Å slippe taket i norsk natur.

Å slippe taket i norsk natur.

Den fransk-norske filmen «Hélène & Mathieu» skildrer en ung kvinne som reiser til Norge for å møte siste fase av livet. – Den norske naturen er så hard og mektig, synes regissøren Emily Atef, som roser de norske bidragsyterne. – Publikum rundt om i verden som har sett filmen elsker Bjørn Floberg.

– For meg er den ikke en film om døden, men om livet. Om en del av livet som kan være den siste, og hvordan man kan gjøre denne delen – selv om man er syk – så fredfull og enkel som mulig, sier regissør og manusforfatter Emily Atef.

Den tysk-fransk-iranske filmskaperens nye spillefilm Hélène & Mathieu (originaltittel Plus que jamais, internasjonal tittel More Than Ever) handler om en kvinne i trettiårene som lider av en alvorlig lungesykdom. Mens hun venter på en usikker transplantasjon bestemmer hun seg for å reise alene fra hjemstedet Bordeaux til Norge, der hun oppsøker en dødssyk fotoblogger hun har vært i kontakt med på nettet.

Sistnevnte rollefigur spilles av Bjørn Floberg, og store deler av filmen er spilt inn ved Hjørundfjorden i Møre og Romsdal. Hélène & Mathieu er en fransk majoritetsproduksjon med Mer Film som norsk co-produsent, og var valgt ut i Un Certain Regard-seksjonen på årets filmfestival i Cannes. 25. desember har filmen norsk kinopremiere.

– Temaet har alltid interessert meg, selv som barn. Men da dreide deg seg mer om dyrenes verden. Det var særlig en hund vi hadde hatt i mange år, som da han var gammel plutselig forsvant fra oss en dag, noe han aldri hadde gjort tidligere. En veterinær vi kjente, fortalte at denne hunderasen stammer fra ulver. Når ulver føler at de er i ferd med å dø, forlater de flokken og finner et sted hvor de skal dø i verdighet alene, uten å sette flokken i fare. Jeg syntes det var veldig rørende – og på et vis beroligende, fortsetter regissøren når Rushprint møter henne i Oslo.

– Da jeg vokste opp, innså jeg i stadig større grad at selv om vi også skal forlate denne planeten, snakker vi aldri om det. Og enda verre er det at vi som er friske, aldri spør våre nære når de er syke eller døende om hvordan de ønsker å dø. I et sykehus eller hjemme? Vil de at vi skal være tilstede? Spørsmål som egentlig virker høyst normale og respektfulle. Men isteden antar vi at vi vet hva de døende eller syke ønsker. Det er naturligvis vanskelig for begge parter. Men jeg tror at jo mer vi snakker om det, jo mindre vanskelig kan det muligens bli.

Gaspard Ulliel og Vicky Krieps. Ulliel mistet livet i en skiulykke kort tid etter opptakene.

«Jeg elsker stillheter.»

Det at vi ikke snakker om det, tenker du det er relatert til tabuer?

– Det er definitivt et tabu, og enorme mengder frykt. Vi unngår å forholde oss til det, som om vi er udødelige – til tross for at det eneste vi egentlig vet sikkert fra vi er født, er at vi kommer til å dø. Så det er trist og tåpelig at det er et tabu.

Atef understeker at hun også ønsket å fortelle en kjærlighetshistorie omkring dette temaet. Hovedkarakteren Hélènes kjæreste Mathieu får først ikke får være med på reisen hennes til Norge, men er likevel en vesentlig karakter i filmen, som ikke alltid forstår hennes situasjon eller valg.

Med en historie som denne, vil jeg tro det er lett å henfalle til sentimentalitet og melodramatiske elementer, noe filmen forbilledlig nok unngår. Var det bevisst, og hvordan arbeidet du i så fall med å unngå det?

– Jeg jobbet med filmen i veldig lang tid. Jeg fikk ideen i 2010 og begynte å skrive året etter. Jeg fant en medforfatter i 2012, en del år senere arbeidet jeg alene med det igjen. Prosessen ga mye tid til å finne ut hva jeg trenger å si – og hva som ikke behøves. Særlig når du får skuespillerne om bord, og de er gode, innser du at du ikke behøver å fortelle så mye, svarer Atef.

