Historien om Filmens Hus

Historien om Filmens Hus

På lørdag er det 25 år siden Filmens hus ble etablert. Det har vært mange suksesser – og tilbakeslag. Jan Erik Holst ser nærmere på hva huset var ment å være, hva det er blitt og hvordan det kan finne tilbake til opprinnelige misjon.

Foto: fra den gang det fantes et filmmuseum på Filmens Hus

Vi starter med et utdrag fra Tanya Pedersen Nymos Under forvandlingens lov – Norsk filminstitutts historie:

«24. april 1996 var den store dagen da Norsk filminstitutt inviterte til åpningen av Filmens Hus i Dronningensgate 16. Festforestillingen «Fra Circus Varieté til Filmens Hus» feiret det nye huset og 100 års-jubileet for filmen i Norge og ble vist for spesielt inviterte gjester. Her var representanter for film og kino fra hele landet, kulturminister Åse Kleveland og H.M. Kong Harald V. Forestillingen gikk av stabelen med gjøgleropptredener, kortfilm, historiske filmkavalkader og velkomsttaler, og med skuespiller Lars Andreas Larssen som konferansier. Etter forestillingen fortsatte programmet med offisiell overlevering av husnøkkelen, avduking av oljemaleri i vestibylen malt av Jens Johannessen og åpning av en fotoutstilling med Morten Krogvolds bilder.

«Sjelden har en så glamorøs kulturminister fått så mye ros som under åpningen av Filmens Hus i går. Åse Kleveland fremstod som filmens gode fe under festforestillingen i filmkulturens nye høyborg i Oslo».

Dette meldte Arbeiderbladet (Dagsavisen) dagen etter åpningen. Filmfolket hadde fått et eget hus og Kleveland ble æret som åndelig pådriver og initiativtager til det hele. I talene under festforestillingen ga både styreleder Gunnar Johan Løvvik og direktør Erling Dale kulturministeren honnør for at Filmens Hus var blitt en realitet. Filmens Hus var kronen på verket for Klevelands store omlegginger i Film-Norge. 16 filmorganisasjoner ble samlet under ett tak, og alle som uttalte seg, mente at Filmens Hus ville være med på å styrke det filmfaglige miljøet.

Selv erklærte Kleveland at «Vi er på vei til å nå noen av de mål vi satte oss for fem år siden med å utarbeide nye kriterier for norsk film og filmpolitikk». Hun gledet seg over at regjeringens millionsatsing på film ga resultater; med tall fra 1995 dokumenterte hun at antall filmproduksjoner hadde økt, at norsk film ble sett av flere og at filmene høstet flere internasjonale priser enn noen gang.

Slik omtaler altså Norsk filminstitutts (NFI’s) historiker, Tanya Pedersen Nymo, selve åpningen av huset (1). I dag er det nøyaktig 25 år siden. Siden har huset utviklet seg og endret seg og blitt utsatt for administrative og politiske grep. Forholdet til Litteraturhuset og andre kulturhus er også interessant, og ikke minst hvilke aktører, politikere og spill som har omgitt Filmens Hus i disse 25 årene.

Fra åpningen av Filmens Hus. Kulturminister Åse Kleveland vises rundt av NFI-direktør Erling Dale (foto: Sigurd Moe Hetland).

Bakgrunn

Statens filmsentral (SFS) og Norsk filminstitutt (NFI) ble fusjonert av Kulturdepartementet i 1993. Kultur- og festivalsjef i Haugesund, Gunnar Johan Løvvik var utpekt som institusjonens styreleder og han la grunnlaget for dette sammen med undertegnede (den gangen direktør i NFI) og Nils Klevjer Aas (SFS). Året før hadde instituttet fått sin første langfilmkonsulent i regissøren og produsenten Oddvar Bull Tuhus – og Statens filmproduksjonsutvalg var lagt ned. Ordningen med garantier for banklån til spillefilmproduksjon ble avløst av direkte bevilgninger. En konsulentordning for kortfilm ble innført samme år(2). Dette la grunnlaget for et nytt og sterkt fokus på film og filmspørsmål, på kulturelle filmaktiviteter og på etableringen av et Filmens Hus for den nye sammenslåtte institusjonen og for beslektede virksomheter, som Norsk kino- og filmfond/Film og Kino, Statens filmkontroll/Filmtilsynet, og Audiovisuelt Produksjonsfond.

