Siste kino- og strømmetips før ferien

Siste kino- og strømmetips før ferien

Jon Inge Faldalen ser denne gangen nærmere på fem kino- og strømmefilmer og fire serier: Vegg vegg vegg, Elvis, Beautiful Beings, Blasted: Gutta vs. Aliens, Beavis & Butt-Head Do the Universe, Only Murders in the Building, Stranger Things, Westworld og Atlanta.

Som ulike portaler til spenning, skrekk, glede og trøst i sommervarme og -kulde vil jeg anbefale hele fem kino- og strømmefilmer og fire serier.

Og en aktuell standupspesial, Stand Out: An LGBTQ+ Celebration (Netflix), med noen av de fremste skeive komikerne, som strålende Margaret Cho og Tig Notaro.

Først, to musikerportretter.

Huset Magdi rare iVegg vegg vegg

Noen nøyer seg ikke med å ha skapt et eget rom, men innreder en hel bygård.

Kjærlig kranglende fra NM i Scrabble til VM i enveisskravle i en falsk men tilsynelatende produktiv dikotomi mellom “definisjonsmakt” og “nyskapning” – og reelle begrensninger av “vegg, vegg, vegg” – viser selverklært romsmarte Chirag og Magdi i Karpe (en rak motsetning av Beavis & Butt-Head, omtalt under) en særegent intim dynamikk som intellektuelt flørter og furter og emosjonelt koser og krasjer, men ender i å “åpne mye dører”, stå på stolen og gå stolt på bordet, samtidig som de beholder et nifokus på den grunnleggende anerkjennelsen og respekten i den riktige uttalen og lyden av navn på menneskene invitert til måltidet rundt.

Den totale triumfen “Omar Sheriff” – den sterkeste utgivelsen i Norge på mange år, med “Kenya” som språklig, lydlig og melodiøst mirakel – krones ti kvelder i Spektrum på sensommeren.

Respekt.  Se denne dokumentarfilmen i mellomtiden.

“Sen Elvis” – Elvis

“Just a country boy that combed his hair/Put on the shirt his mother made/And he went on the air/And he shook it like a chorus girl/And he shook it like a Harlem queen/He shook it like a midnight rambler baby/Like you never seen” synger Gillian Welch i sin lett skeive lesning “Elvis Presley Blues”, om dagen da – og glansdagene før – legenden var “All Shook Up”.

Mot slutten av audiovisuell svindler Baz Luhrmanns sommerkinoseverdige biopic tar jeg meg i å identifisere meg sterkt med – og til og med kanskje føle meg som – “sen Elvis”, ensom i mørket foran tv-en på hotellrommet.

Jeg fyller 42 neste år.

Tom Hanks ikler seg livsløgner og lurendreiermanager Tom Parkers korpulente kropp og sigarnasale stemme – som addresserer oss som “you” – i en retrospektiv skryte- og forsvarstale fra en høyst upålitelig forteller, ikke ulik Salieri om Mozart i Amadeus.

“He’s white?” spør Parker om stemmen som bølger fra rillene på countrytivoliet, før han – avbrutt av et tilbakeblikk til Elvis’ oppvekst blant svarte, blues og dans, med drømmer om å bli en superhelt – overværer en først forsiktig og så euforisk opptreden av de sjeldne.

Elvis – i Austin Butlers solid androgyne skikkelse – danser som en baby, og kvinnene i salen klemmer seg hylende mot scenekanten.

Klipp til Beale Street, Big Mama Thorntons “Hound Dog”, svisj bortover kartet og inn på og oppover plakaten, rytmisk i Baz’ særegnent spastiske og fargerike attraksjonsmontasje akkompagnert blant annet av kontrafaktisk rap (elegant apropos skjebnefelleskapet med også “kulturell appropriering”-anklagete Eminem på “The King and I” over rulleteksten), fra en ankel i dirr til kne i sving, hos en ung gutt som lar seg vrikke, til ungpiketruser regner over scenen.

Parker får fart på karusell og vinyl, Elvis spiller inn hits og selger merch, inkludert “I hate Elvis”-merker, for ikke å gå glipp av forventede markedsandeler, som står i fare da stjernen snarlig sammenlignes med – Gud hjelpes – de “svarte” og hva kritikerne kaller det “dyriske” ved “pelvis”.

Inspirert av Little Richard og B.B. King gir han politiet lillefingeren og “Trouble”, med kroppen bøyd som springbrett for ekstasen i forsamlingen.

Hæren, mor dør, Priscilla, ikke kunne noe for det og en rekke filmer.

Så: 1968, svart lær og korte scenekanter i alle retninger, røde prikklys i mørket og popprekenen “If I Can Dream”.

Gåsehud og tårer for en av tidenes låter i kinosalen. Et svært sterkt filmøyeblikk.

Vi hadde en videokassett med denne spesialen da jeg var liten.

Så: Vegas, andres (særlig Parkers) og egen gambling, “Suspicious Minds”, piller, sikkerhet, “Burning Love”, skyte tv-ene, medisiner mot medisiner – historien alle kan.

Elvis er “blakk” og sammenligner seg med en fugl uten føtter som aldri kan lande.

Elvis viser berømmelsens mange baksider, for de ytterst få som etter hvert forblir på fornavn – og slik fratatt familienavn – med fansen som føler fullstendig eierskap.

“I need your love” synger da også Elvis – nå i egen bløtpløsete men likevel fabelaktige arkivfigur, med colapappkrusene på klaveret – svært troverdig på avslutningens liveopptreden av da nylig innspilte “Unchained Melody”, som igjen viser den menneskelige stemmens enorme kraft (slik Kate Bush gjør i Stranger Things, omtalt under).

