Rushprint har i sommer vært på en ny festival og bransjesamling på Evia, arrangert som del av gjenopprettingen etter at den greske øya ble rammet av katastrofale skogbranner i fjor sommer. Passende nok var også klima, miljø og bærekraft overordnende temaer for The Evia Project, rapporterer Aleksander Huser.
Filmfestivalen i Thessaloniki arrangerer allerede to ulike årlige festivaler, nærmere bestemt en dokumentarfilmfestival i mars og en spillefilmfestival i november. Denne måneden var det ikke desto mindre duket for et tredje prosjekt i regi av samme festivaladministrasjon, som denne gangen ikke fant sted i Thessaloniki: The Evia Project er en mindre festival på den nordlige delen av Hellas’ nest største øy Evia, som ligger litt utenfor Athen. På programmet stod filmvisninger, masterclasser, bransjediskusjoner, pitchinger og works in progress-presentasjoner (med en internasjonal jury som tildelte pengepremier til de beste prosjektene), samt ulike aktiviteter for barn og familier og en utendørs konsert.
Undertegnede var tilstede på denne første utgaven av The Evia Project, som gikk av den berømmelige stabelen i perioden 15. til 19. juni i år. Å tilbringe fem dager på en ikke overdrevent hektisk filmfestival på en gresk øy tidlig på sommeren har unektelig sine behagelige sider, men bakteppet var alvorlig nok. Da omfattende skogbranner herjet landet på omtrent samme tid i fjor, ble Evia og dens nordlige del aller hardest rammet. Rundt en tredjedel av øyas totale skogområder ble mer eller mindre brent til aske. Konsekvensene for miljøet og befolkningens livsgrunnlag var naturligvis katastrofale.
The Evia Project er blant annet støttet av det greske kulturdepartementet og det nasjonale filminstituttet Greek Film Center, med mål om å bidra til gjenreisingen av øya etter de enorme ødeleggelsene. Klimaendringer er da også ansett som en årsak til brannene, og det var derfor svært passende at miljø, klima og bærekraft var overordnede temaer for festivalen, i alt fra filmene som ble vist og prosjektene som ble presentert, til debattene og masterclassene.
The Evia Project foregikk på tre av øyas (lands-)byer – Edipsos, Limni og Agia Anna, hvilket innebar en del forflytning med festivalbusser. I tillegg til at de rundt 500 tilreiste greske og internasjonale gjestene dermed fikk sett mer av øya, inkludert områder med nedsvidd, sort skog, var dette formodentlig valgt for at festivalen skulle komme flest mulig av innbyggerne til gode. Både ved å selv kunne dra på visningene, som var åpne for alle, og ved at festivaldeltakerne benyttet seg av flere av de lokale serveringsstedene og så videre. I tråd med dette var dessuten gjestene fordelt på en rekke hoteller i Edipsos (som like fullt var et slags samlingspunkt for festivalen), framfor på ett offisielt festivalhotell.
Blant arrangementene under bransje- og markedsdelen Agora var en diskusjon om grønn filmproduksjon og de ulike kravene stadig flere støttegivere stiller til dette. I den første delen av samtalen presenterte de to østerrikerne Dietlind Centa Rott og Nina Hauser, begge filmkommisjonærer og «Green Film»-konsulenter for henholdsvis programmet LAFC Evergreen Prisma og det østerrikske filminstituttet, noen modeller for hvordan finansieringsinstitusjoner kan måle og tilrettelegge for grønn filmproduksjon. De understreket viktigheten av å ha spesialiserte fagfunksjoner på produksjonene, såkalte grønne konsulenter eller koordinatorer, for å ivareta dette. Selv om man mangler eksakte data, er det anslått at filmproduksjon står for to prosent av utslippene av karbondioksid, som jo ikke er en ubetydelig mengde. I Østerrike, som har kommet nokså langt på området, har man utviklet en utslippskalkulator for film- og tv-produksjoner og opprettet en «Eco Label» som tildeles produksjoner som imøtekommer visse miljøkrav, i tillegg til manualer, retningslinjer og annet arbeid for å øke bransjens bevissthet – med mål om at det skal bli obligatorisk for produksjoner å ha en grønn konsulent og måle produksjonens utslipp.
