Vi trenger nye måter å se verden på. Verden endrer seg, og dokumentarfilmen må følge etter. Dokumentaren må fornye seg. Ikke bare fordi spørsmålene dokumentarister stiller, og de svarene de gir, endrer seg i takt med samfunnsutviklingen, eller fordi nye grep er nødvendige for å engasjere et publikum som tilhører en ny mediegenerasjon, men også fordi dokumentaren stadig trenger å teste ut nye og gamle redskaper.

Samtidig forblir mange spørsmål de samme for dokumentaristen, uansett om form og stil endrer seg. Til syvende og sist er grunnspørsmålene i dokumentargenren de samme. Hvem forteller om hvem til hvem? Hvilke mennesker og grupper blir skildret, og hvilket perspektiv gis? Hvem har definisjonsmakten? Det handler alltid om å formidle kunnskap og innsikt i en dokumentar, men også om å få publikum til å stille spørsmål. Både om det vi til enhver tid ser og opplever, og til dokumentaren som uttrykksform og samfunnskraft.

To nye norske spillefilmer stiller slike spørsmål. De kan sies å være en slags grunnforskning i fiksjonsform. Ikke bare går de tilbake til dokumentarens grunnleggende etiske og estetiske spørsmål, men de forsøker samtidig å utfordre konvensjoner og vanetenkning. De er opptatt av å stille spørsmål om hvordan dokumentarer blir laget og hvordan de ser ut. De borrer seg inn i selve dokumentarens grunnfjell, for å teste ut forskjellige rystelser og vibrasjoner, kanskje slik at dokumentaren kan bli som ny igjen. De befinner seg så å si på filmens kontinentalsokkel, på en bratt skråning som går ned mot fiksjonens dype hav. 

De er ikke hybridfilmer, selv om de blander elementer av fiksjon og dokumentar. De tematiserer dokumentarfilmens form og innhold for å stille spørsmål ved våre forestillinger om hva en dokumentar er og kan være. Noen vil kanskje si at de nærmest finner opp kruttet på nytt, og at det meste av dette er gjort før. Det er noe i det. Samtidig preges disse to filmene av en vilje til å prøve ut noe, rastløst kretser de omkring spørsmål om makt og representasjon, og de lar oss ikke forbli uberørte. De er rare og uvørne i uttrykket, famler ofte, men evner samtidig å stille gamle spørsmål på nye måter, eller å friske opp gamle spørsmål som ikke har mistet sin betydning og aktualitet.

At filmene Voice (av Ane Hjort Guttu) og Gruppekritikken (av Sille Storihle) kommer akkurat nå er interessant. Norsk dokumentar har gått fra den ene seieren til den andre det siste tiåret. Aldri har det blitt laget så mange og så gode dokumentarer her i landet som nå, og aldri har norsk dokumentar vært så internasjonalt orientert og så variert som i dag heller. Da er det kanskje et perfekt øyeblikk for selvransakelse og selvrefleksjon. Da er det et behov for å ta et steg til siden og åpent fundere over hva en dokumentarfilm er, og hva den gjør. Skal den gullalderen norsk dokumentarfilm er inne i for tiden vare, trengs ikke bare mer penger og engasjerte dokumentarister. Da trenger vi også å fundere over hva det er vi gjør.

At det er fra fiksjonen at ransakelsen kommer, er også interessant. Det sier noe om hvor sentralt mange opplever at dokumentaruttrykket står i dag. At det er to filmer som hverken er hybridfilmer i vanlig forstand, eller mockumentaries som gjør narr av dokumentaren, men som i fiksjonsform skildrer de mange spenningene og utfordringene omkring det å lage dokumentarfilm, er ekstra spennende. De skildrer grensesnittet mellom autentisitet og rollespill, og de går tilbake til mange av dokumentarens etiske og estetiske grunnspørsmål, som tematiseres i form av spillefilmer om dokumentaren som form.

Kan du slutte å filme?