Hotellet ble bygningen Elvis burde forlatt lenge før.

Endeløse, ensomme kvelder.

Ytterpunkter i nordisk film – Beautiful Beings og Blasted: Gutta vs. Aliens

Beautiful Beings

Noe helt annet, to ytterpunkter i nordisk film, for kinovisning og strømming, om to vidt forskjellige guttegjenger:

Uhyggelige, men høyst severdige islandske Beautiful Beings (Guðmundur Arnar Guðmundsson) – om en utsatt, dysfunksjonell “venne”-gjeng hvis liv er en slåsskamp – åpner med et sansende nærbilde av skygger av lys over underarm og hender (som senere er blodige).

En ung gutts overstemme snakker om oppvekst, og læreren underviser med klangbunn om «karakterens situasjon» i klasserommet:

Alene.

Mobbing, slag og spark i gangene, skrik og skolesekk i veggen. Klær i do, slag med trestokk, skolebok brennes, kniv mot håndledd, karate, røyk og alkohol.

Særlig sterke er Birgir Dagur Bjarkason som Addi – som er klarsynt og sanser løv som rasler og varsler, og sopptrippende hever steinlandskapet med hendene, som i Stranger Things (omtalt under) – og Áskell Einar Pálmason som Balli, med høydeskrekk og spyttklyse midt i stigen.

Nær enhver berøring er vold. Fedre er fiender.

Filmen tegner utenfor guttestrekene og er usedvanlig drøy, med barn som sparker hull i veggene og henger utfor kanten, kveleleker og forteller om å runke hunden og gjemme sæden i stefarens isbiter, saue- og kyllingpuling, tvangssuging, voldtekt og flere uhyrlige handlinger.

Men det er også nattbad og festlatter i en brutal sosialrealisme med magiskrealistiske mareritt, der noen visjoner ligner Stranger Things, som sengenoia med synkehull i brystet eller en far som fordufter i en sort partikkelsverm – alt fanget opp av norske Sturla Brandth Grøvlens følsomme kamera.

Blasted: Gutta vs. Aliens

Overnaturlige hendelser preger også den nye norske crazyscifikomedien Blasted: Gutta vs. Aliens (Netflix) – en film av Martin Sofiedal, skrevet av Emanuel Nordrum – som ellers ikke kunne vært særlig lenger unna Beautiful Beings tematisk og stilistisk.

Filmen forsøker blasts from the past, med en voksen guttegjeng, grønt lys, grønne øyne og grønn gugge på et karrierestrategisk utdrikningslag i mystiske Hessdalen akkompagnert av Bjelleklangs “Hyttetur” og Lasse Lazers “Stiv pikk”:

“Rapp-app-ai-o!”

Det er paintball og laser tag, bendern og ballekiling for “fjasefanter”, som Ingrid Bolsø Berdals gravide politikarakter (som i Fargo) kaller dem, med replikker som “hva i svarteste hælvete var det?”, “hva faen var det?” og “ka e det som skjer her?”.

Svarene er “aliens” og “jeg skyter deg i pikken”.

Det er en slags konflikt mellom lek og voksenlivet, men først og fremst en lett sommerfilmparodi hvor et klumsete lasertagteam forsøker splætte “glowiesa”.

Reboob – Beavis & Butt-Head Do the Universe

Dersom du er ute etter enda mer fjoll, så er fjasefanter definitivt også en god betegnelse på det klassiske tokløveret Beavis og Butt-Head, som i Mike Judges fordomsfrie Beavis & Butt-Head Do the Universe (Paramount+) stadig er ukuelig optimistisk ensporet opptatt av én ting, denne gang med raketten rettet mot penetrering av verdensrommet, svarte hull, romstasjoner og stjerneforsker Serena, som de tror de skal “score” med.

Astronaut.

Vektløse tror de ikke gulvet virker, og snart svever “two absolute idiots” dagevis i det tomme rom og tolker det slik at “The elaborate dance of seduction continues”. Haha.

Snart sender et svart hull dem ned på landjorda igjen, men til når?

“The portal is now over there behind the Classics building”, forteller to alien egos. “It is well hidden there because no one cares about the humanities anymore.”

Gutta ramler inn i en Gender Studies-forelesning, og rekker å bruke ordet “slut” på en sexpositiv måte, nevnt sin “wiener” og “schlong” og tatt praktisk og utnyttbar lærdom av sitt påståtte “white privelege” før de dopet i fengsel starter opprør med slagordet “TP for my bunghole”.

Og bøker er “the worst thing in the world”.

Jeg elsker det.  De er noen av de ærligste karakterene som fins, drevet av rendyrket drift, menneskelige ned og opp til alle kroppsåpninger, i underliv eller ansikt (de spiser nachos mer dedikert enn Elvis), og det er på tide at de fant en portal til 24 år etter (slik Kate Bush gjennom Stranger Things har gjort det 37 år etter).

De hører hva de vil høre, eller hva de har forstand til – gjerne ord som “dick”, “wood” eller “ass”.

Disse guttene som fåfængt vil ha seg og få seg – “just two very, very stupid and horny teenagers”, i en verden gjort mer komplisert enn den trenger å være  – viser at vi også behøver det beste av antatt avleggs eller forsøkt kansellert nittitallshumor i dag.

Det var lettere å le da.

Som Stephanie Zacharek skriver i sin anmeldelse i Time:

Beavis and Butt-Head—bored, unattractive teenage boys perpetually in search of getting laid, a goal that will surely elude them for all eternity—are still funny. It’s we who have gotten less funny, both more cautious about laughing at things we shouldn’t and more demanding that our humor come with a side order of redeeming intelligence. No wonder we’re miserable.

