Mennesker i utsatte livssituasjoner kan virke å være et av gjennomgangstemaene under det norske dokumentarprogrammet på BIFF som åpner 19. oktober. Vi tok kontakt med tre av regissørene som formidler noe med utgangspunkt i dette. Paulo Chavarria, Charlotte Røhder Tvedt og Signe Rosenlund-Hauglid forsøker alle å komme under huden på mennesker som på et eller annet tidspunkt har havnet utenfor. Det handler om fedre som mister kontakt med barna, asylsøkere som enten har fått innvilget opphold eller fått avslag, og menn som er dømt for festvoldtekt. Dette er krevende tilnærminger som krever stor sensitivitet fra filmskaperne. Vi ville derfor vite hva som har vært den største utfordringene ved å lage disse filmene.

PAULO CHAVARRIA  – Den brysomme far

Samværsrett for fedre etter samlivsbrudd har lenge vært et heftig debattert tema i den norske offentligheten. Her forsøker Chavarria å komme til bunns i hvorfor så mange barn fortsatt mister kontakt med sine fedre i landet som liker å se på seg selv som det mest likestilte i verden. Er det av hensyn til barna selv? Eller har vi å gjøre med brudd på menneskerettighetene motivert av et utdatert syn på kjønnsroller?

Hva har vært den største utfordringen med å lage filmen?

– Jeg har vært veldig alene med denne filmen. Jeg har vært innom tre ulike produsenter, men har endt opp med å produsere det meste selv. Heldigvis fikk jeg T-1252 Film og Eivind Tolås med på laget. Å få produksjonen opp å stå har tatt seks til syv år. En annen stor utfordring har vært å få gehør: At denne filmen må lages. Det var vanskelig å formidle. Jeg ble ofte møtt med: «Hvorfor skal vi lage filmen med en kjønnsproblematislk vinkling?» Eller: «Dette handler om barna. Hvorfor skal du lage en film om fedre?» Jeg måtte hele tiden forklare at dette ikke er en film om kun fedre. Men det er ubenektelig at barna mister fedre oftere enn mødre i omsorgstvister. Det er et faktum at mødre ofte får fast bosted for barna. Jeg ville lage en film om hvordan barna kan holde kontakt med begge foreldrene etter et samlivsbrudd.

Hvorfor er det slik at mødre som oftest får flere rettigheter enn fedre i omsorgstvister?

 – Jeg tror det er et symptomatisk problem i vår kulturelle holdning at mødre skal ha en mer unik plass i et barns liv. Denne kulturelle holdningen deler «likestilte» nordmenn. Det ligger altså fremdeles noen inngrodde kulturelle holdninger i oss som er ganske konservative. Hvis vi som samfunn mener at det er helt greit at det er flest mødre som ender med fast bosted, betyr det at vi implisitt synes at det er noe magisk med kvinner i en foreldrerolle. Jeg ble oppdratt i en familie som mener at det ikke er noe magisk med kvinner: De er like som meg.

Kan du fortelle om en scene i filmen som har en spesiell betydning for prosessen og filmen i sin helhet?

– Det er åpenbart at det er samtalen med min egen far. Det var i utgangspunktet en enkel scene å få til, fordi min pappa har visst om prosjektet lenge. Helt i starten hadde jeg ikke tenkt å dra ham inn i filmen. Men det å ta steget og faktisk måtte sitte og snakke om disse tingene, ble verken lett for meg eller han. Det å få den lille emosjonelle komponenten i filmen med min pappa og hvordan det har rammet han å miste kontakten med sine barn fra et annet ekteskap, har vært helt avgjørende for resten av prosessen og filmen i sin helhet. Scenen ble en viktig nøkkel for hvorfor filmen måtte lages. Samværssabotasje tar livet av folk. Fedre kan lett bli psykisk ustabile av det, noe som motparten igjen kan bruke mot dem i rettssaken.

Ønsker du på noen måte å forandre lovene og systemet med denne filmen?

– Vi lever i et samfunn der det er forventet og ønsket at barna skal ha to likestilte foreldre. Menn blir hele tiden oppfordret til å komme på ultralyd, snakke med jordmødrene, være på fødestua og så videre. Ikke bare lovene, men systemet med barnebidrag og stønadene, må gjenspeile samfunnet, slik at fedre ikke bare er en sidelinjespiller i omsorgen for et barn. Jeg vil at filmen skal få flere til å åpne øynene: Det må gjøres endringer i loven og i systemet for at barna skal beholde begge sine foreldre.