En time inn i Ane Hjort Guttus Voice befinner vi oss på Uranienborg midt i Oslo. Det er et øyeblikk da rollene i filmen er snudd på hodet. Den som filmer er ikke lenger bak kamera, men hun er foran kameralinsen. Video-aktivisten Dawit (Esrom Kidane) er hjemme hos dokumentarfilmeren Rhea (Iselin Linstad Hauge). Hun har filmet Dawit og de andre i video-verkstedet Voice på Linderud i Groruddalen i Oslo i en lengre periode, men nå er det ikke Rhea som filmer. Det er ikke lenger hun som får gitt sitt perspektiv på de som utgjør kollektivet Voice i drabantbyen, men det er en fra utkanten som har kommet inn til sentrum for å filme den som filmer. 

Dawit filmer i Rheas lyse og smakfulle leilighet. Han lar kamera fange inn hennes bolig for å forsøke å finne ut noe mer om hvem hun er, og hva hun representerer. I Rheas bokhylle filmer han et lite knippe bøker om dokumentarfilm, med Bill Nichols og Bjørn Sørenssen i fremste rekke, og Dawit bemerker at Nichols’ «Representing Documentary», ja det er en bra bok. Når han filmer all kunsten på veggene i leiligheten sniker imidlertid et mer kritisk og kanskje passivt-aggressivt perspektiv inn, og når han kommenterer hvor fin slåbroken hennes som henger på badet er, og tar på det silkeaktige stoffet, synes han å gå over en grense. Det er et komplekst øyeblikk. Han går over noen av de grensene han tidligere har kritisert Rhea for ikke å respektere, og han avslører samtidig noe omkring hvem Rhea er. Kanskje noe om hvem han selv er også, alt i det samme øyeblikket. Spørsmål om kjønn og klasse, makt og avmakt, sentrum og periferi, etnisitet og identitet, alt blandes i en liten skimrende og kondensert scene.

Dette er en av mange spennende scener i Voice, som tilsynelatende virker slentrende enkle og nærmest tilfeldige, men som både knytter sammen tråder fra filmen for øvrig og samtidig åpner opp for mange spørsmål, både om dokumentarfilm generelt og om de personene vi ser og opplever i filmen. Det er et rollebytte vi har ventet på, men som blir litt annerledes enn det vi kanskje forventet. Og i stedet for å gi klare svar åpner scenen, som så mange scener i Guttus film, opp for nye spørsmål isteden for å gi enkle svar.

Voice handler om hva som skjer da dokumentarfilmskaperen Rhea bestemmer seg for å lage en film om filmverkstedet Voice på Linderud. Ledet av Dawit, Sara (Damla Kilickiran) og Juan (Felipe Castro) holder Voice ulike workshops der ungdommene i området får lage små filmer, men de fungerer også som en slags distribusjonssentral for videofilmer som de får tilsendt. De kan publisere filmene på forskjellige plattformer, men de kan også velge å holde problematiske og kontroversielle filmer tilbake. 

Deres oppgave i Voice er å lære ungdommer å lage film for dermed å bli bevisstgjort. Ikke bare om hva film er, og hva ulike grep og perspektiver betyr for hvordan virkeligheten oppleves og representeres, men også om seg selv. For verkstedets ledere er det politiske personlig, og de slår klart fast at de ønsker å fremme et samfunnskritisk og feministisk perspektiv. Når Rhea spør om de ville støttet og publisert en film som er bra, men samtidig åpenbart sexistisk, slår Dawit fast at det estetiske og det etiske ikke kan skilles ad: «Hvordan kan en sexistisk film være bra?»

De prosess-baserte læringsformer de setter i gang er både redskap for at ungdommene i området skal lære mer om seg selv og samfunnet, og samtidig for at de skal kunne bruke kunnskapen om filmproduksjon til å stille spørsmål omkring media og hvordan verden representeres i bilder og lyd. Tidlig i filmen vises en liten film en av ungdommene har laget om fotballdommeren Mira. Som ung kvinne opplever Mira at mange av tilskuerne roper sexistiske kommentarer, og mange av spillerne er også raske med å kjefte og bruke munn. Helst vil Mira bare slutte, fordi det er så trist og belastende å høre all dritten som sies om henne når hun dømmer en kamp, men samtidig vil hun ikke at de mannlige bøllene på sidelinjen og på banen skal vinne. Men hvordan skal en slik mini-reportasje formes? I flere scener diskuteres ulike grep, fra kameravinkler til bruk av musikk og kommentatorstemme som er egnet til ettertanke. Det er ingen tvil om at Voice vil passe perfekt i mange pedagogiske sammenhenger i framtiden. Vi ser hvordan den lille reportasjelignende filmen endrer seg hver gang et nytt grep blir prøvd ut, og dermed tvinges vi til å tenke over enkle grep som kameraets perspektiv eller musikkakkompagnement.