Mørkt, som gammelt blod – Atlanta

Best blant dagens mer avanserte (drama)komedier – men også sterkt inspirert av tegnefilm – er Donald Glovers Atlanta (Disney+), som har premiere på sesong tre denne uka.

Jeg har sett fire episoder, som blander snikende skrekk og absurd komedie – fortsatt ikke ulik ambisjonen om å lage Twin Peaks med rappere – og det er ikke lett å gjøre seg opp noen enkel forståelse eller mening.

I en liten fiskebåt på en hjemsøkt elv over en flodbølget svart by diskuterer en hvit og svart mann hvithet, før vi i kjent FX-stil (Louie, Better Things) får en tilsynelatende frakoblet vignett av en ung gutt som glad av å skulle få se Black Panther 2 danser på pulten i et klasserom, men får episodenavnets “Three Slaps” av bestefar og overlates av mor til barnevernets nye fosterhjem med to hvite kvinner og tre svarte “søsken”.

Det blir raskt svært ubehagelig, som om den fantastiske oppvekstepisoden “Fubu” møter det briljante jazzskrekkabinettet “Teddy Perkins”.

Earn våkner til slutt i København, men skulle vært i Amsterdam, der “Sinterklass is coming to town” og Paper Boi er forventet å gå på scenen foran et hav av hvite mennesker i blackface.

Darius og Van blir med til en “death doula”, og i “The Old Man and the Tree” krasjes en sær milliardærfest, før ugne “The Big Payback” i Black Mirror-stil skildrer en utopisk dystopi om “restitution taxes”, opphav, offerrolle, skyld, gjeld og krav om å bære t-skjorte påskrevet “I owned slaves”.

Mørkt, som gammelt blod.

Hardy-gubbene – Only Murders in the Building

Langt lettere på fot og til sinns – men også preget av størknet blod – er annen sesong av krimkomedien Only Murders in the Building (Disney+), om en sannkrimpodcast fra en bygning full av mord og mysterier.

Metafiksjonelle og selviklonoklastiske Selena Gomez’ karakter økser sin statue og sier hun trenger et liv unna døden, mens dypduoen Steve Martin Shorts karakterer ønsker en oppfølger nå som de er dobbeltbunnete “persons of interest”, nær (in)famous.

Serien er en slags gamlehjemsgeriatrisk Stranger Things med Hardy-gubbene som eldre etterforskere, der unge Mabel (Gomez) har lagret sin krimkompis som “Charles (Old)”. Han blir rebootet som “Uncle Brazzos” og smigret av gamle fans av Encounter at Uppsala, hans “weird Swedish porno film” vist i et emne i “Deviant Sexuality in Scandinavian Cinema”.

Amy Schumer har flyttet inn i Stings gamle leilighet, og blant mye meta setter hun pris på “cozy murder”, anerkjenner at “second seasons are tough” og ønsker å utvikle podcasten til en serie.

“I know who did it”, sier offerets papegøye i et mordmysterium hvor et maleri er på avveie og sniking og kikking foregår i hemmelige heiser og ganger. “This is unethical”, sies det under kikkingen, en sjelden setning hørt ellers i sannkrimsjangeren.

Mordsomt.

Forutbestemt? ­­– Westworld

Alle og ingen “dør” stadig også i fjerde sesong av Westworld (HBO Max), der Ed Harris i uklar rolle vel er en av de ytterst få som med golfklubben i hånd kan unngå å fremstå fjollete som “Unhappy Gilmore” under en trykkende samtale og samtidig slå tre vanvittige hole-in-one.

Jeg har sett fire episoder, og det er stadig forvirrende hva som er forutbestemt, hvilke mulige verdener som fins og hvilket her som er her, farlige supersprederfluer surrer og kravler inn i kroppsåpninger, Evan Rachel Woods karakter føler hun mister forstanden mellom traumer og andre minner, og i en verden også ellers annerledes vår reiser vi endelig tilbake til Westworld, til en såkalt gyllen tidsalder, der tangenter på ny spiller uten hender, og “Enter Sandman” følger spillet i spenn mellom ludologi og narratologi.

Det settes også opp et voldsomt melodrama med barn og foreldre.

Det er tid for en ny fortelling, sies det, den mest fengende siden første sesong. Det samme gjelder Stranger Things.

Løftebrudd – Stranger Things

Hva kjennetegner barndommen bedre enn litt neseblod?

Hva slags serie(r) er den retrofuturistiske åttitallsfantasien og vitenskapsfiksjonen Stranger Things (Netflix)?

En av overraskelsene for meg denne sommeren er en nyvunnen interesse for en serie jeg slapp tak i etter en fascinerende første sesong for noen somre siden.

Så la oss dytte tankene litt tilbake, før vi ser på den fjerde sesongen, som straks får sin annen del.

Det flerstedlige “Oppnedet” viser stadig i sesong 2 virkelighetens vrengebilder, et mørke gjemt i lyset, fauna som faun, med slim, kliss og gørr, ugress og kjøttetende vinranker, slangerøtter og nær roten til alt vondt: en Demogorgon, et vulva- og anusmonster som legemliggjør kanskje det røffeste skjellordet fra tiåret: Fittetryne.

Motstand ytes av familie, vennskap og lojalitet, barnetegninger som skumle skattekart og superhelt Elevens (Millie Bobby Brown) tankedytt, fototelepati, empatisk smerte og “nåminner” om underligere ting reflektert i det bløte svarte – og litt neseblod.

Duffer-brødrene Matt og Ross tar oss inn i og ut av mørket, langsomt eller med cheesy hoppskrekk, i en nær konsekvent assosiativ klippestil – fra kliss til kliss – akkompagnert av Absolute 80’s-poplåter og et score av synthlyder, som om du gnir håret hardt under vann.

