– Det er jo litt ironisk å lage en superheltfilm hvor den sentrale tematikken er at det ikke er så viktig å være superhelt, medgir manusforfatter Kamilla Krogsveen. Den animerte kinofilmen «Helt super» handler like mye om press fra omgivelsene som om overmenneskelige krefter.
Da Kamilla Krogsveen ga seg i kast med manuset til Jørgen + Anne = sant (2011), hadde hun ingen erfaring med å skrive for film. En bachelor i kommunikasjon fra Gold Coast i Australia hadde riktignok gitt henne en viss trening i å presentere materiale på en tilgjengelig måte, og sporadiske jobber som prodass hadde kanskje fortalt noe om bransjens logikk. Det begynte med en telefon til forfatter Vigdis Hjorth:
– Hun var så kul! Jeg elsket «Jørgen + Anne = sant» da jeg var liten og syntes det var merkelig at den ikke hadde blitt filmatisert.
Det ble tommel opp fra Hjorth og støtte fra Norsk filmutvikling. Manuset ble skrevet parallelt med andre jobber og sendt til fire forskjellige produsenter, før det ble napp hos Cinenord og regissør Anne Sewitsky.
– Det var stort å se karakterene bli levende. Jeg elsker fortsatt den filmen.
Krogsveens andre jobb var storfilmen og publikumssuksessen Reisen til Julestjernen (2012), deretter fulgte samarbeid med regissør Stian Kristiansen på Kyss meg for faen i helvete (2013).
Siden har det blitt to manus for Henrik Martin Dahlsbakken og samspill med Karsten Fullu, Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen på Tre nøtter til Askepott (2021).
– Det er deilig å kunne gjøre både arthouse og storproduksjoner.
Hvordan jobber du med en historie?
– Det har forandret seg ganske mye fra jeg startet. Det vel fordi jeg ikke har noen ordentlig filmutdannelse. Jeg har alltid vært mest opptatt av karakterene, men går mer analytisk til verks senere i prosessen. De siste årene har det gått mye i Craig Mazin og podkasten Scriptnotes, jeg anbefaler særlig episoden «How to write a movie».
Krogsveens prosjekter starter med ideer – ikke teorier og skjemaer.
– Samtidig har jeg fått god hjelp i å lese f.eks. Blake Snyder underveis i skrivingen, jeg sjekker innom for å få vite om jeg er inne på noe.
Kinoaktuelle Helt super – noe så sjeldent som en norsk barnefilm som ikke er basert på kjent materiale – er resultatet av en fireårig manusprosess. Utgangspunktet var en idé regissør Rasmus Sivertsen presenterte: En superhelt får drakten sin krympet ved et uhell og datteren må ta over.
Hva er forholdet ditt til superhelter?
– Jeg har aldri vært særlig opptatt av dem. Jeg elsker The Dark Knight, men har ikke engasjert meg veldig utover det. Det var ikke det som tente meg med Helt super, det var friksjonen mellom en overmenneskelig far og en datter som mangler de riktige evnene.
– Da ble det plutselig interessant med superheltsjangeren. Jeg har tre barn selv, og syntes historien ga et fint bilde på forventningene hos foreldre. At et barn må bli superhelt fordi faren er det, at barn må leve med veldig høye forventninger til hvem de skal bli. Her er det en samfunnsrelevans.
Hovedperson Hedvig presses hardt av faren, men er mest opptatt av å spille dataspill.
– Sønnen min på ti likte at det skulle handle om det. Gaming skaper et skille mellom foreldre og barn. Det er en konstant kilde til konflikt; de synes det er kult, vi synes det er meningsløst. Men vi er nødt til å møte barn på det de synes er interessant og prøve å se noe positivt i det. Som noe mer enn at de bare sitter bak en skjerm og glor.
Outsidere i filmer har ofte et stort, skjult talent. Men for Hedvig handler det mest om spill og skjerm…
– Noe av det jeg har likt mest med dette prosjektet er feiringen av det middelmådige mennesket. Barn skal være så ekstremt flinke, gå på idrett fire ganger i uka fra de er åtte. Kan de ikke bare få lov til å være helt vanlige midt på treet-mennesker? Det viktigste med Helt super har vært å fortelle barn at prestasjoner ikke er så viktige. At de skal få lov til å være seg selv. Det har vært en fin tematikk å jobbe med når man selv har barn. De forteller seg selv hele tiden at de må være flinkest.
