En varm augustdag i 1960 ankom Sir Alec Guinness og William Holden bygdekinoen ved Søndre Høland. «Broen over Kwai» skulle utløse like mye dramatikk utenfor kinolokalet, forteller Jan Toreg. Her tar han oss tilbake til en tid da barn fram til fylte syv år bare hadde opplevd én time med levende bilder – og disse bildene fikk en plass i folks liv og bevissthet vi i dag bare kan ane eksotiske konturer av.
Norge 1960. Vi sto på terskelen til tv-alderen (kong Olav åpnet ballet 20. august samme år) – uten at den da ca. 9 år gamle artikkelforfatteren hverken hadde kunnskap om eller var spesielt opptatt av dette. Hans verden var et etnisk homogent samfunn, med én folkeopplysende radiokanal, hvor morgenstundene i tidlig barndom ble preget av Anne Cath Vestly, Alf Prøysen og Torbjørn Egners barnetimeunivers, avløst av lørdagsbarnetimen og moralsk oppbyggelige, spennende hørespill. Det var ski, skøyter og fotball. Det var drømmen om egen sykkel, og lengsel etter 10-årsdagens rituelle gave: armbåndsuret – tegnet på begynnelsen av veien ut fra barndommen. Det å den gang få egen klokke kan definitivt sammenlignes med dagens drøm om den første mobiltelefonen.
Men størst av alt var kanskje drømmen om levende bilder og kinosalens magi. I dagens flimrende flom av visuelle inntrykk er mitt utgangspunkt for nye generasjoner nesten umulig å forstå. Fram til fylte 7 år (aldersgrensen for barn på kino) hadde jeg og min tids barn opplevd noe sånt som ca. 1 time levende bilder, basert på forutseende foreldres visning av tegnefilm – 8mm, projisert på dertil egnet laken – i barnebursdager.
Fortsatt var det sterke puritanske strømninger i Norge. For mange var kino og film skambelagt og syndig. For de 7-åringene som var så heldige å bli tatt med på kino kan vel opplevelsen sies å ha hatt noe som minnet om religiøse dimensjoner, slik jeg også opplevde det da min mor tok meg med til min første kino-opplevelse – Walt DisneysAskepott. Kinosalens mørke, det store bildet, lyden, fellesopplevelsen med de andre barna …
Men det var ikke bare kinosalens kjølige, mørke rom som skapte magi. I en tid hvor inntrykkene var et par kvantesprang færre enn i dag og felleskulturen blomstret, hadde det levende bildet i seg selv en plass i folks liv og bevissthet vi i dag bare kan ane eksotiske konturer av.
Sir Alec Guinness og William Holden kommer til Søndre Høland
Plakaten var som vanlig slått opp på veggen utenfor landhandelen på Ydersbond, en liten jord- og skogbruksbygd i Søndre Høland kommune (i dag en del av Aurskog-Høland). På plakaten forkynte Norsk Bygdekino at Broen over Kwai skulle vises førstkommende fredag, kl. 19:00, på samfunnshuset, hvilket på Ydersbond var ensbetydende med Lokalet (med trykk på o’en). Filmens tittel var etterfulgt av V, det vil si 16-års aldersgrense, et sterkt piktografisk avtrykk med bud om hav av tid før voksen-verdenes herlige frukter kunne nytes.
Uansett. En duft av verden, av den forholdsvis nylig avsluttede verdenskrigen, og besøk av blant andre Sir Alec Guinness og William Holden i kamp mot de «gule horder», eller den «gule fare» som min mormor siterte fra bibelen; det var en verdensbegivenhet på Ydersbond. Om vi klarte å snikk-titte mellom noen planker i stedvis glisne vegger, eller ikke – vi måtte i alle fall være til stede.
Denne augustdagen i 1960 var varm og lummer. Jeg husker den svakt kremgule folkevognbussen til Norsk Bygdekino. Jeg har også klare minner om maskinisten, kledd i vakmesterfrakk og uniformsaktig skyggelue, mens han sjauet ut framviser og bokser med store filmruller. Lokalet var særdeles enkelt i sin konstruksjon. Egentlig bare et rektangulært, forholdsvis stort rom, men bak en enkel skillevegg fantes et oppholdsrom som tjente som grovkjøkken, pauserom for dansemusikere og, ikke minst, maskinrom for bygdekinoen. Om luken mellom maskinrom og sal hadde lyddempende glass er jeg usikker på, vi hørte selvfølgelig uansett framviseren, men lyden av denne og den spesielle lukten av filmemulsjon var en del av opplevelsen, sammen med de harde og flyttbare trebenkene. Tunge, mørke gardiner holdt nesten strølyset ute, men bare nesten. Jeg hadde ikke vært på mange forestillinger her, men filmopplevelsen – totalopplevelsen – i dette homogene 1950-talls-samfunnet var unik. I et kulturlandskap preget av veldrevne gårdsbruk, av dyr på beite og mennesker som syklet og gikk (bilen var fortsatt langt fra allemannseie). Av kraftige hester og små traktorer. Det luktet diesel, erteblomster, møkk og svette, rundt veikrysset med butikken og skolen. Fortsatt sto sosialdemokratiet og Einar Gerhardsen sterkere enn stål, riktignok hadde noen tatt innover seg atombombens farer, men Cubakrisen var ennå kontrafaktisk i sitt vesen, og mest sannsynlig like ukjent som begrepet.