– Det viktigste for meg var at publikum, mer enn å forstå henne intellektuelt, føler med Hélène og hva hun går gjennom. Og med Mathieu. Jeg tror patos ofte kommer når man forklarer for mye og ikke gir tilstrekkelig rom til karakterene. Jeg gir også skuespillerne mye rom. Jeg elsker stillheter, så de kunne ta seg så mye tid de ville, fortsetter hun.

– Samtidig ønsket jeg ikke at døden nødvendigvis skulle være noe mørkt. Det er selvfølgelig emosjonelle øyeblikk i filmen, men jeg ville ikke gni det inn med musikk og lignende – jeg forsøker bare å få publikum til å følge karakteren.

Det harde og mektige Norge

Mye av handlingen foregår i Norge, var det noe som lå der fra begynnelsen? 

– Helt fra begynnelsen. Jeg ble nemlig introdusert for Norge da jeg var 25 år, på midten av nittitallet. Da studerte jeg i Paris og møtte en medstudent fra Trondheim, og den sommeren skulle han kjøre en gammel motorsykkel fra nord til sør i Norge. Jeg ble med ham på turen, som tok to og en halv uke, og så disse helt fantastiske stedene – fjellene, fjordene, isbreene, skogene og blomstermarkene – i august, med fraværet av mørke. Han var imidlertid ikke veldig hyggelig, men kanskje nettopp fordi jeg ikke følte meg velkommen, fikk jeg en spesiell kontakt med naturen. Den er så hard og mektig, og bryr seg ikke om menneskenes problemer – den bare er der. Da jeg fikk ideen om en kvinne som er syk og ser etter et sted hun kan slippe taket som en ulv, var det Norge. Fordi naturen er så rå, føltes det som et sted man virkelig kan oppsøke den ekte «moder natur», sier hun, og påpeker at naturen er som filmens fjerde sentrale karakter.

Den tidløse Vicky Krieps

Hovedrollen spilles av Vicky Krieps, som har blitt en stor stjerne og nylig vant European Film Award for sin rolle i Corsage. Filmens tematikk gjør det ikke mindre spesielt at rollen som kjæresten Mathieu ble den franske skuespilleren Gaspard Ulliels siste, da han døde i en skiulykke i januar.

Fortell om valget av de to?

 – Vicky og jeg har vært venner lenge. Vi er naboer og døtrene våre gikk i barnehagen sammen. Hun hadde en cameo-rolle i min forrige spillefilm 3 Days in Quiberon, og vi visste at vi hadde lyst til å jobbe sammen. Jo mer jeg arbeidet med Hélène & Mathieu, jo riktigere føltes det at Vicky skulle være Hélène. Hun har en høyst særegen aura – hun er tilstede, men på samme tid ikke, som noe du ikke helt kan gripe fatt i. Sterk, men sårbar. Og det er noe tidløst ved henne, som gjør at hun både kan spille historiske og moderne roller. Det at hun på et vis ikke er fullstendig her, var noe jeg syntes var interessant for Hélène. Hun er der med Mathieu, men allerede på vei ut – som er frustrerende for ham. Han vil trekke henne tilbake, men til syvende og sist gjør hun det hun vil, selv om det er vanskelig, forteller regissøren.

– Jeg tok en kaffe med Vicky og fortalte henne hele historien til filmen. Hun gråt, og sa hun ikke trengte å lese manuset, hun ville gjøre det. Det var hun som nevnte Gaspard Ulliel, fordi de hadde hatt en casting sammen og hun var svært begeistret for ham. Jeg kjente til ham fra noen veldig gode filmer han har spilt i. Han så de tidligere filmene mine og leste manuset, og følte en sterk tilknytning til Mathieu-karakteren, som han faktisk også ga navnet til. Det var utrolig fint å jobbe med dem begge, og kjærlighetshistorien i filmen ble viktigere på grunn av de to skuespillerne.

Bjørn Floberg og Vicky Krieps.

Floberg byttet rolle

De var delaktige i utviklingen av karakterene?

– Ja, jeg prøver alltid å få med skuespillere tidlig nok til å gi dem flere versjoner av manuset og snakke om det underveis. Fordi jeg får så mye fra deres egne erfaringer, og vil at de skal komme fullstendig under huden på karakterene. I denne filmen gjaldt det særlig Vicky. Det tok litt tid for henne å komme inn i Hélène, fordi det er en såpass tung karakter, men når hun først var der, var hun virkelig Hélène.