Rhea drar til Voice med gode intensjoner. Hun er imponert over hva de har fått til, og hun vil formidle det gode budskapet. Hun har fått NRK med på laget som produsenter, og hun går i gang på vanlig måte. Hun kommer til lokalene til videoverkstedet med kamera klart, og hun begynner umiddelbart å filme. Hun brenner etter å filme. Men nesten umiddelbart må hun svare på kritiske spørsmål fra de tre lederne for videoverkstedet, som i utgangspunktet er skeptiske til hennes prosjekt og hennes perspektiv. Hvorfor vil du lage en film om oss, spør de, og fortsetter med å spørre hvilke forutsetninger hun har for å lage en film om dem?

«Jeg tror du må være her mye mer», slår Dawit fast ganske raskt. Rhea kan ikke bare kjapt komme innom og lage en film i all hast før en nær deadline. Hun må lære dem mer å kjenne. Hun må gjøre forarbeidet. Dawit har jo studert visuell antropologi, så han vet alt om deltakende observasjon og observasjonell filmstil. Men ironisk nok skaper dette nye problemer for verkstedet og deres ledere. Rhea befinner seg plutselig i lokalene hele tiden, og av og til utviser hun dårlig kameramoral, slik at de må be henne slutte å filme. De tre verksted-lederne er like mye sosialarbeidere som filmlærere, og mange av ungdommene har det dårlig, så man kan ikke filme alle hele tiden. 

Forholdet mellom filmeren Rhea og de som blir filmet i Voice skrus ytterligere til når Rhea bestemmer seg for å ta med seg en forbundsfelle i arbeidet med filmen. Produsenten Jon-Gunnar dukker opp, og blir værende, til økende frustrasjon fra de tre lederne av verkstedet. Ikke minst har ungdommene begynt å oppføre seg annerledes. Det har vært mye snakk om at både Rhea og Jon-Gunnar kommer fra NRK, og nærmest representerer NRK, og nå gjør ungdommene seg til fordi de vet at de kommer på fjernsynet. Dawit må si til Rhea at Jon-Gunnar ikke kan komme dit lenger. Ungdommene glemmer hvorfor de er der, og tenker bare på hvordan de tar seg ut når de blir filmet.

Noe av det mest fascinerende med Voice, og noe som gjør filmen så vellykket, er hvordan maktbalansen i forholdet mellom de som filmer og de som blir filmet endrer seg flere ganger i løpet av filmen. Skepsisen til Dawit, Sara og Juan bare øker. De stiller spørsmål ved at Rhea som privilegert skal filme og bestemme, og slår fast at filmen trolig vil bli både bedre og mer sannferdig om den kan bli til i fellesskap med Voice-kollektivet. Hvorfor ikke åpne prosjektet opp, spør de, og hvorfor kan ikke filmen lages i samarbeid med alle i Voice? Hva med å gjøre alt materialet tilgjengelig på en server, slik at alt er tilgjengelig for alle?

Rhea på sin side opplever et stadig sterkere krysspress som truer med å rive henne i stykker. På den ene siden kritiseres opptakene hennes av NRK, som slår fast at det hun har filmet er «veldig mye prating». En produsent i NRK mener filmen nærmest er klaustrofobisk, og sier at hun må ut av det lokalet. Samtidig spør produsenten Rhea om hun har vurdert å bruke voice-over? For de tre lederne av Voice ville dette grepet vært det aller verste, da ville Rheas ord gi et overgripende perspektiv på verkstedets arbeid som ville ødelagt filmen. 