En broget forsamling
Vi var 7-8 gutter som i god tid samlet oss oppe i skogbrynet, tett ved Lokalet.
Her hadde vi god oversikt over hvem som kom og gikk, samt livet som utspilte seg. For der er ikke slik at Gimle kino i Bygdøy Allé var først ute med alkoholservering i forbindelse med framsyning av levende bilder. Nei, bygdekinoforestillingene banet vei. Riktignok var det ingen organisert alkoholservering, det var definitivt ikke lov, men her regjerte det private initiativ. Trolig hadde ikke flertallet med «noe på innerlomma», men siden kristenlivet sto sterkt på bygda i denne epoken og familier knyttet til indre- og sjømannsmisjonen i liten grad rekrutterte kinogjengere, var nok publikum mer preget av de frilynte. I den offisielle delen av arrangementet ble det servert hjemmebakst og kaffe. Sist nevnte med uante muligheter for x antall varianter av tilsetningskombinasjoner, utover fløte.
Vi som satt oppe i skogen følte det som blodig urettferdig ikke å få komme inn når en så tøff film (kul var fortsatt noe man fikk i panna hvis man tryna på sykkel) som Broen over Kwaikom til Høland. I alder var vi mellom 9 og 15. Han som var 15 hadde brukbart med dun på haka, og hadde nok helt sikkert kunnet snike seg inn i et mer urbant samfunn, men her kjente alle alt og alle – han hadde ikke sjans’.
Folk begynte å komme. Her var bønder og småbrukere, skogsarbeidere, buss- og lastebilsjåfører, en lærer, et par butikkansatte (landhandelen), en veivokter, en mekaniker … og ymse feriegjester, blant annet min far. Noen gikk rett inn. Andre samlet seg i små grupper, kjøpte kaffe og tok seg en røyk, før de entret Lokalet.
Så ble døren inn lukket. Det ble stille en kort stund, før vi gjennom de glisne veggene hørte den transportable kinomaskinen, og fjern lyd fra en krig som for hele voksengenerasjonen fortsatt var ubehagelig nær. Fortsatt var varmen fuktig og trykkende. I det fjerne ante vi torden som rullet. Eller, kanskje var det kanontorden fra forestillingen?
Det var tid for smugrøyking, og siden jeg med fullmakt i hånd (les; lapp) jevnlig gikk på landhandelen og handlet sigaretter for min mor (Savoy og Carlton), kunne jeg lett ordne litt utenom det avtalte systemet, uten å bli oppdaget. Som eneleverandør til gjengen fikk jeg, ved siden av selvkost, betalt med pastiller, Toy (tyggegummi) og sukkertøy, som ellers i hovedsak ble benyttet til å kamuflere røykånde for foreldre og søsken.
De eldste gutta hadde forholdsvis bra grep om røykingen og opererte med skikkelige magadrag, mens vi litt yngre så vidt fylte munnen før vi blåste røyken ut igjen (i tiden kalt «puffing»). I den grad vi prøvde å dra røyk ned, endte det som regel med et par heftig hostekuler, men vi var mer enn tøffe!
Og snart begynte den forestillingen vi ventet på.
«Selv om ingen offisielt merket noe, steg stemningen for hvert rullskift. Det hele ble litt mer intenst/løssluppent og tungebånd løsnet.»
Rullskift
På denne tiden var man avhengig av to kinomaskiner (framvisere) for å vise en film sømløst, i ett strekk. Bygdekinoen hadde av naturlige årsaker bare kapasitet til å reise rundt med en – derfor skapte hvert rullskift en liten pause. Høydepunktene for oss som ikke kom inn var pausene disse skapte. Jeg husker ikke eksakt, en film av Broen over Kwai’slengde må ha hatt mellom 9 og 11 rullskift. I seg selv tok de sikkert ikke mer enn et par tre minutter, men folk strakk på beina og de fleste tok seg et par drag av en røyk, og noen en diskret «liten støyt».
De to, tre første rullskiftene var som regel ganske korte, tilskuerne disiplinerte og det var ikke så mye vi oppe i skogkanten opplevde utover eget selskap. Dette forandret seg ettersom filmen og rullskiftene skred fram. Kaffetørsten ble sterkere, de små røykepausene og køen av kvinner ved etablissementets ene utedo ble lengre – herrene tisset i skogen, må vite. Og selv om ingen offisielt merket noe, steg stemningen for hvert rullskift. Det hele ble litt mer intenst/løssluppent og tungebånd løsnet. Slett ikke alle tok seg en slurk fra medbrakt lerke eller drøyde ut kaffen, men sett med sosiologiske briller fikserte nok bildet et typisk handlingsmønster i tidens bygdekinovisninger, hvor pausene mellom hver rull skapte en kultur i seg selv.
