2021 var året da den nye normalen av unntakstilstand festet seg. Her oppsummerer vi de mest leste og debatterte sakene på Rushprint.no fra året som gikk.

«Jeg kunne laget en film i året om de norske motstandskvinnene», erklærte Fredrik Horn Akselsen under vårt intervju med ham om dokudramaet Nordlands Jeanne d’Arc.
Tromsø filmfestival (TIFF) sto for tur og utspillet var en frisk start på et nytt filmår. Men festivalen måtte kaste inn hånklet i tolvte time på grunn av pandemien. Alle i fysisk forstand livlige diskusjoner om de nye norske filmene måtte settes på vent.
– Det tristeste er at unge, debuterende filmskapere går glipp av å møte publikum, sa John-Kristian Dalseth, programansvarlig for Film fra Nord-programmet på TIFF da han beskrev en filmregion som forsøkte å reise seg fra lockdown.
Men så våknet de gamle motsetningene til liv. Det hadde brygget seg opp til misnøye i bransjen over de endringene som Norsk filminstitutt (NFI) hadde tatt til orde for, blant annet endringen av etterhåndstilskuddet. Denne ordningen var for noen blitt en gjøkunge som spiste for mye av den samlede filmstøtten, mens for regionene var den blitt en avgjørende medfinansiering.
– Regjeringen er i ferd med å torpedere den filmpolitiske bestillingen fra Stortinget som er fundamentet for utviklingen av norsk film, mente Linda Netland (Filmfond Nord), Stig Bech (Filminvest) og Magnus Thomassen (mediefondet Zefyr) som representerer hvert sitt regionale filmfond.
Uken før hadde konflikten mellom NFI og de regionale aktørene blusset opp da den nevnte Nordlands Jeanne d’Arc ble utelatt fra NFIs presentasjon av filmvåren. NFI har som praksis å innlemme kun de filmene de selv har gitt tilskudd i denne presentasjonen, med enkelte unntak. Men denne gangen var flere sentrale filmer utelatt.
– NFI innfører et klasseskille, mente filmens produsent, Rune Trondsen, som fikk støtte fra Linda Netland. – Det er stor avstand mellom by og land i NFIs forvaltning.
Utspillet kom i kjølvannet av at også dokumentaren Bergen – i all beskjedenhet ble utelatt fra NFIs presentasjon av filmvåren. Det opplevde filmens produsent Elisabeth Kleppe og medfinansiør Stine Tveten (Vestnorsk filmsenter) som snevert. NFI må være mer bevisst sin definisjonsmakt, mente de.
Snart kom NFI med svar på kritikken. Vi nedprioriterer ikke regional film, skrev Dag Asbjørnsen, seksjonsleder i NFI. Vi følger den vedtatte filmpolitikken. De regionale filmvirksomhetene kan selv gi tilskudd til regional lansering. Kleppe kvitterte på sin side med følgende spørsmål: Hva er nasjonalt? «Hvorfor kaller Dag Asbjørnsen og NFI den nasjonale lanseringen av filmen vår for regional? Hittil har over 30 kinoer, fra Grimstad til Harstad, meldt at de vil sette opp filmen. NFI må ikke bli en bremsekloss når det gjelder nytenkning og mangfold i distribusjonsleddet».
På denne måten startet filmåret med noen av hovedkonfliktene som har preget norsk film de siste årene. Det var nesten like forutsigbart som at bransjen omtrent samtidig gikk ut med en bønn til politikerne om hvordan en ny Norsk filmkommisjon burde operere. Hvordan skal kommisjonen jobbe effektivt med en insentivordning som ennå ikke har fått hente ut sitt fulle potensial? Ikke overraskende var nøkkelordene et tydelig mandat og større økonomiske muskler.
Like forutsigbart var det også at opposisjonen så sitt snitt for å markere seg filmpolitisk. Vi ser dere, var Anette Trettebergstuens svar til bransjen her på rushprint.no.
«Vi støtter innlegget og bekymringen. Likevel vil vi understreke at ansvaret for det som nå skjer av forskriftsendringer i Norsk filminstitutt (NFI), er det regjeringen alene som må ta ansvar for. De foreslåtte endringene er såpass inngripende og omfattende at Stortinget burde vært involvert. Det er tross alt Stortinget som gjennom filmforliket i 2015 har satt målene for hva den nasjonale filmpolitikken skal være.»
Trettebergstuen skulle som kjent bli enda mer sentral etter hvert som Stortingsvalget nærmet seg og hun tok over statsrådstaburetten etter Abid Raja. Men mer om det senere.
Linda May Kallestein hadde i likhet med regissør Alexander Eik fått kritikk for de dikteriske friheter hun tok i manuset til dramaserien Atlantic Crossing som hadde premiere høsten 2020. Denne kritikken skulle etter hvert smitte over på den svenske premieren. På nyåret stilte hun på nytt spørsmålet om hvorfor serien fortsatte å provosere, og mente et knippe norske (mannlige) historikere ikke tålte at man beveget seg inn på deres enemerker. «Vår grunnfortelling skiller seg fra den de kritiske forfatterne forfekter, og der tråkker vi dem åpenbart på tærne.» Historiker Tore Rem svarte med å omtale seg selv som «en slange i fiksjonens paradis», og la heller ikke fingrene imellom.
Dette ordskiftet markerte overgangen til den andre norske produksjonen som skulle skape oppstandelse i norsk offentlighet det første halvåret av 2021. I månedskiftet mars-april gikk et knippe norske krigshistorikere i VG hardt ut mot NRKs dokumentarserie Frontkjempere som nettopp hadde hatt premiere.
«Det er umulig å forstå hvorfor nordmenn gikk i tysk tjeneste uten å ta i betraktning at det store flertallet av dem sympatiserte med Nasjonal Samling og partiets nazistiske ideologi. NRK ender opp med å reprodusere flere av SS-veteranenes uholdbare historierevisjonistiske teser i den nye serien om frontkjemperne.»
