er så innmari viktig.

Torstein Parelius.

Stikke hull på «distribusjonsbobla Nord-Amerika»

Originalversjonen av Livet er vakkert er arabisk, i tillegg skal Jabaly, Skaret og co. lage en engelsk versjon – og de vurderer også å lage en norsk versjon, siden Jabaly bor i Tromsø og snakker norsk.

Hvilken planer har dere etter IDFA?

– Vi håper på norsk premiere på Tromsø Internasjonal Filmfestival (TIFF) i januar og er også i dialog med en norsk distributør som er interessert i filmen. Videre er jeg spent på hvorvidt berøringsangsten påvirker andre visningsplattformer, som strømmeselskaper, sier Skaret.

Parelius forteller at Praying for Armageddon aldri var ment for ordinær kinodistribusjon, og at de derfor ikke har hatt ordinære lanseringsmidler inn i arbeidet.

– Etter flere vurderinger valgte vi likevel å lansere filmen på kino, mye fordi det skaper større medieoppmerksomhet om tematikken. Med kinodistribusjon får man trillet de viktige terningene og TV, radio og presse er interessert i en helt annen grad enn man får ved lansering på plattformer eller TV som Netflix, NRK, VGTV eller TV 2. Det er til både forbannelse og glede at det er sånn. Men Praying for Armageddon skal vises på NRK etter hvert, og da vil vi også nå ut med tematikken til et større og bredere publikum. Det er jo først og fremst tematikken vi jobber for.

Skaret istemmer:

– Vi håper også på en avtale med en norsk plattform. Når en film er såpass finansiert av offentlige midler, bør folk få se den, sier Skaret, som også har snakket om dette i et intervju med Business Doc Europe. – Vi har også en co-produksjonsavtale med Al Jazeera, med publiseringsrett om et år, der vi kommer til å nå et stort arabisktalende publikum. Jeg ønsker at Livet er vakkert skal være tilgjengelig for et bredt publikum uavhengig av inntekt og abonnementer.

Parelius nikker:

– Vi har en co-produksjonsavtale for Praying for Armageddon med Al Jazeera English, som tilbyr sitt program til alle engelskspråklige territorier: USA, Storbritannia, Canada og Australia. Al Jazeera er gode på dokumentarer, men det er en avtale man signerer vel vitende at det kan være problematisk for andre aktører på de samme stedene, sier han.

– Vi har fått til mye i Europa og har med oss over 15 TV-kanaler, men håper også å få stukket hull på den bobla som er Nord-Amerika, der filmen kan være en øyeåpner for strukturer som vi vet er underkommunisert der, fortsetter han.

– Vi ønsker selvsagt også å nå det nordamerikanske publikummet, sier Skaret. – Jeg er derfor superspent på hvordan det går med Praying for Armageddon der.

Al Haya Helwa – Livet er vakkert.

Våren 2024

Hjemme i Norge vil UpNorth Film i tida framover satse mest på kinorommet og spesialvisninger som åpner for diskusjon og «debrief», som Parelius kaller det:

– Vi vil nå så bredt ut som mulig, være en del av en debatt og gi filmen en sterkere norsk forankring. Til det vil vi bruke den arenaen kinosalen skaper. Ikke bare fordi det selvsagt gir egnede lys- og lydforhold, men også fordi det gir en umiddelbarhet som vekker følelser i publikum, og fordi det også kan fungere som oppklarende når tematikken diskuteres rett etterpå – i paneler eller lignende. Vi kan skape konstellasjoner som består av for eksempel kirkefolk eller akademikere, folk som gir noe mer, en ramme, til samtalen rundt filmen.

– Vi håper også vi kan skape de møteplassene rundt filmene som en kinosal kan romme, sier Skaret. – I tillegg håper jeg vi kan få til noen felles visninger.