Mange av de samme tankene og virkemidlene ble delt av italienske Alberto Battocchi fra Trentino Film Commission, en av organisasjonene bak prosjektet Green Film – der man blant annet har utviklet en poengbasert evalueringsmetode som gjør at produksjoner kan søke om «grønn sertifisering». De vesentligste områdene som vurderes per i dag er energibruk, transport, catering og avfallshåndtering. Battocchi fortalte at tilsvarende fond og organisasjoner i Italia og andre europeiske land har tatt i bruk Green Films «grønne protokoll», eventuelt med mindre justeringer, i sin vurdering av prosjekter. Blant disse er det norske mediefondet Zefyr – som er en av Green Films partnerorganisasjoner, og har innført miljødokumentkrav for prosjekter som søker midler i deres statlige tilskuddsrunder.
Den andre delen av diskusjonen dreide seg om hvordan dette utarter seg i praksis fra produsentenes side. Her fortalte først den libanesiske produsenten Myriam Sassine om sin spillefilm Costa Brava, Lebanon (vist på Film fra Sør og Arabiske Filmdager her hjemme), som ble produsert etter grønn protokoll. Passende nok for en film som også omhandler miljøtematikk, men ikke nødvendigvis enkelt å gjennomføre i Libanon, der man i motsetning til mange europeiske land mangler infrastruktur for dette. Hun fortalte imidlertid at det lot seg gjøre uten at det i realiteten var så utfordrende – men en del innledende overtalelser måtte til før alle fagfunksjoner var villige til å gå med på det som høres ut som ytterligere forvanskninger av en allerede presset produksjonsplan. Costa Brava, Lebanon var den første spillefilmen valgt ut til å presenteres på Doc Societys Good Pitch, og det førte til at produsenten fikk midler til å utarbeide en grønn protokoll. Støtte fra ulike tyske fond gjorde videre at hun skaffet de ikke spesielt store summene de trengte for å ha en grønn koordinator under produksjonen – som i følge henne var en absolutt nødvendighet.
Den tyske produsenten Titus Kreyenberg delte deretter erfaringer fra sitt hjemland, der man har en langt mer etablert praksis for grønn filmproduksjon – blant annet ved å unngå aggregater og fossilbiler, og velge tog framfor fly for transport. Han pekte imidlertid på det svært lite bærekraftige ved dagens finansieringsmodell for film, hvor man er nødt til å reise rundt for å skaffe finansiering og deretter legge produksjonen til en rekke land, som en slags filmturister. I tillegg understreket han at selv om han er meget miljøbevisst, vil han ikke la grønn sertifisering gå på bekostning av regissørens visjon. Disse grepene skal kun gjelde den praktiske gjennomføringen av produksjonen, og ikke på noen måte påvirke innholdet eller resultatet. (Samtidig finnes det også workshoper og andre fora for hvordan man kan ta miljøhensyn i selve innholdet – og det slår meg at tiden kanskje er moden for at noen lanserer filmer som tenker miljø og bærekraft i absolutt alle ledd, for eksempel et slags miljømotivert Dogme ‘22?) Kreyenberg etterlyste dessuten bedre økonomisk tilrettelegging for grønn produksjon fra støttegiveres side, da han stadig ønsker at hver krone (vel, hver cent) i produksjonsbudsjettet skal ende opp på lerretet. Ikke desto mindre avsluttet han med å påpeke at det å «go green» er langt enklere å gjennomføre enn det høres ut.
Samtlige av filmene på programmet, som bestod av en blanding av eldre og nyere filmer, ble vist på utekinoer. Imponerende nok var disse kinoene restaurert for Evia-prosjektet. Hovedvisningene fant sted på kinoen Apollon i Edipsos, en praktfull utendørs kino som ikke hadde vært i bruk på nærmere tre tiår.