CHARLOTTE RØHDER TVEDT – 15 år senere

15 år har gått siden Charlotte Røhder Tvedt lagde dokumentaren INTERVJUET, der hun fulgte 13 asylsøkere gjennom hele søknadsprosessen, fra de første møtene med UDI til de fikk endelig svar på søknadene sine. I denne oppfølgeren forsøker hun å finne ut hva som skjedde etterpå. Hvordan var det å være en del av det norske asylsystemet, og hvordan var det å etablere et liv etterpå, både for dem som fikk opphold og dem som fikk avslag?

 Hva har vært den største utfordringen med å lage filmen?

– Det har vært å finne alle sammen igjen, og å få dem til å bli med i en ny film. Kanskje jeg trodde det skulle være lettere, men det var flere som ikke kunne bli med. Det har gått 15 år siden vi så hverandre sist. Den gang var de midt i den dramatiske asylreisen. Da var det mye som sto på spill, men også en enklere konflikt hvor du vet hvor du kommer fra og hva som er målet. Nå er det ikke like synlig dramatisk lenger, men heller en jevn strøm av utfordringer, som ofte er mer komplekse og vanskelige. Den største utfordringen har vært å balansere historiene og begrense meg, fordi hver og en av dem kunne fått sin egen film.

Kan du fortelle om en scene i filmen som har en spesiell betydning for prosessen og filmen i sin helhet?

– Når jeg snakker med Rizvan, en av asylsøkerne som bor og jobber i Norge nå. Det skjer på slutten, på fisketur. Det er en viktig scene. I filmen bruker jeg forhold som en metafor. Den idéen kom etter hvert mens jeg jobbet med filmen, at det likner på et kjærlighetsforhold. Ikke førstegangsforelskelsen, men heller på nye forhold etter en dramatisk skilsmisse. Med Rizvan kommer det fram at det kanskje ikke går. Det er like normalt i et kjærlighetsforhold at det ikke går, som at det går. Det ble vesentlig i filmen. Det må også være greit at det ikke går. Folk skiller seg, og det er greit! I begynnelsen av prosessen jobbet jeg med å finne ut av hvordan systemet har fungert. Etter hvert ble jeg mer og mer interessert i det mellommenneskelige. Vi er alltid påvirket av et system, men de mellommenneskelige opplevelsene påvirker kanskje mest hvordan vi har det. Når man har bodd her i 15 år, lever man ikke lenger i sitt eget ekkokammer. Man lever her sammen med alle andre.

Hvorfor bestemte du deg for å lage enda en film?

– Da jeg lagde den første filmen i 2005, var det en stor og personlig opplevelse for meg. Det var et ambisiøst prosjekt med veldig mange mennesker i et system som påvirker oss på så mange plan. Gjennom den filmen lærte jeg også meg selv å kjenne som regissør. Etter ti år møtte jeg Nader igjen, som er blitt en av hovedkarakterene i 15 år senere. Da ville han og familien flytte fra Mo i Rana ned til Østlandet, og jeg husker han fortalte om situasjonen deres, om jobben og alt han gjorde. Da sa han: «Alle kjenner apen, men apen kjenner ingen». Jeg syntes det var et fantastisk ordtak om hvordan man kan ha det. Det satte i gang en prosess hos meg: Hvordan har det gått med dem jeg filmet i 2005? Jeg kunne se at han hadde mange utfordringer, men det var likevel lettere for han som ung enn det var for hans foreldre, som var eldre da de kom til Norge. Det er stor forskjell å få røttene sine revet opp og begynne på nytt når du er godt voksen i forhold til når du er ung. Det var da jeg begynte å tenke på å lage en slags oppfølger, hvor fokus skulle være: Hvordan er det å starte på nytt? Jeg ventet til det hadde gått 15 år, for da har du vært et nytt sted ganske lenge. Selv om jeg leter opp alle fra 2005, er hovedfokuset i filmen de som nå er i Norge.

Har du et budskap i filmen?

 – I dette feltet møter man på helt reelle dilemmaer. Det er ofte ikke mulig å finne gode løsninger for alle. Men det er viktig å være klar over at prosessene som for eksempel Nader og Selma står i, dette med statsborgerskap og hvilke rettigheter man har, også påvirker hvordan vi integrerer oss. Det som ikke alltid kommer fram er at statistisk er man i Norge i dag mer positivt innstilt til innvandrere enn før, fordi nesten alle i Norge har innvandrervenner. Systemet er med å påvirke hvordan vi oppfører oss mot hverandre, men det er i de små menneskelige møtene, som å fortelle hverandre hva man står i og dele noe, begge veier, som gjør at det er lettere for oss å være sammen. I det øyeblikket man sier «majoritet» og «minoritet» lager man grupper. Istedenfor må vi øve oss på å si «vi». Hvordan vi er med hverandre til hverdags er uhyre viktig.