De to filmene har nemlig slektskap også utover det rent geografiske og tematiske: Mohamed Jabaly var line producer på Tonje Hessen Scheis film, som innebar at han fant fram til kildene i Gaza som portretteres i filmen, mens Schei har vært konsulent for Jabalys film. På et tidlig stadium var også Skaret konsulent for Praying for Armageddon i Midtnorsk Filmsenter.

Når kan vi håpe å se filmene på TV eller kino – er vi da i februar eller enda lenger fram i tid?

– Det er forhandlingsbart, sier Skaret om Livet er vakkert. Parelius nikker:

– Kino kan ta litt tid, men de fleste kanalene åpner TV-vinduet fra og med nyttår. På NRK vil det nok nærme seg våren 2024, sier han. 

– Flere av de norske plattformene snakker om at de vil nå et mangfoldspublikum, mennesker med ulike erfaringer og bakgrunn. Vi har en film som kan kommunisere på en gjenkjennelig måte til det publikummer, mener Skaret.

– Og aktualiteten kunne ikke vært bedre. Dette er et tema som et stort publikum engasjerer seg i nå, eller der filmene kan vekke et slikt viktig engasjement, avslutter Parelius.

Siste ord går likevel til Mohamed Jabaly:

– Å forstå konflikten tar tid og krever mer enn å lese en avisartikkel. Filmens kraft ligger i at den kan fortelle en historie innenfra. Slik kan film spille en viktig rolle i en konflikt, og fortelle en større bit av historien, mener han – og påpeker at det er med en viss uvilje at han skaper film som berører krigen:

– Alt vi ønsker, er å leve et vanlig liv, som alle andre. Jeg ønsker ikke å skape film om krig og blod. Jeg vil se lys, håp. Det er derfor jeg valgte filmtittelen, det har alltid vært mitt eksistensielle motto. Jeg tror fremdeles på arbeidet vi gjør, det er viktig å fortelle og dele historiene våre, og ikke bare gjemme seg. Vi må fortsette å opplyse verden.


Her kan du se filmene:

Al Haya Helwa – Livet er vakkert: IDFA 13., 15., 16., 17. og 18. november. Jabalys første film Ambulansen/Ambulance vises gratis på Nordic Black Theatre i kveld.

Praying for ArmageddonMovies on War i Elverum 15. november. Trondheim Dokumentarfestival 16. november og Antirasistiska Filmdagar i Malmö 19. november. Vises også på utvalgte kinoer i Oslo den 16.november og 21.november (les mer om visningene her).


Israelsk/palestinsk kontrovers under IDFA.

Etter en propalestinsk aksjon under åpningstalen til kunstnerisk leder Orwa Nyrabia, reagerte en rekke jødiske filmskapere mot det de mente var en antisemittisk aksjon. Da IDFA gikk ut med en uttalelse der de beklaget slagordet aksjonistene brukte, reagerte det palestinske filminstituttet (PFI) med å oppmuntre filmskapere til å trekke sine filmer fra festivalen. 12. november offentliggjorde IDFA en ny uttalelse, der de blant annet skriver:

«… we fully respect and acknowledge the pain that is going around and the extreme urgency of these discussions while war is still on, and innocent civilians are still dying. IDFA is about giving the stage to outstanding artists to be critical and free. IDFA is an open platform and not a censor. Our aim is to make sure everybody feels welcome and safe to express themselves and to listen openly to others, even when in disagreement.»

Selv skriver Jabaly om kontroversene:

«I can only speak from my own pain. In the documentary film industry, we are one big family, from institutions to individual filmmakers present. My fellow Palestinian filmmakers are here to stand and speak and to change the narrative. To be able to tell first-hand stories that have been silenced over and over again. That also counts for me, as a filmmaker with a film in this festival (…) I keep insisting that it is important that we tell our own stories and show our own lives. (…) Please listen to me and my fellow filmmakers (…) hear our pain, reflect and give us what you can to let us tell our stories. It is why I decide to screen my film at this festival. I want to be heard. Because now that everything has been destroyed, what is left are our stories and freedom of expression.»

