Karakteren Klara (22 år), spilt av Darin Hagi, er full da hun en natt blir utsatt for et overgrep hjemme hos seg selv etter en date. Hun sier ingenting til vennene Mohammed, spilt av Kayd Wacays, og Lotte, spilt av Hanna Heider Hov.

Serieidéen kom til Liv Mari Ulla Mortensen da hun skjønte at flere folk rundt henne gikk og bar på vanskelige opplevelser uten å klare å snakke om dem.

– Da kjente jeg at jeg skulle ønske det var flere som klarte å snakke om disse opplevelsene. Slik ble idéen om Klara født. Hun er en sterk og tøff jente som opplever en ubehagelig situasjon hun ikke forstår. Hun krasjlander midt på natten i et kollektiv hun har bodd før og som hun føler seg trygg i. Selv om hun har et stort behov for å bli tatt vare på, prøver hun å være sterk alene og tenker at hun skal glemme og fortrenge det hun har blitt utsatt for.

Serien, som får premiere på TV2 11.juni, er skrevet av Mortensen og Sofia Lersol Lund. Overgrepshistorien som blir fortalt her er ikke den typiske historien vi kjenner til fra tv og film, der overgrepene ofte er veldig voldelige eller blir utført av karakterer med psykopatiske trekk.

– De fleste overgrep skjer med folk man kjenner og stoler på, ofte på fest, med kjærester og ektemenn som overgripere. Den psykopatiske overgriperen vi ser på film utgjør en marginal andel av de som utfører overgrep. Sofia og jeg har skrevet en overgrepshistorie som er vanskelig juridisk, men som også er vanskelig å gjenfortelle. Hva var det egentlig som skjedde? Hva førte til overgrepet? Det gjør Klaras skyldfølelse sterkere fordi hun også flørtet og tok med seg en fyr hjem etter en date.

Tinderdate-voltektene

Overgrepshistorien er inspirert av en VG-artikkel hun leste i 2016 der det stod at det var en stor økning i overgrep etter tinderdater.

– I artikkelen stod det at av alle anmeldte voldtekter var 29 prosent av dem etter tinderdater. Politiet uttalte at de forventet at tallet bare ville øke. Disse overgrepene kalles “date-rape”, som nå får nye former fordi vi stadig får nye måter å voldta på.

Siden vi ikke har en samtykkelov i Norge fører det til at mange overgrepssaker blir henlagt.

– Det blir ord mot ord. Jeg mener at vi bør innføre samtykkeloven som man har gjort i Sverige og Danmark, der man ser at det tydelig har ført til flere etterforskninger og flere domfellelser. I Norge er det en veldig krevende prosess å anmelde et overgrep, fordi man vet at mange saker henlegges uten etterforskning. Det i seg selv kan være en traumatiserende opplevelse. Motstemmene er redde for at dette fører til at flere uskyldige blir dømt. Men når sakene ikke engang etterforskes anerkjenner man ikke hvor stort dette problemet er.

Problemstillingen i serien handler ikke om man skal anmelde overgrepet eller ikke.

– Hovednarrativet handler om å forsone seg med hva som har skjedd og klare å snakke med vennene sine om det. Jeg har hatt lyst til å fortelle en historie om hvordan venner kan være ens familie i tjueårene. Men også om hvor vanskelig det er å være en venn når den som åpenbart ikke har det bra, skyver deg bort. Hva skal man som venn gjøre da? Og hva gjør du om du sier noe som kommer skikkelig feil ut? Jeg har prøvd å skape to karakterer som har to ulike strategier. Mohammed (Mo) er konfliktsky og vet ikke helt hvor han skal starte, og Lotte er litt for pågående og pusher kanskje litt for mye på.

Research fra feltet

Det er et fint øyeblikk når Mohammed tar Klara til side når hun er på vei hjem fra kollektivet og spør den ekstra gangen om det går bra med henne.

I research-perioden snakket hun med mange som har hatt liknende overgrepsopplevelser som Klara.

– Jeg har også fått faglig hjelp fra Dixi ressurssenter og diskutert ulike scener og Klaras prosess med dem. Blant annet blir Klara veldig redd for leiligheten sin, der overgrepet har skjedd. For overgrepsutsatte kan fysiske steder i ettertid være helt uholdbare å oppholde seg i. Jeg snakket også med sexologer og en psykiatrisk sykepleier på ressurssenteret.

Hun har også snakket med en mannlig psykolog som jobber med overgripere.

– Det har vært viktig for meg å forstå overgriperen i serien vår, Espen (spilt av Alfred Ekker Strande). Jeg synes mange overgripere ofte blir portrettert svart/hvitt, og det har vært viktig for Sofia og meg å portrettere overgriperen som en ganske vanlig fyr som mister kontrollen. Det er en situasjon som blir vanskelig for begge to.

Serien handler også om hvor viktig kommunikasjon er.