Hva slags åttitall presenteres?

Boggle står i bokhylla, og Stranger Things bidrar ublu til serieverdens lukrative nostalgindustri. Det skildres en skoletid da også skulkerne møtte opp, uten våpen, en verden der barn og ungdommer klatrer ut vinduet og aldri stopper før de hopper av sykkelen, med lånekort på biblioteket for tegneserier og bøker med eventyr og science fiction, analoge medier som tv, kassetter, walkman og vinylplater, pønkere og Punky, og destillerte øyeblikk med både heavy metal, vektløfting, røyk, hockeysveis og MTV i en og samme innstilling.

Åttitallet, jr. Nerdenes hevd. Bekjempe monstre med morse og sprettert. Men også utstrakte hender på gymgulvet, finne ut av dansen sammen. Rørende.

Sesong 3 er derimot mye rør, med mindre alvor og for mye humor, kjøpesenter, kapitalismens og kjøleskapets (manglende) magnetisme, kodeknekking, “zombier”, en “Terminator”, Tilbake til fremtiden, eksplosjonsvrengt rottegørr og russere, men så kan man kanskje også hevde at den gang (2019) tilsynelatende avleggse russerbadguyskarikaturer er bråaktuelle igjen.

Og i en predigital verden er trusselen det som med ekle tentakler viralt skaper kontakt mellom alt, en metametamorfose der mye blir mer og biomasse, kjempemasse, et monster som må samle seg.

Iskrem, flasketuten peker på, Wonder Woman, lommelykt og fyrverkeri, ja, Stranger Things er her klart mer en barneserie skrudd opp til elleve, hvor skaperne kaster slim mot veggen og håper noe blir sittende fast.

Men vi forblir som El med bind for øynene foran tv-snøskjermen.

Løpe opp den bakken (en avtale med Gud)Stranger Things

Så: Sesong fire. Med løftebrudd eller sveveknekk.

Det er nær filmlengde på flere av kapitlene, og den sjuende og foreløpig siste er hundre minutter lang.

“I hate high school” sies det i første episode av den nye sesongen, allerede mest berømt for den gjennomgående bruken av verdens beste popsang, Kate Bushs iscenebesatte “Running Up That Hill (A Deal with God)”.

“What have you done?” spørres i et tilbakeblikk, til en før super, nå helt uten (tanke)krefter.

El has left the building. Og lurer på om hun er god eller ond. Eleven, læreren og videominner hun ikke kan stole på.

Serien fortsetter å bore dypt i midten av (drømmer og ideer og forestillinger om og minner av) åttitallet, med intense kryssklipp mellom samtaler med lik tematikk, eller baseballkamp og brettspill, ulike campuskulturer i klassisk klinsj og like klassiske “uventede” konstellasjoner mellom balletts dronning og rockeren.

Nærkontakt av tredjegym.

Sesongen setter flere sjangrer i spill, som highschoolsjangerens ydmykelser, mobbing og vold, rulleskøyter og en videobutikk med lånehistorikk som mistanke.

De assosiative klippene tangerer karakterenes tankesprang. Skrekken i å miste forstanden i levende mareritts grotesk vederstyggelige visjoner og vrangforestillinger om/i fortidstraumer.

Bestefarsklokke og demon på lokkende fornavn. Muggen buffet full av fluer. Brennende krybber. Brekkdans og øyeimplodert knekt kropp klemt opp som en forvridd helleristning i himlingen – av en slangebåren hev og senk-beinknuserboogeyman. Tomheten bak sammensydde øyelokk.

Stranger Things viser sprekkene i alt som slipper mørket ut.

En annen verden, en forbannet underverden som blør inn i vår, med Dustins (Gaten Matarazzo) ord.

Jeg trodde aldri jeg ville bli skikkelig engasjert i en serie hvor en tekst i klammer leser [Demogorgon feeding wetly].

Lik Hardy-guttene og Nancy Drew løser de fiendekringsatte barna og ungdommene mysterier med sammensatte papirtegninger, mapper og mikrofilm, telefon, walkie talkie og kassetter – som for ettertrykkelig å vise at internett ødela all mystisk moro. (Vi blir senere fortalt av Suzie at vi ikke skal bekymre oss for internett, men at det vil endre verden slik vi kjenner den.)

De kunne trengt 11 på laget.

Men årets store serieøyeblikk kommer med Max (Sadie Sink) – en karakter man føler mye for – fastbundet og svevende, midt i fortellingen rundt som gjør henne til karakteren hun er.

Det er et rødt og bekmørkt, uhyrlig gåsehudvekkende bevis på popmusikkens magiske kraft, vennskap og kraft til å velge livet, hvordan en stemme og instrumenter kan elevere, løfte opp, gi kraft til å fri seg fra det (v)onde og løpe av gårde med døden i hælene.

Sang som set up og pay off, og til og med flere gjentakelser i kapitlene etter.

Et enormt konsertøyeblikk var å høre Bush synge nettopp “Running Up That Hill (A Deal with God)” – og senere “Among Angels” alene ved tangentene – live i London for noen år siden.

Og Stranger Things har nå maktet igjen å åpne en magisk portal til 1985. Ingen har vært mer gira enn Bush selv, som ikke har vært fremmed for det fargerikt mørke og teatrale i og omkring musikken sin.

“She saved your life”, sier Lucas (Caleb McLaughlin) til Max.

Nettopp. Musikk kan redde liv.  Kanskje også levende bilder, nye, originale bilder – av undervannsland, berøring av tiden og lyset, sykling på begge sider av asfalten eller gravitasjonskraften i likevekt med seg selv i knytte laken, klatre og falle opp, eller ned, om du vil.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.