Let the show begin
For oss oppe i skogkanten hadde den største skuffelsen over ikke å få se filmen lagt seg. En litt resignert akseptasjon gled over i spenning over hva rullskiftpausene kunne gi av underholdning. Vi ante konturer av temaer som konflikt, berusende kjærlighet, ditto motsats samt beruselse minus kjærlighet. Kort sagt (eller som sosionomen bak de nevnte sosiologiske briller ville sagt det): Et tverrsnitt av befolkningen som frekventerte bygdekinoen.
At de fleste kinogjengerne visste om oss, er helt sikkert. Barn og unge som ikke kom inn hang alltid rundt visningsstedene, det var også en del av kulturen. Og selv om alle visst at vi var der, hadde vi trukket litt opp i skogen, lett skjult, men med full oversikt.
Og tverrsnittet skuffet ikke. Gradvis gjennom rullskiftene slo statistikken til. De, i våre øyne, minst interessante ble sittende inne i salen gjennom pausene. De hentet seg gjerne en kaffe og en bolle et stykke ut i forestillingen, når pausene ble lengre, tittet kanskje kjapt ut på folkelivet for så å finne sin plass igjen. Pausenes lengde ble som regel bestemt av den mest uregjerlige delen av publikum, de som inntok mer fra innerlomme og kaffekopp enn de hadde godt av. Flokken ble stadig vanskeligere å samle. Arrangøren hadde alltid noen medhjelpere og vakter tilstede. Vanskelighetsgraden i deres jobb eskalerte synkront med arrangementet og filmens tidslinje.
Hva så vi fra skogkanten? Jo, den utvendige forestillingen var forutsigbar inntil den særdeles uventede finalen (som jeg kommer tilbake til). Her var han som alltid ble så full at han sovnet i buskene ca. midtveis i filmen. Her var de som aldri kom så langt, men som med «litt innabords» alltid ble kranglete, knuffet og kanskje så etter litt slåssing. I den amerikanske varianten av Aristoteles’ dramaturgimodell finnes en karakter som kalles «Femminutters-entreen». Et ofte kort, humoristisk brekk, løsrevet fra handlingen, egnet for rom til ettertanke/undertekst. Og her, utenfor Lokalet, fantes også en artsfrende av «Femminutters-entreen»; han som elsket å fortelle små morsomme historier, gjerne groviser, og som i kraft av sitt fortellertalent og en passende dose alkohol samlet en liten flokk tilskuere som humret, lo og koste seg.
Men her var også karakterer, uten stimuli (utover svart kaffe), som strakk på bena, i ensomhet eller i mindre eller større grupper. Og jeg sier karakterer – for i et tett lite bygdesamfunn kjenner de fleste hverandre på godt og ondt, hvilket ofte også betyr ikke fullt så hemmelig hemmeligheter. Eller for å bruke filmspråket; underteksten lå som middels store tåkeflak i landskapet, men det hadde jeg ingen kunnskap om den gang. Ett er i alle fall sikkert: undertekst er ikke bare føde for fantasien – men også brensel for bygdedyret.
Oppe fra skogkanten kunne vi, selv med vårt korte livsløps kunnskap, se og ane likegyldige, gode og dårlige relasjoner. Her var åpen, mindre åpen – og til dels hemmelig kjærlighet. Sist nevnte var det ikke alltid så lett å få øye på, men den kunne av og til høres litt lenger inn i skogen. Og selv om vi var unge, uten den helt store oversikten dagens digitale barn blir pådyttet alt for tidlig, var vi ikke kunnskapsløse når vi fant en brukt dong.
At Broen over Kwaibenyttet seg av den amerikanske dramaturgimodellen er hevet over enhver tvil, men det skuespillet vi som ikke kom inn fikk oppleve i «sideforestillingen», sto neppe særlig tilbake og hadde klare trekk fra samme modell. Hvilket vel egentlig betyr at når vi kommer til «Havet, døden og kjærligheten» spiller filmen og livet selv på lag. Det var jo nettopp dette Aristoteles oppdaget.
«Ikke kjenner jeg arbeidstidsbestemmelsene for kinomaskinister ved bygdekinoen i overgangen mellom 1950- og 60-tallet, men langsomt begynte maskinisten å klargjøre for retrett. Stemningen begynte å bli en smule amper.» (Alle arkivfotos er fra Nasjonalbiblioteket og Bygdekinoen).
Mørke skyer i horisonten
Skyene bunket seg i den lumre augustkvelden. I det fjerne hadde det rumlet en stund. Det vi først kanskje tolket som drønn fra filmens kanoner, viste seg i hovedsak å være fjern torden, som nå kom nærmere. Det ble mørkere, mer trykkende. Ved nest siste rullskift gikk strømmen. Det ble en lengre pause. Noen ganske få gikk, men det store flertallet ble igjen, man forlater ikke en historie midt i spenningen. Stemningen utenfor Lokalet ble litt mer rastløs, og vi ante en litt mer aggressiv tone. Maskinisten kikket nervøst på klokken, han kjente trolig på erfaringsbaserte komplikasjoner som kan oppstå når en forestilling må avbrytes. Lettelsen var derfor stor når strømmen, like plutselig som den forsvant, kom tilbake igjen. De aller fleste kjente sin besøkelsestid og kom raskere på plass enn det sene rullskiftet tilsa. Broen over Kwai rullet i gang igjen. The point of no return var forlengst passert. Spenningskurvene nærmet seg klimaks.