Hvordan falt valget på Bjørn Floberg, som spiller den norske karakteren Bent?

– Det er en sprø historie. I flere år var det nemlig danske Jesper Christensen som skulle spille rollen. Han var den første skuespilleren om bord, og skrev til og med dialoger som Bjørn sier i filmen. Bjørn var på sin side castet til en mindre rolle som Bents venn i en scene som til slutt ikke ble med i filmen. En uke før vi skulle begynne å filme scenene med Bent, ringte Jesper og sa at han av helsemessige årsaker ikke kunne reise. Så jeg var nødt til å finne en ny skuespiller, som både kunne snakke fransk og engelsk, på et par dager – og ringte med en gang Bjørn og spurte om han ville ta denne rollen isteden. Det var naturligvis en stor avgjørelse for ham å gjøre det på så kort varsel, ikke minst med så mye dialog på fransk, og han måtte tenke på det til dagen etter. Men han sa ja. Og han var helt strålende, sier Atef.

– Det er jo en viktig rolle, og han var skjønn og jobbet veldig hardt. Og publikum rundt om i verden som har sett filmen elsker ham, legger hun til.

Bjørn Floberg og regissøren under filmfestivalen i Cannes i sommer (Foto: Scanpix/NTB).

Manfred Eichner tipset om Jon Balke

Musikken til filmen har den norske jazzartisten og komponisten Jon Balke stått for.

 – Vi la jo mye av produksjonen til Norge og en stor andel av staben var norsk, men når man får coproduksjonsstøtte fra Norsk filminstitutt, må man ha en kunstnerisk fagsjef fra Norge. Jeg syntes det ga fullstendig mening å ha en som kunne tilføre lydene av Norge. Men jeg ville ikke ha en filmkomponist, siden det ville være for lett å bevege seg ut i noe sentimentalt. Manfred Eicher fra ECM Records er en god venn av meg, og gir ut musikk av mange norske jazzartister, deriblant Jan Garbarek. Jon Balke har vært tilknyttet plateselskapet i mange år. Vi gikk gjennom mange av artistene, og fant ut at Jon var det beste valget, fordi han kan jobbe med ulike instrumenter og sjangre. Kona hans er kunstner og lager videoinstallasjoner, og Jon har også laget musikk for dem.

Skisserte du noen retningslinjer for musikken?

 – Etter å ha hørt på hva Jon har laget tidligere, visste jeg at det ikke ville bli sentimentalt. En føring var imidlertid at vi er nødt til å være nære Hélène. Og at jeg ikke ville ha for mye musikk i filmen, men av og til måtte vi hjelpe karakteren, på et vis. Det er jo egentlig svært vagt, så vi måtte finne ut hvordan man skulle gjøre det. Jon er en jazzmann, og tenker veldig fritt. Dette er ingen amerikansk film med musikk som hele tiden forteller deg hva du skal føle, noe jeg misliker sterkt – og Jon er langt unna den tradisjonen. Likevel må man til en viss grad følge dramaturgien. Av og til kom han opp med musikk som var for fri, slik at det var vanskelig å forstå hva den skulle formidle. Det er veldig interessant, men også veldig utfordrende å skape den rette musikken til en film, om du ikke vil gå for de åpenbare løsningene med fioliner når det skal være trist og så videre.

Innspillingen i Norge ble gjort med en blanding av norsk og fransk stab.

– Noen av de norske, som Jon, var involvert hele veien. Da vi skulle filme i Norge våren 2021, hadde grensene akkurat åpnet etter pandemien. Det var en utfordrende tid. Først ble vi fortalt at jeg kun fikk tillatelse til å ta med meg skuespillerne til Norge, ingen stab. Det var en umulig tanke å skulle erstatte fotograf Yves Cape, etter å ha jobbet i årevis og allerede hadde skutt halve filmen. Men så fikk jeg heldigvis ta med i hvert fall sju stabsmedlemmer i tillegg til skuespillerne. Resten var lokalt, norsk crew. Da var alt ok, forteller regissør Atef.

Som avslutningsvis fremhever at hun er veldig spent på hva norske publikummere vil synes om filmen – og at hun håper de vil gå og se den på kino.

Hélène & Mathieu har norsk kinopremiere 25. desember.