På den andre siden ønsker Voice-lederne mer kontroll og medinnflytelse over filmen Rhea lager om dem. Dawit kritiserer stadig Rheas holdninger og valg. Alt er ikke regigrep, sier han, og grunnleggende dramaturgisk fortellerteknikk er ingen garanti for sannhet og autentisitet. Og lojalitet betyr at man som filmskaper ikke befinner seg på utsiden og bare filmer. De krever at hun kommer mer på innsiden, nærmest blir som dem, for dermed å forstå hva det er de gjør og hva de representerer. Rhea rives mellom kravene fra NRK på den ene siden, og de tre lederne i Voice på den andre siden.

I filmens avslutning gir Rhea rett og slett opp. Det blir for mye for henne. Hun overlater alt materialet til Voice-kollektivet og lar det være opp til dem om det skal bli en film eller ikke. «Du kan få filmen», sier hun til Dawit, «så kan du gjøre den ferdig». Men filmen slutter ikke der. Voice har så å si den ene slutten etter den andre, som åpner filmen opp en aller siste gang, og kompliserer vår opplevelse av filmen og av alle våre spørsmål om gode og dårlige, eller positive og negative, representasjoner av virkeligheten. 

Først får vi nærmest et lite kikker-øyeblikk. I frustrasjon og utmattelse forlater Rhea Voice-kollektivet, men Dawit følger etter henne. Vi ser at de to snakker sammen, men vi hører ikke hva de sier. De omfavner hverandre i et slags farvel eller trøst, men Rhea forlater alle uten et ord. Så lukker filmen seg hemmelighetsfullt med bilder som kan minne om noe Juan tidligere har foreslått. De har masse materiale fra sommeren som ungdommene har filmet, og på et tidspunkt henimot slutten foreslår Juan at noe av dette kunne være en del av den filmen Rhea lager. Bilder som kunne utgjøre «et eneste stort collage, et sommer-minne». Og tilsynelatende er det slike sommer-minner som får avslutte filmen. Bilder preget av en helt annen sanselighet enn de tidligere scenene, og uten all den klaustrofobiske praten NRK mislikte, men samtidig uten mye kobling til Voice-verkstedet og deres arbeid. Det er som om NRKs perspektiv og ønsket om å komme seg ut av lokalet speiles av Voice-gruppens skimrende ferieminne. Denne hemmelighetsfulle slutten åpner opp for helt nye spørsmål, og motsier alle forenklede tolkninger av filmen.

På den ene siden handler Voice om det å lage dokumentarfilm. Alle de grunnleggende spørsmålene stilles, men svarene er ofte vanskelige å overføre til de mange dilemmaene Rhea står overfor. Det er fine ord som Dawit og de andre kommer med, om lojalitet og samarbeid, men vi ser jo samtidig hvordan filmprosjektet til Rhea nærmest vitrer bort ettersom altfor mange kokker skaper stadig både estetisk og etisk «søl». Alt det «riktige» blir mot-produktivt. Er det fordi Rhea ikke er god nok til å tilpasse seg og endre filmprosjektet, eller er det for kaotisk på Voice-verkstedet? Er idealet om at alle skal bidra til å lage filmen virkelig mulig i praksis?

På den andre siden handler Ane Hjort Guttus film om tillit. I løpet av filmens handling utforskes ulike former for tillit. Først er det Rheas manglende evne til å skape et tillitsforhold til Voice-gruppen som skildres. Hun kommer utenfra, men med all definisjonsmakt, og hun mangler ydmykhet i de innledende scenene. Så kompliseres det hele, og viktig informasjon holdes også tilbake av Dawit og de andre. Det nevnes i forbifarten at Voice-verkstedet står midt oppe i en rettssak, sannsynligvis fordi de har publisert en video som er ulovlig eller problematisk, men vi får ikke vite noe mer om dette. Rhea synes heller ikke å oppleve mye tillit. Og fraværet av tillit fra begges side, både filmskaperen og de som blir filmet, bidrar til at filmprosjektet strander. Om noen virkelig skulle ønske å lage en film sammen med et stort kollektiv vil de trolig endre mening dersom de ser Voice. 

