Foto: Michel Ocelot i sitt studio.

– Norge betyr mye for meg. I tillegg har jeg venner der, men Norge var det første landet i verden som kjøpte rettighetene til å vise Kirikou og trollkvinnen utenfor opphavslandet. De sa til meg at den kom til å bli en kultfilm om et år, forteller Michel Ocelot med varm henvisning til det norske filmdistribusjonsselskapet Fidalgo når Rushprint møter ham i Paris.

Kirikou og trollkvinnen fra 1998 var den franske animasjonsveteranens langfilmdebut, og ble ikke bare en kultfilm, men en stor suksess lansert i mange land – så Fidalgo fikk rett og vel så det. I 2005 fikk den en oppfølger, Kirikou og villdyrene, som Ocelot regisserte sammen med Bénedicte Galup, og i 2012 kom han med en tredje film om den afrikanske helten Kirikou. Lista over animerte filmer og serier av ulike formater Ocelot har stått bak er lang, og inkluderer også langfilmer som Prinser og prinsesser fra 2000 og Det magiske landet (Azur & Asmar) fra 2006.

Nå er han aktuell på norske kinoer med sin nye animerte familiefilm Farao, den fredløse og prinsessen, som han nylig også gjestet Barnefilmfestivalen i Kristiansand med. I likhet med Kirikou og mange andre av Ocelots filmer er den basert på eventyr og sagn fra ulike deler av verden. Denne gang i form av tre adskilte historier fra henholdsvis oldtidens Egypt, middelalderens Frankrike og Tyrkia på 1700-tallet, som formidles av en forteller til et publikum som rammefortelling (også animert, i tilfelle noen skulle være i tvil).

Tilbake til kortere historier

Ocelot forteller at Farao, den fredløse og prinsessen oppstod med ønsket om å fortelle noe både lettere og kortere etter hans forrige helaftens animasjonsfilm Dilili in Paris fra 2018, som utspilte seg i den franske hovedstaden ved overgangen til 1900-tallet og omhandlet kidnapping av kvinner og unge jenter.

– Dilili in Paris var en langfilmfortelling om et veldig alvorlig tema, om menn som oppfører seg forferdelig mot kvinner, og var litt tung å bære. Etter den ønsket jeg å gjøre noe lettere – og bevege meg til kortere historier, sier filmskaperen og presiserer at de hver for seg er av middels lengde.

Også flere av Ocelots tidligere filmer er satt sammen av flere kortere historier framfor en lang fortelling.

– Du trenger ikke nødvendigvis 90 minutter for å fortelle en historie, av og til er ti minutter nok. Hver av disse filmene (de tre fortellingene i Farao, den fredløse og prinsessen, journ.anm) varer rundt 25 minutter, om enn med en viss variasjon dem imellom, som var lengden som føltes naturlig for dem. Mange langfilmer er kortfilmer dratt ut i lengde, og fungerer ikke. Mens sanger, som gjerne bare varer i tre minutter, kan være med deg i lang tid, sier han.

Alvor og lekenhet

På spørsmål om hvordan han kom over disse tre fortellingene, svarer han at den første av dem kom uventet.

– Jeg ble kontaktet av direktøren for Louvre-museet, som spurte om vi kunne lage noe sammen. Jeg svarte at jeg gjerne ville gjøre noe med dem, men at jeg ikke kunne forestille meg hva det skulle være. Under samtalen fortalte han imidlertid om en utstilling de planla om den gamle egyptiske sivilisasjonen, som jeg har vært begeistret for siden jeg var 11, og har skildret i filmer tidligere. I tillegg dreide det seg om et dynasti av faraoer fra Sudan. Jeg tilbrakte barndommen i Afrika sør for Sahara, og kombinasjonen av Egypt og denne delen av Afrika føltes perfekt for meg, forteller 79-åringen, som bodde i Guinea i Vest-Afrika med familien fra tidlig barndom til han var ungdom.

Henvendelsen fra Louvre resulterte altså i Farao-delen av Farao, den fredløse og prinsessen, som (gjen-)forteller et eventyr om kjærlighet og overraskende lite krigersk landerobring med utgangpunkt i nettopp disse to kulturene.