Serieskaper Alexander Kristiansen svarte på kritikken, blant annet her på rushprint.no:
«Jeg tror ikke løsningen for en konstruktiv debatt er å gå inn i en skyttergravskrig hvor det ikke er rom for bevegelse. Ingen eier historien,» sa han.
Han fikk imidlertid ingen støtte fra Rushprints filmhistoriker, Gunnar Iversen. «Fascinasjonen overfor krigens detaljer og sanselige overflate av hendelser og krigsøyeblikk skaper en slags fascinerende fascisme i Frontkjempere», mente Iversen. Det var blitt mer guttebok enn nyansert historieformidling.
Skildringen av frontkjemperne kan sies å tilhøre et av de siste tabuer i norsk krigshistorie. Og mange mente det var på høy tid at de slapp til, selv om tilnærmingen kunne være problematisk.
En annen blindsone i norsk krigsfilm har vært jødenes skjebne. Den etterlengtede filmversjonen av deportasjonen av de norske jødene, Den største forbrytelsen, hadde hatt kinopremiere i romjulen, men nedstengningen av kinoene på Østlandet og Oslo ga beskjedne besøkstall (som likevel var nok til å nå kinotoppen første uken, med over 20 000 besøkende).
«Norske filmskapere har siste året endelig gått inn i en av norsk films mest betente blindsoner,» skrev Rushprints redaktør Kjetil Lismoen. «Den største nyvinningen ved filmen i en norsk kontekst er graden av medskyldighet som tegnes. Det er først og fremst hvor naturlig det falt for mange nordmenn å samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten og krigsøkonomien, som her trer tydeligere fram.»
På forsommeren skulle Lismoen følge opp med en lengre kommentar der han oppfordret norske film- og serieskapere til ikke å la seg skremme av kritikken mot Atlantic Crossing og Frontkjempere. «Selv om Atlantic Crossing og Frontkjempere tar seg kritikkverdige friheter, må ikke norske filmskapere slutte å utfordre historikerne. Mer enn noen gang trenger vi filmer og serier som går inn i de tomrommene historien og historikerne har etterlatt seg.»
Mens kinoene var delvis stengte, og debattene raste om dikteriske friheter i norsk dokumentar- og seriedrama, fortsatte produksjonsmiljøet med imponerende effektivitet, til tross for nesten utmattende smittevernregler.
Den norske og nordiske bransjen har vist seg bemerkelsesverdig motstandsdyktig og fleksibel i møte med pandemien, var en av konklusjonene i en rapport som Nordisk Film & TV Fond publiserte på forsommeren. Den svenske bransjen, som forholdt seg til anbefalinger istedenfor restriktive tiltak under den første bølgen, ble overraskende mest berørt av de nordiske landene. Hver fjerde dokumentarfilm forsvant fra de europeiske filmfestivalene som følge av pandemien, viste en annen undersøkelse.
Det har blitt mindre kyssing, kunne produsent Karoline Mollatt fortelle da vi tok runden for å få historier fra pandemiens frontlinjer i produksjonsbransjen. Serier som Rådebank, Hvite Gutter og Basic Bitch handler om relasjoner mellom unge mennesker, ofte i intime situasjoner. Her fikk vi vite hvordan de ulike innspillingene hadde løst utfordringen med å filme så krevende scener.
Også innen etterarbeid viste bransjen stor oppfinsomhet.
– Vi kjøpte maskiner vi leverte hjemme hos klipperne natten før nedstengningen, fortalte Birk Hanum i selskapet Filmreaktor. Med en ny strømmeløsning kunne etterarbeidet ikke bare fortsette som før, men utvides. – Er det ikke i «krig» den teknologiske utviklingen skyter fart?
Bransjens evne til å omstille seg og improvisere har fått fart på arbeidet med å innføre en ny fagfunksjon. Norsk filmforbund ønsker nå å tariff-feste en helse- og sikkerhetsrådgiver på norske audiovisuelle produksjoner av lengre format.
«Under pandemien snudde bransjen seg raskt rundt og tok dette på stort alvor,» sa Elisabeth Sjaastad nylig til Rushprint. «Nettopp denne seriøse innstillingen håper jeg vi kan ta med oss videre i forhold til å kvalitetssikre forarbeid og planlegging».
Det er sjelden filmkonsulentene i NFI kommer med utspill i media, om det ikke er for å imøtegå kritikk. Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er et befriende unntak. På vårparten markerte han seg med sterk kritikk av NRKs manglende engasjement på vegne av norsk kortfilm. «Vi bruker 40-50 millioner kroner i året på å lage kortfilmer, men NRK er ikke interessert i å vise dem. Det er galskap», mente han.
På forsommeren kastet han seg ut i et enda mer betent ordskifte: debatten om hvem som bør få lage samisk film, ja, hva en samisk film egentlig er for noe.
«Skal helst bare samer få lage film fra Sameland? Og skal noen godkjenne hva som er «riktig» samisk kultur.»
Det var slik han hadde forstått et utspill fra Internasjonalt Samisk Filminstitutt (ISFI) på NRK. Han fikk isteden svar fra filmskaper og musiker Elle Márjá Eira. «Kunstnerisk frihet er for alle. Men hvorfor skal nordmenn uten samisk tilhørighet absolutt fortelle den samiske historien? Urfolksfilmskapere mistet definisjonsmakten til å fortelle egne historier, og nå vil vi ha den tilbake», skrev hun.
Hun fikk støtte fra Patricia Fjellgren og Oskar Östergren i Samisk filmarbeiderforbund:
«Kunstnerisk ytringsfrihet er en verdi som også henger høyt blant samiske filmkunstnere. Men ikke for enhver pris. Grensen går ved kulturell appropriasjon».
