Jeg skal møte filmskaper Margreth Olin en varm sommerdag i juni utenfor NRK på Marienlyst, hvor hun bidrar til en podcast (Etikkpodden). Jeg er tidlig ute. Setter meg på benken nærme inngangen. Tenker på Olins karriere som filmskaper, hvordan hun ofte tar for seg utenforskap: utsatthet i ungdommen, anoreksi, downs-syndrom, misbruk, retur av enslige mindreårige asylsøkere. Fedrelandet, hennes nyeste film, er mer håpefull. Den følger i sporet av Barndom, bare at den har alderdom som tema. To sider av samme sak? Livssyklusen? 

Denne naturhyllesten av en film hadde verdenspremiere i den internasjonale hovedkonkurransen under CPH:DOX – og var åpningsfilm under Krakow film-festival i mai. Norgespremieren er 1. september. Jeg har vært på en eksklusiv førvisning på Vega scene.

Da Olin kommer, kjenner jeg henne nesten ikke igjen. Den mørke looken har blitt skiftet ut med langt lyst hår, sommerkjole og sandaler. Sier denne nye stilen noe om hvor hun er i livet og kunsten nå? Vi finner oss en benk i skyggen av et eiketre. Jeg legger telefonen mellom oss og skrur på taleopptak.

Memento mori eller kunsten å gå

– Jeg elsker jobben min, sier Margreth entusiastisk, jeg lever gjennom å arbeide med film. Jeg må tenke over om jeg kan fortsette sånn.

Hva mener du?

– De siste årene har livet vist seg fra en vanskelig side. Som kunstner kan jeg håndtere sånt. Da kobler observatøren seg inn, jeg bearbeider og analyserer. Å fortelle er min måte å stå i verden på, kanskje særlig i utfordrende livssituasjoner. Men som privatperson, når jeg ikke arbeider, synes jeg det er verre.

Hva har skjedd?

– Jeg tiltrekkes av mennesker som har levd tøffe liv, og de av meg. Uten at jeg helt kan forklare det. Jeg har fulgt flere inn i alvorlig sykdom, og død. Jeg har kunne romme deres fortellinger. Men i 2015 raknet det: Jeg var i klippen på Mannen fra Snåsa, mannen min, Roy, kjørte meg på jobb, alt var fint, men tjue minutter senere fikk jeg en telefon om at han hadde fått et massivt hjerneslag og falt i koma. Sykdomsforløpet var lenge dramatisk. Etter to år i fullt beredskap sluttet jeg å sove, og utviklet panikkangst. Jeg trodde det verste kunne skje når som helst. Det vi hadde, det vi var sammen endret seg i brøkdelen av et sekund. Vi måtte omdefineres. Med stort pågangsmot og treningsvilje har Roy skapt seg selv på nytt. Han startet det løpet den dagen han våknet fra koma. 4 år etter slaget var jeg tom for krefter og trengte hjelp.

Hva gjorde du da?

– Jeg dro hjem til foreldrene mine. Jeg fortalte pappa at jeg ikke klarte å håndtere livet etter det med Roy. Han foreslo å gå en tur, hans svar på det meste, sier Margreth og smiler. – Vi skulle gå i høyfjellet som kranser hans barndomsdal, Oldedalen i Nordfjord, gjennom fire årstider. Oppleve vår, sommer, høst og vinter – på kroppen. Det skulle ta hele året. Hvordan skulle jeg få tid til det som filmskaper, produsent og mor? Så kom pandemien. Jeg ringte hjem og spurte om jeg kunne ta med meg teamet mitt på den gåturen. Det var starten på Fedrelandet.

Hvor personlig er denne dokumentarfilmen?

– Roys ulykke er et memento mori. Fra nedslåtthet og angst, har jeg kjent på en takknemlig til alt levende. Og et ønske om å forstå hvem faren min er før jeg mister ham. Han tilhører en generasjon som viser sin kjærlighet gjennom handling.

Er det ikke ironisk at faren din, som ble født med føttene feil vei og måtte snu dem rundt ved en komplisert operasjon i barndommen, ble en vandrer?

