Foto: Colin Farrell i «The Banshees of Inisherin».

Onsdag kveld åpner Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) med The Banshees of Inisherin, britisk-irske Martin McDonaghs første spillefilm siden Three Billboards of Ebbing, Missouri fra 2017. Filmen er allerede omtalt i min rapport fra årets filmfestival i Venezia forrige måned, der den var blant de absolutte høydepunktene. I Venezia ble The Banshees of Inisherin belønnet med prisen for beste manuskript, skrevet av regissør McDonagh selv, mens Colin Farrell fikk prisen for beste mannlige skuespiller for sin rolle i samme film – begge deler vel fortjent.

Filmen som vant hovedprisen Gulløven i Venezia – som andre dokumentar i historien – skal også vises på festivalen i Bergen. All the Beauty and the Bloodshed er regissert av Laura Poitras, kjent for Citizenfour og Risk om henholdsvis varsleren Edward Snowden og WikiLeaks-leder Julian Assange. Også hennes nye dokumentar handler om en politisk aktivist, men er samtidig et kunstnerportrett: All the Beauty and the Bloodshed er laget i nært samarbeid med den amerikanske fotografen Nan Goldin, og gjenforteller både Goldins dramatiske livshistorie og følger hennes kamp gjennom aktivistgruppa P.A.I.N. for å få fjernet Sackler-familiens navn fra ulike prestisjetunge kunstinstitusjoner. Goldin og de andre aktivistene mener nemlig at denne styrtrike «mesén-familien» har mye av skylden for opioidkrisen i USA gjennom sitt eierskap i det OxyContin-produserende selskapet Purdue Pharma.

Flere prisvinnende dokumentarer

Blant de mange dokumentarene på BIFF er også finske Golden Land, regissert av Inka Achté, som var åpningsfilm på Nordisk Panorama for noen uker siden. Filmen handler om Mustafe, som kom til Finland fra Somaliland som barn. I voksen alder velger han å flytte tilbake til det afrikanske landet med kone og to barn for å begynne med gruvedrift, da han får vite at familiens landområde der inneholder verdifulle mineraler. Golden Land gir innblikk i et land med en ganske annerledes infrastruktur enn Finland, men handler aller mest om å stå mellom to kulturer – ingen av dem udelt positivt eller negativt skildret. Filmen vant prisen for beste film i nykommerprogrammet (for debut- og andrefilmer) på dokumentarfilmfestivalen i Thessaloniki i mars.

I Bergen kan man også se Nelly & Nadine, som vant prisen for beste nordiske dokumentar på Nordisk Panorama. Svenske Magnus Gerttens film, som i likhet med Golden Land er coprodusert av norske UpNorth, forteller en sterk og svært spesiell kjærlighetshistorie om to kvinner som fant hverandre i konsentrasjonsleiren Ravensbrück under andre verdenskrig. Begge overlevde, men holdt i stor grad forholdet skjult for omgivelsene. Filmen skildrer i tillegg hvordan en av kvinnenes barnebarn oppdager denne fortellingen gjennom dagbøker, bilder og annet bestemoren har etterlatt seg.

Videre viser festivalen The Eclipse, som for få dager siden hadde norgespremiere på dokumentarfestivalen Mirage i Oslo. Nataša Urbans dokumentar vant som første norske film hovedprisen på CPH:DOX tidligere i år, og er kortlistet til den europeiske filmprisen for beste dokumentar. The Eclipse er et essayistisk portrett av Urbans serbiske familie, som ikke minst omhandler hvordan de forholdt seg til de grusomme hendelsene som utspilte seg under krigene på Balkan på nittitallet. Dette er med andre ord vanskelig og komplekst materiale, som formidles med renskårne og høyst virkningsfulle fortellergrep i en både særegen og bevegende film.

Også A House Made of Splinters er kortlistet til European Film Award og ble nylig vist på Mirage. I denne observerende og hjerteskjærende dokumentaren kommer den danske filmskaperen Simon Lereng Wilmont imponerende tett på barn og ansatte ved et korttidsbarnehjem i Øst-Ukraina (filmet før invasjonen i februar), og da først og fremst barna. Filmen er tidligere omtalt i min rapport fra dokumentarfestivalen i Thessaloniki der den vant hovedprisen Golden Alexander, og har blant annet også fått regipris i Sundance og Gøteborg filmfestivals Dragon Award for beste nordiske dokumentar.