Å slippe taket i norsk natur.

Å slippe taket i norsk natur.

Den fransk-norske filmen «Hélène & Mathieu» skildrer en ung kvinne som reiser til Norge for å møte siste fase av livet. – Den norske naturen er så hard og mektig, synes regissøren Emily Atef, som roser de norske bidragsyterne. – Publikum rundt om i verden som har sett filmen elsker Bjørn Floberg.

– For meg er den ikke en film om døden, men om livet. Om en del av livet som kan være den siste, og hvordan man kan gjøre denne delen – selv om man er syk – så fredfull og enkel som mulig, sier regissør og manusforfatter Emily Atef.

Den tysk-fransk-iranske filmskaperens nye spillefilm Hélène & Mathieu (originaltittel Plus que jamais, internasjonal tittel More Than Ever) handler om en kvinne i trettiårene som lider av en alvorlig lungesykdom. Mens hun venter på en usikker transplantasjon bestemmer hun seg for å reise alene fra hjemstedet Bordeaux til Norge, der hun oppsøker en dødssyk fotoblogger hun har vært i kontakt med på nettet.

Sistnevnte rollefigur spilles av Bjørn Floberg, og store deler av filmen er spilt inn ved Hjørundfjorden i Møre og Romsdal. Hélène & Mathieu er en fransk majoritetsproduksjon med Mer Film som norsk co-produsent, og var valgt ut i Un Certain Regard-seksjonen på årets filmfestival i Cannes. 25. desember har filmen norsk kinopremiere.

– Temaet har alltid interessert meg, selv som barn. Men da dreide deg seg mer om dyrenes verden. Det var særlig en hund vi hadde hatt i mange år, som da han var gammel plutselig forsvant fra oss en dag, noe han aldri hadde gjort tidligere. En veterinær vi kjente, fortalte at denne hunderasen stammer fra ulver. Når ulver føler at de er i ferd med å dø, forlater de flokken og finner et sted hvor de skal dø i verdighet alene, uten å sette flokken i fare. Jeg syntes det var veldig rørende – og på et vis beroligende, fortsetter regissøren når Rushprint møter henne i Oslo.

– Da jeg vokste opp, innså jeg i stadig større grad at selv om vi også skal forlate denne planeten, snakker vi aldri om det. Og enda verre er det at vi som er friske, aldri spør våre nære når de er syke eller døende om hvordan de ønsker å dø. I et sykehus eller hjemme? Vil de at vi skal være tilstede? Spørsmål som egentlig virker høyst normale og respektfulle. Men isteden antar vi at vi vet hva de døende eller syke ønsker. Det er naturligvis vanskelig for begge parter. Men jeg tror at jo mer vi snakker om det, jo mindre vanskelig kan det muligens bli.

Gaspard Ulliel og Vicky Krieps. Ulliel mistet livet i en skiulykke kort tid etter opptakene.

«Jeg elsker stillheter.»

Det at vi ikke snakker om det, tenker du det er relatert til tabuer?

– Det er definitivt et tabu, og enorme mengder frykt. Vi unngår å forholde oss til det, som om vi er udødelige – til tross for at det eneste vi egentlig vet sikkert fra vi er født, er at vi kommer til å dø. Så det er trist og tåpelig at det er et tabu.

Atef understeker at hun også ønsket å fortelle en kjærlighetshistorie omkring dette temaet. Hovedkarakteren Hélènes kjæreste Mathieu får først ikke får være med på reisen hennes til Norge, men er likevel en vesentlig karakter i filmen, som ikke alltid forstår hennes situasjon eller valg.

Med en historie som denne, vil jeg tro det er lett å henfalle til sentimentalitet og melodramatiske elementer, noe filmen forbilledlig nok unngår. Var det bevisst, og hvordan arbeidet du i så fall med å unngå det?

– Jeg jobbet med filmen i veldig lang tid. Jeg fikk ideen i 2010 og begynte å skrive året etter. Jeg fant en medforfatter i 2012, en del år senere arbeidet jeg alene med det igjen. Prosessen ga mye tid til å finne ut hva jeg trenger å si – og hva som ikke behøves. Særlig når du får skuespillerne om bord, og de er gode, innser du at du ikke behøver å fortelle så mye, svarer Atef.

