Espen Skjønberg har gått ut av tiden, etter 98 år. Han hadde mange uforglemmelige roller i norske filmer, minnes Jan Erik Holst.

Toppfoto av Dan Petter Neegaard
Vår store teater-, fjernsyns- og filmskuespiller er gått ut av tiden. Jeg trodde han, med sitt smilende, vennlige og vinnende vesen, skulle bli 100 år, men fredag 26. august måtte han altså gi seg.
Det er sjelden i norsk scene- og filmkultur at en skuespiller til de grader veksler mellom mediene med så stor treffsikkerhet og engasjerende og utstrålende spill.
Han var født 7. april 1924 og filmdebuterte allerede som åtteåring i En glad gutt (1932) og siden som 13-åring i Fant (1937). På scenen debuterte han på Chat Noir i 1945 og ble senere ansatt ved Nationaltheatret (1946–1949, 1968–1995), Det Nye Teater (1949–1959), Oslo Nye Teater (1959–1966) og Det Norske Teatret (1966–1968). I 2004 ble han tildelt Amanda-komiteens ærespris for sin mangeårige innsats i norsk film og scene. Han er også mottaker av Aamot-statuetten i 1980 og Norsk Kulturråds Ærespris i 1989.
Skjønberg kom fra en solid skuespillerfamilie. Hans foreldre var skuespillerparet Henny og Eugen Skjønberg, og broren var skuespiller og regissør Pål Skjønberg. Espen Skjønberg var gift annen gang med skuespilleren Mona Hofland fra 1959 til hun døde i 2010.
I årene 2001–2004 turnerte han landet rundt med monologen Grand Old Man (skrevet av Lars Saabye Christensen og regissert av Per Olav Sørensen) til publikums og kritikernes store hyllest. I 2005 spilte han og Toralv Maurstad hovedrollene i Mens vi venter på Godot, i regi av Stein Winge. Våren 2007 gjestet han igjen Nationaltheatret i rollen som Vladimir i denne suksessen, som var inne i sin fjerde sesong ved teatret. Oppsetningen ble satt opp igjen gjennom flere sesonger etter dette, blant annet på Amfiscenen på Nationaltheatret i 2012.
Høsten 2012 spilte han Tobias i tårnet i Kardemomme by på Nationaltheatret og i 2015 Ivan Tsjebutykin i Tre søstre av Anton Tsjekhov, og som han senere mottok Heddaprisen for.
Espen Skjønberg hadde mange uforglemmelige roller i norske filmer. Best husker jeg ham som regissøren i den halvt selvbiografiske Motforestilling (1972) av Erik Løchen, som den undrende arvingen i Anja Breiens Arven (1979), som den i tid og rom reisende hovedpersonen Martin i Martin Asphaugs En håndfull tid (1989) og som den idealistiske aldrende fenriken i Hans Petter Molands Secondløytnanten (1993). For ikke å snakke om den selvironiske og vittige rollen i Bent Hamers O’Horten (2007)!
Men en rekke andre teaterstykker, filmer og fjernsynsserier bringer også gode minner.
Skjønberg var en flittig gjest i Filmens Hus og jeg fikk æren av å reise med ham, både til Bergen under utgivelsen av Filmen i Norge del II og til Paris, hvor han og Bente Børsum skulle presentere Erik Løchens filmer ved Cine Nordica. Det ble uforglemmelige turer, han strålte av opplevelseslyst og historier fra scene og film. Et virkelig og sant kulturmenneske er gått bort. Tilbake sitter vi, uten filmmuseum og biografier som kunne ha hedret denne mester på en langt bedre måte enn noen enkle nekrologer kan gjøre.
Toppfoto av Dan Petter Neegaard
Vår store teater-, fjernsyns- og filmskuespiller er gått ut av tiden. Jeg trodde han, med sitt smilende, vennlige og vinnende vesen, skulle bli 100 år, men fredag 26. august måtte han altså gi seg.
Det er sjelden i norsk scene- og filmkultur at en skuespiller til de grader veksler mellom mediene med så stor treffsikkerhet og engasjerende og utstrålende spill.
Han var født 7. april 1924 og filmdebuterte allerede som åtteåring i En glad gutt (1932) og siden som 13-åring i Fant (1937). På scenen debuterte han på Chat Noir i 1945 og ble senere ansatt ved Nationaltheatret (1946–1949, 1968–1995), Det Nye Teater (1949–1959), Oslo Nye Teater (1959–1966) og Det Norske Teatret (1966–1968). I 2004 ble han tildelt Amanda-komiteens ærespris for sin mangeårige innsats i norsk film og scene. Han er også mottaker av Aamot-statuetten i 1980 og Norsk Kulturråds Ærespris i 1989.
Skjønberg kom fra en solid skuespillerfamilie. Hans foreldre var skuespillerparet Henny og Eugen Skjønberg, og broren var skuespiller og regissør Pål Skjønberg. Espen Skjønberg var gift annen gang med skuespilleren Mona Hofland fra 1959 til hun døde i 2010.
I årene 2001–2004 turnerte han landet rundt med monologen Grand Old Man (skrevet av Lars Saabye Christensen og regissert av Per Olav Sørensen) til publikums og kritikernes store hyllest. I 2005 spilte han og Toralv Maurstad hovedrollene i Mens vi venter på Godot, i regi av Stein Winge. Våren 2007 gjestet han igjen Nationaltheatret i rollen som Vladimir i denne suksessen, som var inne i sin fjerde sesong ved teatret. Oppsetningen ble satt opp igjen gjennom flere sesonger etter dette, blant annet på Amfiscenen på Nationaltheatret i 2012.
Høsten 2012 spilte han Tobias i tårnet i Kardemomme by på Nationaltheatret og i 2015 Ivan Tsjebutykin i Tre søstre av Anton Tsjekhov, og som han senere mottok Heddaprisen for.
Espen Skjønberg hadde mange uforglemmelige roller i norske filmer. Best husker jeg ham som regissøren i den halvt selvbiografiske Motforestilling (1972) av Erik Løchen, som den undrende arvingen i Anja Breiens Arven (1979), som den i tid og rom reisende hovedpersonen Martin i Martin Asphaugs En håndfull tid (1989) og som den idealistiske aldrende fenriken i Hans Petter Molands Secondløytnanten (1993). For ikke å snakke om den selvironiske og vittige rollen i Bent Hamers O’Horten (2007)!
Men en rekke andre teaterstykker, filmer og fjernsynsserier bringer også gode minner.
Skjønberg var en flittig gjest i Filmens Hus og jeg fikk æren av å reise med ham, både til Bergen under utgivelsen av Filmen i Norge del II og til Paris, hvor han og Bente Børsum skulle presentere Erik Løchens filmer ved Cine Nordica. Det ble uforglemmelige turer, han strålte av opplevelseslyst og historier fra scene og film. Et virkelig og sant kulturmenneske er gått bort. Tilbake sitter vi, uten filmmuseum og biografier som kunne ha hedret denne mester på en langt bedre måte enn noen enkle nekrologer kan gjøre.