Martin Horntveth var med å grunnlegge Jaga Jazzist som søttenåring i 1994 og har spilt trommer i BigBang og The National Bank. Han har vært festspillkomponist, tonelagt teaterversjonen avPär Lagerkvists Bøddelen og skrevet musikk for danseensemblet Carte Blanche. I 2006 lagde han musikken til virkelighetsdramaet Siv og Knut – En kjærlighetshistorie og i dag teller komponist-filmografien til sammen femten titler, inkludert store NRK-produksjoner som Himmelblå, Mammon og Twin og dokumentarene For vi er gutta og Estonia.

Lasse Gretland er en av få norske etablerte regissører med tung erfaring fra musikkvideoproduksjon. Han vant Spellemann for Yoga Fires Superkul med kniv i 2010 og har visualisert singler fra artister som BigBang, The National Bank, Jaga Jazzist, Gundelach og Ricochets. Han har gjort reklamefilmer for Telenor, Tine, Stena Line, Coop og Matprat og i 2021 kunne han oppleves som desillusjonert familiefar på hyttetur i Verdens verste menneske.

Horntveth og Gretland kjenner hverandre fra oppveksten i Tønsberg.

LASSE: Fra da jeg gjorde mine første musikkvideoer for Jaga Jazzist.

MARTIN: Lasse var en av de eldre skaterne vi så opp til. Et forbilde helt fra 1989. Første Jaga-utgivelse kom på plateselskapet til Lasse.

LASSE: Den første plata. På Thug Records, som jeg drev fra bakrommet på dagjobben min. Jeg var kinomaskinist på Tønsberg kino og etter å ha satt på filmene brukte jeg … Jeg var en opportunist da også. Jeg så etter muligheter. Det kostet penger å ringe rikstelefon, så jeg booka jobber etter å ha satt i gang femmern. «Det er fra Thug Records her, kan vi komme og spille i Volda? 7000 kroner, ja? Den er grei.

Ikke-musikkvideo

Og nå har altså Gretland laget musikkvideo – eller en slags ikke-musikkvideo for låta «The Flamingo» fra Horntveths soloprosjekt «Gouldian Finch».

MARTIN: Gouldian Finch er en etterlengtet soloplate jeg har jobbet med siden … 1996. Det har tatt litt tid og grunnen er at jeg aldri helt har klart å lande på riktig sjanger. Jeg har gått gjennom triphop, hiphop, jazz og folkemusikk. Men det løsna for et par, tre år siden, da jeg forstod at jeg kunne blande alt til èn suppe.

Jeg lette etter navn som spilte på farger og forandring, og da fant jeg denne australske fuglen – gouldamadin på norsk. Jeg hadde akkurat kjøpt sko i samme farger og følte at bandnavnet var skjebnebestemt. Det fete med å bruke nesten tretti år på å gi ut plate er alle erfaringene og kontaktene jeg kan bruke. Jeg har mye rart i verktøykassa. Jeg hadde et strykearrangement fra albumet med førti ekte strykere som vi la på under to av scenene i videoen. I full Bernhard Herrmann-stil.

LASSE: Jeg er også en fyr som putter ekstremt mange ideer inn i den samme gryta. Jeg har aldri vært minimalistisk.

MARTIN: Teksten, skrevet av Martin Hagfors, handler om en småskurk som er altfor synlig, Pushwagner-aktig, med rosa flamingo-klær. Han blir tatt av dage av mafiaen. Og så har vi bygget på masse kule ting i tillegg. Jeg tenkte at det var en catchy poplåt med en kul tekst, som alle tror handler om en koselig flamingo mens den handler om det ekstremt motsatte. Jeg tenkte at det hadde vært rått med en musikkvideo og tok også kontakt med Mikrofilm og spurte om det fantes noen ville, nye tegnere. Men det ville jo tatt et halvt år. Den andre retningen var å lage live action og da måtte det bli Lasse.

LASSE: Jeg har vært veldig nærme å være utbrent. Jeg er workaholic og har prøvd å si nei til ting, noe jeg er veldig dårlig til. Jeg fikk et bilde av deg med et skateboard med Gouldian Finch-logoen på og ba deg holde av et brett til meg. Og så kom det et spørsmål: Lager du fortsatt musikkvideoer? Jeg var litt «njæææ». Men det ble en kaffe. Du pitcha ideen og jeg sa til deg at historien var altfor svak. Å skulle lage en sånn mafia/Sopranos-fortelling i Norge på lavt budsjett ville blitt veldig jalla. «Det kan du bare drite i», sa jeg, «det kommer ikke til å funke». Men jeg fikk en halvannen uke til å tenke på det, jeg hørte på låta, var på hytta og spaserte rundt i marka og tenkte på stikkord. «Sånn, sånn, sånn». Men ingenting poppet opp. Du ble litt kort da jeg sa det til deg, husker jeg.