Noe av det mest nedslående med pandemien har vært hvordan den sammenfalt med en revitalisert norsk film. 2021 ble et historisk år for Norge i Cannes, med Gullpalme til Renate Reinsve for innsatsen i Verdens verste menneske og to filmer i det offisielle programmet (som begge fikk strålende mottakelse og verdensomspennende distribusjon). Det ble også priser under European Film Awards og en Emmy til Atlantic Crossing.
Men følelsen av et gullår i emning startet før det, med filmer som GRITT, HAN og Ninjababy som på nyåret innevarslet en ny era med sterke kvinneroller.
– Rakel og Gritt er begge opprørske kvinner som bryter med stereotypiene på grensesprengende vis, skrev Gry Rustad her på Rushprint, og sluttet seg til Jon Inge Faldalens varsel fra januar der han mente å se konturene av det som kunne bli «tidenes år for norsk film».
2021 skulle også videreføre dokumentarfilmens suksess fra det foregående året. Generasjon Utøya traff en rå nerve ved å våge å berøre de politiske implikasjonene av terroren som rammet 10 år tidligere. «Det har vært et enormt ansvar, men vi skulle heller ikke bli rammet av berøringsangsten», fortalte regissørene Aslaug Holm og Sigve Endresen til Rushprint.
Også Tommy Gulliksen, som hadde skildret 22.juli-komplekset i flere dokumentarserier, har et annet perspektiv nå 10 år senere. «Det er lov å være stolt av rosetogene og hvordan vi opptrådte, men jeg kjenner også på en liten skamfølelse over at det nærmest ble som et nytt OL på Lillehammer – altså at vi var best i verden – denne gangen på takle terror.»
I anledning 10-årsmarkeringen satte vi sammen en oversikt over hva vi selv hadde skrevet om 22.juli i løpet av disse ti årene. Terrorhandlingen har influert norske filmskapere som ingen annen hendelse i moderne tid. Samtidig kom vi med følgende hjertesukk her på lederplass:
«Under pandemien har det norske dokumentarmiljøet levert sine kvalitativt beste år noensinne. Men har publikum fått det med seg under pandemiens herjinger? Blir dette gullalderen som forsvant?»
Også produsent KriStine Ann Skaret var inne på noe av det samme i sitt innlegg:
«Begrepet “dokumentarfilmens gullalder” er mye brukt de siste årene, ikke minst om den norske dokumentaren. Klarer vi å ivareta den verdien dokumentarfilmen representerer, også i et større perspektiv», skrev hun og rådet en eventuell ny kulturminister til å studere NRK-plakaten nøye.
Det nærmet seg altså valg i september og kulturpolitikerne i opposisjon begynte å røre på seg.
«Filmfeltet har blitt nedprioritert i 8 år,» mente de. Vi lot Anette Trettebergstuen (AP), Åslaug Sem-Jacobsen (SP) og Freddy André Øvstegård (SV) gjøre rede for sine filmpolitiske visjoner og hva de ville gjøre annerledes enn den sittende regjeringen. Og det var ikke så lite.
Derfor ble skuffelsen desto større da Trettebergstuen inntok statsrådsposten noen måneder senere. Åse Kringstad i Virke produsentforeningen, som før valget sammen med resten av bransjen hadde utpekt det rødgrønne politiske alternativet som det mest offensive, la ikke fingrene imellom:
«I går ble regjeringens tilleggsproposisjon lagt fram for Stortinget. Det var en gedigen skuffelse for filmbransjen», konstaterte Kringstad. «Dette er langt fra de gode løftene som den nye ministeren kom med før valget.»
2021 var året da kinoene ble gjenåpnet, sammen med resten av samfunnet, før det på tampen av året igjen ble innført kraftige restriksjoner. Nok en gang høstet den manglende faglige begrunnelsen for nedstengningen av kulturlivet sterk kritikk.
Allerede i februar hadde bransjeorganisasjonene stilt spørsmålstegn ved hvorfor kulturlivet måtte «stenge først og åpne sist».
«Kulturlivet har ikke den sterkeste lobbyen eller de høyeste røstene. Vi blir ikke en gang nevnt når regjeringen går ut med de nye ring-tiltakene for østlandsregionen. Gymsaler og kjøpesentre nevnes, men ikke kulturlivet,» beklaget Monica Boracco i Dramatikerforbundet.
En annen bekymring var hvordan den forestående gjenåpningen av kinoene – når den først kom – ville foregå med så mange filmer som sto i kø. Vi kan stå overfor tidenes «blodbad» når kinoene gjenåpner og alle vil ha premiere for å tjene inn igjen tapte inntekter, fryktet Åse Kringstad i Virke Produsentforeningen
Men så viste det seg å gå ganske bra likevel, i hvert fall en stund. Takket være James Bond og de norske filmene oppnådde kinoene i oktober besøk som tangerte tall fra før pandemien. Men noen filmer fikk lide: Mye tyder på at Eskil Vogts Cannes-suksess De Uskyldige ville oppnådd langt høyere besøkstall om gjenåpningen hadde startet tidligere.
Men takket være Tre nøtter til Askepott, Nordsjøen og Verdens verste menneske ble norskandelen på kino på hele 30 prosent – den nest høyeste norskandelen noensinne.
Mens kinofilmen lå nede store deler av året, med begrenset kapasitet, festet dramaformatet grepet om seerne som satt fast i hjemme. Da vi oppsummerte 2020 spekulerte vi på måter pandemien ville endre bransjen. Nå ser vi klarere hvor veien går videre, etter at kinovinduet er knust en gang for alle, og investorene på Wall Street signaliserer at de kun vil investere i store blockbustere. Det spås at Spielbergs kinofiasko West side story kan bli den siste i sitt slag – en kvalitets-blockbuster for den voksne delen av kinopublikummet.
I norsk dramaproduksjon kom Pørni som et friskt pust. Den beste norske serien på mange år, mente Jon Inge Faldalen.