Oppe i skogkanten var skuffelsen over ikke å få se filmen nå helt overskygget av et nytt håp. Uten at vi den gang kunne definerer begrepet, begynte vi å ane konturene av skadefryd. Andres ulykke er ikke å forakte. Om folka der nede ikke fikk utløst sin spenning, ikke fikk se filmen ferdig, var det et solid plaster på såret alderseksklusjonen hadde skapt. Vi myste i spenning mot en stadig tyngre himmel. Tordenværet var ikke over oss, men nær ved. Himmelens sluser åpnet seg, og lukket seg. Skuren var kort men intens. Det ble trykkende stille … dessverre – det gled nok over. Men så; i den grad vi hadde bedt om noe – vi ble bønnhørt.
Et lysglimt flerret mørket, synkront med et metallisk skrall av skremmende dimensjoner. Så ble det helt stille. Det blunket litt i lyspæren utenfor Lokalet, før det ble helt mørkt. Og det var ikke bare her. Bygda var mørklagt. Revner i skydekket sendte de siste rester av dagslys og lot oss ane kinogjengere som tumlet ut av Lokalet. Lommelykter ble tent. Noen skjønte tegningen med en gang og forlot plassen. Men mange sto igjen, de ville ha med seg slutten av filmen. De ville se slutten.
Vi godtet oss og håpet på et lengre strømbrudd. Tiden var på vår side. Ikke kjenner jeg arbeidstidsbestemmelsene for kinomaskinister ved bygdekinoen i overgangen mellom 1950- og 60-tallet, men langsomt begynte maskinisten å klargjøre for retrett. For det var retrett det handlet om. Stemningen begynte å bli en smule amper. De mest animerte resignerte, de med delvis fortsatt klarsyn samt de med kjærlighet til litt småslåssing og knuffing, godt kjent fra dansetilstelninger, bryllup og lignende på Lokalet, været et småvarmt «kveldsmåltid». De alt annet enn skremmende vaktmannskapene hadde for lengst tolket risikoen for konfrontasjon og gikk på tå hev.
Minuttene gikk. Offisielt var fortsatt visning av siste rull aktuell, men langsomt ség vissheten inn. Ingen ting tydet på at strømmen ville komme igjen med det første. Siste rull var avlyst.
«Trolig været maskinisten hva som kunne skje, og alle viste ruller samt utstyr som kunne unnværes var bragt ut i bilen underveis.»
Kampen som stilnet
Her skulle det selvfølgelig endt med et skikkelig og småblodig kampreferat, men sånn ble det ikke. Det endte med et par blåmerker og litt neseblod, hovedsakelig i interne konfrontasjoner mellom tilskuere i den mikroskopiske antydningen til tumulter som oppsto. Replikken med det provokatoriske utsagnet om å «ta» kinomaskinisten, ble fort skutt ned. Dessuten; han hadde vært ute en vinterdag før. I ren rutine ble hver rull spolt og lagt tilbake i boksen under visning av neste rull. Trolig været han hva som kunne skje, og alle viste ruller samt utstyr som kunne unnværes var bragt ut i bilen underveis. Nå gjensto selve maskinen og siste rull. Ved bruk av smånervøse vakter samt formaninger og fysisk sperre fra et par av bygdas respekterte menn, samt en bestemortype av helstøpte kaliber, en myndig kvinne ingen hadde det miste lyst til å legge seg ut med, tok det ikke lang tid før vi så de røde baklysene på bygdekinoens bil forsvinne i det fjerne. Og snipp, snapp, snute …
Uansett, allerede neste dag og i ukene som kom kunne man høre temaet fra Broen over Kwaiplystres rundt i bygda, som i resten av Norge. Og som det står i Store Norsk Leksikon (SNL) – «Filmens bruk av Kenneth J. Alfords marsj Colonel Bogey (1914) gjorde denne til en slager».
Det er kanskje ikke lett for dagens generasjon å se det samfunnet hvor bygdekinoen virkelig representerte drømmenes teater, i et samfunn der folk flest ikke hadde bil, hvor telefon var noe man søkte om å få (og svært mange ikke hadde), hvor de aller fleste på bygda (og mange i byene) hadde utedass, og hvor Danglebær (du kan Google) fortsatt var et levende begrep.
Og vil du forsterke dette nostalgiske tilbakeblikket, finn fram Lasse HallstrømsMitt liv som hund. Riktignok lå Sverige i denne tiden ca. 10 år foran oss, men filmen gir likevel en høyst akseptabel tidskoloritt.