Skaret benytter situasjonen til å påpeke at det som skjer i Gaza er «helt umenneskelig» og at hun har «stor forståelse for palestinernes desperasjon etter å bli hørt og anerkjent. Og jeg synes det er forferdelig trist at IDFA blir beskyld for antisemittisme for å ha gitt rom til palestinske aktivister. Å ha premiere på IDFA har vært vår drøm og ambisjon for denne i filmen siden vi begynte å jobbe med den. Nå er vi her, og skulle ønsker omstendighetene var helt annerledes. Vi tror på viktigheten av å fortelle historier fra innsiden og at film kan bidra til mellomenneskelig forståelse.»

Er det mulig å lansere film om Israel og Palestina akkurat nå?

Er det mulig å lansere film om Israel og Palestina akkurat nå?

Rett før verdenspremieren havnet Mohamed Jabalys film «Livet er vakkert» midt i en stor kontrovers under IDFA. Samtidig har Tonje Hessen Schei opplevd å vise sin nye film «Praying for Armageddon» med PST og politi til stede. Kan filmene bidra til å belyse konflikten – og hvordan går man fram for ikke å tråkke feil?

Foto fra «Praying for Armageddon».

13. november hadde dokumentarfilmen Al Haya Helwa – Livet er vakkert av norsk-palestinske Mohamed Jabaly verdenspremiere på IDFA – verdens største festival for dokumentarfilm. Filmen, som er skapt over åtte år, skildrer Jabalys kamp for å bli i Norge og Tromsø – samtidig som den handler om å være fra Gaza og savne og lengte hjem. Like brennende aktuell er Praying for Armageddon, Tonje Hessen Scheis dokumentarfilm om hvordan evangelikale kristne amerikanere påvirker Israel/Palestina-konflikten, skapt over like mange år.

Men hvordan lansere film som berører konflikten, i et så betent politisk klima som dagens? Rushprint har snakket med filmprodusentene KriStine Ann Skaret i Stray Dogs, som står bak Jabalys film, og Torstein Parelius i UpNorth Film, som har produsert Scheis film, om utfordringer og potensielle fallgruver – og med Mohamed Jabaly, regissør av Al Haya Helwa – Livet er vakkert.

Forferdelig, men viktig timing

Mohamed Jabaly i «Livet er vakkert».

– En av intensjonene med Al Haya Helwa – Livet er vakkert er å fortelle om det vakre livet på Gaza. Gaza er ikke et sted med bare krig og elendighet, det er en by man bryr seg om, med venner og familie. Nå er det en by som ikke lenger finnes, forteller Skaret.
 
Etter fem år i produksjon skulle filmen få en ekstremt tilspisset timing: Mohamed Jabaly hadde siste klippedag på filmen fredag 6. oktober. Hamas angrep Israel 7. oktober. 

– Tre uker tidligere hadde vi fått beskjed om vi var tatt ut til IDFA, så det hadde vært noen ekstremt intense dager på klipperommet, forteller Skaret. – Den lørdagen lurte vi på om filmen måtte klippes om, eller om vi i det hele tatt kunne lansere den, hvis situasjonen eskalerte.

– Mohamed, som er filmens forteller, leste inn voiceover samtidig som han prøvde å holde kontakt med familien sin i Gaza, forteller Skaret, som lurte på om de måtte finne en ny tittel til filmen, for kunne de lansere en film som het Life is Beautiful fra Gaza nå?

Jabaly forteller selv om det intense arbeidet i ukene før IDFA:

– Å skulle arbeide kreativt og skape noe i stormen av nyheter, var veldig tøft, særlig mot slutten. Jeg vet ikke hvordan jeg klarte det, men jeg gjorde det – det er motiverende å kunne fortelle min egen historie og dele den med verden, sier han til Rushprint.