«Pørni trykker overrumplende på ukjente knapper og er tonalt svært modig, vekslende mellom å være skikkelig morsom og skikkelig rørende, røft realistisk og genuint romantisk. «Pørni» er en karakter jeg ikke kan huske å ha sett maken til. Hatten av for Henriette Steenstrup som bærer det hele på Pernilles vonde knær…»
Skal vi tro Filippa Wallestam i Viaplay/NENT Group som finansierte serien, er dette bare begynnelsen. «Neste år er målet 60 nordiske originalproduksjoner, med en øknig i Norge, innen alle sjangre», kunne hun fortelle Rushprint.
«NFI forskjellsbehandler filmskapere med utenlandsk bakgrunn.» Denne kraftsalven på senhøsten kom fra regissør Halkawt Mustafa. Han mener han er blitt forskjellsbehandlet av Norsk filminstitutt når han ønsker å fortelle historier fra utenfor Norge. Hans prosjekt om en kvinnelig kurdisk snikskytter anses ikke som norsk nok. Men hva er egentlig det norske blikket?
Det kunne virke som mangfoldsdebatten hadde havnet litt i bakevja under pandemien. Men utfordringen med å skape mangfold i en bransje som i årevis har nedprioritert det, vil selvsagt vedvare.
«Veien inn i filmbransjen er utrolig smal i forhold til demografien vår,» hadde Ståle Stein Berg i NFI erkjent på sommeren da han omtalte NFIs ferske mangfoldsrapport. «Vi ser etter muligheter for å innføre mangfold som prioriteringskriterium i markedsordningen. Hvis vi lykkes med det, vil dette bli en rask og varig endring.»
En rekke andre stridsspørsmål hadde også ligget på vent, før de på nytt brøt fram når de tilnærmelsesvis normale tidene vendte tilbake. Den største bestilleren for det eksterne produksjonsmiljøet, NRK, skaper fortsatt uro med sin enestående markedsmakt.
NRKs behovsmelding til den eksterne bransjen har denne gangen vekket bekymring hos de som mener å se en enda sterkere dreining mot helgeunderholdning, produsert av de største Oslo-selskapene. Men få i bransjen våger å kritisere NRK åpent. «Mer enn noen gang trenger vi en allmennkringkaster som ikke bare driver med humor og underholdning», mener regissør Leiv Igor Devold. Som vanlig valgte NRK å la være å svare på kritikken og opprettholder dermed sin suverene, og noen vil si arrogante holdning.
Samtidig har NFI sine egne interne utfordringer. I løpet av høsten kunne vi merke en uro internt i organisasjonen etter hvert som en rekke fagprofiler sluttet.
Hvor er NFI på vei, spurte vi i august. «Fire profilerte fagpersoner i Norsk filminstitutt har sagt opp sine stillinger mens en omorganisering pågår. I bransjen frykter man nå for at konsulentordningen vil bli vingeklippet.» NFI er på vei framover, repliserte NFI-direktør Kjersti Mo, uten å direkte kommentere påstandene i saken.
Tre måneder senere hadde den nytilsatte avdelingsdirektøren Anders Tangen også sluttet, etter få uker i sin stilling, og veien videre for NFIs omstillingsprosess så enda mer uklar ut.
«Norske film- og serieskapere er inne i en slags gullalder. Men Norsk filminstitutt risikerer å undergrave denne framgangen med en kaotisk omorganiseringsprosess som gjør at fagfolk forlater organisasjonen. Dette vil svekke NFIs legitimitet, om det får fortsette,» skrev Kjetil Lismoen.
En rekke andre spørsmål havnet i skyggen av pandemien. Noen av dem ble berørt her på rushprint.no, om enn ikke i et omfang vi skulle ha ønsket.
Bransjens tiltak for å kvitte seg med et stempel som miljøsinke, har møtt på utfordringer under pandemien, men går sin gang. Nye forslag til forbedringer dukket opp, blant annet fra NRKs dramasjef Ivar Køhn.
Nordisk Panorama, den nordiske bransjens viktigste møteplass, mistet sin finansiering fra Nordisk ministerråd, noe som utløste alarm i den norske bransjen.
Den norske manusordningen, som NFI forvalter, er endret på en måte som gjør at forfatterne føler sin posisjon truet.
Norske film- og serieskapere får ofte mangelfull kreditering og ikke noe eierskap til det de leverer til strømmekanalene. Risikerer de å bli leilendinger og line producere for strømmeaktørene?
Netflix kjøper Roald Dahl-katalogen og NENT Group saumfarer Norden for folkekjære klassikere; står vi overfor et kappløp om lokale merkevarer som norske produsenter er dømt til å tape?
Debatten om forholdet mellom det «smale» og «det brede» i det norske repertoaret forsvinner ikke – heldigvis. En rekke filmskapere foreslo før jul her på rushprint at det etableres en pott til «utvikling av kunstnerisk film». Ved å bruke denne ordningen fleksibelt vil det bli mulig for NFI å støtte et reelt mangfold av prosjekter, hevder de.
Som for å avrunde denne omfattende oppsummeringen, vil vi vise til vår oppsummering av året 2021 sammen med Elisabeth Sjaastad, Monica Boracco og Åse Kringstad like før jul. Vi skal ikke underslå at det hersket en viss resignasjon i forsamlingen etter enda en nedstengning, der kulturbransjen på nytt står på knærne.
Men de siste årenes erfaringer har i hvert fall lært dem én ting: Krisen har fått fram det beste i bransjen som har vist seg motstandsdyktig og fleksibel. Samtidig har hele Norge med egne øyne sett hvordan frilanserne innen kreative næringer har falt mellom flere stoler, og ikke har noen sikkerhet. Hva kan det bety for rekrutteringen framover?
Dette var selvsagt bare noen av innslagene på rushprint.no i året som gikk. Vi skulle gjerne ha fremhevet flere, men setter strek der. Takk for at du ble med oss på denne gjennomgangen av året som gikk.