Ane Hjort Guttus film er både enkel og komplisert på samme tid. Den synes å handle om det å lage dokumentarfilm, og den skildrer alle de etiske og estetiske dilemmaene det å filme andre mennesker medfører på en god måte, men det er også en film om Oslo som et klassesamfunn, med et skarpt skille mellom vestkanten der Rhea bor og den flerkulturelle Groruddalen. Her er det interessant at både gamle og nye arbeidsinnvandrergrupper blandes. En av de unge guttene som vil lage film har en bestefar som kom fra Pakistan til Norge på 1960-tallet, mens Sara representerer den nye gruppen svenske arbeidsinnvandrere. Her kan det kanskje virke litt lettvint å dra alle over en kam. Sara har en jobb som renholder og vasker t-bane-vogner, men er nok likevel mer privilegert enn mange andre innvandrere. Sara er imidlertid den som peker på hvor mye plass de unge guttene tar på verkstedet, og som insisterer på workshops bare for jenter for å gi dem mer plass og større muligheter.

Voice er dermed en film som er samfunnsengasjert på en mangefasettert måte. Filmen er nærmest som et speilkabinett, som ikke bare kaster tilbake mot oss som ser filmen bilder av hvordan en film blir til, men som også speiler mange av de samfunnsmessige utfordringene og grensesnittene Norge står overfor og kjemper med i dag.

Joda, vi filmer!

Sille Storihles film Gruppekritikken er en mye mindre polert film enn Voice, og den ligger nærmere et eksperimentelt uttrykk enn Ane Hjort Guttus film. Kanskje er den mindre tydelig i sitt budskap også, men ikke dermed mindre interessant enn Voice. Begge filmene handler om det å skildre virkeligheten og andre mennesker, og begge prosjektene ligger i grenselandet mellom spillefilm og kunsteksperiment. Ane Hjort Guttu er professor i samtidskunst på Kunsthøgskolen i Oslo, og Sille Storihle er kunstner og hovedveileder ved Filmkunstskolen i Kabelvåg i Lofoten, så det er fra kunstfeltet den nye tematiseringen av dokumentaruttrykket kommer fra.

Gruppekritikken er ikke bare mindre polert enn Voice, den er også mer eksperimentell og improvisatorisk. Prosessen bak kan i mangt og meget ligne på det filmidealet som Voice-verkstedet står for, med større med-innlevelse og medvirkning fra alle som bidrar i filmen. Mindre penger har Storihles film kostet også. I et intervju her på Rushprint.no peker regissøren på at mesteparten av filmen ble til over en ti dager lang workshop i Kabelvåg i november 2020, men at mesteparten av det som endte opp i den ferdige filmen ble filmet på kun to dager.

Felles har de to filmene at det meste foregår i noen få rom og at de utforsker ulike prosesser, roller og rolleskifter. Dessuten handler det om det å få motstand og kritikk. I en scene i Voice blir to av de unge guttene som lærer å lage film av Voice-verkstedet intervjuet om det at alle kommenterer og kritiserer de filmene de lager. Gruppekritikken har tatt tak i en lignende situasjon og rendyrket den.

I Gruppekritikken møter vi en gruppe studenter ved Filmkunstskolen i Kabelvåg. Ledet av en lærer, som spilles av regissør Sille Storihlen, iscenesettes et rollespill som skal filmes som en dokumentarfilm. Hver student som deltar skal med utgangspunkt i sin tildelte rolle skape et kunstverk, fra videocollage og performance til tekst og billedkunst, og alt blir utsatt for en ofte brutal og direkte gruppekritikk. Noen av studentene utgjør et filmcrew som filmer gruppekritikken, og i løpet av filmen problematiseres, kritiseres og viskes også skillene mellom de som filmer og de som blir filmet ut. Representasjon, etnisitet og spesielt kjønnsproblematikk står også sentralt i Gruppekritikken, så det er klare likhetstrekk mellom de to filmene, selv om de samtidig er svært forskjellige.