Alle arkivfotos er fra Nasjonalbiblioteket og Bygdekinoen
En varm augustdag i 1960 ankom Sir Alec Guinness og William Holden bygdekinoen ved Søndre Høland. «Broen over Kwai» skulle utløse like mye dramatikk utenfor kinolokalet, forteller Jan Toreg. Her tar han oss tilbake til en tid da barn fram til fylte syv år bare hadde opplevd én time med levende bilder – og disse bildene fikk en plass i folks liv og bevissthet vi i dag bare kan ane eksotiske konturer av.
Norge 1960. Vi sto på terskelen til tv-alderen (kong Olav åpnet ballet 20. august samme år) – uten at den da ca. 9 år gamle artikkelforfatteren hverken hadde kunnskap om eller var spesielt opptatt av dette. Hans verden var et etnisk homogent samfunn, med én folkeopplysende radiokanal, hvor morgenstundene i tidlig barndom ble preget av Anne Cath Vestly, Alf Prøysen og Torbjørn Egners barnetimeunivers, avløst av lørdagsbarnetimen og moralsk oppbyggelige, spennende hørespill. Det var ski, skøyter og fotball. Det var drømmen om egen sykkel, og lengsel etter 10-årsdagens rituelle gave: armbåndsuret – tegnet på begynnelsen av veien ut fra barndommen. Det å den gang få egen klokke kan definitivt sammenlignes med dagens drøm om den første mobiltelefonen.
Men størst av alt var kanskje drømmen om levende bilder og kinosalens magi. I dagens flimrende flom av visuelle inntrykk er mitt utgangspunkt for nye generasjoner nesten umulig å forstå. Fram til fylte 7 år (aldersgrensen for barn på kino) hadde jeg og min tids barn opplevd noe sånt som ca. 1 time levende bilder, basert på forutseende foreldres visning av tegnefilm – 8mm, projisert på dertil egnet laken – i barnebursdager.
Fortsatt var det sterke puritanske strømninger i Norge. For mange var kino og film skambelagt og syndig. For de 7-åringene som var så heldige å bli tatt med på kino kan vel opplevelsen sies å ha hatt noe som minnet om religiøse dimensjoner, slik jeg også opplevde det da min mor tok meg med til min første kino-opplevelse – Walt DisneysAskepott. Kinosalens mørke, det store bildet, lyden, fellesopplevelsen med de andre barna …
Men det var ikke bare kinosalens kjølige, mørke rom som skapte magi. I en tid hvor inntrykkene var et par kvantesprang færre enn i dag og felleskulturen blomstret, hadde det levende bildet i seg selv en plass i folks liv og bevissthet vi i dag bare kan ane eksotiske konturer av.
Sir Alec Guinness og William Holden kommer til Søndre Høland
Plakaten var som vanlig slått opp på veggen utenfor landhandelen på Ydersbond, en liten jord- og skogbruksbygd i Søndre Høland kommune (i dag en del av Aurskog-Høland). På plakaten forkynte Norsk Bygdekino at Broen over Kwai skulle vises førstkommende fredag, kl. 19:00, på samfunnshuset, hvilket på Ydersbond var ensbetydende med Lokalet (med trykk på o’en). Filmens tittel var etterfulgt av V, det vil si 16-års aldersgrense, et sterkt piktografisk avtrykk med bud om hav av tid før voksen-verdenes herlige frukter kunne nytes.
Uansett. En duft av verden, av den forholdsvis nylig avsluttede verdenskrigen, og besøk av blant andre Sir Alec Guinness og William Holden i kamp mot de «gule horder», eller den «gule fare» som min mormor siterte fra bibelen; det var en verdensbegivenhet på Ydersbond. Om vi klarte å snikk-titte mellom noen planker i stedvis glisne vegger, eller ikke – vi måtte i alle fall være til stede.
Denne augustdagen i 1960 var varm og lummer. Jeg husker den svakt kremgule folkevognbussen til Norsk Bygdekino. Jeg har også klare minner om maskinisten, kledd i vakmesterfrakk og uniformsaktig skyggelue, mens han sjauet ut framviser og bokser med store filmruller. Lokalet var særdeles enkelt i sin konstruksjon. Egentlig bare et rektangulært, forholdsvis stort rom, men bak en enkel skillevegg fantes et oppholdsrom som tjente som grovkjøkken, pauserom for dansemusikere og, ikke minst, maskinrom for bygdekinoen. Om luken mellom maskinrom og sal hadde lyddempende glass er jeg usikker på, vi hørte selvfølgelig uansett framviseren, men lyden av denne og den spesielle lukten av filmemulsjon var en del av opplevelsen, sammen med de harde og flyttbare trebenkene. Tunge, mørke gardiner holdt nesten strølyset ute, men bare nesten. Jeg hadde ikke vært på mange forestillinger her, men filmopplevelsen – totalopplevelsen – i dette homogene 1950-talls-samfunnet var unik. I et kulturlandskap preget av veldrevne gårdsbruk, av dyr på beite og mennesker som syklet og gikk (bilen var fortsatt langt fra allemannseie). Av kraftige hester og små traktorer. Det luktet diesel, erteblomster, møkk og svette, rundt veikrysset med butikken og skolen. Fortsatt sto sosialdemokratiet og Einar Gerhardsen sterkere enn stål, riktignok hadde noen tatt innover seg atombombens farer, men Cubakrisen var ennå kontrafaktisk i sitt vesen, og mest sannsynlig like ukjent som begrepet.