Her åpnet festivalen med den franske filmen The Green Planet (La belle verte) fra 1996 av Coline Serreau. En for meg ukjent film, men som i følge imdb.com har norsk tittel Den vakre, grønne planeten, så den hadde kanskje norsk distribusjon i sin tid? The Green Planet er en til dels absurd komedie om en kvinne fra en annen planet, der man har kommet mye lenger i utviklingen enn oss og følgelig lever langt mer i harmoni med naturen, som reiser til jorda – med dertil hørende «fisk på land»-komikk og satirisk blikk på det ikke spesielt miljøvennlige eller helsebringende livet på kloden vår. Regissør og manusforfatter Serreau spiller selv hovedrollen som den utenomjordiske kvinnen, mens Marion Cotillard og årets jurypresident i Cannes, Vincent Lindon, er å se i sentrale biroller.
Filmprogrammet inkluderte også Beasts of the Southern Wild (2012) av Benh Zeitlin og sci fi-kultklassikere som Richard Fleischers dystopiske Soylent Green fra 1973, med handling lagt til 2022 (!), og Douglas Trumbulls Silent Running fra 1972. Men også flere dokumentarfilmer, samt et kortfilmprogram.
I tillegg til nyere dokumentarer med miljø- og klimatematikk som Going Circular (Richard Dale og Nigel Walk, 2021) og Anthropocene: The Human Epoch (Jennifer Baichwal, Edward Burtynsky og Nicholas de Pencier, 2018), viste festivalen den greske filmen Megara fra 1974. Denne dokumentaren skildrer folkeopprøret som oppstod i landsbyen med samme navn, da militærjuntaen under diktaturet i Hellas på 70-tallet besluttet å annektere landbruksområdene lokalbefolkningen levde av for å bygge et oljeraffineri. Megara var den første greske filmen som tok opp miljøspørsmål, og det å lage filmen var i seg selv en modig opprørshandling på denne tiden. Begge de to nå godt voksne regissørene Sakis Maniatis og Yorgos Tsemberopoulos var tilstede på visningen, som resulterte i et sterkt og engasjert møte med publikum – ikke minst på grunn av parallellene mellom det filmen omhandler og situasjonen mange av innbyggerne på Evia opplever i dag, i kjølvannet av brannene.
På avslutningskvelden kunne The Evia Project skilte med en levende legende, da den 83 år gamle tyske filmskaperen Volker Schlöndorff – kjent for spillefilmer som Oscar- og Cannes-vinneren Blikktrommen (1979), Katharina Blums tapte ære (co-regissert med Margarethe von Trotta) og Mannen som reddet Paris (2014) – gjestet øya med sin ferske dokumentar The Forest Maker, som hadde sin festivalpremiere på Evia.
Filmen handler om den australske agronomen Tony Rinaudo, som ble belønnet med den «alternative Nobel-prisen» Right Livelihood Award i 2018. Rinaudo har arbeidet i Afrika i 40 år, og har utviklet en radikal metode for å gjenskape skog i tørkerammede områder ved å dyrke fram røtter som allerede finnes i bakken, istedenfor å plante nye trær. Denne «gjenskogingen» er ikke minst viktig fordi skogområdene og skyggen de skaper gir langt bedre forutsetninger for å drive landbruk. Med et visst glimt i øyet omtalte Schlöndorff dokumentaren som «propaganda», vel å merke i betydningen aktivisme. Filmen er spilt inn gjennom en periode på tre år, og gir innblikk i Rinaudos prosjekter i flere afrikanske land, i tillegg til å portrettere noen av bøndene de samme stedene.
Selv om Schlöndorff har arbeidet i Afrika i en årrekke før han gikk i gang med dette dokumentarprosjektet (han har vært involvert i en filmskole i Rwanda i 14 år), fortalte han at prosessen med å lage filmen gjorde at han gikk fra å være pessimist til optimist på kontinentets vegne. Den har da også blitt en film med et håpefullt budskap, og om man muligens kan innvende at den gaper over i overkant mye, må The Forest Maker like fullt sies å være en perfekt avslutningsfilm for den første utgaven av The Evia Project.
Det gjenstår å se om Evia-prosjektet arrangeres igjen neste år, men festivaladministrasjonen håper i hvert fall at det vil skje. Og det er liten tvil om at det i tiden framover vil være behov for møteplasser hvor bransjen kan diskutere miljø, klima og bærekraftig produksjon – til tross for at noen av oss vil se oss nødt til å fly dit. Kanskje kan noe av dette også være til inspirasjon for norske festivalarrangører?