– Det viktigste for meg var at publikum, mer enn å forstå henne intellektuelt, føler med Hélène og hva hun går gjennom. Og med Mathieu. Jeg tror patos ofte kommer når man forklarer for mye og ikke gir tilstrekkelig rom til karakterene. Jeg gir også skuespillerne mye rom. Jeg elsker stillheter, så de kunne ta seg så mye tid de ville, fortsetter hun.

– Samtidig ønsket jeg ikke at døden nødvendigvis skulle være noe mørkt. Det er selvfølgelig emosjonelle øyeblikk i filmen, men jeg ville ikke gni det inn med musikk og lignende – jeg forsøker bare å få publikum til å følge karakteren.

Det harde og mektige Norge

Mye av handlingen foregår i Norge, var det noe som lå der fra begynnelsen? 

– Helt fra begynnelsen. Jeg ble nemlig introdusert for Norge da jeg var 25 år, på midten av nittitallet. Da studerte jeg i Paris og møtte en medstudent fra Trondheim, og den sommeren skulle han kjøre en gammel motorsykkel fra nord til sør i Norge. Jeg ble med ham på turen, som tok to og en halv uke, og så disse helt fantastiske stedene – fjellene, fjordene, isbreene, skogene og blomstermarkene – i august, med fraværet av mørke. Han var imidlertid ikke veldig hyggelig, men kanskje nettopp fordi jeg ikke følte meg velkommen, fikk jeg en spesiell kontakt med naturen. Den er så hard og mektig, og bryr seg ikke om menneskenes problemer – den bare er der. Da jeg fikk ideen om en kvinne som er syk og ser etter et sted hun kan slippe taket som en ulv, var det Norge. Fordi naturen er så rå, føltes det som et sted man virkelig kan oppsøke den ekte «moder natur», sier hun, og påpeker at naturen er som filmens fjerde sentrale karakter.

Den tidløse Vicky Krieps

Hovedrollen spilles av Vicky Krieps, som har blitt en stor stjerne og nylig vant European Film Award for sin rolle i Corsage. Filmens tematikk gjør det ikke mindre spesielt at rollen som kjæresten Mathieu ble den franske skuespilleren Gaspard Ulliels siste, da han døde i en skiulykke i januar.

Fortell om valget av de to?

 – Vicky og jeg har vært venner lenge. Vi er naboer og døtrene våre gikk i barnehagen sammen. Hun hadde en cameo-rolle i min forrige spillefilm 3 Days in Quiberon, og vi visste at vi hadde lyst til å jobbe sammen. Jo mer jeg arbeidet med Hélène & Mathieu, jo riktigere føltes det at Vicky skulle være Hélène. Hun har en høyst særegen aura – hun er tilstede, men på samme tid ikke, som noe du ikke helt kan gripe fatt i. Sterk, men sårbar. Og det er noe tidløst ved henne, som gjør at hun både kan spille historiske og moderne roller. Det at hun på et vis ikke er fullstendig her, var noe jeg syntes var interessant for Hélène. Hun er der med Mathieu, men allerede på vei ut – som er frustrerende for ham. Han vil trekke henne tilbake, men til syvende og sist gjør hun det hun vil, selv om det er vanskelig, forteller regissøren.

– Jeg tok en kaffe med Vicky og fortalte henne hele historien til filmen. Hun gråt, og sa hun ikke trengte å lese manuset, hun ville gjøre det. Det var hun som nevnte Gaspard Ulliel, fordi de hadde hatt en casting sammen og hun var svært begeistret for ham. Jeg kjente til ham fra noen veldig gode filmer han har spilt i. Han så de tidligere filmene mine og leste manuset, og følte en sterk tilknytning til Mathieu-karakteren, som han faktisk også ga navnet til. Det var utrolig fint å jobbe med dem begge, og kjærlighetshistorien i filmen ble viktigere på grunn av de to skuespillerne.

Bjørn Floberg og Vicky Krieps.

Floberg byttet rolle

De var delaktige i utviklingen av karakterene?

– Ja, jeg prøver alltid å få med skuespillere tidlig nok til å gi dem flere versjoner av manuset og snakke om det underveis. Fordi jeg får så mye fra deres egne erfaringer, og vil at de skal komme fullstendig under huden på karakterene. I denne filmen gjaldt det særlig Vicky. Det tok litt tid for henne å komme inn i Hélène, fordi det er en såpass tung karakter, men når hun først var der, var hun virkelig Hélène.