MARTIN: Det var litt sånn falle foran målstreken-følelse.

LASSE: Jeg hadde nok vært litt luremus. Jeg følte hele tiden at prosjektet måtte se polert og dyrt ut og jeg trodde ikke det ville gå på det budsjettet. Men så, i dusjen før jeg skulle gi deg den dårlige nyheten over en kaffe – jeg holdt på å få sammenbrudd og trengte hvile, og det var rett før sommerferien – slo det meg: Jeg hadde sett på Instagram at (Beglomeg-vokalist) Raymond T Hauger hadde lagt ut noe greier fra en Lars Vaular-musikkvideo som vant i Grimstad. Impro på Økern. 

Chipskongen på TikTok

LASSE: Jeg har alltid tenkt på Raymond som naturlig leading man, men ingen har tatt sjansen på ham, han er en løs kanon på dekk. Man trenger jo et plott i en film, det er kult, det. Men du kommer langt med en severdig karakter og vibes, som hos David Lynch, som både Martin og jeg elsker. Med det rette kostymet og den rette atmosfæren kunne Raymond båret nesten hva som helst, slo det meg. Martin ble gradvis positiv, men etter en uke mistet jeg troa. Jeg ville ha med en behind the scenes-fyr, fordi musikkvideoen som promoteringsverktøy er … død. Det vil ikke komme noen ny Spike Jonze, Michel Gondry eller Johan Renck. De driver med reklame, det er det de bruker hodene sine på. Jeg har blitt kjent med en kid som heter Fahil Anweri, han er chipskongen på Tiktok…

Chips? 

LASSE: Han anmelder potetgull. Nye produkter fra Sørlandschips for eksempel. Jeg elsker Fahil, han har superbra energi og har ti tusen følgere på Tiktok. Han lager turnédokumentarer med Kamelen og grader dem på en spinnvill måte. Fordi han er så annerledes enn meg ville jeg ha ham med for å lage bakomfilm. Fordi vi skulle pushe The Flamingo, den store filmen. Så slo det meg: Vent nå litt. Vi klarer ikke lage The Flamingo til noe interessant, det er for lite penger. Det blir ikke stort nok, ikke bra nok. Hva om vi gjør en sånn Making the video-variant ala MTV? Med folk som presenterer koreografer og får latte-søl på skoa sine. Det er så dårlig, jeg har sikkert sett førti stykker av dem. Hvis vi lagde noe tilsvarende, kunne vi gjøre HVA VI VILLE med selve Flamingo-historien. Gå i alle retninger. Jeg skal ikke påstå at jeg vet veldig mye om hvordan hjernen funker, men jeg vet litt etter å ha jobba fire sesonger på Typisk deg med Petter Schjerven. På tv. Folk i filmbransjen fnyser av tv, men jeg lærer JÆVLIG mye om hvordan hjernen funker og hvordan jeg kan manipulere folk til å få ting som jeg vil. Når jeg lager film. Jeg får mye mer ut av det enn å sitte på ræva og vente på en film NFI ikke kommer til å støtte. I filmen utnytter jeg publikums confirmation bias med vilje.

Det er opptil deres fantasi å legge på de manglende puslespillbrikkene. Det er en bevisst fragmentert film der det ser ut som vi skal lage The Flamingo, det mest spinnville prosjektet man kan tenke seg. Er det en spillefilm, en tv-episode, en musikkvideo? Jeg har ikke peiling. Vi følger produksjonsprosessen, men selve The Flamingo kommer jo aldri. Eller? Det morsomme er at mange filmbransjefolk jeg har vist filmen til spør: Når kommer The Flamingo? De catcher ikke creditsen: Making the Flamingo directed by Fahil Anweri was written and directed by Lasse Gretland. 

MARTIN: Hehehehe.

LASSE: Jeg synes den er ganske fin.

Velkommen til meta-verset …

LASSE: Og det er mange flere lag. Martin og jeg gjør promointervjuer der vi sitter og snakker. Raymond er et snakkende hode, i bar overkropp og solbriller. Det er liksom Fahil sin hjerne. Det er ikke jeg som har villet intervjue meg selv. Men det ser selvsagt jeg som har mata ham spørsmålene. Det virker som om Raymond gestalter en eksentrisk skuespiller. Men det gjør han ikke. Han er bare nervøs. Skjønner du? Når han er behind the scenes er han delvis seg selv og delvis i karakter. Scenene på toget med Dag Alveng er skripta – de har en litt for perfekt rytme og dialog. Ikke for å få helt gudskompleks, men filmen er også en kommentar om tiden vi lever i. Hvor vi faen ikke vet hva som er ekte og ikke.