«Jeg kunne laget en film i året om de norske motstandskvinnene», erklærte Fredrik Horn Akselsen under vårt intervju med ham om dokudramaet Nordlands Jeanne d’Arc.
Tromsø filmfestival (TIFF) sto for tur og utspillet var en frisk start på et nytt filmår. Men festivalen måtte kaste inn hånklet i tolvte time på grunn av pandemien. Alle i fysisk forstand livlige diskusjoner om de nye norske filmene måtte settes på vent.
– Det tristeste er at unge, debuterende filmskapere går glipp av å møte publikum, sa John-Kristian Dalseth, programansvarlig for Film fra Nord-programmet på TIFF da han beskrev en filmregion som forsøkte å reise seg fra lockdown.
Men så våknet de gamle motsetningene til liv. Det hadde brygget seg opp til misnøye i bransjen over de endringene som Norsk filminstitutt (NFI) hadde tatt til orde for, blant annet endringen av etterhåndstilskuddet. Denne ordningen var for noen blitt en gjøkunge som spiste for mye av den samlede filmstøtten, mens for regionene var den blitt en avgjørende medfinansiering.
– Regjeringen er i ferd med å torpedere den filmpolitiske bestillingen fra Stortinget som er fundamentet for utviklingen av norsk film, mente Linda Netland (Filmfond Nord), Stig Bech (Filminvest) og Magnus Thomassen (mediefondet Zefyr) som representerer hvert sitt regionale filmfond.
Uken før hadde konflikten mellom NFI og de regionale aktørene blusset opp da den nevnte Nordlands Jeanne d’Arc ble utelatt fra NFIs presentasjon av filmvåren. NFI har som praksis å innlemme kun de filmene de selv har gitt tilskudd i denne presentasjonen, med enkelte unntak. Men denne gangen var flere sentrale filmer utelatt.
– NFI innfører et klasseskille, mente filmens produsent, Rune Trondsen, som fikk støtte fra Linda Netland. – Det er stor avstand mellom by og land i NFIs forvaltning.
Utspillet kom i kjølvannet av at også dokumentaren Bergen – i all beskjedenhet ble utelatt fra NFIs presentasjon av filmvåren. Det opplevde filmens produsent Elisabeth Kleppe og medfinansiør Stine Tveten (Vestnorsk filmsenter) som snevert. NFI må være mer bevisst sin definisjonsmakt, mente de.
Snart kom NFI med svar på kritikken. Vi nedprioriterer ikke regional film, skrev Dag Asbjørnsen, seksjonsleder i NFI. Vi følger den vedtatte filmpolitikken. De regionale filmvirksomhetene kan selv gi tilskudd til regional lansering. Kleppe kvitterte på sin side med følgende spørsmål: Hva er nasjonalt? «Hvorfor kaller Dag Asbjørnsen og NFI den nasjonale lanseringen av filmen vår for regional? Hittil har over 30 kinoer, fra Grimstad til Harstad, meldt at de vil sette opp filmen. NFI må ikke bli en bremsekloss når det gjelder nytenkning og mangfold i distribusjonsleddet».
På denne måten startet filmåret med noen av hovedkonfliktene som har preget norsk film de siste årene. Det var nesten like forutsigbart som at bransjen omtrent samtidig gikk ut med en bønn til politikerne om hvordan en ny Norsk filmkommisjon burde operere. Hvordan skal kommisjonen jobbe effektivt med en insentivordning som ennå ikke har fått hente ut sitt fulle potensial? Ikke overraskende var nøkkelordene et tydelig mandat og større økonomiske muskler.
Like forutsigbart var det også at opposisjonen så sitt snitt for å markere seg filmpolitisk. Vi ser dere, var Anette Trettebergstuens svar til bransjen her på rushprint.no.
«Vi støtter innlegget og bekymringen. Likevel vil vi understreke at ansvaret for det som nå skjer av forskriftsendringer i Norsk filminstitutt (NFI), er det regjeringen alene som må ta ansvar for. De foreslåtte endringene er såpass inngripende og omfattende at Stortinget burde vært involvert. Det er tross alt Stortinget som gjennom filmforliket i 2015 har satt målene for hva den nasjonale filmpolitikken skal være.»
Trettebergstuen skulle som kjent bli enda mer sentral etter hvert som Stortingsvalget nærmet seg og hun tok over statsrådstaburetten etter Abid Raja. Men mer om det senere.
Linda May Kallestein hadde i likhet med regissør Alexander Eik fått kritikk for de dikteriske friheter hun tok i manuset til dramaserien Atlantic Crossing som hadde premiere høsten 2020. Denne kritikken skulle etter hvert smitte over på den svenske premieren. På nyåret stilte hun på nytt spørsmålet om hvorfor serien fortsatte å provosere, og mente et knippe norske (mannlige) historikere ikke tålte at man beveget seg inn på deres enemerker. «Vår grunnfortelling skiller seg fra den de kritiske forfatterne forfekter, og der tråkker vi dem åpenbart på tærne.» Historiker Tore Rem svarte med å omtale seg selv som «en slange i fiksjonens paradis», og la heller ikke fingrene imellom.
Dette ordskiftet markerte overgangen til den andre norske produksjonen som skulle skape oppstandelse i norsk offentlighet det første halvåret av 2021. I månedskiftet mars-april gikk et knippe norske krigshistorikere i VG hardt ut mot NRKs dokumentarserie Frontkjempere som nettopp hadde hatt premiere.
«Det er umulig å forstå hvorfor nordmenn gikk i tysk tjeneste uten å ta i betraktning at det store flertallet av dem sympatiserte med Nasjonal Samling og partiets nazistiske ideologi. NRK ender opp med å reprodusere flere av SS-veteranenes uholdbare historierevisjonistiske teser i den nye serien om frontkjemperne.»