De valgte også å beholde tittelen.

– Nå blir filmen en måte å snakke til verden og bidra inn i en dialog på, mener Skaret.

– Dette er en tid for å sette søkelyset på våre menneskelige historier og liv, mener Jabaly. – Det er kanskje som å høste i feil årstid, samtidig er det en viktig timing: Det er en tid for sorg, men for meg er samtidig filmen et lys i enden av tunnelen. Arbeidet er min måte å prøve å bevare håpet på. Jeg vil vise konfliktens menneskelige side, sier han.

Praying for Armageddon.

Evangelikale kristne som kjemper for Israels eksistens

– Timingen er forferdelig, og situasjonen er så spesiell at det er både rart og føles vondt, men det økte engasjementet gjør kanskje at flere skjønner mer av konflikten. Da gjør vi noe viktig og riktig, sier Torstein Parelius, som produsent av Praying for Armageddon også har fått kjenne dagens politiske klima på kroppen:

Tonje Hessen Scheis dokumentarfilm skildrer hvordan evangelikale kristne i USA nører oppunder konflikten i Israel/Palestina. Med verdenspremiere under CPH:DOX i mars i år ligger Praying for Armageddon et stykke foran Livet er vakkert i lanseringsløpet, likevel ble også dette påvirket av krigsutbruddet:

– USA-premieren var lagt til 8. oktober, forteller Parelius.

Det var dagen etter Hamas’ angrep på Israel – og samme dag som Israel valgte å gjengjelde angrepet. Stedet filmen skulle vises, var dessuten Hamptons International Film Festival utenfor New York, et område som er dominert av rike jødiske familier.

– Det var vanskelige timer for Tonje og de andre fra teamet som dro over, da både hendelsen i seg selv var forferdelig å ta inn over seg og narrativet plutselig ble annerledes. Ting ble vanskeligere, men samtidig fikk vi en større følelse av urgency – av viktighet. Man føler behov for å ta mer plass, forklare og være med og definere ordskiftet, samtidig som man møter mer motstand. Folk har sterke meninger om dette, sier han.

Sentralt står noe regissør Tonje Hessen Schei sa til Adressevisen nylig:

«Vi har ikke laget en film som er anti Israel eller anti religion. Det handler om fundamentalister som er overbevist om at dommedag kommer, og som til syvende og sist har som mål å ødelegge sivilisasjonen. Og de har innflytelse.»

Hun forteller også om spesielle opplevelser med filmen, ikke minst under Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF), der filmen ble vist med skjerpet sikkerhetsnivå og politi og PST til stede. Denne uken ble Livet er vakkert også gjenstand for en betydelig kontrovers under IDFA. Etter en propalestinsk aksjon under åpningen, reagerte en rekke jødiske filmskapere mot det de mente var en antisemittisk aksjon. Da IDFA gikk ut med en uttalelse der de beklaget slagordet aksjonistene brukte, reagerte det palestinske filminstituttet (PFI) med å oppmuntre filmskapere til å trekke sine filmer fra festivalen (Les mer om denne hendelsen og de norske reaksjonene til slutt i denne saken).

KriStine Ann Skaret.

Mye berøringsangst, men også berikende møter

I dette klimaet, Parelius og Skaret, hvordan jobber dere med å få filmene ut i verden?
 
– I en situasjon som denne er det viktig å engasjere publikum og bidra til å skape endring. Mellom dødstallene vi får servert og mediebildet som er skapt, synes vi det er viktig å skape samtaler, forteller Parelius, som har satset mye på outreach, formidling, eksempelvis ved å kombinere filmvisningene med Q&As for å løfte tematikken og skape synlighet, heller enn å bidra inn i et polariserende ordskifte.