En broget forsamling
Vi var 7-8 gutter som i god tid samlet oss oppe i skogbrynet, tett ved Lokalet.
Her hadde vi god oversikt over hvem som kom og gikk, samt livet som utspilte seg. For der er ikke slik at Gimle kino i Bygdøy Allé var først ute med alkoholservering i forbindelse med framsyning av levende bilder. Nei, bygdekinoforestillingene banet vei. Riktignok var det ingen organisert alkoholservering, det var definitivt ikke lov, men her regjerte det private initiativ. Trolig hadde ikke flertallet med «noe på innerlomma», men siden kristenlivet sto sterkt på bygda i denne epoken og familier knyttet til indre- og sjømannsmisjonen i liten grad rekrutterte kinogjengere, var nok publikum mer preget av de frilynte. I den offisielle delen av arrangementet ble det servert hjemmebakst og kaffe. Sist nevnte med uante muligheter for x antall varianter av tilsetningskombinasjoner, utover fløte.
Vi som satt oppe i skogen følte det som blodig urettferdig ikke å få komme inn når en så tøff film (kul var fortsatt noe man fikk i panna hvis man tryna på sykkel) som Broen over Kwaikom til Høland. I alder var vi mellom 9 og 15. Han som var 15 hadde brukbart med dun på haka, og hadde nok helt sikkert kunnet snike seg inn i et mer urbant samfunn, men her kjente alle alt og alle – han hadde ikke sjans’.
Folk begynte å komme. Her var bønder og småbrukere, skogsarbeidere, buss- og lastebilsjåfører, en lærer, et par butikkansatte (landhandelen), en veivokter, en mekaniker … og ymse feriegjester, blant annet min far. Noen gikk rett inn. Andre samlet seg i små grupper, kjøpte kaffe og tok seg en røyk, før de entret Lokalet.
Så ble døren inn lukket. Det ble stille en kort stund, før vi gjennom de glisne veggene hørte den transportable kinomaskinen, og fjern lyd fra en krig som for hele voksengenerasjonen fortsatt var ubehagelig nær. Fortsatt var varmen fuktig og trykkende. I det fjerne ante vi torden som rullet. Eller, kanskje var det kanontorden fra forestillingen?
Det var tid for smugrøyking, og siden jeg med fullmakt i hånd (les; lapp) jevnlig gikk på landhandelen og handlet sigaretter for min mor (Savoy og Carlton), kunne jeg lett ordne litt utenom det avtalte systemet, uten å bli oppdaget. Som eneleverandør til gjengen fikk jeg, ved siden av selvkost, betalt med pastiller, Toy (tyggegummi) og sukkertøy, som ellers i hovedsak ble benyttet til å kamuflere røykånde for foreldre og søsken.
De eldste gutta hadde forholdsvis bra grep om røykingen og opererte med skikkelige magadrag, mens vi litt yngre så vidt fylte munnen før vi blåste røyken ut igjen (i tiden kalt «puffing»). I den grad vi prøvde å dra røyk ned, endte det som regel med et par heftig hostekuler, men vi var mer enn tøffe!
Og snart begynte den forestillingen vi ventet på.
«Selv om ingen offisielt merket noe, steg stemningen for hvert rullskift. Det hele ble litt mer intenst/løssluppent og tungebånd løsnet.»
Rullskift
På denne tiden var man avhengig av to kinomaskiner (framvisere) for å vise en film sømløst, i ett strekk. Bygdekinoen hadde av naturlige årsaker bare kapasitet til å reise rundt med en – derfor skapte hvert rullskift en liten pause. Høydepunktene for oss som ikke kom inn var pausene disse skapte. Jeg husker ikke eksakt, en film av Broen over Kwai’slengde må ha hatt mellom 9 og 11 rullskift. I seg selv tok de sikkert ikke mer enn et par tre minutter, men folk strakk på beina og de fleste tok seg et par drag av en røyk, og noen en diskret «liten støyt».
De to, tre første rullskiftene var som regel ganske korte, tilskuerne disiplinerte og det var ikke så mye vi oppe i skogkanten opplevde utover eget selskap. Dette forandret seg ettersom filmen og rullskiftene skred fram. Kaffetørsten ble sterkere, de små røykepausene og køen av kvinner ved etablissementets ene utedo ble lengre – herrene tisset i skogen, må vite. Og selv om ingen offisielt merket noe, steg stemningen for hvert rullskift. Det hele ble litt mer intenst/løssluppent og tungebånd løsnet. Slett ikke alle tok seg en slurk fra medbrakt lerke eller drøyde ut kaffen, men sett med sosiologiske briller fikserte nok bildet et typisk handlingsmønster i tidens bygdekinovisninger, hvor pausene mellom hver rull skapte en kultur i seg selv.