SIGNE ROSENLUND-HAUGLID – Ikke en sånn fyr

I denne dokumentarfilmen møter vi tre menn i alderen 20 til 27 år som soner fengselsdommer for å ha begått voldtekter på eller i forbindelse med fest. Gjennom åpenhjertige intervjuer og troverdige rekonstruksjoner får vi et innblikk i gjerningsmennenes opplevelse av å bli anmeldt for overgrep og hvordan det har preget dem i etterkant.

Hva har vært den største utfordringen med å lage filmen?

 – Det kjedelige svaret er korona. På samme tid har det vært mange vurderinger underveis, både etiske og estetiske. På den måten har pandemien gitt oss ekstra tid. Vi har virkelig fått snakket gjennom ting. Det tok to år å finne de tre mennene som har valgt å bidra med sine historier i filmen. Vi har hatt mange møter og samtaler uten et kamera tilstede. De befant seg midt i det man kan se på som en livskrise, og for mange var det å slippe noen inn for vanskelig – selv om de kunne være anonyme.

Du nevner i starten av filmen at dette ikke er et hevnprosjekt fordi du selv har blitt voldtatt på fest. Hvorfor ønsket du å lage denne filmen?

– Jeg ønsket å lage denne filmen fordi temaet angår meg, men også altfor mange av dem jeg kjenner. I tillegg har jeg jobbet med tematikken profesjonelt som journalist, blant annet i VG under metoo-høsten i 2017. I den offentlige debatten rundt voldtekt har jeg bitt meg merke i at det ofte er damer som uttaler seg. Jeg har ingen statistikk på dette. Det er kun min observasjon. Kanskje er det også helt naturlig, da det stort sett er kvinner som blir utsatt. Det finnes derimot statistikk på festrelatert voldtekt, som utgjør den største gruppen anmeldte voldtekter årlig i Norge. Det skjer ofte blant mennesker som kjenner hverandre. Ofte blant unge mennesker, der alkohol er en tilstedeværende faktor. Det oppstår mange juridiske gråsoner i slike saker. Selv om få faktisk blir dømt, viser antallet anmeldelser at vi har et kjempeproblem som samfunn.

Kan du fortelle om en scene i filmen som har en spesiell betydning for prosessen og filmen i sin helhet?

– Jeg må trekke fram bilturen med han vi har valgt å kalle «Morten», som vi filmet ganske tidlig. Delvis på grunn av korona, men også fordi jeg hadde snakket med «Morten» utenfor opptak. Da kjørte vi rundt i fire timer. Det er bare små fragmenter fra bilturen som har endt opp med å bli med i den ferdige filmen. Bilturen dannet grunnlaget for resten av dramaturgien.

Hvorfor tror du de tre valgte å medvirke i filmen din?

– Jeg skjønte underveis på bilturen at noen av de tingene «Morten» spurte om, spurte han kanskje om fordi han lurte på om jeg kunne gi noen svar om hun som anmeldte ham. Om jeg kunne dele noen perspektiver som kanskje hun også delte. Disse mennene har fått en anmeldelse i ulike settinger. Noen har kanskje møtt hun som anmeldte dem i retten, andre har vært på et eget rom under rettsmøtene. Så har de havnet i fengsel. Det mennesket som har anklaget dem for å være noe av det verste man kan bli anklaget for, har blitt borte. Jeg tror at noe av grunnen til at de valgte å medvirke, var at de også hadde et behov for å snakke med meg. Uten at jeg nødvendigvis kunne gi dem noen konkrete svar på noen store spørsmål. Det at jeg var villig til å ha den samtalen med dem, var fint, for begge parter.

Hvorfor er det viktig å få voldtektsmennenes stemme inn i debatten?

 – Det er veldig lett å slå vekk beina under dette prosjektet og si «Hvorfor skal man høre på disse gutta?» En viktig ting å presisere er at de jeg har snakket med er utad vellykkede, vanlige menn. De har familie, kjæreste, jobb, og noen av dem har veldig høy utdannelse. For meg har det vært viktig å nyansere bildet av hvem som er i stand til å begå et overgrep. Derfor har vi valgt å iscenesette deler av historiene med skuespillere, så dette ikke blir atter en dokumentar om mystiske mennesker med vrengte stemmer og skyggelagte ansikter. Veldig mange av oss går rundt med en idé om at noen som trår over en grense, som seksuelt overgrep er, må være ødelagt på innsiden. At man må ha planlagt det og så videre. Mange ser for seg den hettekledde fyren bak en busk på vei hjem fra byen. Realiteten er ikke sånn. Mange av voldtektene i Norge skjer i «trygge rom» med folk man kjenner godt, i alle aldersgrupper og sosiale lag. Vi er nødt til å snakke om at dette er våre gutter, brødre, fettere, venner eller kolleger: Dette er vårt problem som samfunn. Derfor er deres stemme viktig.