MARTIN: Jeg vet veldig sjelden om Lasse er seriøs eller om vi er på film. Snakker han til meg eller til en karakter, liksom. Det er veldig gøy. Og Raymond, han er heelt villstyring. Han ER sånn. Men plutselig er han sånn i karakter i tillegg.

LASSE: Raymond liker, på privaten, å sette sånne paranoide tanker inn i hodene til folk. Han mente på ordentlig at jeg drev med manipulasjonsteknikker. Og det gjør jeg jo også.

Er ikke det en del av jobben som regissør?  

LASSE: Jeg har alltid gjort det. De aller fleste i crewet, bortsett fra fotografene, er helt ferske. Kostymedesigneren Vilde går for eksempel siste året på Søm og teknikk. Jeg sa til dem at jeg ikke hadde penger, men at de burde takke ja til være med. For dette var ABC i geriljafilmskaping. Og et budskap til yngre musikkvideoregissører: Ikke lag noe flinkt til 100 000 kroner der Kaizers står i et hjørne og spiller. Gjør akkurat det du vil. Tør å gjør noe eksperimentelt, noe som fucker med formatet. Musikkvideo er verdens beste filmskole.

Psykedeliske sopper fra Succession.

Hva var din reaksjon, Martin? Da Lasse presenterte denne metaverdenen. 

MARTIN: Det var litt sjokk da han presenterte Raymond. Jeg har møtt ham hundre ganger og har også opplevd ham som en løs kanon.

LASSE: En by-cowboy

MARTIN: En som plutselig står og kysser meg på kinnet. Helt villstyring. Jeg lager mye koko musikk, men er en veldig streit fyr. Å ha masse gærninger rundt meg, folk som hopper opp og ned og sånn, det blir jeg litt stressa av. Men Lasse sa at han var en ny person nå. Og dessuten: Allerede i det andre møtet vårt, sa jeg til Lasse: «Dette er din film. Jeg hører hva du sier og du har skrevet en tekstmelding med 10 000 ord, men du bestemmer. Bare kjør». Jeg vet veldig mye om å lage musikk – filmmusikk og sånn – for oppdragsgivere. Og hvis noen detaljstyrer meg for mye får jeg lyst til å be de bare finne noen andre. Det er derfor jeg spiller i band, produserer artister og gir ut soloplater: Jeg orker ikke bare gjøre én ting. Hvis noen ber meg lage den musikken jeg selv tror er best, blir resultatet hundre ganger bedre. Selv om det er lite budsjett her…

LASSE: … det er jo litt morsomt, da. Vi kunne jo lagd en dobbelt så lang behind the scenes til behind the scenes, vi har jo så mye materiale. En del av rekvisittene er lånt av PP Bergvik, som var produksjonsdesigner på Succession. Han skaffet en hundre år gammel fransk rullestol med rotting på Finn.no mens han drakk vin på hytta. Han hadde funnet et dyreskjelett som så ut som en varulv – jeg skrev det inn i videoen. Og så spurte han: «Du trenger ikke noe sopp a?» Jeg fortalte om budsjettet. Det er morsomt, sa han. Det er 5000 kroner MINDRE enn hva det kostet å lage psykedeliske sopper i gummi, som aldri ble brukt i Succession.

Å oppgi kontrollen

Var det angstfylt å gi fra deg kontrollen, Martin? 

MARTIN: Man må stole på … Jeg hadde ikke stolt på alle, men jeg stolte på Lasse. Han ville aldri gitt fra seg noe han ikke var fornøyd med. Eller noe som ikke var personlig. Som er tusen rekvisitter og egne klær. Det skjer alltid: At noen i bandet bruker klærne til Lasse.

I videoen triller Backstreet Girls-vokalist Bjørn Müller rundt i den antikke rullestolen, iført Gretlands Nirvana– t-skjorte, som er påsprayet ordet «GAMMAL» – et nikk til svartmetalleren Fenris’ «GAMMAL AC/DC»-tatovering.

MARTIN: Lasse er opptatt av ting ingen andre ser. Det er alltid en historie bak.

LASSE: Det blir jo mye digresjoner og sidespor og sånn, men jeg er ganske god til å komme tilbake on track. Den evnen har jeg.

Kunstfotograf Dag Alveng er også blant de medvirkende i ‘Making the Flamingo’ Directed by Fahil Anweri. 

LASSE: For meg er han en levende legende. Han og Per Inge Bjørlo er de eneste nålevende nordmennene som er kjøpt inn av både MOMA og The Met. Jeg kjenner ham fordi vi begge er hifi-freaks. Scenene med ham er en spinnvill historie med så mange lag at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne.