Let the show begin
For oss oppe i skogkanten hadde den største skuffelsen over ikke å få se filmen lagt seg. En litt resignert akseptasjon gled over i spenning over hva rullskiftpausene kunne gi av underholdning. Vi ante konturer av temaer som konflikt, berusende kjærlighet, ditto motsats samt beruselse minus kjærlighet. Kort sagt (eller som sosionomen bak de nevnte sosiologiske briller ville sagt det): Et tverrsnitt av befolkningen som frekventerte bygdekinoen.
At de fleste kinogjengerne visste om oss, er helt sikkert. Barn og unge som ikke kom inn hang alltid rundt visningsstedene, det var også en del av kulturen. Og selv om alle visst at vi var der, hadde vi trukket litt opp i skogen, lett skjult, men med full oversikt.
Og tverrsnittet skuffet ikke. Gradvis gjennom rullskiftene slo statistikken til. De, i våre øyne, minst interessante ble sittende inne i salen gjennom pausene. De hentet seg gjerne en kaffe og en bolle et stykke ut i forestillingen, når pausene ble lengre, tittet kanskje kjapt ut på folkelivet for så å finne sin plass igjen. Pausenes lengde ble som regel bestemt av den mest uregjerlige delen av publikum, de som inntok mer fra innerlomme og kaffekopp enn de hadde godt av. Flokken ble stadig vanskeligere å samle. Arrangøren hadde alltid noen medhjelpere og vakter tilstede. Vanskelighetsgraden i deres jobb eskalerte synkront med arrangementet og filmens tidslinje.
Hva så vi fra skogkanten? Jo, den utvendige forestillingen var forutsigbar inntil den særdeles uventede finalen (som jeg kommer tilbake til). Her var han som alltid ble så full at han sovnet i buskene ca. midtveis i filmen. Her var de som aldri kom så langt, men som med «litt innabords» alltid ble kranglete, knuffet og kanskje så etter litt slåssing. I den amerikanske varianten av Aristoteles’ dramaturgimodell finnes en karakter som kalles «Femminutters-entreen». Et ofte kort, humoristisk brekk, løsrevet fra handlingen, egnet for rom til ettertanke/undertekst. Og her, utenfor Lokalet, fantes også en artsfrende av «Femminutters-entreen»; han som elsket å fortelle små morsomme historier, gjerne groviser, og som i kraft av sitt fortellertalent og en passende dose alkohol samlet en liten flokk tilskuere som humret, lo og koste seg.
Men her var også karakterer, uten stimuli (utover svart kaffe), som strakk på bena, i ensomhet eller i mindre eller større grupper. Og jeg sier karakterer – for i et tett lite bygdesamfunn kjenner de fleste hverandre på godt og ondt, hvilket ofte også betyr ikke fullt så hemmelig hemmeligheter. Eller for å bruke filmspråket; underteksten lå som middels store tåkeflak i landskapet, men det hadde jeg ingen kunnskap om den gang. Ett er i alle fall sikkert: undertekst er ikke bare føde for fantasien – men også brensel for bygdedyret.
Oppe fra skogkanten kunne vi, selv med vårt korte livsløps kunnskap, se og ane likegyldige, gode og dårlige relasjoner. Her var åpen, mindre åpen – og til dels hemmelig kjærlighet. Sist nevnte var det ikke alltid så lett å få øye på, men den kunne av og til høres litt lenger inn i skogen. Og selv om vi var unge, uten den helt store oversikten dagens digitale barn blir pådyttet alt for tidlig, var vi ikke kunnskapsløse når vi fant en brukt dong.
At Broen over Kwaibenyttet seg av den amerikanske dramaturgimodellen er hevet over enhver tvil, men det skuespillet vi som ikke kom inn fikk oppleve i «sideforestillingen», sto neppe særlig tilbake og hadde klare trekk fra samme modell. Hvilket vel egentlig betyr at når vi kommer til «Havet, døden og kjærligheten» spiller filmen og livet selv på lag. Det var jo nettopp dette Aristoteles oppdaget.
«Ikke kjenner jeg arbeidstidsbestemmelsene for kinomaskinister ved bygdekinoen i overgangen mellom 1950- og 60-tallet, men langsomt begynte maskinisten å klargjøre for retrett. Stemningen begynte å bli en smule amper.» (Alle arkivfotos er fra Nasjonalbiblioteket og Bygdekinoen).
Mørke skyer i horisonten
Skyene bunket seg i den lumre augustkvelden. I det fjerne hadde det rumlet en stund. Det vi først kanskje tolket som drønn fra filmens kanoner, viste seg i hovedsak å være fjern torden, som nå kom nærmere. Det ble mørkere, mer trykkende. Ved nest siste rullskift gikk strømmen. Det ble en lengre pause. Noen ganske få gikk, men det store flertallet ble igjen, man forlater ikke en historie midt i spenningen. Stemningen utenfor Lokalet ble litt mer rastløs, og vi ante en litt mer aggressiv tone. Maskinisten kikket nervøst på klokken, han kjente trolig på erfaringsbaserte komplikasjoner som kan oppstå når en forestilling må avbrytes. Lettelsen var derfor stor når strømmen, like plutselig som den forsvant, kom tilbake igjen. De aller fleste kjente sin besøkelsestid og kom raskere på plass enn det sene rullskiftet tilsa. Broen over Kwai rullet i gang igjen. The point of no return var forlengst passert. Spenningskurvene nærmet seg klimaks.