Og det er nettopp skjermbruken som har intensivert det selvpålagte presset:
– Vår generasjon sammenlignet oss kanskje med de flinkeste i klassen. Nå sitter de med telefonen og sammenligner seg med de flinkeste – og peneste – i verden. Det er ikke bra i det hele tatt. Vi må hamre inn i hodet på dem at det ikke er så viktig. Det viktige er å ha det bra; å være glad og snill mot andre.
Filmens skurk, den ufordragelige fetter Adrian er flink til absolutt alt. Også til å skryte.
– Men han har det jo ikke så lett, han heller. Han har foreldre som er veldig opptatt av at han er flink.
Krogsveen har et reservert forhold til mye av de yngstes mediebruk.
– Det er veldig mye dritt på Youtube. Folk som sitter og spiller og kommenterer, alt i et tempo som gjør det utfordrende å lage film for denne målgruppen. De er vant til å se ting som går ekstremt fort og som er ferdig på 20 sekunder. De har ikke tålmodigheten.
Ikke desto mindre: Det er all grunn til å regne med at kinopublikummet vil omfavne de tallrike actionsekvensene i Helt super.
Hvordan ser slike scener ut på manuspapiret?
– Alt må jo beskrives. Detaljene i slagsmål og hvordan en baby flyr gjennom luften. Men man får mye hjelp når man skriver for animasjon. Da Qvisten ringte, tenkte jeg først at det ikke er min greie. Men det er utrolig gøy å kunne involvere seg så tett på prosessen. Vi kommer stadig nærmere den ferdige filmen, med animatics (storyboard i levende bilder, journ. anm) og skuespillere som gjør stemmer underveis.
– Da lever manuset på en helt annen måte. Det er fantastisk å se det sammen med regissøren og justere underveis. Å kunne se at «her trenger vi en pause, dette er et emosjonelt punkt». Det får man aldri anledning til i live action.
Teamet bak Helt super arbeidet tett med med karakterdesigner Carter Goodrich, som har erfaring fra storfilmer som Rottatouille, Grusomme meg og Coco.
– Det var veldig gøy. Vi jobbet med tegninger og kunne utvikle karakterene sammen.
Med innspill fra deg underveis? «Litt tristere øyne her», liksom?
– Ja. Det var viktig at Hedvig så litt annerledes ut, at hun ikke var noen Barbie-jente. At hun har ting å stri med, samtidig som hun er veldig søt. Jeg elsker karakterer som har litt ekstra å bevise.
En sentral inspirasjonskilde var newzealandske Whale Rider fra 2002, der en brutal og streng bestefar ikke vil godta barnebarnet, som ifølge Maori-tradisjonen er utpekt til å bli leder. I Helt super går hovedpersonens far langt i å kalle datteren ubrukelig.
– Jeg har fått innvendinger om at han er altfor streng. Men jeg har følt at det har vært nødvendig.
Han er knallhard, en ganske grusom farsskikkelse egentlig.
– Hvis man ser det fra hans eget superhelt-ståsted, ser man en som er vant til en standard som ikke er av vår verden. Hedvig skal klare å levere ut fra hans premisser, og da hjelper det ikke å sy puter under armene hennes.
Filmen følger hovedpersonens indre og ytre kamper. Har du mye kunnskap om Hedvig som ikke eksplisitt kommer ut?
– Ganske mye. Jeg har samlet fra meg selv og barna mine, historier, alt mulig. Og så prøver jeg å velge ut det viktigste. For meg er det helt avgjørende å føle at jeg kjenner en karakterer for å kunne skrive den.
Tenker du på karakterene som ekte mennesker? Som noen du kunne snakket med, en med en barndom og en psyke?
– Absolutt.
Der heltene til Marvel og DC kjemper globale kamper og verken er fremmede for reiser i tiden eller til fremmede planeter, foregår Helt super i kystbygda Tusfjord. Forholdet mellom innbyggerne og helt er asymmetrisk:
– Det er gøy med et sted som har blitt avhengig av en superhelt, som ikke klarer å fikse noen ting selv. Hvis du får ski som kladder på skitur, er det bare å vente på at helten skal ordne opp. Armene henger rett ned på dem alle og behovet for helten er stort. Dermed blir tapet enormt når han blir borte og trenger erstatning.
Har vi egentlig med en antisuperheltfilm å gjøre?
– Absolutt. Det er jo litt ironisk å lage en superheltfilm hvor den sentrale tematikken er at det ikke er så viktig å være superhelt. At ingen trenger å være det.
I dag jobber Krogsveen på to prosjekter; en voksen dramathriller for Einar Film og fantasy-barnefilmen Under bølgene med Storm Films.