Serieskaper Alexander Kristiansen svarte på kritikken, blant annet her på rushprint.no:
«Jeg tror ikke løsningen for en konstruktiv debatt er å gå inn i en skyttergravskrig hvor det ikke er rom for bevegelse. Ingen eier historien,» sa han.
Han fikk imidlertid ingen støtte fra Rushprints filmhistoriker, Gunnar Iversen. «Fascinasjonen overfor krigens detaljer og sanselige overflate av hendelser og krigsøyeblikk skaper en slags fascinerende fascisme i Frontkjempere», mente Iversen. Det var blitt mer guttebok enn nyansert historieformidling.
Skildringen av frontkjemperne kan sies å tilhøre et av de siste tabuer i norsk krigshistorie. Og mange mente det var på høy tid at de slapp til, selv om tilnærmingen kunne være problematisk.
En annen blindsone i norsk krigsfilm har vært jødenes skjebne. Den etterlengtede filmversjonen av deportasjonen av de norske jødene, Den største forbrytelsen, hadde hatt kinopremiere i romjulen, men nedstengningen av kinoene på Østlandet og Oslo ga beskjedne besøkstall (som likevel var nok til å nå kinotoppen første uken, med over 20 000 besøkende).
«Norske filmskapere har siste året endelig gått inn i en av norsk films mest betente blindsoner,» skrev Rushprints redaktør Kjetil Lismoen. «Den største nyvinningen ved filmen i en norsk kontekst er graden av medskyldighet som tegnes. Det er først og fremst hvor naturlig det falt for mange nordmenn å samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten og krigsøkonomien, som her trer tydeligere fram.»
På forsommeren skulle Lismoen følge opp med en lengre kommentar der han oppfordret norske film- og serieskapere til ikke å la seg skremme av kritikken mot Atlantic Crossing og Frontkjempere. «Selv om Atlantic Crossing og Frontkjempere tar seg kritikkverdige friheter, må ikke norske filmskapere slutte å utfordre historikerne. Mer enn noen gang trenger vi filmer og serier som går inn i de tomrommene historien og historikerne har etterlatt seg.»
Mens kinoene var delvis stengte, og debattene raste om dikteriske friheter i norsk dokumentar- og seriedrama, fortsatte produksjonsmiljøet med imponerende effektivitet, til tross for nesten utmattende smittevernregler.
Den norske og nordiske bransjen har vist seg bemerkelsesverdig motstandsdyktig og fleksibel i møte med pandemien, var en av konklusjonene i en rapport som Nordisk Film & TV Fond publiserte på forsommeren. Den svenske bransjen, som forholdt seg til anbefalinger istedenfor restriktive tiltak under den første bølgen, ble overraskende mest berørt av de nordiske landene. Hver fjerde dokumentarfilm forsvant fra de europeiske filmfestivalene som følge av pandemien, viste en annen undersøkelse.
Det har blitt mindre kyssing, kunne produsent Karoline Mollatt fortelle da vi tok runden for å få historier fra pandemiens frontlinjer i produksjonsbransjen. Serier som Rådebank, Hvite Gutter og Basic Bitch handler om relasjoner mellom unge mennesker, ofte i intime situasjoner. Her fikk vi vite hvordan de ulike innspillingene hadde løst utfordringen med å filme så krevende scener.
Også innen etterarbeid viste bransjen stor oppfinsomhet.
– Vi kjøpte maskiner vi leverte hjemme hos klipperne natten før nedstengningen, fortalte Birk Hanum i selskapet Filmreaktor. Med en ny strømmeløsning kunne etterarbeidet ikke bare fortsette som før, men utvides. – Er det ikke i «krig» den teknologiske utviklingen skyter fart?
Bransjens evne til å omstille seg og improvisere har fått fart på arbeidet med å innføre en ny fagfunksjon. Norsk filmforbund ønsker nå å tariff-feste en helse- og sikkerhetsrådgiver på norske audiovisuelle produksjoner av lengre format.
«Under pandemien snudde bransjen seg raskt rundt og tok dette på stort alvor,» sa Elisabeth Sjaastad nylig til Rushprint. «Nettopp denne seriøse innstillingen håper jeg vi kan ta med oss videre i forhold til å kvalitetssikre forarbeid og planlegging».
Det er sjelden filmkonsulentene i NFI kommer med utspill i media, om det ikke er for å imøtegå kritikk. Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er et befriende unntak. På vårparten markerte han seg med sterk kritikk av NRKs manglende engasjement på vegne av norsk kortfilm. «Vi bruker 40-50 millioner kroner i året på å lage kortfilmer, men NRK er ikke interessert i å vise dem. Det er galskap», mente han.
På forsommeren kastet han seg ut i et enda mer betent ordskifte: debatten om hvem som bør få lage samisk film, ja, hva en samisk film egentlig er for noe.
«Skal helst bare samer få lage film fra Sameland? Og skal noen godkjenne hva som er «riktig» samisk kultur.»
Det var slik han hadde forstått et utspill fra Internasjonalt Samisk Filminstitutt (ISFI) på NRK. Han fikk isteden svar fra filmskaper og musiker Elle Márjá Eira. «Kunstnerisk frihet er for alle. Men hvorfor skal nordmenn uten samisk tilhørighet absolutt fortelle den samiske historien? Urfolksfilmskapere mistet definisjonsmakten til å fortelle egne historier, og nå vil vi ha den tilbake», skrev hun.
Hun fikk støtte fra Patricia Fjellgren og Oskar Östergren i Samisk filmarbeiderforbund:
«Kunstnerisk ytringsfrihet er en verdi som også henger høyt blant samiske filmkunstnere. Men ikke for enhver pris. Grensen går ved kulturell appropriasjon».