Rushprint har i sommer vært på en ny festival og bransjesamling på Evia, arrangert som del av gjenopprettingen etter at den greske øya ble rammet av katastrofale skogbranner i fjor sommer. Passende nok var også klima, miljø og bærekraft overordnende temaer for The Evia Project, rapporterer Aleksander Huser.
Filmfestivalen i Thessaloniki arrangerer allerede to ulike årlige festivaler, nærmere bestemt en dokumentarfilmfestival i mars og en spillefilmfestival i november. Denne måneden var det ikke desto mindre duket for et tredje prosjekt i regi av samme festivaladministrasjon, som denne gangen ikke fant sted i Thessaloniki: The Evia Project er en mindre festival på den nordlige delen av Hellas’ nest største øy Evia, som ligger litt utenfor Athen. På programmet stod filmvisninger, masterclasser, bransjediskusjoner, pitchinger og works in progress-presentasjoner (med en internasjonal jury som tildelte pengepremier til de beste prosjektene), samt ulike aktiviteter for barn og familier og en utendørs konsert.
Undertegnede var tilstede på denne første utgaven av The Evia Project, som gikk av den berømmelige stabelen i perioden 15. til 19. juni i år. Å tilbringe fem dager på en ikke overdrevent hektisk filmfestival på en gresk øy tidlig på sommeren har unektelig sine behagelige sider, men bakteppet var alvorlig nok. Da omfattende skogbranner herjet landet på omtrent samme tid i fjor, ble Evia og dens nordlige del aller hardest rammet. Rundt en tredjedel av øyas totale skogområder ble mer eller mindre brent til aske. Konsekvensene for miljøet og befolkningens livsgrunnlag var naturligvis katastrofale.
The Evia Project er blant annet støttet av det greske kulturdepartementet og det nasjonale filminstituttet Greek Film Center, med mål om å bidra til gjenreisingen av øya etter de enorme ødeleggelsene. Klimaendringer er da også ansett som en årsak til brannene, og det var derfor svært passende at miljø, klima og bærekraft var overordnede temaer for festivalen, i alt fra filmene som ble vist og prosjektene som ble presentert, til debattene og masterclassene.
The Evia Project foregikk på tre av øyas (lands-)byer – Edipsos, Limni og Agia Anna, hvilket innebar en del forflytning med festivalbusser. I tillegg til at de rundt 500 tilreiste greske og internasjonale gjestene dermed fikk sett mer av øya, inkludert områder med nedsvidd, sort skog, var dette formodentlig valgt for at festivalen skulle komme flest mulig av innbyggerne til gode. Både ved å selv kunne dra på visningene, som var åpne for alle, og ved at festivaldeltakerne benyttet seg av flere av de lokale serveringsstedene og så videre. I tråd med dette var dessuten gjestene fordelt på en rekke hoteller i Edipsos (som like fullt var et slags samlingspunkt for festivalen), framfor på ett offisielt festivalhotell.
Blant arrangementene under bransje- og markedsdelen Agora var en diskusjon om grønn filmproduksjon og de ulike kravene stadig flere støttegivere stiller til dette. I den første delen av samtalen presenterte de to østerrikerne Dietlind Centa Rott og Nina Hauser, begge filmkommisjonærer og «Green Film»-konsulenter for henholdsvis programmet LAFC Evergreen Prisma og det østerrikske filminstituttet, noen modeller for hvordan finansieringsinstitusjoner kan måle og tilrettelegge for grønn filmproduksjon. De understreket viktigheten av å ha spesialiserte fagfunksjoner på produksjonene, såkalte grønne konsulenter eller koordinatorer, for å ivareta dette. Selv om man mangler eksakte data, er det anslått at filmproduksjon står for to prosent av utslippene av karbondioksid, som jo ikke er en ubetydelig mengde. I Østerrike, som har kommet nokså langt på området, har man utviklet en utslippskalkulator for film- og tv-produksjoner og opprettet en «Eco Label» som tildeles produksjoner som imøtekommer visse miljøkrav, i tillegg til manualer, retningslinjer og annet arbeid for å øke bransjens bevissthet – med mål om at det skal bli obligatorisk for produksjoner å ha en grønn konsulent og måle produksjonens utslipp.