– Den har utgangspunkt i flyktningkrisen i Middelhavet. En familie er på flukt og moren og faren forsvinner på havet. To søsken sitter fast i en flyktningleir, og det yngste – et barn på seks-syv – er overbevist om at det finnes en verden under bølgene og at det er der foreldrene er. En vuggesang moren har sunget handler nettopp om drømmen om et annet land som tar imot alle. Barna reiser under bølgene for finne foreldrene.
Som Helt super, bruker Under bølgene et fantastisk univers til å si noe om samtiden. Manusforfatteren ser på kinofilm som særlig egnet for de mer alvorlige tematikkene.
– Lyset er skrudd av, og man må konsentrere seg om lerretet. Ikke små skjermer og tusen avbrytelser. Det er viktig at familier kan gå på barnefilm. Teaterbilletter har sinnssvake priser, kinotilbudet gjør kultur for barn mer tilgjengelig.
Kamilla Krogsveen har skrevet både filmer basert på kjente merkevarer og originalmanus.
– Jeg føler at barn trenger begge deler. Klassikere har sin verdi, men barn trenger også historier fra i dag som sier noe om den verdenen de lever i. Det er utrolig synd hvis støtteapparatet gjør dette vanskelig. I dag tar det lenger tid å få støtte til de originale historiene. Slike prosjekter må få mer penger til å begynne med. Å bygge originale karakterer, univers og historie krever mye mer tid.
Å skape barnefilm handler om å finne den riktige balansen. I dag vil en film som Jørgen + Anne = sant falt mellom stoler – mellom ordningene for markedsstøtte og for kunstneriske konsulentvurderinger, mener manusforfatteren.
– Den ville nok ikke blitt laget under forutsetningene vi har nå. Samtidig – og det opplever jeg med Under bølgene – er det en vilje og et ønske om å støtte historier som tar opp alvorlige problemstillinger. Spørsmålet nå er vel om NFI er villig til å gi den originalskrevne barnefilmen de samme økonomiske mulighetene som den kunstnerisk vurderte spillefilmen, slik at de faktisk gis en reell sjanse til å komme seg på kino og ut i verden. Jeg håper det!
Helt super går på norske kinoer.
– Det er jo litt ironisk å lage en superheltfilm hvor den sentrale tematikken er at det ikke er så viktig å være superhelt, medgir manusforfatter Kamilla Krogsveen. Den animerte kinofilmen «Helt super» handler like mye om press fra omgivelsene som om overmenneskelige krefter.
Da Kamilla Krogsveen ga seg i kast med manuset til Jørgen + Anne = sant (2011), hadde hun ingen erfaring med å skrive for film. En bachelor i kommunikasjon fra Gold Coast i Australia hadde riktignok gitt henne en viss trening i å presentere materiale på en tilgjengelig måte, og sporadiske jobber som prodass hadde kanskje fortalt noe om bransjens logikk. Det begynte med en telefon til forfatter Vigdis Hjorth:
– Hun var så kul! Jeg elsket «Jørgen + Anne = sant» da jeg var liten og syntes det var merkelig at den ikke hadde blitt filmatisert.
Det ble tommel opp fra Hjorth og støtte fra Norsk filmutvikling. Manuset ble skrevet parallelt med andre jobber og sendt til fire forskjellige produsenter, før det ble napp hos Cinenord og regissør Anne Sewitsky.
– Det var stort å se karakterene bli levende. Jeg elsker fortsatt den filmen.
Krogsveens andre jobb var storfilmen og publikumssuksessen Reisen til Julestjernen (2012), deretter fulgte samarbeid med regissør Stian Kristiansen på Kyss meg for faen i helvete (2013).
Siden har det blitt to manus for Henrik Martin Dahlsbakken og samspill med Karsten Fullu, Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen på Tre nøtter til Askepott (2021).
– Det er deilig å kunne gjøre både arthouse og storproduksjoner.
Hvordan jobber du med en historie?
– Det har forandret seg ganske mye fra jeg startet. Det vel fordi jeg ikke har noen ordentlig filmutdannelse. Jeg har alltid vært mest opptatt av karakterene, men går mer analytisk til verks senere i prosessen. De siste årene har det gått mye i Craig Mazin og podkasten Scriptnotes, jeg anbefaler særlig episoden «How to write a movie».
Krogsveens prosjekter starter med ideer – ikke teorier og skjemaer.