Samtidig har lanseringen blitt komplisert av fordommer mot kinolansering som en kommersiell satsing, forteller han:

– Alle er innforstått med at en dokumentarfilm kommer med et tema og en historie, men med ordet «kino» kan det oppfattes som en mer kommersiell satsing. En endring vi har sett, er dermed at det trengs mer dialog for å skape forståelse for våre motiver, som er å være en stemme, bidra til engasjement og, med vår film, belyse arkitektur bak det som nå foregår. Vi vil ikke at folk skal tenke at vi skal tjene penger på denne situasjonen, gjøre butikk av tragedien. Dermed har vi kanskje fokusert noe mindre på mobilisering av et stort publikum og mer på å invitere viktige stemmer inn i diskusjonen.

Skaret forteller om henvendelser fra organisasjoner som vil bruke Jabalys film til veldedige formål.

– Mye har vært veldig hyggelig, men salgsagenten vår har også fortalt at hun får henvendelser hvor folk blir sinte når de ikke får vise filmen gratis. Det vi må huske da, er at også folk som arbeider i NGO-er, får lønn. Vi er en del av en bransje, og selv om vi har et engasjement, har vi også et ansvar for å lønne regissørene, medarbeiderne og oss selv. Det er et dilemma ved å lansere denne typen filmer, for man vil jo at filmen skal bidra med noe.

– Folk setter pris på at en film er med på å løfte tematikken, fordi den kan bidra til å skape større forståelse for ting som i media kan bli tabloide overskrifter, mener Parelius, som samtidig påpeker at totalbildet for de to nye filmene er mer komplisert enn vanlig:

– Ikke minst fordi religion er en bestanddel i vår film. Den handler om evangelikale kristne som gir sin støtte til Israel på bakgrunn for en profeti. Kristensionismen er en bevegelse av kristne som ikke handler så mye om jødene som folkegruppe, men like mye om et sted der ting skal skje, forteller Parelius. Filmen forteller om troen på at det store slaget, Armageddon, skal utspille seg i Israel, og viser hvordan dette i USA kobles til det politiske liv, der særlig mange republikanere driver bibelstudier, ikke minst presidentkandidat Donald Trump, som i sin rolle som president inviterte bibelstudiene inn i Det hvite hus.

– Etter 7. oktober fikk vi et nytt bakteppe for lanseringen, men selv om berøringsangsten har blitt større, er jeg stolt av hvordan folk har turt å stille opp og vise sine meninger. Det håper jeg også dere får oppleve med Livet er vakkert, KriStine, at engasjementet strekker seg inn i et større ønske om å løfte tematikken heller enn å gjemme den bort.

– Jeg tror også at festivaler og enkeltarrangementer får en større og viktigere rolle som en arena, en møteplass i samfunnet, sier Skaret:

– De små samtalene der man snakker sammen menneske til menneske, er så viktige, særlig i en type konflikt som denne. Mohamed har stått i liknende situasjon (med filmen Ambulansen, som i 2016 ble vist på IDFA, journ. anm.) og ønsker å gå inn i dialog og møte andre mennesker og deres reaksjoner. Det kan være aggresjon der, og da gjelder det å forberede seg mentalt og praktisk. Men det rommet der det er plass til å gi uttrykk for uenighet, er så innmari viktig.

Torstein Parelius.

Stikke hull på «distribusjonsbobla Nord-Amerika»

Originalversjonen av Livet er vakkert er arabisk, i tillegg skal Jabaly, Skaret og co. lage en engelsk versjon – og de vurderer også å lage en norsk versjon, siden Jabaly bor i Tromsø og snakker norsk.

Hvilken planer har dere etter IDFA?

– Vi håper på norsk premiere på Tromsø Internasjonal Filmfestival (TIFF) i januar og er også i dialog med en norsk distributør som er interessert i filmen. Videre er jeg spent på hvorvidt berøringsangsten påvirker andre visningsplattformer, som strømmeselskaper, sier Skaret.