– Kanskje det gjorde det ekstra tiltrekkende for ham? Før lurte jeg på om det var meningen fra naturens side at pappa skulle gå baklengs gjennom livet. Margreth ler godt. Og kanskje gjør han det? Å gå tur, for ham, handler ikke om å komme fort fram, men å finne fram til et godt sted i seg selv, ved å ta inn det mektige naturen gir.

Det personlige er politisk?

Å kalle filmen sin Fedrelandet, la den være en hyllest til naturen, inderlig, uten ironi, er ikke det et vågalt politisk statement?

– Jeg ville ikke la de høyreradikale få eie ordet. Eller landet, den vakre naturen. Dessuten er det en hyllest til min far, så det passer bra. På engelsk heter den Songs of Earth. Begge titlene føles riktig. Jordas lyder, den musikken jeg finner der, er et hovedfokus og filmens sentrale idé.

Hva er det viktigste når du lager film?

– Hvordan den blir, handler om hvem man er, hva man elsker, fornekter, hvilke svar man søker. I fedrelandsprosjektet har jeg lett utenfor meg selv, i naturen. Jeg har prøvd å se Oldedalen – et av de mest fotograferte postkortene i Norge – med mitt eget blikk.

Hva tenker lokalbefolkningen?

– Det var mange som ikke kjente seg igjen da jeg viste dem et tidlig klipp. De lurte på hvordan det var mulig at jeg hadde foreviget bilder av dalen deres de ikke hadde sett før.

Hvordan var det mulig?

– Alles blikk er unikt. Hadde en av dem laget filmen, ville de samlet et annet råmateriale.

Problemet med naturen, sånn rent kunstnerisk, er at det vakre lett blir kitsch. Hvordan kom du deg forbi «elg i solnedgang»?

– Film-mediet tillater meg å fortelle om, for eksempel, regnbuen som noen lett kan tenke blir en klisje, i tidsutstrekning og i dybden som noe erfart. Det er et polyfont medium, du bygger ut bildet ditt med lyd, dialog, voice, musikk – alt avstemt i en rytme som gir tilskueren rom til å hente inn egne erfaringer, eget liv. Filmen finnes ikke før den erfares av noen. Det spenningsrommet der, selve opplevelsen, er filmens magi. Det kan kjennes dypt i kroppen når vi jobber: nå har vi det! Som om det er noe du plutselig evner å fange. Fedrelandet spiller på få strenger. Det er en stille film, så publikum skal komme nærmere vandreopplevelsen, og dykke ned i naturens lyder og musikk uten å bli forstyrret.

Er det mange som har sett filmen «in the making»?

– Jeg har med meg Wim Wenders og Liv Ullmann, som utøvende produsenter på Fedrelandet. Jeg stoler på deres kunstneriske smak, å være i dialog med fortellere av det formatet gjør meg ydmyk og kanskje også modigere. – De er gode å diskutere med og bryne seg på. Wim er opptatt av steders sjel. Han har skrevet vakkert om det. Morten Krogvold så også en tidlig versjon. Han syntes materialet var oppsiktsvekkende. Mente det var modig å stole på naturens skjønnhet, og ikke minst sette ned tempoet slik det gjøres her. Samt å la publikum bli vitne til forholdet jeg har til foreldrene mine på denne hudløse måten. Du har udødeliggjort dine foreldre, sa han. Det gjorde noe med meg, at han sa akkurat det.

Ble du skremt?

– Jeg må stole på at Fedrelandet gir folk mot til å gå inn i sitt eget liv, kjenner på egen forbindelse til naturen, og til sine røtter. Økologi kommer av ordet oikos, som betyr hjem. Naturen er vårt hjem. Vi utbytter den som om vi har mistet forbindelsen. Naturen er skjønn og brutal. I filmen forteller pappa at hele familieslekter i Nordfjord har dødd ut i løpet av en natt på grunn av snøskred. Andre har blitt tatt av flodbølge etter steinras uten noen gang å bli funnet igjen. Det er mange arter som bare har vært på jorda i en kort periode. Kloden vil overleve mennesket og dets ødeleggelser. Det er mennesket som art som er i fare om vi ikke evner å leve i balanse med naturen. Fedrelandet er mitt bidrag i debatten om menneskeskapte forandringer av natur og klima. Jeg vil at folk skal tenke på steder i naturen de selv har et forhold til. Folk tar mer vare på det de bryr seg om.