– Samtidig har jeg fått god hjelp i å lese f.eks. Blake Snyder underveis i skrivingen, jeg sjekker innom for å få vite om jeg er inne på noe.
Kinoaktuelle Helt super – noe så sjeldent som en norsk barnefilm som ikke er basert på kjent materiale – er resultatet av en fireårig manusprosess. Utgangspunktet var en idé regissør Rasmus Sivertsen presenterte: En superhelt får drakten sin krympet ved et uhell og datteren må ta over.
Hva er forholdet ditt til superhelter?
– Jeg har aldri vært særlig opptatt av dem. Jeg elsker The Dark Knight, men har ikke engasjert meg veldig utover det. Det var ikke det som tente meg med Helt super, det var friksjonen mellom en overmenneskelig far og en datter som mangler de riktige evnene.
– Da ble det plutselig interessant med superheltsjangeren. Jeg har tre barn selv, og syntes historien ga et fint bilde på forventningene hos foreldre. At et barn må bli superhelt fordi faren er det, at barn må leve med veldig høye forventninger til hvem de skal bli. Her er det en samfunnsrelevans.
Hovedperson Hedvig presses hardt av faren, men er mest opptatt av å spille dataspill.
– Sønnen min på ti likte at det skulle handle om det. Gaming skaper et skille mellom foreldre og barn. Det er en konstant kilde til konflikt; de synes det er kult, vi synes det er meningsløst. Men vi er nødt til å møte barn på det de synes er interessant og prøve å se noe positivt i det. Som noe mer enn at de bare sitter bak en skjerm og glor.
Outsidere i filmer har ofte et stort, skjult talent. Men for Hedvig handler det mest om spill og skjerm…
– Noe av det jeg har likt mest med dette prosjektet er feiringen av det middelmådige mennesket. Barn skal være så ekstremt flinke, gå på idrett fire ganger i uka fra de er åtte. Kan de ikke bare få lov til å være helt vanlige midt på treet-mennesker? Det viktigste med Helt super har vært å fortelle barn at prestasjoner ikke er så viktige. At de skal få lov til å være seg selv. Det har vært en fin tematikk å jobbe med når man selv har barn. De forteller seg selv hele tiden at de må være flinkest.
Og det er nettopp skjermbruken som har intensivert det selvpålagte presset:
– Vår generasjon sammenlignet oss kanskje med de flinkeste i klassen. Nå sitter de med telefonen og sammenligner seg med de flinkeste – og peneste – i verden. Det er ikke bra i det hele tatt. Vi må hamre inn i hodet på dem at det ikke er så viktig. Det viktige er å ha det bra; å være glad og snill mot andre.
Filmens skurk, den ufordragelige fetter Adrian er flink til absolutt alt. Også til å skryte.
– Men han har det jo ikke så lett, han heller. Han har foreldre som er veldig opptatt av at han er flink.
Krogsveen har et reservert forhold til mye av de yngstes mediebruk.
– Det er veldig mye dritt på Youtube. Folk som sitter og spiller og kommenterer, alt i et tempo som gjør det utfordrende å lage film for denne målgruppen. De er vant til å se ting som går ekstremt fort og som er ferdig på 20 sekunder. De har ikke tålmodigheten.
Ikke desto mindre: Det er all grunn til å regne med at kinopublikummet vil omfavne de tallrike actionsekvensene i Helt super.
Hvordan ser slike scener ut på manuspapiret?
– Alt må jo beskrives. Detaljene i slagsmål og hvordan en baby flyr gjennom luften. Men man får mye hjelp når man skriver for animasjon. Da Qvisten ringte, tenkte jeg først at det ikke er min greie. Men det er utrolig gøy å kunne involvere seg så tett på prosessen. Vi kommer stadig nærmere den ferdige filmen, med animatics (storyboard i levende bilder, journ. anm) og skuespillere som gjør stemmer underveis.
– Da lever manuset på en helt annen måte. Det er fantastisk å se det sammen med regissøren og justere underveis. Å kunne se at «her trenger vi en pause, dette er et emosjonelt punkt». Det får man aldri anledning til i live action.
Teamet bak Helt super arbeidet tett med med karakterdesigner Carter Goodrich, som har erfaring fra storfilmer som Rottatouille, Grusomme meg og Coco.
– Det var veldig gøy. Vi jobbet med tegninger og kunne utvikle karakterene sammen.
Med innspill fra deg underveis? «Litt tristere øyne her», liksom?