 

Siste kino- og strømmetips før ferien

Siste kino- og strømmetips før ferien

Jon Inge Faldalen ser denne gangen nærmere på fem kino- og strømmefilmer og fire serier: Vegg vegg vegg, Elvis, Beautiful Beings, Blasted: Gutta vs. Aliens, Beavis & Butt-Head Do the Universe, Only Murders in the Building, Stranger Things, Westworld og Atlanta.

Som ulike portaler til spenning, skrekk, glede og trøst i sommervarme og -kulde vil jeg anbefale hele fem kino- og strømmefilmer og fire serier.

Og en aktuell standupspesial, Stand Out: An LGBTQ+ Celebration (Netflix), med noen av de fremste skeive komikerne, som strålende Margaret Cho og Tig Notaro.

Først, to musikerportretter.

Huset Magdi rare iVegg vegg vegg

Noen nøyer seg ikke med å ha skapt et eget rom, men innreder en hel bygård.

Kjærlig kranglende fra NM i Scrabble til VM i enveisskravle i en falsk men tilsynelatende produktiv dikotomi mellom “definisjonsmakt” og “nyskapning” – og reelle begrensninger av “vegg, vegg, vegg” – viser selverklært romsmarte Chirag og Magdi i Karpe (en rak motsetning av Beavis & Butt-Head, omtalt under) en særegent intim dynamikk som intellektuelt flørter og furter og emosjonelt koser og krasjer, men ender i å “åpne mye dører”, stå på stolen og gå stolt på bordet, samtidig som de beholder et nifokus på den grunnleggende anerkjennelsen og respekten i den riktige uttalen og lyden av navn på menneskene invitert til måltidet rundt.

Den totale triumfen “Omar Sheriff” – den sterkeste utgivelsen i Norge på mange år, med “Kenya” som språklig, lydlig og melodiøst mirakel – krones ti kvelder i Spektrum på sensommeren.

Respekt.  Se denne dokumentarfilmen i mellomtiden.

“Sen Elvis” – Elvis

“Just a country boy that combed his hair/Put on the shirt his mother made/And he went on the air/And he shook it like a chorus girl/And he shook it like a Harlem queen/He shook it like a midnight rambler baby/Like you never seen” synger Gillian Welch i sin lett skeive lesning “Elvis Presley Blues”, om dagen da – og glansdagene før – legenden var “All Shook Up”.

Mot slutten av audiovisuell svindler Baz Luhrmanns sommerkinoseverdige biopic tar jeg meg i å identifisere meg sterkt med – og til og med kanskje føle meg som – “sen Elvis”, ensom i mørket foran tv-en på hotellrommet.

Jeg fyller 42 neste år.

Tom Hanks ikler seg livsløgner og lurendreiermanager Tom Parkers korpulente kropp og sigarnasale stemme – som addresserer oss som “you” – i en retrospektiv skryte- og forsvarstale fra en høyst upålitelig forteller, ikke ulik Salieri om Mozart i Amadeus.

“He’s white?” spør Parker om stemmen som bølger fra rillene på countrytivoliet, før han – avbrutt av et tilbakeblikk til Elvis’ oppvekst blant svarte, blues og dans, med drømmer om å bli en superhelt – overværer en først forsiktig og så euforisk opptreden av de sjeldne.

Elvis – i Austin Butlers solid androgyne skikkelse – danser som en baby, og kvinnene i salen klemmer seg hylende mot scenekanten.

Klipp til Beale Street, Big Mama Thorntons “Hound Dog”, svisj bortover kartet og inn på og oppover plakaten, rytmisk i Baz’ særegnent spastiske og fargerike attraksjonsmontasje akkompagnert blant annet av kontrafaktisk rap (elegant apropos skjebnefelleskapet med også “kulturell appropriering”-anklagete Eminem på “The King and I” over rulleteksten), fra en ankel i dirr til kne i sving, hos en ung gutt som lar seg vrikke, til ungpiketruser regner over scenen.

Parker får fart på karusell og vinyl, Elvis spiller inn hits og selger merch, inkludert “I hate Elvis”-merker, for ikke å gå glipp av forventede markedsandeler, som står i fare da stjernen snarlig sammenlignes med – Gud hjelpes – de “svarte” og hva kritikerne kaller det “dyriske” ved “pelvis”.

Inspirert av Little Richard og B.B. King gir han politiet lillefingeren og “Trouble”, med kroppen bøyd som springbrett for ekstasen i forsamlingen.

Hæren, mor dør, Priscilla, ikke kunne noe for det og en rekke filmer.

Så: 1968, svart lær og korte scenekanter i alle retninger, røde prikklys i mørket og popprekenen “If I Can Dream”.

Gåsehud og tårer for en av tidenes låter i kinosalen. Et svært sterkt filmøyeblikk.

Vi hadde en videokassett med denne spesialen da jeg var liten.

Så: Vegas, andres (særlig Parkers) og egen gambling, “Suspicious Minds”, piller, sikkerhet, “Burning Love”, skyte tv-ene, medisiner mot medisiner – historien alle kan.

Elvis er “blakk” og sammenligner seg med en fugl uten føtter som aldri kan lande.

Elvis viser berømmelsens mange baksider, for de ytterst få som etter hvert forblir på fornavn – og slik fratatt familienavn – med fansen som føler fullstendig eierskap.

“I need your love” synger da også Elvis – nå i egen bløtpløsete men likevel fabelaktige arkivfigur, med colapappkrusene på klaveret – svært troverdig på avslutningens liveopptreden av da nylig innspilte “Unchained Melody”, som igjen viser den menneskelige stemmens enorme kraft (slik Kate Bush gjør i Stranger Things, omtalt under).