Oppe i skogkanten var skuffelsen over ikke å få se filmen nå helt overskygget av et nytt håp. Uten at vi den gang kunne definerer begrepet, begynte vi å ane konturene av skadefryd. Andres ulykke er ikke å forakte. Om folka der nede ikke fikk utløst sin spenning, ikke fikk se filmen ferdig, var det et solid plaster på såret alderseksklusjonen hadde skapt. Vi myste i spenning mot en stadig tyngre himmel. Tordenværet var ikke over oss, men nær ved. Himmelens sluser åpnet seg, og lukket seg. Skuren var kort men intens. Det ble trykkende stille … dessverre – det gled nok over. Men så; i den grad vi hadde bedt om noe – vi ble bønnhørt.
Et lysglimt flerret mørket, synkront med et metallisk skrall av skremmende dimensjoner. Så ble det helt stille. Det blunket litt i lyspæren utenfor Lokalet, før det ble helt mørkt. Og det var ikke bare her. Bygda var mørklagt. Revner i skydekket sendte de siste rester av dagslys og lot oss ane kinogjengere som tumlet ut av Lokalet. Lommelykter ble tent. Noen skjønte tegningen med en gang og forlot plassen. Men mange sto igjen, de ville ha med seg slutten av filmen. De ville se slutten.
Vi godtet oss og håpet på et lengre strømbrudd. Tiden var på vår side. Ikke kjenner jeg arbeidstidsbestemmelsene for kinomaskinister ved bygdekinoen i overgangen mellom 1950- og 60-tallet, men langsomt begynte maskinisten å klargjøre for retrett. For det var retrett det handlet om. Stemningen begynte å bli en smule amper. De mest animerte resignerte, de med delvis fortsatt klarsyn samt de med kjærlighet til litt småslåssing og knuffing, godt kjent fra dansetilstelninger, bryllup og lignende på Lokalet, været et småvarmt «kveldsmåltid». De alt annet enn skremmende vaktmannskapene hadde for lengst tolket risikoen for konfrontasjon og gikk på tå hev.
Minuttene gikk. Offisielt var fortsatt visning av siste rull aktuell, men langsomt ség vissheten inn. Ingen ting tydet på at strømmen ville komme igjen med det første. Siste rull var avlyst.
«Trolig været maskinisten hva som kunne skje, og alle viste ruller samt utstyr som kunne unnværes var bragt ut i bilen underveis.»
Kampen som stilnet
Her skulle det selvfølgelig endt med et skikkelig og småblodig kampreferat, men sånn ble det ikke. Det endte med et par blåmerker og litt neseblod, hovedsakelig i interne konfrontasjoner mellom tilskuere i den mikroskopiske antydningen til tumulter som oppsto. Replikken med det provokatoriske utsagnet om å «ta» kinomaskinisten, ble fort skutt ned. Dessuten; han hadde vært ute en vinterdag før. I ren rutine ble hver rull spolt og lagt tilbake i boksen under visning av neste rull. Trolig været han hva som kunne skje, og alle viste ruller samt utstyr som kunne unnværes var bragt ut i bilen underveis. Nå gjensto selve maskinen og siste rull. Ved bruk av smånervøse vakter samt formaninger og fysisk sperre fra et par av bygdas respekterte menn, samt en bestemortype av helstøpte kaliber, en myndig kvinne ingen hadde det miste lyst til å legge seg ut med, tok det ikke lang tid før vi så de røde baklysene på bygdekinoens bil forsvinne i det fjerne. Og snipp, snapp, snute …
Uansett, allerede neste dag og i ukene som kom kunne man høre temaet fra Broen over Kwaiplystres rundt i bygda, som i resten av Norge. Og som det står i Store Norsk Leksikon (SNL) – «Filmens bruk av Kenneth J. Alfords marsj Colonel Bogey (1914) gjorde denne til en slager».
Det er kanskje ikke lett for dagens generasjon å se det samfunnet hvor bygdekinoen virkelig representerte drømmenes teater, i et samfunn der folk flest ikke hadde bil, hvor telefon var noe man søkte om å få (og svært mange ikke hadde), hvor de aller fleste på bygda (og mange i byene) hadde utedass, og hvor Danglebær (du kan Google) fortsatt var et levende begrep.
Og vil du forsterke dette nostalgiske tilbakeblikket, finn fram Lasse HallstrømsMitt liv som hund. Riktignok lå Sverige i denne tiden ca. 10 år foran oss, men filmen gir likevel en høyst akseptabel tidskoloritt.
Alle arkivfotos er fra Nasjonalbiblioteket og Bygdekinoen