NFIs nye direktør Erling Dale fikk god drahjelp av filmregissøren og produsenten Lasse Glomm (hedret med plakett i husets foyer etter sin død) ved at også organisasjonene Norsk filmforbund og Norsk filmklubbforbund skulle med. Inkludert ble også festivalene: Den norske filmfestivalen i Haugesund, Film fra Sør, Kortfilmfestivalen og Oslo internasjonale Filmfestival, samt tidsskriftene Rushprint og Z, filmleksikonbedriften Skjerm & Lerret og filmbyrået Arthaus. De fleste av disse ble benevnt som «filmens fattige fettere» og fikk en nedskalert husleie.

Selve huset var et totalt nyinnredet funkisbygg i Dronningens gate 16, opprinnelig bygget som lagerbygning i 1939, senere innredet for Statistisk sentralbyrå.

Ny politikk

Klevelands sterke posisjon ble dessverre avsluttet høsten 1996, da Gro Harlem Brundtland gikk av som statsminister og overlot roret til Torbjørn Jagland. Han utnevnte Turid Birkeland som ny kulturminister. Jaglands regjering måtte gi fra seg taburettene til regjeringen Bondevik i oktober året etter. Ingen av disse to regjeringene synes å ha engasjert seg like stekt i filmspørsmål og bevilgningene økte ikke slik som under Klevelands statsrådstid, skriver Pedersen Nymo. I tillegg kom det nye regler for mål- og resultatstyring, som fikk stor innvirkning på det kreative arbeidet i filminstituttet. Direktør Dale må berømmes for å ha manøvrert godt i disse årene og latt de ulike avdelingsdirektører og ledere utvikle ulike sider av institusjonen og huset. Man fikk en feiring av Arne Skouen med en utgivelse av hans samlede filmproduksjon på VHS, og ikke minst en filmbutikk med norske og utenlandske klassikere, litteratur og optiske leketøy fra filmens barndom. Et unikt og senere arkitektpriset filmmuseum, med optiske leketøy, kameraer og fremvisere, bilder og plakater og et spennende sensurrom så dagens lys i 1999, alt dette takket være avdelingsdirektørene Nils Klevjer Aas, Vigdis Lian og Erlend Jonassen. Svein Kojan, mangeårig teknikk- og fotomedarbeider i Statens filmsentral, og ny prosjektleder Ole André Werring ble ansvarlige for oppbyggingen av museet (3)

Filmmuseet på Filmens Hus

Et cinematek for de filmfrelste

De første årene var de innlosjerte filminstitusjonene og bransjeorganisasjonene svært motiverte for å ta i bruk huset, og publikumsarealene i første og andre etasje var fulle av liv. Kafébestyrer Ben, Mohammed Bendaoud, håndterte de omkringliggende gatenes løsere fugler så vel som øvrige kafégjester med stø hånd. Huset ble også raskt et samlingssted for foreningen Filmveteranene som fremdeles har sine månedlige møter der. I dag er det Karinas kafé som har overtatt driften til stor tilfredsstillelse for aktører og forbipasserende.

Men det er først og fremst Cinemateket som skal ha æren for at Filmens Hus ble en suksess fra første stund. Denne filmformidlingsinstitusjonen, som hadde sin spede begynnelse i Klingenberg-kjelleren fra 1980, under navnet Kinoteket –  et samarbeid mellom Oslo Kinematografer og Norsk filminstitutt – ble overført til NFI i 1984, som da hadde flyttet inn i det gjenreiste Militærhospitalet på Grev Wedels plass. Driften ble ivaretatt av foreningen Norsk filminstitutts venner, under ledelse av Kjell Billing. Under hans, senere Jan Langlos ledelse, har dette levende filmmuseum og fremsynte programkino satt filmkunsten på kartet som ingen annen har maktet. Med inspirasjon fra Paris, selvsagt, La Cinématèque Francais, men også fra Sverige, Svenska filminstitutets filmklubb, som fikk sitt hus i 1971, ble Cinemateket raskt en kulturell faktor i Oslo og en inspirasjon for andre byer; Bergen, Trondheim, Tromsø, Kristiansand og etter hvert også Stavanger og Lillehammer, de to siste kun med digitale visninger.