Mange av de samme tankene og virkemidlene ble delt av italienske Alberto Battocchi fra Trentino Film Commission, en av organisasjonene bak prosjektet Green Film – der man blant annet har utviklet en poengbasert evalueringsmetode som gjør at produksjoner kan søke om «grønn sertifisering». De vesentligste områdene som vurderes per i dag er energibruk, transport, catering og avfallshåndtering. Battocchi fortalte at tilsvarende fond og organisasjoner i Italia og andre europeiske land har tatt i bruk Green Films «grønne protokoll», eventuelt med mindre justeringer, i sin vurdering av prosjekter. Blant disse er det norske mediefondet Zefyr – som er en av Green Films partnerorganisasjoner, og har innført miljødokumentkrav for prosjekter som søker midler i deres statlige tilskuddsrunder.
Den andre delen av diskusjonen dreide seg om hvordan dette utarter seg i praksis fra produsentenes side. Her fortalte først den libanesiske produsenten Myriam Sassine om sin spillefilm Costa Brava, Lebanon (vist på Film fra Sør og Arabiske Filmdager her hjemme), som ble produsert etter grønn protokoll. Passende nok for en film som også omhandler miljøtematikk, men ikke nødvendigvis enkelt å gjennomføre i Libanon, der man i motsetning til mange europeiske land mangler infrastruktur for dette. Hun fortalte imidlertid at det lot seg gjøre uten at det i realiteten var så utfordrende – men en del innledende overtalelser måtte til før alle fagfunksjoner var villige til å gå med på det som høres ut som ytterligere forvanskninger av en allerede presset produksjonsplan. Costa Brava, Lebanon var den første spillefilmen valgt ut til å presenteres på Doc Societys Good Pitch, og det førte til at produsenten fikk midler til å utarbeide en grønn protokoll. Støtte fra ulike tyske fond gjorde videre at hun skaffet de ikke spesielt store summene de trengte for å ha en grønn koordinator under produksjonen – som i følge henne var en absolutt nødvendighet.
Den tyske produsenten Titus Kreyenberg delte deretter erfaringer fra sitt hjemland, der man har en langt mer etablert praksis for grønn filmproduksjon – blant annet ved å unngå aggregater og fossilbiler, og velge tog framfor fly for transport. Han pekte imidlertid på det svært lite bærekraftige ved dagens finansieringsmodell for film, hvor man er nødt til å reise rundt for å skaffe finansiering og deretter legge produksjonen til en rekke land, som en slags filmturister. I tillegg understreket han at selv om han er meget miljøbevisst, vil han ikke la grønn sertifisering gå på bekostning av regissørens visjon. Disse grepene skal kun gjelde den praktiske gjennomføringen av produksjonen, og ikke på noen måte påvirke innholdet eller resultatet. (Samtidig finnes det også workshoper og andre fora for hvordan man kan ta miljøhensyn i selve innholdet – og det slår meg at tiden kanskje er moden for at noen lanserer filmer som tenker miljø og bærekraft i absolutt alle ledd, for eksempel et slags miljømotivert Dogme ‘22?) Kreyenberg etterlyste dessuten bedre økonomisk tilrettelegging for grønn produksjon fra støttegiveres side, da han stadig ønsker at hver krone (vel, hver cent) i produksjonsbudsjettet skal ende opp på lerretet. Ikke desto mindre avsluttet han med å påpeke at det å «go green» er langt enklere å gjennomføre enn det høres ut.
Samtlige av filmene på programmet, som bestod av en blanding av eldre og nyere filmer, ble vist på utekinoer. Imponerende nok var disse kinoene restaurert for Evia-prosjektet. Hovedvisningene fant sted på kinoen Apollon i Edipsos, en praktfull utendørs kino som ikke hadde vært i bruk på nærmere tre tiår.