Parelius forteller at Praying for Armageddon aldri var ment for ordinær kinodistribusjon, og at de derfor ikke har hatt ordinære lanseringsmidler inn i arbeidet.

– Etter flere vurderinger valgte vi likevel å lansere filmen på kino, mye fordi det skaper større medieoppmerksomhet om tematikken. Med kinodistribusjon får man trillet de viktige terningene og TV, radio og presse er interessert i en helt annen grad enn man får ved lansering på plattformer eller TV som Netflix, NRK, VGTV eller TV 2. Det er til både forbannelse og glede at det er sånn. Men Praying for Armageddon skal vises på NRK etter hvert, og da vil vi også nå ut med tematikken til et større og bredere publikum. Det er jo først og fremst tematikken vi jobber for.

Skaret istemmer:

– Vi håper også på en avtale med en norsk plattform. Når en film er såpass finansiert av offentlige midler, bør folk få se den, sier Skaret, som også har snakket om dette i et intervju med Business Doc Europe. – Vi har også en co-produksjonsavtale med Al Jazeera, med publiseringsrett om et år, der vi kommer til å nå et stort arabisktalende publikum. Jeg ønsker at Livet er vakkert skal være tilgjengelig for et bredt publikum uavhengig av inntekt og abonnementer.

Parelius nikker:

– Vi har en co-produksjonsavtale for Praying for Armageddon med Al Jazeera English, som tilbyr sitt program til alle engelskspråklige territorier: USA, Storbritannia, Canada og Australia. Al Jazeera er gode på dokumentarer, men det er en avtale man signerer vel vitende at det kan være problematisk for andre aktører på de samme stedene, sier han.

– Vi har fått til mye i Europa og har med oss over 15 TV-kanaler, men håper også å få stukket hull på den bobla som er Nord-Amerika, der filmen kan være en øyeåpner for strukturer som vi vet er underkommunisert der, fortsetter han.

– Vi ønsker selvsagt også å nå det nordamerikanske publikummet, sier Skaret. – Jeg er derfor superspent på hvordan det går med Praying for Armageddon der.

Al Haya Helwa – Livet er vakkert.

Våren 2024

Hjemme i Norge vil UpNorth Film i tida framover satse mest på kinorommet og spesialvisninger som åpner for diskusjon og «debrief», som Parelius kaller det:

– Vi vil nå så bredt ut som mulig, være en del av en debatt og gi filmen en sterkere norsk forankring. Til det vil vi bruke den arenaen kinosalen skaper. Ikke bare fordi det selvsagt gir egnede lys- og lydforhold, men også fordi det gir en umiddelbarhet som vekker følelser i publikum, og fordi det også kan fungere som oppklarende når tematikken diskuteres rett etterpå – i paneler eller lignende. Vi kan skape konstellasjoner som består av for eksempel kirkefolk eller akademikere, folk som gir noe mer, en ramme, til samtalen rundt filmen.

– Vi håper også vi kan skape de møteplassene rundt filmene som en kinosal kan romme, sier Skaret. – I tillegg håper jeg vi kan få til noen felles visninger.

De to filmene har nemlig slektskap også utover det rent geografiske og tematiske: Mohamed Jabaly var line producer på Tonje Hessen Scheis film, som innebar at han fant fram til kildene i Gaza som portretteres i filmen, mens Schei har vært konsulent for Jabalys film. På et tidlig stadium var også Skaret konsulent for Praying for Armageddon i Midtnorsk Filmsenter.

Når kan vi håpe å se filmene på TV eller kino – er vi da i februar eller enda lenger fram i tid?

– Det er forhandlingsbart, sier Skaret om Livet er vakkert. Parelius nikker:

– Kino kan ta litt tid, men de fleste kanalene åpner TV-vinduet fra og med nyttår. På NRK vil det nok nærme seg våren 2024, sier han. 