Hotellet ble bygningen Elvis burde forlatt lenge før.

Endeløse, ensomme kvelder.

Ytterpunkter i nordisk film – Beautiful Beings og Blasted: Gutta vs. Aliens

Beautiful Beings

Noe helt annet, to ytterpunkter i nordisk film, for kinovisning og strømming, om to vidt forskjellige guttegjenger:

Uhyggelige, men høyst severdige islandske Beautiful Beings (Guðmundur Arnar Guðmundsson) – om en utsatt, dysfunksjonell “venne”-gjeng hvis liv er en slåsskamp – åpner med et sansende nærbilde av skygger av lys over underarm og hender (som senere er blodige).

En ung gutts overstemme snakker om oppvekst, og læreren underviser med klangbunn om «karakterens situasjon» i klasserommet:

Alene.

Mobbing, slag og spark i gangene, skrik og skolesekk i veggen. Klær i do, slag med trestokk, skolebok brennes, kniv mot håndledd, karate, røyk og alkohol.

Særlig sterke er Birgir Dagur Bjarkason som Addi – som er klarsynt og sanser løv som rasler og varsler, og sopptrippende hever steinlandskapet med hendene, som i Stranger Things (omtalt under) – og Áskell Einar Pálmason som Balli, med høydeskrekk og spyttklyse midt i stigen.

Nær enhver berøring er vold. Fedre er fiender.

Filmen tegner utenfor guttestrekene og er usedvanlig drøy, med barn som sparker hull i veggene og henger utfor kanten, kveleleker og forteller om å runke hunden og gjemme sæden i stefarens isbiter, saue- og kyllingpuling, tvangssuging, voldtekt og flere uhyrlige handlinger.

Men det er også nattbad og festlatter i en brutal sosialrealisme med magiskrealistiske mareritt, der noen visjoner ligner Stranger Things, som sengenoia med synkehull i brystet eller en far som fordufter i en sort partikkelsverm – alt fanget opp av norske Sturla Brandth Grøvlens følsomme kamera.

Blasted: Gutta vs. Aliens

Overnaturlige hendelser preger også den nye norske crazyscifikomedien Blasted: Gutta vs. Aliens (Netflix) – en film av Martin Sofiedal, skrevet av Emanuel Nordrum – som ellers ikke kunne vært særlig lenger unna Beautiful Beings tematisk og stilistisk.

Filmen forsøker blasts from the past, med en voksen guttegjeng, grønt lys, grønne øyne og grønn gugge på et karrierestrategisk utdrikningslag i mystiske Hessdalen akkompagnert av Bjelleklangs “Hyttetur” og Lasse Lazers “Stiv pikk”:

“Rapp-app-ai-o!”

Det er paintball og laser tag, bendern og ballekiling for “fjasefanter”, som Ingrid Bolsø Berdals gravide politikarakter (som i Fargo) kaller dem, med replikker som “hva i svarteste hælvete var det?”, “hva faen var det?” og “ka e det som skjer her?”.

Svarene er “aliens” og “jeg skyter deg i pikken”.

Det er en slags konflikt mellom lek og voksenlivet, men først og fremst en lett sommerfilmparodi hvor et klumsete lasertagteam forsøker splætte “glowiesa”.

Reboob – Beavis & Butt-Head Do the Universe

Dersom du er ute etter enda mer fjoll, så er fjasefanter definitivt også en god betegnelse på det klassiske tokløveret Beavis og Butt-Head, som i Mike Judges fordomsfrie Beavis & Butt-Head Do the Universe (Paramount+) stadig er ukuelig optimistisk ensporet opptatt av én ting, denne gang med raketten rettet mot penetrering av verdensrommet, svarte hull, romstasjoner og stjerneforsker Serena, som de tror de skal “score” med.

Astronaut.

Vektløse tror de ikke gulvet virker, og snart svever “two absolute idiots” dagevis i det tomme rom og tolker det slik at “The elaborate dance of seduction continues”. Haha.

Snart sender et svart hull dem ned på landjorda igjen, men til når?

“The portal is now over there behind the Classics building”, forteller to alien egos. “It is well hidden there because no one cares about the humanities anymore.”

Gutta ramler inn i en Gender Studies-forelesning, og rekker å bruke ordet “slut” på en sexpositiv måte, nevnt sin “wiener” og “schlong” og tatt praktisk og utnyttbar lærdom av sitt påståtte “white privelege” før de dopet i fengsel starter opprør med slagordet “TP for my bunghole”.

Og bøker er “the worst thing in the world”.

Jeg elsker det.  De er noen av de ærligste karakterene som fins, drevet av rendyrket drift, menneskelige ned og opp til alle kroppsåpninger, i underliv eller ansikt (de spiser nachos mer dedikert enn Elvis), og det er på tide at de fant en portal til 24 år etter (slik Kate Bush gjennom Stranger Things har gjort det 37 år etter).

De hører hva de vil høre, eller hva de har forstand til – gjerne ord som “dick”, “wood” eller “ass”.

Disse guttene som fåfængt vil ha seg og få seg – “just two very, very stupid and horny teenagers”, i en verden gjort mer komplisert enn den trenger å være  – viser at vi også behøver det beste av antatt avleggs eller forsøkt kansellert nittitallshumor i dag.

Det var lettere å le da.

Som Stephanie Zacharek skriver i sin anmeldelse i Time:

Beavis and Butt-Head—bored, unattractive teenage boys perpetually in search of getting laid, a goal that will surely elude them for all eternity—are still funny. It’s we who have gotten less funny, both more cautious about laughing at things we shouldn’t and more demanding that our humor come with a side order of redeeming intelligence. No wonder we’re miserable.