En annen dokumentarfilm man bør få meg seg på BIFF er amerikanske Matt Sarneckis The Killing of a Journalist, som forteller om drapet i Slovakia på den unge gravejournalisten Ján Kuciak og hans forlovede i 2018 – og konsekvensene dette skulle få i form av avdekking av omfattende korrupsjon og organisert kriminalitet i det slovakiske samfunnet. Filmen er en samproduksjon mellom Tsjekkia, USA og danske Final Cut for Real, med NRK inne som finansiør. The Killing of a Journalist hadde europeisk premiere på filmfestivalen i Karlovy Vary i juli, og var blant høydepunktene jeg trakk fram derfra.

Utvalgte førpremierer

Spillefilmen Aftersun ble både en kritikerfavoritt og en «snakkis» under årets filmfestival i Cannes, der den ble vist i Kritikeruken, og har førpremiere på BIFF før den kommer i ordinær norsk kinodistribusjon. Langfilmdebuten til skotske Charlotte Wells forteller om en elleve år gammel jente og hennes unge far på chartertur til Tyrkia på nittitallet, og er en finstemt og melankolsk skildring av deres felles opplevelser på ferien – så vel som noen sider faren ikke evner å dele. I tillegg til regissør og manusforfatter Wells, skal både den unge debutanten Frankie Corio og Paul Mescal (fra TV-serien Normal People) berømmes for sine skuespillerprestasjoner i denne filmen.

En av BIFF-titlene som har ordinær kinodistribusjon er også den meksikanske spillefilmen The Box, regissert av Lorenzo Vigas. Dette er en usentimental og stramt fortalt dramathriller om en ung gutt som henter sin fars levninger som er funnet nord i Mexico, men som plutselig oppdager en høyst levende mann han mistenker for å være faren. Han innleder dermed en relasjon til denne mannen, og bistår ham i sitt virke med å hyre inn korttidsarbeidere i området – og med det får handlingen også klare politiske aspekter. Blant filmens produsenter er Michel Franco gjennom et filmskaperkollektiv i Mexico som produserer hverandres filmer, og The Box kan da også føre tankene til Francos egne filmer.

Blant førpremierene finner vi dessuten – for å kort nevne et utvalg – Mia Hansen-Løves En vakker morgen, Jafar Panahis No Bears, Tarik Salehs Boy from Heaven, David Cronenbergs Crimes of the Future, Ulrichs Seidls Rimini og Maria Schraders She Said, sistnevnte om New York Times-journalistene som arbeidet med å få Harvey Weinsteins ofre til å stå fram. Samt Luca Guadagninos Bones and All, enda en av prisvinnerne fra Venezia, som får nordisk premiere på BIFF.

Årets avslutningsfilm er også en førpremiere: Belgiske Lukas Dhonts etterlengtede nye film etter debuten Girl er en intim og emosjonelt intens skildring av vennskapet mellom to trettenårige gutter, og konsekvensene av at de etter hvert beveger seg vekk fra hverandre. Close vant juryens Grand Prix på årets Cannes-festival (delt med Claire Denis’ Stars at Noon).

Surrealistisk eselfilm og særegen «folk horror»

Den polske veteranen Jerzy Skolimowski deltok i hovedkonkurransen i Cannes med Eo, som vises i BIFFs konkurranseprogram Cinema Extraordinaire – og dermed ikke har norsk kinodistributør. Denne originale spillefilmen forteller om et sirkusesels videre skjebne etter at det innføres forbud mot dyr på sirkus, og er en overraskende subjektiv og surrealistisk fortelling fra den firbeinte hovedkarakterens perspektiv.

I samme program vises den dystopiske sci fi-filmen Vesper, som er en ambisiøs og påkostet samproduksjon mellom Litauen, Frankrike og Belgia regissert av litauiske Kristina Buozyte og franske Bruno Samper. Filmen er tidligere omtalt i min rapport fra Karlovy Vary.

Vel verdt å få med seg er også Enys Men, som neppe vil få ordinær kinodistribusjon i Norge – selv om regissør Mark Jenkins forrige spillefilm riktignok ble satt opp på flere av landets cinemateker. Bait fra 2019 var en høyst særegen film fra Cornwall-regionen skutt på 16mm-film og framkalt for hånd av Jenkin selv (som på denne filmen var kreditert for regi, manus, foto, klipp og musikk) – men ble ikke desto mindre et gjennombrudd for den britiske filmskaperen. Hans nye spillefilm Enys Men ble vist i Directors’ Fortnight-seksjonen på årets Cannes-festival, og har flere likheter med Bait. Men der sistnevnte var et samtidig drama, er Enys Men en mer kryptisk «folk horror»-fortelling lagt til syttitallet. Dette er en gåtefull, minimalistisk og besnærende filmopplevelse – som formodentlig er altfor sær til at det vil bli mange andre muligheter til å se den i kinosal.

Den 23. utgaven av Bergen internasjonale filmfestival arrangeres i perioden 19. til 27. oktober.