Gretland hadde skrevet en drømmescene som skulle filmes på et tilårskomment tog på Aurskog Høland-banen. Vi er sent på 1800-tallet og hovedpersonen ser seg selv som baby ala 2001: En romodyssé. Det skulle bli en sekvens med dyp eksistensialisme, med en visuell speiling av Sonic Youth-skjorta regissøren har på seg i en tidlig intervjuscene.

LASSE: Men da vi skulle filme det, ble det masse frem og tilbake med Museene i Akershus som ville fakturere etter noen standardsatser for filming på 22 000 kroner. Det hadde ikke jeg penger til, så jeg dro opp flere søndager for å SMISKE meg inn for å få det billigere. Vi fikk spille inn så lenge vi løste billett og ikke var i veien for andre reisende, banemesteren var en superhjelpsom analog-entusiast, og digga at vi skøyt på film. Og så kommer Hans! Stormen. Skinnegangen var fucka da vi skulle skyte. Det ville ta to måneder å reparere skinnegangen, og opptaket – som inkluderte filmruller til overs fra Henrik Martin Dahlsbakkens Munch-film, et 35mm-kamera utlånt fra Daniel Voldheim og Ola Austad (Pål Ulvik Rokseth tvang lab´en i London til å gi “sin beste pris”) – det hele måtte skrotes.

Løsningen ble å lage en behind the scene-scene med uten film i kamera.

LASSE: Med Dag Alveng, hvor jeg liksom har spurt den levende legenden og levemannen om å filme sorthvitt-scenene. Han har nok et ønske om å bli litt anerkjent, og takket ja. Han ankom i vintage italiensk sportsbil. Men det stopper ikke der, det er nå det morsomme kommer: Jeg har tenkt at hvis denne blir en suksess, kommer jeg til å stikke opp til Aurskog-Høland når de skinnene er reparert og skyte den scenen, slik Dag Alveng ville gjort det. Og klippet det inn i Redux-versjonen. Er ikke det bra eller?

MARTIN: Hvem gidder det? Lasse Gretland.

LASSE: Det blir jo en bra historie.

«Alle er flamingoen»

Var det noe sånt du så for deg, Martin? 

MARTIN: Lasse har fått lov å bare være seg selv.

LASSE: Nå skal jeg snart holde kjeft. Men vi har laget et univers som folk blir nysgjerrige på. Det ser ut som det virker. I bunn og grunn er det jo musikken til Martin som skal promoteres.

MARTIN: Når man setter i gang noe med Lasse, har det ikke noe å si hva temaet er. Det er jo Lasses film. Det er det jeg betaler for, ditt hode. Og jo mer jeg ser og tenker på den filmen, jo mer slår det meg at det er filmen om deg. At det er en selvbiografi. Det er litt vakkert.

Du er flamingoen, Lasse? 

LASSE: Jeg vet ikke. Alle er flamingoen. Jeg har jo lagt inn et sitat rett før togscenen: I am everyone, I am no one… Dette er min siste musikkvideo.

MARTIN: Din svanesang.

Flamingosang …

LASSE: Mange har så lyst til å se The Flamingo. Kunne vi søkt penger fra NFI ut fra dette her? Til å lage den? Jeg har aldri søkt penger før. Men alt handler om å bygge opp forventninger, for så å ikke innfri dem. The Flamingo isolert fra bakomfilmen ville vært mye dårligere. Alt foregår i hodet.

Hva slags liv ser dere for dere at ‘Making the Flamingo’ Directed by Fahil Anweri’ kommer til å få? 

LASSE: At den oppfattes som mer og bedre enn en vanlig musikkvideo. Alt utover det er en bonus.

MARTIN: Det er vanskelig å si. Men det er hvertfall lagt inn all kjærlighet det er mulig å legge i et slikt prosjekt. Det er jo ikke bare en promo-ting. Det er en film, en egen verden.

LASSE: Artister kan lære av Martin Horntveth. Slippe filmskaperne løs, tørre å frike ut, tørre å leke, tørre å stikke litt kjepper i egne hjul.

MARTIN: Å stole på kunstnere er viktigere enn det man tror. Ikke minst i filmbransjen. Mange har lyst til å lage kunst, men blir bedt om å lage noe som skal ligne på noe annet. Denne filmen GJØR jo noe med moderne musikk. Jeg har aldri vært stressa, men har jo måttet akseptere at det ikke blir en tradisjonell musikkvideo.

LASSE: Vi har gjort alt selv. Nesten uten penger og med masse geriljatriks. Jeg tror at alle kan lære av dette.