– Flere av de norske plattformene snakker om at de vil nå et mangfoldspublikum, mennesker med ulike erfaringer og bakgrunn. Vi har en film som kan kommunisere på en gjenkjennelig måte til det publikummer, mener Skaret.

– Og aktualiteten kunne ikke vært bedre. Dette er et tema som et stort publikum engasjerer seg i nå, eller der filmene kan vekke et slikt viktig engasjement, avslutter Parelius.

Siste ord går likevel til Mohamed Jabaly:

– Å forstå konflikten tar tid og krever mer enn å lese en avisartikkel. Filmens kraft ligger i at den kan fortelle en historie innenfra. Slik kan film spille en viktig rolle i en konflikt, og fortelle en større bit av historien, mener han – og påpeker at det er med en viss uvilje at han skaper film som berører krigen:

– Alt vi ønsker, er å leve et vanlig liv, som alle andre. Jeg ønsker ikke å skape film om krig og blod. Jeg vil se lys, håp. Det er derfor jeg valgte filmtittelen, det har alltid vært mitt eksistensielle motto. Jeg tror fremdeles på arbeidet vi gjør, det er viktig å fortelle og dele historiene våre, og ikke bare gjemme seg. Vi må fortsette å opplyse verden.


Her kan du se filmene:

Al Haya Helwa – Livet er vakkert: IDFA 13., 15., 16., 17. og 18. november. Jabalys første film Ambulansen/Ambulance vises gratis på Nordic Black Theatre i kveld.

Praying for ArmageddonMovies on War i Elverum 15. november. Trondheim Dokumentarfestival 16. november og Antirasistiska Filmdagar i Malmö 19. november. Vises også på utvalgte kinoer i Oslo den 16.november og 21.november (les mer om visningene her).


Israelsk/palestinsk kontrovers under IDFA.

Etter en propalestinsk aksjon under åpningstalen til kunstnerisk leder Orwa Nyrabia, reagerte en rekke jødiske filmskapere mot det de mente var en antisemittisk aksjon. Da IDFA gikk ut med en uttalelse der de beklaget slagordet aksjonistene brukte, reagerte det palestinske filminstituttet (PFI) med å oppmuntre filmskapere til å trekke sine filmer fra festivalen. 12. november offentliggjorde IDFA en ny uttalelse, der de blant annet skriver:

«… we fully respect and acknowledge the pain that is going around and the extreme urgency of these discussions while war is still on, and innocent civilians are still dying. IDFA is about giving the stage to outstanding artists to be critical and free. IDFA is an open platform and not a censor. Our aim is to make sure everybody feels welcome and safe to express themselves and to listen openly to others, even when in disagreement.»

Selv skriver Jabaly om kontroversene:

«I can only speak from my own pain. In the documentary film industry, we are one big family, from institutions to individual filmmakers present. My fellow Palestinian filmmakers are here to stand and speak and to change the narrative. To be able to tell first-hand stories that have been silenced over and over again. That also counts for me, as a filmmaker with a film in this festival (…) I keep insisting that it is important that we tell our own stories and show our own lives. (…) Please listen to me and my fellow filmmakers (…) hear our pain, reflect and give us what you can to let us tell our stories. It is why I decide to screen my film at this festival. I want to be heard. Because now that everything has been destroyed, what is left are our stories and freedom of expression.»

Skaret benytter situasjonen til å påpeke at det som skjer i Gaza er «helt umenneskelig» og at hun har «stor forståelse for palestinernes desperasjon etter å bli hørt og anerkjent. Og jeg synes det er forferdelig trist at IDFA blir beskyld for antisemittisme for å ha gitt rom til palestinske aktivister. Å ha premiere på IDFA har vært vår drøm og ambisjon for denne i filmen siden vi begynte å jobbe med den. Nå er vi her, og skulle ønsker omstendighetene var helt annerledes. Vi tror på viktigheten av å fortelle historier fra innsiden og at film kan bidra til mellomenneskelig forståelse.»

MENY