Det kollektive

Hvor stor rolle har teamet ditt spilt i skapningen av Fedrelandet?

– Fagsjefene mine betyr alt. Det er et kollektivt verk, med en klar regi-visjon. Andreas Lindeberg-Svensson, som gjorde field-recordingene, var ute på egenhånd en dag og tok opp vannlyder: han jobbet med hydroner nede i vannet, i bekken, han gjorde stereo-opptak av brølene i Vole-fossen. Da han kom tilbake, var det en egen ro over ham. Han sa han ikke hadde jobbet så lekent siden filmskolen. Stort sett var vi et team på fire. Filmfotografen min, Lars Erlend Tubaas Øymo spår jeg en lysende karriere. Han hadde ikke jobbet med naturfoto før. Jeg ønsket et nysgjerrig og undrende blikk. Viltlivsfotografene, som gjør at man ser uglene i hvitøyet eller fanger ørnen i flukt, var alltid autonome. Dronefotograf Herman Lersveen er et funn. Vi forsket i hvordan vi kunne bruke drone til å endre perspektivet og finne menneskets plass i naturen. Vi tok imot det årstidene ga oss. Jeg tenker på det sånn: Vi skapte ikke bildene og lydene, vi samlet inn. Det ble 200 timer.

Hvordan klarte du å kutte det ned til 90 minutter?

– Med hjelp av Mischa.

Hvem er det?

– Michal Leszczylowski er en polsk-svensk klipper. Hans første film var Offeret av Tarkovskij. Han har klippet de fleste av Liv Ullmanns og Lukas Moodysons filmer. Et menneske med en poetisk tilnærming til det å leve. Minst like viktig som alle de timene vi går gjennom materialet, tester ut rytme, overganger, den indre logikken i historiene, kontraster osv., er samtalene vi har om livet.

Hva var det mest utfordrende med å klippe Fedrelandet?

– Mangelen på et narrativ. Vi valgte å klippe årstiden og naturens fortellinger først. Hadde vi begynt med pappa og mamma sin historie, hadde vi forelsket oss så i det materialet, at det hadde blitt en film om mine foreldre som går tur i naturen. Fedrelandet er ikke en film om foreldrene mine i naturen, men en film om naturen med dem i.

Hvem har skap den storslåtte musikken?

– Den norske komponisten Rebekka Karijord. Hun tok inn ledende nordiske solister, lot dem høre naturlydene Andreas hadde spilt inn, og ba dem omsette naturlydene til musikk. Hvem av strykerne kunne best overføre vind, eller de dype tonene nede i bresprekkene? Rebekka skrev deretter stykkene for et stort symfoniorkester og vi dro til London og fikk det spilt inn av London Contemporary Orchestra. Lyddesigner Tormod Ringnes lar musikken vokse ut av naturlydene i filmen. Slik har breens orkestermusikk jeg hørte i barndommen har blitt virkelighet, sier Margreth fornøyd. – Det har vært en gave å jobbe med hele dette teamet. Som et slags kollektivt forskningsprosjekt. Noe vi ikke hadde gjort før.

Global oppvarming?

Sola kommer fram bak Eika. Det steker.

– I vår tid lever halvparten av jordas befolkning i urbane strøk og innen 2050 tror man det blir 70%, sier Margreth.

– Det er en sammenheng mellom den økende urbaniseringen og psykiske lidelser. Det endrer oss kognitivt. I naturen føler jeg meg aldri ensom. Naturen har svaret på mange utfordringer samtiden står ovenfor.

Jeg tørker svetten i panna, ser bort på telefonen. Den har gått i svart. Detstår at den er overopphetet og må kjøle seg ned før den kan brukes igjen. På tide å ta avskjed? Jeg må rekke å hente barna på skolen og barnehagen. Jeg må rekke å vise dem naturen før leggetid. Jeg må rekke å nyte livet … før jeg dør.

5. august ble Fedrelandet vist utendørs samtidig på 10 utvalgte steder fra nord til sør i Norge. Kameraet er rettet mot publikum, så de kan se hverandre. Filmen får norsk førpremiere under Den norske filmfestivalen i Haugesund (19.-25.08) og ordinær kinopremiere 1.september.