Hvordan falt valget på Bjørn Floberg, som spiller den norske karakteren Bent?

– Det er en sprø historie. I flere år var det nemlig danske Jesper Christensen som skulle spille rollen. Han var den første skuespilleren om bord, og skrev til og med dialoger som Bjørn sier i filmen. Bjørn var på sin side castet til en mindre rolle som Bents venn i en scene som til slutt ikke ble med i filmen. En uke før vi skulle begynne å filme scenene med Bent, ringte Jesper og sa at han av helsemessige årsaker ikke kunne reise. Så jeg var nødt til å finne en ny skuespiller, som både kunne snakke fransk og engelsk, på et par dager – og ringte med en gang Bjørn og spurte om han ville ta denne rollen isteden. Det var naturligvis en stor avgjørelse for ham å gjøre det på så kort varsel, ikke minst med så mye dialog på fransk, og han måtte tenke på det til dagen etter. Men han sa ja. Og han var helt strålende, sier Atef.

– Det er jo en viktig rolle, og han var skjønn og jobbet veldig hardt. Og publikum rundt om i verden som har sett filmen elsker ham, legger hun til.

Bjørn Floberg og regissøren under filmfestivalen i Cannes i sommer (Foto: Scanpix/NTB).

Manfred Eichner tipset om Jon Balke

Musikken til filmen har den norske jazzartisten og komponisten Jon Balke stått for.

 – Vi la jo mye av produksjonen til Norge og en stor andel av staben var norsk, men når man får coproduksjonsstøtte fra Norsk filminstitutt, må man ha en kunstnerisk fagsjef fra Norge. Jeg syntes det ga fullstendig mening å ha en som kunne tilføre lydene av Norge. Men jeg ville ikke ha en filmkomponist, siden det ville være for lett å bevege seg ut i noe sentimentalt. Manfred Eicher fra ECM Records er en god venn av meg, og gir ut musikk av mange norske jazzartister, deriblant Jan Garbarek. Jon Balke har vært tilknyttet plateselskapet i mange år. Vi gikk gjennom mange av artistene, og fant ut at Jon var det beste valget, fordi han kan jobbe med ulike instrumenter og sjangre. Kona hans er kunstner og lager videoinstallasjoner, og Jon har også laget musikk for dem.

Skisserte du noen retningslinjer for musikken?

 – Etter å ha hørt på hva Jon har laget tidligere, visste jeg at det ikke ville bli sentimentalt. En føring var imidlertid at vi er nødt til å være nære Hélène. Og at jeg ikke ville ha for mye musikk i filmen, men av og til måtte vi hjelpe karakteren, på et vis. Det er jo egentlig svært vagt, så vi måtte finne ut hvordan man skulle gjøre det. Jon er en jazzmann, og tenker veldig fritt. Dette er ingen amerikansk film med musikk som hele tiden forteller deg hva du skal føle, noe jeg misliker sterkt – og Jon er langt unna den tradisjonen. Likevel må man til en viss grad følge dramaturgien. Av og til kom han opp med musikk som var for fri, slik at det var vanskelig å forstå hva den skulle formidle. Det er veldig interessant, men også veldig utfordrende å skape den rette musikken til en film, om du ikke vil gå for de åpenbare løsningene med fioliner når det skal være trist og så videre.

Innspillingen i Norge ble gjort med en blanding av norsk og fransk stab.

– Noen av de norske, som Jon, var involvert hele veien. Da vi skulle filme i Norge våren 2021, hadde grensene akkurat åpnet etter pandemien. Det var en utfordrende tid. Først ble vi fortalt at jeg kun fikk tillatelse til å ta med meg skuespillerne til Norge, ingen stab. Det var en umulig tanke å skulle erstatte fotograf Yves Cape, etter å ha jobbet i årevis og allerede hadde skutt halve filmen. Men så fikk jeg heldigvis ta med i hvert fall sju stabsmedlemmer i tillegg til skuespillerne. Resten var lokalt, norsk crew. Da var alt ok, forteller regissør Atef.

Som avslutningsvis fremhever at hun er veldig spent på hva norske publikummere vil synes om filmen – og at hun håper de vil gå og se den på kino.

Hélène & Mathieu har norsk kinopremiere 25. desember.

MENY