Mørkt, som gammelt blod – Atlanta

Best blant dagens mer avanserte (drama)komedier – men også sterkt inspirert av tegnefilm – er Donald Glovers Atlanta (Disney+), som har premiere på sesong tre denne uka.

Jeg har sett fire episoder, som blander snikende skrekk og absurd komedie – fortsatt ikke ulik ambisjonen om å lage Twin Peaks med rappere – og det er ikke lett å gjøre seg opp noen enkel forståelse eller mening.

I en liten fiskebåt på en hjemsøkt elv over en flodbølget svart by diskuterer en hvit og svart mann hvithet, før vi i kjent FX-stil (Louie, Better Things) får en tilsynelatende frakoblet vignett av en ung gutt som glad av å skulle få se Black Panther 2 danser på pulten i et klasserom, men får episodenavnets “Three Slaps” av bestefar og overlates av mor til barnevernets nye fosterhjem med to hvite kvinner og tre svarte “søsken”.

Det blir raskt svært ubehagelig, som om den fantastiske oppvekstepisoden “Fubu” møter det briljante jazzskrekkabinettet “Teddy Perkins”.

Earn våkner til slutt i København, men skulle vært i Amsterdam, der “Sinterklass is coming to town” og Paper Boi er forventet å gå på scenen foran et hav av hvite mennesker i blackface.

Darius og Van blir med til en “death doula”, og i “The Old Man and the Tree” krasjes en sær milliardærfest, før ugne “The Big Payback” i Black Mirror-stil skildrer en utopisk dystopi om “restitution taxes”, opphav, offerrolle, skyld, gjeld og krav om å bære t-skjorte påskrevet “I owned slaves”.

Mørkt, som gammelt blod.

Hardy-gubbene – Only Murders in the Building

Langt lettere på fot og til sinns – men også preget av størknet blod – er annen sesong av krimkomedien Only Murders in the Building (Disney+), om en sannkrimpodcast fra en bygning full av mord og mysterier.

Metafiksjonelle og selviklonoklastiske Selena Gomez’ karakter økser sin statue og sier hun trenger et liv unna døden, mens dypduoen Steve Martin Shorts karakterer ønsker en oppfølger nå som de er dobbeltbunnete “persons of interest”, nær (in)famous.

Serien er en slags gamlehjemsgeriatrisk Stranger Things med Hardy-gubbene som eldre etterforskere, der unge Mabel (Gomez) har lagret sin krimkompis som “Charles (Old)”. Han blir rebootet som “Uncle Brazzos” og smigret av gamle fans av Encounter at Uppsala, hans “weird Swedish porno film” vist i et emne i “Deviant Sexuality in Scandinavian Cinema”.

Amy Schumer har flyttet inn i Stings gamle leilighet, og blant mye meta setter hun pris på “cozy murder”, anerkjenner at “second seasons are tough” og ønsker å utvikle podcasten til en serie.

“I know who did it”, sier offerets papegøye i et mordmysterium hvor et maleri er på avveie og sniking og kikking foregår i hemmelige heiser og ganger. “This is unethical”, sies det under kikkingen, en sjelden setning hørt ellers i sannkrimsjangeren.

Mordsomt.

Forutbestemt? ­­– Westworld

Alle og ingen “dør” stadig også i fjerde sesong av Westworld (HBO Max), der Ed Harris i uklar rolle vel er en av de ytterst få som med golfklubben i hånd kan unngå å fremstå fjollete som “Unhappy Gilmore” under en trykkende samtale og samtidig slå tre vanvittige hole-in-one.

Jeg har sett fire episoder, og det er stadig forvirrende hva som er forutbestemt, hvilke mulige verdener som fins og hvilket her som er her, farlige supersprederfluer surrer og kravler inn i kroppsåpninger, Evan Rachel Woods karakter føler hun mister forstanden mellom traumer og andre minner, og i en verden også ellers annerledes vår reiser vi endelig tilbake til Westworld, til en såkalt gyllen tidsalder, der tangenter på ny spiller uten hender, og “Enter Sandman” følger spillet i spenn mellom ludologi og narratologi.

Det settes også opp et voldsomt melodrama med barn og foreldre.

Det er tid for en ny fortelling, sies det, den mest fengende siden første sesong. Det samme gjelder Stranger Things.

Løftebrudd – Stranger Things

Hva kjennetegner barndommen bedre enn litt neseblod?

Hva slags serie(r) er den retrofuturistiske åttitallsfantasien og vitenskapsfiksjonen Stranger Things (Netflix)?

En av overraskelsene for meg denne sommeren er en nyvunnen interesse for en serie jeg slapp tak i etter en fascinerende første sesong for noen somre siden.

Så la oss dytte tankene litt tilbake, før vi ser på den fjerde sesongen, som straks får sin annen del.

Det flerstedlige “Oppnedet” viser stadig i sesong 2 virkelighetens vrengebilder, et mørke gjemt i lyset, fauna som faun, med slim, kliss og gørr, ugress og kjøttetende vinranker, slangerøtter og nær roten til alt vondt: en Demogorgon, et vulva- og anusmonster som legemliggjør kanskje det røffeste skjellordet fra tiåret: Fittetryne.

Motstand ytes av familie, vennskap og lojalitet, barnetegninger som skumle skattekart og superhelt Elevens (Millie Bobby Brown) tankedytt, fototelepati, empatisk smerte og “nåminner” om underligere ting reflektert i det bløte svarte – og litt neseblod.

Duffer-brødrene Matt og Ross tar oss inn i og ut av mørket, langsomt eller med cheesy hoppskrekk, i en nær konsekvent assosiativ klippestil – fra kliss til kliss – akkompagnert av Absolute 80’s-poplåter og et score av synthlyder, som om du gnir håret hardt under vann.