Sille Storihles film er inspirert av det som gjerne kalles laiv. Dette er en type levende rollespill uten et klart skille mellom deltakere og tilskuere, og der alle får tildelt eller selv utvikler en rollekarakter som de må være i så lenge spillet varer. Selv om Gruppekritikken klart forklarer noe omkring dette i noen innledende fortekster, er det en film som av og til synes å viske ut dette skillet mellom ulike roller, og samtidig spiller filmen på våre ønsker som tilskuere om inderlighet og autentisitet. Gruppekritikken er som en løk med ring på ring av spill som samtidig forsøker å gi et perspektiv på dokumentarfilm, kunstproduksjon, kjønnsperspektiv og rollespill. På sitt beste kan denne løken være så sterk at den gir oss tårer i øyekroken, andre ganger blir den overraskende likegyldig.

Åpne og mer skjulte maktstrukturer er åpenbart et viktig tema i Gruppekritikken. Også her er det lag på lag. En maktstruktur er dokumentarfilmen som lages. I begynnelsen filmer de bare de presentasjonene som studentene gjør, og den gruppekritikken de utsettes for i etterkant, men henimot slutten gjør studentene nærmest mytteri og regissøren Lars bare forlater innspillingen. En annen maktstruktur er selve gruppekritikken. Her blandes ofte private og personlige elementer med konkret kunstkritikk på en måte som kanskje kan minne om den mest nådeløse kritikken i enkelte grupperinger på venstresiden på 1970-tallet eller til og med et psykodrama. 

«Jeg vet akkurat hva du sier», sier en av medstudentene til Tor, etter at han har vist en video-collage som mange av deltagerne oppfatter som kvinnefiendtlig og opprørende. Typisk for den nådeløse gruppekritikken vi blir vitne til, er at den ofte visker ut skillet mellom personen som viser fram et kunstverk og kunstverket selv. Gruppekritikken går rett til kjernen i kunstkritikken, i spenningsfeltet mellom tolkning, innlevelse og intens leting etter intensjonen bak kunstverket. Studentene tolker og mistolker, kritiserer og vurderer, evaluerer og til og med fornærmer hverandre. «Hva er det du vil si med dette», sier noen om Marias skulpturgruppe. Slik pendler filmen mellom det skråsikre og det usikre i hvordan vi møter kunst, på en måte som noen ganger er humoristisk, noen ganger interessant, men også noen ganger ubehagelig. Selv om vi vet at det hele bare er et rollespill leker filmen med spenningene mellom hvem de vi ser er og hvilken rolle de spiller.

Det er her dokumentarfilmen som er en del av rollespillet blir ekstra interessant. Vi vet at den er også en del av rollespillet, og at de som filmer også bare er studenter som spiller roller, men samtidig tematiserer Gruppekritikken vår drift mot ærlighet, sannhet og, som en av studentene uttrykker det, «the ultimate truth». Til syvende og sist er jo dette dokumentarfilmens formål også. Og av og til sanser eller tror vi at det glipper litt. Ikke bare fordi studentene nærmest gjør opprør mot hvordan de filmes mens de kritiserer seg selv, men også fordi de leker med nivåene i spillet. Vi ser scener som åpenbart ikke er avtalt i begynnelsen, og ser også at maskene av og til glipper litt. «Joda, vi filmer!», sier regissøren i en scene, som om noen av de som blir filmet ikke vet at spillet virkelig har begynt. De har også en slags time out-gest som skal vise at de ikke lenger er i spillet og rollekarakteren, men hva det egentlig betyr er usikkert. Alt i Gruppekritikken er jo et spill.

Det svakeste punktet i filmen er nok de arbeidene som studentene legger fram, fra performance til video-collage. De kunstverkene vi blir vitne til er rett og slett for skisseaktige, grunne og lite interessante til at selve kjernen i filmens rollespill blir tilstrekkelig interessant. Det er ment å være eksempler på personlig kunst, og derfor er også selve gruppekritikken av og til ubehagelig, fordi rollekarakter og kunsten smelter sammen og blir en og samme sak. Noen ganger er imidlertid de «kunstverkene» som presenteres for grunne og retningsløse til at interessen for spillet helt opprettholdes.