– Den andre var på sin side forventet. Det er nemlig en historie jeg kom over for en tid tilbake og syntes var veldig god, og tenkte at jeg etter hvert skulle lage en film av, fortsetter han om det franske middelaldereventyret som utgjør det midterste segmentet.

På Ocelots sedvanlige vis er filmen utført med respekt for og detaljrikdom fra de historiske kulturene som skildres, samtidig som karakteranimasjonen er preget av en viss enkelhet med flate figurerer, tidvis kun silhuetter.

– Jeg ønsket ta skildringen av Auvergne-regionen i Frankrike fra middelalderen på samme alvor som om det var det gamle Egypt eller Japan. Så jeg reiste dit og tok mange bilder, snakket med folk og leste bøker, og prøvde å tilnærme meg dette med samme nøyaktighet som den egyptiske filmen, forteller han.

– Jeg ville få fram de strenge, uvennlige aspektene ved omgivelsene i historien, som fjellene og de vulkanske, grå steinene. Jeg syntes dette var interessant, og ville være sannferdig og ikke for eksempel gi slottet rosa vegger. Alt er mørkegrått. Og jeg lekte meg med sorte silhuetter, som jeg opplever at er et meget sterkt visuelt uttrykk.

I kontrast til dette, framhever han filmens siste fortelling som mindre alvorspreget enn de to forutgående.

– Også den tredje filmen inneholder historiske elementer. Den tyrkiske klesstilen er fantastisk, og palassene fra denne tiden var også noe jeg hadde lyst til å bruke i en animasjonsfilm. I denne historien er det tyrkiske kostymer og bakgrunner, mens resten er for det meste moro. Kanskje fransk moro, sier han spøkefullt.

Variasjon og gjenkjennelighet

De tre fortellingene er sterkt knyttet til stedene og epokene de utspiller seg i, og dermed forskjellige i uttrykk, samtidig som det er noe svært gjenkjennelig og konsekvent i stilen din. Hvordan arbeider du med det?

– Jeg har aldri ønsket å ha en stil, jeg bare gjorde jobben min. Det ideelle ville være å ikke ha noen stil i det hele tatt. Jeg vil at du skal glemme alt annet når du ser filmene mine, ikke at du skal tenke at Herr Ocelot er så talentfull. Det er jeg ikke interessert i, svarer han.

– Jeg prøvde imidlertid å skape noe forskjellig i de tre delene. Noe av moroa var å finne tre ulike måter å fortelle dem på. Men i den grad jeg har en stil, så har den kommet naturlig fra et forsøk på å ikke ha en.

Budskap gjennom eventyr

Om valget om å la så mange av filmene sine basere seg på eksisterende eventyr, spissformulerer Ocelot at eventyr er hans språk.

– Jeg føler ikke at jeg trenger noe annet. Med eventyr kan jeg snakke om hva jeg vil, fordi folk tenker at det bare er animerte tegninger for barn.

Slik eventyr gjerne formidler en klar moral, kan man finne lignende budskap i Ocelots filmer – som også kan adressere alvorligere og mer samfunnsaktuell tematikk enn man vanligvis ser i familiefilmer.

Ikke minst er han opptatt av at menneskers ulikheter i seg selv er kvaliteter, ikke noe som bør skape fremmedfrykt og fiendskap.

– All fiendskapen man ser hver dag er utmattende, sier han.

– Selv om de tre fortellingene i den nye filmen ikke har noen tilknytning til hverandre i utgangspunktet, handler de alle om folk som frigjør seg selv. Som å ikke følge reglene, om reglene ikke er gode. Folk som blir frie er et fellestrekk, legger han til om tematikken i Farao, den fredløse og prinsessen.

Filmskaperen bekrefter at han pleier å endre mye på eventyrene i bearbeidelsen til animerte filmfortellinger.

– Jeg spiser fortellingene! Det gjør meg sterk til å gjøre hva jeg vil. Jeg respekter dem ikke, avslutter han med et smil.

Farao, den fredløse og prinsessen vises nå på norske kinoer. Kirikou og trollkvinnen skal vises på Cinemateket i Oslo (Barnas cinematek) søndag 11. juni, og der vises også Farao, den fredløse og prinsessen lørdag 10. juni. Kirikou og villdyrene er eneste av Kirikou-fimene som er tilgjengelig på strømming (SF Anytime).