– Ja. Det var viktig at Hedvig så litt annerledes ut, at hun ikke var noen Barbie-jente. At hun har ting å stri med, samtidig som hun er veldig søt. Jeg elsker karakterer som har litt ekstra å bevise.
En sentral inspirasjonskilde var newzealandske Whale Rider fra 2002, der en brutal og streng bestefar ikke vil godta barnebarnet, som ifølge Maori-tradisjonen er utpekt til å bli leder. I Helt super går hovedpersonens far langt i å kalle datteren ubrukelig.
– Jeg har fått innvendinger om at han er altfor streng. Men jeg har følt at det har vært nødvendig.
Han er knallhard, en ganske grusom farsskikkelse egentlig.
– Hvis man ser det fra hans eget superhelt-ståsted, ser man en som er vant til en standard som ikke er av vår verden. Hedvig skal klare å levere ut fra hans premisser, og da hjelper det ikke å sy puter under armene hennes.
Filmen følger hovedpersonens indre og ytre kamper. Har du mye kunnskap om Hedvig som ikke eksplisitt kommer ut?
– Ganske mye. Jeg har samlet fra meg selv og barna mine, historier, alt mulig. Og så prøver jeg å velge ut det viktigste. For meg er det helt avgjørende å føle at jeg kjenner en karakterer for å kunne skrive den.
Tenker du på karakterene som ekte mennesker? Som noen du kunne snakket med, en med en barndom og en psyke?
– Absolutt.
Der heltene til Marvel og DC kjemper globale kamper og verken er fremmede for reiser i tiden eller til fremmede planeter, foregår Helt super i kystbygda Tusfjord. Forholdet mellom innbyggerne og helt er asymmetrisk:
– Det er gøy med et sted som har blitt avhengig av en superhelt, som ikke klarer å fikse noen ting selv. Hvis du får ski som kladder på skitur, er det bare å vente på at helten skal ordne opp. Armene henger rett ned på dem alle og behovet for helten er stort. Dermed blir tapet enormt når han blir borte og trenger erstatning.
Har vi egentlig med en antisuperheltfilm å gjøre?
– Absolutt. Det er jo litt ironisk å lage en superheltfilm hvor den sentrale tematikken er at det ikke er så viktig å være superhelt. At ingen trenger å være det.
I dag jobber Krogsveen på to prosjekter; en voksen dramathriller for Einar Film og fantasy-barnefilmen Under bølgene med Storm Films.
– Den har utgangspunkt i flyktningkrisen i Middelhavet. En familie er på flukt og moren og faren forsvinner på havet. To søsken sitter fast i en flyktningleir, og det yngste – et barn på seks-syv – er overbevist om at det finnes en verden under bølgene og at det er der foreldrene er. En vuggesang moren har sunget handler nettopp om drømmen om et annet land som tar imot alle. Barna reiser under bølgene for finne foreldrene.
Som Helt super, bruker Under bølgene et fantastisk univers til å si noe om samtiden. Manusforfatteren ser på kinofilm som særlig egnet for de mer alvorlige tematikkene.
– Lyset er skrudd av, og man må konsentrere seg om lerretet. Ikke små skjermer og tusen avbrytelser. Det er viktig at familier kan gå på barnefilm. Teaterbilletter har sinnssvake priser, kinotilbudet gjør kultur for barn mer tilgjengelig.
Kamilla Krogsveen har skrevet både filmer basert på kjente merkevarer og originalmanus.
– Jeg føler at barn trenger begge deler. Klassikere har sin verdi, men barn trenger også historier fra i dag som sier noe om den verdenen de lever i. Det er utrolig synd hvis støtteapparatet gjør dette vanskelig. I dag tar det lenger tid å få støtte til de originale historiene. Slike prosjekter må få mer penger til å begynne med. Å bygge originale karakterer, univers og historie krever mye mer tid.
Å skape barnefilm handler om å finne den riktige balansen. I dag vil en film som Jørgen + Anne = sant falt mellom stoler – mellom ordningene for markedsstøtte og for kunstneriske konsulentvurderinger, mener manusforfatteren.
– Den ville nok ikke blitt laget under forutsetningene vi har nå. Samtidig – og det opplever jeg med Under bølgene – er det en vilje og et ønske om å støtte historier som tar opp alvorlige problemstillinger. Spørsmålet nå er vel om NFI er villig til å gi den originalskrevne barnefilmen de samme økonomiske mulighetene som den kunstnerisk vurderte spillefilmen, slik at de faktisk gis en reell sjanse til å komme seg på kino og ut i verden. Jeg håper det!
Helt super går på norske kinoer.