Litteratur- og kulturhus-boomen

Et kulturhus er et hus som er synlig og sett, for å bruke direktør Dales filosofi for NFI. Det er også et hus man liker å gå i. Litteraturhuset ble et slikt hus allerede fra starten i 2007, mye takket være beliggenheten, på hjørnet av Parkveien og Wergelandsveien, midt i Oslo Vests kulturelle arena. Men også fordi det ikke ble et bransje-hus, med forlag og foreninger, men et stimulerende formidlings- og opplevelses-hus. Litteraturhuset ble på mange måter et ideelt mål for Filmens Hus, selv om det var et annerledes bygg, både mht. ideer og driftsgrunnlag.

Muligens overgås litteraturen av musikken, som har den samme interessen i offentligheten, men som er spredt på mange hus, konsertlokaler, scener og klubber. Den Norske Opera og Ballett (DNOB) er kanskje det fremste av dem. De innviet sin nye og ikoniske bygning våren 2008 og la med det grunnlaget for et belte av kulturhus som skulle spres langs den gamle havnebyen Oslos kystlinje, fra øst til vest.

Midt i dette beltet ligger Cinemateket, faktisk er det flere som vet hvor det er enn Filmens hus, til tross for avdelingsdirektør Jonassens taxi-opplæring etter åpningen, hvor han insisterte på at man kun skulle si Filmens Hus og ikke adressen ved bestilling. Cinemateket ble ikonet, det var ikke sjelden man kunne høre: Filmens Hus, er det der nede ved Cinemateket? En rekke gallerier og bevertningssteder i Kvadraturen, og Kulturhuset Sentralen omkranser i dag Cinemateket/Filmens Hus til glede for befolkningen. Ikke minst bidro alle formiddagsforestillingene for barnehager og skoler, som NFI arrangerte, til at yngre brukergrupper fikk et forhold til Filmens Hus. Besøkene ble ofte kombinert med en gjennomgang i museet og i Animasjonsverkstedet.

Liv Ullmann og Peter Cowie under symposiet «Performing reflection» som ble arrangert 14. juni 2010 i forbindelse med Ullmanns 70 års-dag (Foto : Morten Holm, Scanpix).

Cinematekets skryteliste

Cinemateksjef Jan Langlo har laget en oversikt over viktige begivenheter i Cinematekets historie:

«70mm-festivalen (etablert i 2000), dokumentarfilmfestivalen Eurodok (2002 – 2017) og Oslo stumfilmfestival (arrangert to ganger i 2018 og 2019, neste utgave forhåpentligvis i september 2021).

Internasjonale gjester som David Lynch, Yoko Ono, Claudia Cardinale, Paul Schrader, Mike Leigh, Bela Tarr, Claire Denis, Abbas Kiarostami, Hal Hartley, Wim Wenders m.fl.

Feiring av norske filmpersonligheter som Liv Ullmann, Arne Skouen, Anja Breien, Vibeke Løkkeberg, Knut Erik Jensen m.fl.

Pedagogiske opplegg i samarbeid med Universitetet i Oslo og andre utdanningsinstitusjoner med fokus på formidling av filmhistorie og filmkunst. Dette understreker Cinematekets funksjon som filmskole.  

 Stumfilmkonserten: Et eget-utviklet pedagogisk konsept hvor 8000 skolelever hvert år får oppleve stumfilm med levende musikk og lydeffekter – et veldig populært tilbud gjennom Den Kulturelle Skolesekken som skaper engasjement og filmglede.

 Da vi hadde bibliotek, butikk og museum, var FH et mer helhetlig og komplett filmhus, nå er det bare Cinemateket igjen av publikumstilbudene. Men Cinemateket har aldri hatt høyere besøkstall enn vi har hatt de siste tre årene, så det fungerer i bunn og grunn ganske bra for oss.» 

Seminarer og messer

Filmens Hus ble fort arena for ulike aktiviteter. Filmklubbforbundet og Norsk filmkritikerlag la sine årsmøter og seminarer dit. Etterhvert samarbeidet Cinemateket med NFI:LAB om talentutviklingstiltak og faglige opplegg for den norske bransjen, med internasjonale kapasiteter som Claire Denis, Todd Haynes og Peter Greenaway. Pax og andre forlag flyttet inn og laget årlige høstmesser for sine bøker. Filmentusiasten og redaktøren John Berge arrangerte flere filmmesser i huset, for samlere, med blant andre filmbyrået Another Wold Entertainment som en stor bidragsyter.