Noe av det mest interessante ved Gruppekritikken er hvordan kjønnsperspektivet dukker opp i ulike scener på svært forskjellig måter. Det starter med Tors collage, som vi ikke ser, men som åpenbart seksualiserer vold på en måte som spesielt de kvinnelige studentene finner er ubehagelig og misogyn. Senere flettes det inn i andre gruppekritiske seanser. Studentene leser også Marias hengende skulptur svært forskjellig. En ser en penis, en annen en fitte, og det er som om alle leser inn egne holdninger mer enn å se hva det er som virkelig presenteres. Det personlige kommer i veien for at kunsten virkelig kan vurderes.

Gruppekritikken er en film som følelsesmessig sett nærmest bølger fram og tilbake i ulike energinivåer og fortettede stemninger. Noen ganger blir det farlig, og da er det mest interessant, andre ganger blir det humoristisk, og noe av intensiteten forsvinner. Da Ray kritiserer den performance Carlos presenterer får vi antydningen til en spennende diskusjon om etnisitet og privilegier som kan minne om enkelte scener i Voice. Ray siterer sin far, som en gang gikk på kunstskole, og mener at bare når man ikke lenger kan se hvite cis-menn som skriker kan kunsten bli sann og verdig. Dette resulterer i en kort diskusjon som er interessant, og temperaturen i filmen og i rommet der gruppekritikken finner sted øker betraktelig. Her kunne man med hell gått lenger.

Gruppekritikken er et spill med holdninger, følelser og fornemmelser. Vi ønsker å vite mer om disse studentene, og den kunsten de presenterer virker personlig, men alt er jo bare et spill. Ettersom alle spiller roller legges det vekt på at rollefigurene representerer typer, posisjoner eller holdninger. De er ikke de vi tror de er, og det legger ytterligere en dimensjon til dokumentaren som rammer det hele inn.

For ustanselig kommer vi tilbake til at det ikke bare er en seanse med gruppekritikk vi blir vitne til i Sille Storihles film. Vi ser en film om en fiktiv dokumentar om en fiktiv gruppekritikk. Noen ganger blir man litt svimmel av alle nivåene i spillet og filmen, andre ganger forteller filmen oss mye om hvilke holdninger vi har til dokumentarfilm, til spenningsfeltet mellom konstruksjon og autentisitet, og den vanskelige jakten på sannheten.

Hvor går dokumentaren?

Voice og Gruppekritikken representerer en spennende utforskning av dokumentarfilmen fra fiksjonens sidelinje. De to filmene har mye til felles, selv om de likevel er svært forskjellige, og de handler om representasjon og makt, om tillit og rollespill, om kjønn og etnisitet, men først og fremst om hva det vil si å lage en dokumentarfilm. Hva betyr det å skildre andre mennesker på film? Å snakke for andre eller på vegne av andre, er også et hovedmotiv, selv om det formuleres veldig forskjellig av Ane Hjort Guttu og Sille Storihle.

Gruppekritikken og Voice representerer en spennende utforsking av dokumentarens etiske og estetiske grunnlagsspørsmål. De to filmene stiller mange av de samme spørsmålene, ikke bare om hva dokumentarfilm er, kan være eller til og med skal være, men også spørsmålet om hvor dokumentaren er på vei. Det er et sunnhetstegn at vi får slike filmer, som feier til side all skråsikkerhet og våger å tvile, prøve og eksperimentere. Vi trenger flere slike filmer, som hjelper oss med nye svar til gamle spørsmål. Vi trenger mer mot til å famle og tvile og spørre.

Hvor går dokumentaren? Klare svar på et slikt spørsmål får vi ikke hverken i Voice eller Gruppekritikken, men de to filmene er oppfordringer til å søke svar på egenhånd. Filmene presenterer ulikt materiale som krever ettertanke og diskusjon, og selv når de er som mest sleivete og usikre formulerer de spørsmål som vi ofte gjør det meste for å unngå å stille. At det er fra spillefilmen en slik selvkritikk kommer er et tankekors, og begge filmene antyder også mye om spørsmål som vi trenger å avklare i Norge i årene som kommer. De skisserer konturene av problemer i samfunnet som ikke vil forsvinne av seg selv. Med alle sine skavanker er Voice og Gruppekritikken to verdifulle filmer som våger å gå nye veier, og som får oss til å stille spørsmål.

Dette er artikkel nummer 106 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.