Hva slags åttitall presenteres?

Boggle står i bokhylla, og Stranger Things bidrar ublu til serieverdens lukrative nostalgindustri. Det skildres en skoletid da også skulkerne møtte opp, uten våpen, en verden der barn og ungdommer klatrer ut vinduet og aldri stopper før de hopper av sykkelen, med lånekort på biblioteket for tegneserier og bøker med eventyr og science fiction, analoge medier som tv, kassetter, walkman og vinylplater, pønkere og Punky, og destillerte øyeblikk med både heavy metal, vektløfting, røyk, hockeysveis og MTV i en og samme innstilling.

Åttitallet, jr. Nerdenes hevd. Bekjempe monstre med morse og sprettert. Men også utstrakte hender på gymgulvet, finne ut av dansen sammen. Rørende.

Sesong 3 er derimot mye rør, med mindre alvor og for mye humor, kjøpesenter, kapitalismens og kjøleskapets (manglende) magnetisme, kodeknekking, “zombier”, en “Terminator”, Tilbake til fremtiden, eksplosjonsvrengt rottegørr og russere, men så kan man kanskje også hevde at den gang (2019) tilsynelatende avleggse russerbadguyskarikaturer er bråaktuelle igjen.

Og i en predigital verden er trusselen det som med ekle tentakler viralt skaper kontakt mellom alt, en metametamorfose der mye blir mer og biomasse, kjempemasse, et monster som må samle seg.

Iskrem, flasketuten peker på, Wonder Woman, lommelykt og fyrverkeri, ja, Stranger Things er her klart mer en barneserie skrudd opp til elleve, hvor skaperne kaster slim mot veggen og håper noe blir sittende fast.

Men vi forblir som El med bind for øynene foran tv-snøskjermen.

Løpe opp den bakken (en avtale med Gud)Stranger Things

Så: Sesong fire. Med løftebrudd eller sveveknekk.

Det er nær filmlengde på flere av kapitlene, og den sjuende og foreløpig siste er hundre minutter lang.

“I hate high school” sies det i første episode av den nye sesongen, allerede mest berømt for den gjennomgående bruken av verdens beste popsang, Kate Bushs iscenebesatte “Running Up That Hill (A Deal with God)”.

“What have you done?” spørres i et tilbakeblikk, til en før super, nå helt uten (tanke)krefter.

El has left the building. Og lurer på om hun er god eller ond. Eleven, læreren og videominner hun ikke kan stole på.

Serien fortsetter å bore dypt i midten av (drømmer og ideer og forestillinger om og minner av) åttitallet, med intense kryssklipp mellom samtaler med lik tematikk, eller baseballkamp og brettspill, ulike campuskulturer i klassisk klinsj og like klassiske “uventede” konstellasjoner mellom balletts dronning og rockeren.

Nærkontakt av tredjegym.

Sesongen setter flere sjangrer i spill, som highschoolsjangerens ydmykelser, mobbing og vold, rulleskøyter og en videobutikk med lånehistorikk som mistanke.

De assosiative klippene tangerer karakterenes tankesprang. Skrekken i å miste forstanden i levende mareritts grotesk vederstyggelige visjoner og vrangforestillinger om/i fortidstraumer.

Bestefarsklokke og demon på lokkende fornavn. Muggen buffet full av fluer. Brennende krybber. Brekkdans og øyeimplodert knekt kropp klemt opp som en forvridd helleristning i himlingen – av en slangebåren hev og senk-beinknuserboogeyman. Tomheten bak sammensydde øyelokk.

Stranger Things viser sprekkene i alt som slipper mørket ut.

En annen verden, en forbannet underverden som blør inn i vår, med Dustins (Gaten Matarazzo) ord.

Jeg trodde aldri jeg ville bli skikkelig engasjert i en serie hvor en tekst i klammer leser [Demogorgon feeding wetly].

Lik Hardy-guttene og Nancy Drew løser de fiendekringsatte barna og ungdommene mysterier med sammensatte papirtegninger, mapper og mikrofilm, telefon, walkie talkie og kassetter – som for ettertrykkelig å vise at internett ødela all mystisk moro. (Vi blir senere fortalt av Suzie at vi ikke skal bekymre oss for internett, men at det vil endre verden slik vi kjenner den.)

De kunne trengt 11 på laget.

Men årets store serieøyeblikk kommer med Max (Sadie Sink) – en karakter man føler mye for – fastbundet og svevende, midt i fortellingen rundt som gjør henne til karakteren hun er.

Det er et rødt og bekmørkt, uhyrlig gåsehudvekkende bevis på popmusikkens magiske kraft, vennskap og kraft til å velge livet, hvordan en stemme og instrumenter kan elevere, løfte opp, gi kraft til å fri seg fra det (v)onde og løpe av gårde med døden i hælene.

Sang som set up og pay off, og til og med flere gjentakelser i kapitlene etter.

Et enormt konsertøyeblikk var å høre Bush synge nettopp “Running Up That Hill (A Deal with God)” – og senere “Among Angels” alene ved tangentene – live i London for noen år siden.

Og Stranger Things har nå maktet igjen å åpne en magisk portal til 1985. Ingen har vært mer gira enn Bush selv, som ikke har vært fremmed for det fargerikt mørke og teatrale i og omkring musikken sin.

“She saved your life”, sier Lucas (Caleb McLaughlin) til Max.

Nettopp. Musikk kan redde liv.  Kanskje også levende bilder, nye, originale bilder – av undervannsland, berøring av tiden og lyset, sykling på begge sider av asfalten eller gravitasjonskraften i likevekt med seg selv i knytte laken, klatre og falle opp, eller ned, om du vil.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.


 

MENY