Nytt fond, nye utfordringer

Filmens Hus fikk sine utfordringer fra første dag. Det ble assosiert med institusjonene og deres ansatte, mange filmfolk og andre filmliebhabere følte seg ikke hjemme der og trodde de ikke var velkomne. Noe av dette skyldes kanskje kafeen, som ble mer som en kantine, som dessverre også få av de ansatte benyttet, ettersom det var installert minikjøkken i alle husets etasjer.

NFIs ledelse kunne ha bidratt mer til utvikling av dette serveringsstedet, lagt mer vekt på lokalets innredning, og forsynt det med noen av de talløse gjenstander, bilder og portretter som instituttet rådde over i sin gjenstands- samling. Noe á la legendariske Ludvig i Torgata Bad, nå Louise på Aker Brygge.

Noe ble imidlertid endret da Norsk Filmfond ble etablert i 2001, som en del av en ny filmreform. De bevilgende instanser for filmproduksjon ble samlet i et nytt fond, initiert av Kulturdepartementet som hadde sett seg lei på instituttets, AV- fondets og Norsk Film A/S’ manglende evne til å få opp besøkstallet på norske filmer. Fondet samlet mange entusiastiske filmfolk på sine seminarer og «Stinn Brakke»-arrangementer.

Årene etter at filminstitutt og filmfond ble administrativt adskilt er etter min mening de mest vellykkede i husets historie. De to direktørene, Vigdis Lian som ny i NFI og Stein Slyngstad i fondet, utviklet hver sin institusjon for henholdsvis kulturell formidling og utviklings- og produksjonsstøtte til spill og alle typer film.

Ledelsen i NFI ble etter hvert klar over at Filmens Hus hadde sine utfordringer i filmskapernes verden. Filmfondet og Filminstituttet gikk derfor sammen med Rushprint og Arild Støfring om å etablere et konsept som kunne skape interesse for nye, norske filmer ut over det man klarte på Filmens hus.  Ønsket var et tilbud der publikum kunne få snik-kikke på klipp fra filmer som enda var i produksjon, og møte filmskaperne i en løsere atmosfære enn det kinoene og publikumsarealene på Filmens hus lå til rette for. Man inngikk derfor et samarbeid med utestedet Blå ved Akerselva (derav navnet Blått Lerret), og tilbudet ble raskt populært. Arrangementet ble senere flyttet til Parkteateret og deretter Vega Scene.

En nabo til Blå, kulturminister Trond Giske, revolusjonerte Film-Norge i 2007 med sin filmmelding Veiviseren, hvor han foreslo en fusjon mellom fond og institutt og en overføring av instituttets filmarkiv, bibliotek og dokumentasjons-samling til Nasjonalbiblioteket (NB). Dette ble et alvorlig tilbakeslag for Filmens Hus, som mistet et godt besøkt og velutstyrt bibliotek. Forskere, studenter og interesserte publikummere ble nå henvist til Nasjonalbiblioteket på Solli plass, som den gangen ikke hadde utviklet sin publikums- og media-orientering slik det er i dag.

Vega Scene kunne bli en alvorlig konkurrent til Cinemateket og Filmens Hus. Da Oslo Kinematografer ble solgt til Nordisk Film A/S i juni 2012 bestemte byrådet, Høyre og Venstre, at det skulle legges til side «en avlat» som skulle komme film- og kinokulturen i hovedstaden til gode. Da kulturminister Thorhild Widvey våren 2015 la fram sin nye filmmelding, som inneholdt gledelige nyheter om en ny refusjonsordning for innen- og utenlandske filmproduksjoner, mindre byråkrati og en styrking av de regionale filmsentrene, kom hun også med det ulykksalige og svakt begrunnede forslaget om å selge Filmens Hus og privatisere Cinemateket. Sentrale og profilerte filmfolk som Anja Breien, Yngve Sæther og Joachim Trier, foreningen NFIs Venner og fagforeningene ved instituttet klarte heldigvis å få stoppet dette, gjennom medieoppslag og med iherdig lobbyvirksomhet i Stortinget.

Internasjonale konferanser

Et filmens hus er avhengig både av internasjonal anerkjennelse og publikums oppslutning. 70 mm-festivalen i Dronningens gate startet i 2000 og ble etter hvert godt kjent over hele verden.