Her åpnet festivalen med den franske filmen The Green Planet (La belle verte) fra 1996 av Coline Serreau. En for meg ukjent film, men som i følge imdb.com har norsk tittel Den vakre, grønne planeten, så den hadde kanskje norsk distribusjon i sin tid? The Green Planet er en til dels absurd komedie om en kvinne fra en annen planet, der man har kommet mye lenger i utviklingen enn oss og følgelig lever langt mer i harmoni med naturen, som reiser til jorda – med dertil hørende «fisk på land»-komikk og satirisk blikk på det ikke spesielt miljøvennlige eller helsebringende livet på kloden vår. Regissør og manusforfatter Serreau spiller selv hovedrollen som den utenomjordiske kvinnen, mens Marion Cotillard og årets jurypresident i Cannes, Vincent Lindon, er å se i sentrale biroller.
Filmprogrammet inkluderte også Beasts of the Southern Wild (2012) av Benh Zeitlin og sci fi-kultklassikere som Richard Fleischers dystopiske Soylent Green fra 1973, med handling lagt til 2022 (!), og Douglas Trumbulls Silent Running fra 1972. Men også flere dokumentarfilmer, samt et kortfilmprogram.
I tillegg til nyere dokumentarer med miljø- og klimatematikk som Going Circular (Richard Dale og Nigel Walk, 2021) og Anthropocene: The Human Epoch (Jennifer Baichwal, Edward Burtynsky og Nicholas de Pencier, 2018), viste festivalen den greske filmen Megara fra 1974. Denne dokumentaren skildrer folkeopprøret som oppstod i landsbyen med samme navn, da militærjuntaen under diktaturet i Hellas på 70-tallet besluttet å annektere landbruksområdene lokalbefolkningen levde av for å bygge et oljeraffineri. Megara var den første greske filmen som tok opp miljøspørsmål, og det å lage filmen var i seg selv en modig opprørshandling på denne tiden. Begge de to nå godt voksne regissørene Sakis Maniatis og Yorgos Tsemberopoulos var tilstede på visningen, som resulterte i et sterkt og engasjert møte med publikum – ikke minst på grunn av parallellene mellom det filmen omhandler og situasjonen mange av innbyggerne på Evia opplever i dag, i kjølvannet av brannene.
På avslutningskvelden kunne The Evia Project skilte med en levende legende, da den 83 år gamle tyske filmskaperen Volker Schlöndorff – kjent for spillefilmer som Oscar- og Cannes-vinneren Blikktrommen (1979), Katharina Blums tapte ære (co-regissert med Margarethe von Trotta) og Mannen som reddet Paris (2014) – gjestet øya med sin ferske dokumentar The Forest Maker, som hadde sin festivalpremiere på Evia.
Filmen handler om den australske agronomen Tony Rinaudo, som ble belønnet med den «alternative Nobel-prisen» Right Livelihood Award i 2018. Rinaudo har arbeidet i Afrika i 40 år, og har utviklet en radikal metode for å gjenskape skog i tørkerammede områder ved å dyrke fram røtter som allerede finnes i bakken, istedenfor å plante nye trær. Denne «gjenskogingen» er ikke minst viktig fordi skogområdene og skyggen de skaper gir langt bedre forutsetninger for å drive landbruk. Med et visst glimt i øyet omtalte Schlöndorff dokumentaren som «propaganda», vel å merke i betydningen aktivisme. Filmen er spilt inn gjennom en periode på tre år, og gir innblikk i Rinaudos prosjekter i flere afrikanske land, i tillegg til å portrettere noen av bøndene de samme stedene.
Selv om Schlöndorff har arbeidet i Afrika i en årrekke før han gikk i gang med dette dokumentarprosjektet (han har vært involvert i en filmskole i Rwanda i 14 år), fortalte han at prosessen med å lage filmen gjorde at han gikk fra å være pessimist til optimist på kontinentets vegne. Den har da også blitt en film med et håpefullt budskap, og om man muligens kan innvende at den gaper over i overkant mye, må The Forest Maker like fullt sies å være en perfekt avslutningsfilm for den første utgaven av The Evia Project.
Det gjenstår å se om Evia-prosjektet arrangeres igjen neste år, men festivaladministrasjonen håper i hvert fall at det vil skje. Og det er liten tvil om at det i tiden framover vil være behov for møteplasser hvor bransjen kan diskutere miljø, klima og bærekraftig produksjon – til tross for at noen av oss vil se oss nødt til å fly dit. Kanskje kan noe av dette også være til inspirasjon for norske festivalarrangører?