Noe av det mest nedslående med pandemien har vært hvordan den sammenfalt med en revitalisert norsk film. 2021 ble et historisk år for Norge i Cannes, med Gullpalme til Renate Reinsve for innsatsen i Verdens verste menneske og to filmer i det offisielle programmet (som begge fikk strålende mottakelse og verdensomspennende distribusjon). Det ble også priser under European Film Awards og en Emmy til Atlantic Crossing.
Men følelsen av et gullår i emning startet før det, med filmer som GRITT, HAN og Ninjababy som på nyåret innevarslet en ny era med sterke kvinneroller.
– Rakel og Gritt er begge opprørske kvinner som bryter med stereotypiene på grensesprengende vis, skrev Gry Rustad her på Rushprint, og sluttet seg til Jon Inge Faldalens varsel fra januar der han mente å se konturene av det som kunne bli «tidenes år for norsk film».
2021 skulle også videreføre dokumentarfilmens suksess fra det foregående året. Generasjon Utøya traff en rå nerve ved å våge å berøre de politiske implikasjonene av terroren som rammet 10 år tidligere. «Det har vært et enormt ansvar, men vi skulle heller ikke bli rammet av berøringsangsten», fortalte regissørene Aslaug Holm og Sigve Endresen til Rushprint.
Også Tommy Gulliksen, som hadde skildret 22.juli-komplekset i flere dokumentarserier, har et annet perspektiv nå 10 år senere. «Det er lov å være stolt av rosetogene og hvordan vi opptrådte, men jeg kjenner også på en liten skamfølelse over at det nærmest ble som et nytt OL på Lillehammer – altså at vi var best i verden – denne gangen på takle terror.»
I anledning 10-årsmarkeringen satte vi sammen en oversikt over hva vi selv hadde skrevet om 22.juli i løpet av disse ti årene. Terrorhandlingen har influert norske filmskapere som ingen annen hendelse i moderne tid. Samtidig kom vi med følgende hjertesukk her på lederplass:
«Under pandemien har det norske dokumentarmiljøet levert sine kvalitativt beste år noensinne. Men har publikum fått det med seg under pandemiens herjinger? Blir dette gullalderen som forsvant?»
Også produsent KriStine Ann Skaret var inne på noe av det samme i sitt innlegg:
«Begrepet “dokumentarfilmens gullalder” er mye brukt de siste årene, ikke minst om den norske dokumentaren. Klarer vi å ivareta den verdien dokumentarfilmen representerer, også i et større perspektiv», skrev hun og rådet en eventuell ny kulturminister til å studere NRK-plakaten nøye.
Det nærmet seg altså valg i september og kulturpolitikerne i opposisjon begynte å røre på seg.
«Filmfeltet har blitt nedprioritert i 8 år,» mente de. Vi lot Anette Trettebergstuen (AP), Åslaug Sem-Jacobsen (SP) og Freddy André Øvstegård (SV) gjøre rede for sine filmpolitiske visjoner og hva de ville gjøre annerledes enn den sittende regjeringen. Og det var ikke så lite.
Derfor ble skuffelsen desto større da Trettebergstuen inntok statsrådsposten noen måneder senere. Åse Kringstad i Virke produsentforeningen, som før valget sammen med resten av bransjen hadde utpekt det rødgrønne politiske alternativet som det mest offensive, la ikke fingrene imellom:
«I går ble regjeringens tilleggsproposisjon lagt fram for Stortinget. Det var en gedigen skuffelse for filmbransjen», konstaterte Kringstad. «Dette er langt fra de gode løftene som den nye ministeren kom med før valget.»
2021 var året da kinoene ble gjenåpnet, sammen med resten av samfunnet, før det på tampen av året igjen ble innført kraftige restriksjoner. Nok en gang høstet den manglende faglige begrunnelsen for nedstengningen av kulturlivet sterk kritikk.
Allerede i februar hadde bransjeorganisasjonene stilt spørsmålstegn ved hvorfor kulturlivet måtte «stenge først og åpne sist».
«Kulturlivet har ikke den sterkeste lobbyen eller de høyeste røstene. Vi blir ikke en gang nevnt når regjeringen går ut med de nye ring-tiltakene for østlandsregionen. Gymsaler og kjøpesentre nevnes, men ikke kulturlivet,» beklaget Monica Boracco i Dramatikerforbundet.
En annen bekymring var hvordan den forestående gjenåpningen av kinoene – når den først kom – ville foregå med så mange filmer som sto i kø. Vi kan stå overfor tidenes «blodbad» når kinoene gjenåpner og alle vil ha premiere for å tjene inn igjen tapte inntekter, fryktet Åse Kringstad i Virke Produsentforeningen
Men så viste det seg å gå ganske bra likevel, i hvert fall en stund. Takket være James Bond og de norske filmene oppnådde kinoene i oktober besøk som tangerte tall fra før pandemien. Men noen filmer fikk lide: Mye tyder på at Eskil Vogts Cannes-suksess De Uskyldige ville oppnådd langt høyere besøkstall om gjenåpningen hadde startet tidligere.
Men takket være Tre nøtter til Askepott, Nordsjøen og Verdens verste menneske ble norskandelen på kino på hele 30 prosent – den nest høyeste norskandelen noensinne.
Mens kinofilmen lå nede store deler av året, med begrenset kapasitet, festet dramaformatet grepet om seerne som satt fast i hjemme. Da vi oppsummerte 2020 spekulerte vi på måter pandemien ville endre bransjen. Nå ser vi klarere hvor veien går videre, etter at kinovinduet er knust en gang for alle, og investorene på Wall Street signaliserer at de kun vil investere i store blockbustere. Det spås at Spielbergs kinofiasko West side story kan bli den siste i sitt slag – en kvalitets-blockbuster for den voksne delen av kinopublikummet.
I norsk dramaproduksjon kom Pørni som et friskt pust. Den beste norske serien på mange år, mente Jon Inge Faldalen.