– Klara er ung og ny i livet. Hun føler at hun har en ekstrem mestring på livet, men så når hun bunnen. Mange av overgriperne som havner i situasjoner som likner på denne er også tidlig i tjueårene. De er unge, usikre, har dårlig selvbilde og lite seksuell erfaring. Espen er ikke flink til å snakke om følelser og føler seg kanskje vippa av pinnen. Klara er en tøff jente som tror at ingen kan tråkke over grensene hennes og at hun kan si ifra om hva hun vil. Plutselig havner hun i en situasjon hvor hun føler at grensene hennes blir tråkket over, og det viser seg ut at det blir veldig vanskelig å si ifra. Hun er redd for at Espen skal bli såret og føle seg avvist, noe som gjør det vanskelig for henne å sette ned foten.

Klara fornekter at hun har blitt utsatt for overgrep.

– Jeg ville lage en situasjon hvor jeg er helt tydelig på at dette er et overgrep. Hvor Klara forstår og føler på kroppen at det er et overgrep, men som gjenfortalt i ettertid også kan fortelles som en bagatell.

 Hun mener at man burde lære mer om samtykke på skolen.

– Man lærer om kjønnssykdommer og prevensjon, men så bør man heller snakke mer om hva man gjør hvis man får et nei når man tror at man skal få et ja, og hvorfor kan det snu? Hvordan skal man lese hverandres signaler? Samtykke handler også om å sjekke underveis om den andre er tilstede. Mange situasjoner som denne kan unngås hvis man er flinkere til å snakke om det i seksualundervisningen på skolen.

 Å lede et ensemble under koranaen

Innspillingen til Maipo Film begynte i begynnelsen av oktober 2020.

– Da var det fremdeles få produksjoner som hadde hatt innspilling på grunn av korona, men vi hadde gode smittevernsrutiner. Selv om det ble strengere og strengere restriksjoner underveis, hadde jeg og produsenten Lotte Sandbu bestemt oss for at dette skulle gå. Det gikk heldigvis overraskende bra! Det var veldig uvant å gi regi med maske på, siden man mister så mye av mimikken, men man venner seg plutselig til det. Vi var en lavbudsjettsproduksjon og hadde akkurat de opptaksdagene vi trengte for å komme i mål. Når noen måtte testes i staben, var det veldig sårbart. Det er ikke rom for mye feilmargin når man jobber med så stramme rammer.

Produksjonen ble litt som et teaterensemble.

– Jeg strever mot at alle skal føle eierskap over det vi skaper, litt som i et ensemble. Jeg skulle egentlig bli skuespiller, og fant filmregien gjennom det. Ensembletanken sitter fortsatt tydelig igjen.

Castingen ble en omfattende prosess.

– Jeg har et stort arkiv fra tidligere prosjekter. Så utlyste vi ganske bredt. Koronasituasjonen gjorde at vi måtte ha flere selftapes i første runden. Det gjorde at vi kunne ta inn veldig mange kandidater. Noe av karakterarbeidet har blitt til gjennom castingprosessen, som varte i fire til fem måneder. Etter at casten var satt, hadde vi noen workshoper med alle skuespillerne. Jeg har jobbet mest med Darin Hagi rundt de fysiske reaksjonene Klara får etter overgrepet. Rollen hennes går gjennom en uke med eskalerende angst, og vi måtte knekke en kode rundt hvordan angstanfallene utviklet seg i de ulike stadiene.

De hadde en intimprøve på overgrepsscenen.

– Da jobbet vi på location og prøvde å sette de ulike stegene på den situasjonen slik at vi var best mulig forberedt på selve opptaksdagen. I tillegg hadde jeg en givende samtale med Fanny Ovesen i forkant, som hadde vært på et kurs med en intimkoordinator. Det ble viktige innspill, og jeg tenker at det er en utrolig styrke at denne kunnskapen begynner å komme til Norge.

Under arbeidet med manuset har hun hele tiden tenkt at hun vil ha et høyt tempo med en karakter som stritter imot og hele tiden vil videre.

– Helt fra starten av har det vært viktig å finne energi og en tone som kan stå i kontrast til tematikken. Vi ville også ha galgenhumor og glimt i øyet. Fotograf Runar Sørheim og jeg er begge opptatt av bevegelighet, og har hatt fokus på at Klara konstant vil videre. Stillstand betyr tid til å tenke. I tillegg er hun kaotisk og sjarmerende. Også musikken komponert av Erlend Mokkelbost har prøvd å speile denne energien. Vi har hele veien prøvd å holde Klaras tempo.

Premieren er 11. juni på TV2.

Liv Mari Ulla Mortensen gikk ut av Den norske filmskolens masterutdanning i fiksjonsregi i 2020, og har også utdanning fra Alma manusutbildning og Westerdals ACT. Kortfilmene hennes Flightmode og Visible er vist på flere store festivaler, og Etter lørdag er hennes første tv-serie.