«Pørni trykker overrumplende på ukjente knapper og er tonalt svært modig, vekslende mellom å være skikkelig morsom og skikkelig rørende, røft realistisk og genuint romantisk. «Pørni» er en karakter jeg ikke kan huske å ha sett maken til. Hatten av for Henriette Steenstrup som bærer det hele på Pernilles vonde knær…»
Skal vi tro Filippa Wallestam i Viaplay/NENT Group som finansierte serien, er dette bare begynnelsen. «Neste år er målet 60 nordiske originalproduksjoner, med en øknig i Norge, innen alle sjangre», kunne hun fortelle Rushprint.
«NFI forskjellsbehandler filmskapere med utenlandsk bakgrunn.» Denne kraftsalven på senhøsten kom fra regissør Halkawt Mustafa. Han mener han er blitt forskjellsbehandlet av Norsk filminstitutt når han ønsker å fortelle historier fra utenfor Norge. Hans prosjekt om en kvinnelig kurdisk snikskytter anses ikke som norsk nok. Men hva er egentlig det norske blikket?
Det kunne virke som mangfoldsdebatten hadde havnet litt i bakevja under pandemien. Men utfordringen med å skape mangfold i en bransje som i årevis har nedprioritert det, vil selvsagt vedvare.
«Veien inn i filmbransjen er utrolig smal i forhold til demografien vår,» hadde Ståle Stein Berg i NFI erkjent på sommeren da han omtalte NFIs ferske mangfoldsrapport. «Vi ser etter muligheter for å innføre mangfold som prioriteringskriterium i markedsordningen. Hvis vi lykkes med det, vil dette bli en rask og varig endring.»
En rekke andre stridsspørsmål hadde også ligget på vent, før de på nytt brøt fram når de tilnærmelsesvis normale tidene vendte tilbake. Den største bestilleren for det eksterne produksjonsmiljøet, NRK, skaper fortsatt uro med sin enestående markedsmakt.
NRKs behovsmelding til den eksterne bransjen har denne gangen vekket bekymring hos de som mener å se en enda sterkere dreining mot helgeunderholdning, produsert av de største Oslo-selskapene. Men få i bransjen våger å kritisere NRK åpent. «Mer enn noen gang trenger vi en allmennkringkaster som ikke bare driver med humor og underholdning», mener regissør Leiv Igor Devold. Som vanlig valgte NRK å la være å svare på kritikken og opprettholder dermed sin suverene, og noen vil si arrogante holdning.
Samtidig har NFI sine egne interne utfordringer. I løpet av høsten kunne vi merke en uro internt i organisasjonen etter hvert som en rekke fagprofiler sluttet.
Hvor er NFI på vei, spurte vi i august. «Fire profilerte fagpersoner i Norsk filminstitutt har sagt opp sine stillinger mens en omorganisering pågår. I bransjen frykter man nå for at konsulentordningen vil bli vingeklippet.» NFI er på vei framover, repliserte NFI-direktør Kjersti Mo, uten å direkte kommentere påstandene i saken.
Tre måneder senere hadde den nytilsatte avdelingsdirektøren Anders Tangen også sluttet, etter få uker i sin stilling, og veien videre for NFIs omstillingsprosess så enda mer uklar ut.
«Norske film- og serieskapere er inne i en slags gullalder. Men Norsk filminstitutt risikerer å undergrave denne framgangen med en kaotisk omorganiseringsprosess som gjør at fagfolk forlater organisasjonen. Dette vil svekke NFIs legitimitet, om det får fortsette,» skrev Kjetil Lismoen.
En rekke andre spørsmål havnet i skyggen av pandemien. Noen av dem ble berørt her på rushprint.no, om enn ikke i et omfang vi skulle ha ønsket.
Bransjens tiltak for å kvitte seg med et stempel som miljøsinke, har møtt på utfordringer under pandemien, men går sin gang. Nye forslag til forbedringer dukket opp, blant annet fra NRKs dramasjef Ivar Køhn.
Nordisk Panorama, den nordiske bransjens viktigste møteplass, mistet sin finansiering fra Nordisk ministerråd, noe som utløste alarm i den norske bransjen.
Den norske manusordningen, som NFI forvalter, er endret på en måte som gjør at forfatterne føler sin posisjon truet.
Norske film- og serieskapere får ofte mangelfull kreditering og ikke noe eierskap til det de leverer til strømmekanalene. Risikerer de å bli leilendinger og line producere for strømmeaktørene?
Netflix kjøper Roald Dahl-katalogen og NENT Group saumfarer Norden for folkekjære klassikere; står vi overfor et kappløp om lokale merkevarer som norske produsenter er dømt til å tape?
Debatten om forholdet mellom det «smale» og «det brede» i det norske repertoaret forsvinner ikke – heldigvis. En rekke filmskapere foreslo før jul her på rushprint at det etableres en pott til «utvikling av kunstnerisk film». Ved å bruke denne ordningen fleksibelt vil det bli mulig for NFI å støtte et reelt mangfold av prosjekter, hevder de.
Som for å avrunde denne omfattende oppsummeringen, vil vi vise til vår oppsummering av året 2021 sammen med Elisabeth Sjaastad, Monica Boracco og Åse Kringstad like før jul. Vi skal ikke underslå at det hersket en viss resignasjon i forsamlingen etter enda en nedstengning, der kulturbransjen på nytt står på knærne.
Men de siste årenes erfaringer har i hvert fall lært dem én ting: Krisen har fått fram det beste i bransjen som har vist seg motstandsdyktig og fleksibel. Samtidig har hele Norge med egne øyne sett hvordan frilanserne innen kreative næringer har falt mellom flere stoler, og ikke har noen sikkerhet. Hva kan det bety for rekrutteringen framover?
Dette var selvsagt bare noen av innslagene på rushprint.no i året som gikk. Vi skulle gjerne ha fremhevet flere, men setter strek der. Takk for at du ble med oss på denne gjennomgangen av året som gikk.