Festivalsjef, kinoinspektør og avholdt filmentusiast Jan Eberholst Olsen forteller:

«70mm-festivalen i Oslo er det sted i verden som har vist flest ulike titler på dette formatet de siste 20 årene. Den tekniske kvaliteten på visningsforholdene våre er blant de beste i verden, både når det gjelder lyd og bilde. Det er en meget viktig del av presentasjonen av 70mm.

Publikum har kommet langveis fra. Først fra Skandinavia, så fra England, Tyskland, Østerrike, Italia, Nederland og nå sist – helt fra Tokyo og Seattle.

At vi har greid å etablere et tillitsforhold mellom oss og de store amerikanske studioene slik at de har gitt oss tilgang til restaurerte filmkopier i 70mm (som en av veldig få steder i Europa), er jeg veldig takknemlig og stolt over å kunne vise for vårt publikum. Og det er publikum festivalen handler om – utsolgte forestillinger, kø, pause og filmopplevelser du har for livet.

Festivalen i 2010 var et høydepunkt. Ikke bare fikk vi annerkjennelse fra mange FIAF-arkiv (Fédération Internationale des Archives du Film), ifm. at FIAF-kongressen dette året ble arrangert i Oslo, men vi fikk vist Windjammer med flere av hovedpersonene til stede. Og som ikke det var stort nok – Harald Tusberg reiste seg fra rullestolen!!»

Også ulike fagfolk har brukt Filmens Hus til internasjonale seminarer på høyt nivå. Vi har bedt en annen fremtredende filmekspert, fotografen Paul René Roestad om innspill:

«Gode eksempler er Oslo Digital Cinema Conference, som første gang ble arrangert i 2007, og siden arrangert hvert annet år. Konferansen arrangeres i samarbeid med Norsk filminstitutt, med Norsk filmforbund, Foreningen norske filmfotografer og IMAGO – The International Federation of Cinematographers­­­­­­­­­­­ – og tiltrekker hver gang mellom to og tre hundre fotografer fra Norge og Europa, også fra land som for eksempel USA, Canada, Australia, India, Malaysia og Brasil. Konferansen er svært viktig for norske fotografer, da utviklingen av digital filmteknologi går svært raskt, og internasjonal erfaringsoverføring er helt nødvendig. Konferansen regnes i dag som en av de viktigste i Europa for filmfotografer og besøkes også av produksjons-designere, etterarbeids-personell, regissører og produsenter.

Det er interessant og selvsagt svært gledelig å merke seg at internasjonale film- og kinoeksperter fra eksempelvis London, Paris, New York, Tokyo eller Hollywood som besøker filmkonferansene på Filmens hus og som er vant med de aller høyeste kvalitetskrav, konkluderer med at Tancred kino, under ledelse av Jan Olsen, sannsynligvis er en av verdens beste kinoer.

Dette var årsaken til at IMAGO aksjonerte i sterke ordelag mot Kultur-departementet og overfor stortingsrepresentanter da de fikk vite at departementet vurderte å legge ned Tancred kino og flytte Cinemateket til Vega scene. IMAGO mente at de for dem viktige internasjonale filmkonferansene på Filmens hus ville bli sterkt skadelidende. Heldigvis ble forslaget stoppet.»

Den ovenfor nevnte FIAF-kongressen, den 66. i rekken, ledet av NBs Asbjørn Straumfors og NFIs Lise Gustavson satte for øvrig Filmens Hus på kartet ut over det ganske land. Dette er en gammel, verdensomspennende og godt fundert film-organisasjon, som årlig hedrer en berømt filmpersonlighet i arrangørlandet med en ærespris. Liv Ullmann fikk den dette året. NFI arrangerte også en stor internasjonal konferanse for medielærere og filmpedagoger fra hele verden, i samarbeid med de internasjonale organisasjonene CIFEJ og ICEM.

Kinobransjen og Kulturdepartementet

Filmens Hus var fra starten også et kjærkomment møtested for de populære filmtreffene; Norsk kino- og filmfonds filmvisninger, diskusjoner, presentasjoner og seminarer for presse og kinobransje fra hele landet. Widveys filmmelding argumenterte også for at den lovbestemte avgiften på kino-forestillinger og video-omsetning skulle overføres til staten. Dermed ble fondets eksistensberettigelse og virksomhet redusert i katastrofal grad. Grunnen var, som de selv hadde poengtert, at det ikke lenger bare var kommunale kinoer som drev virksomhet, men private og store nordiske kjeder som Nordisk Film A/S og A/B Svensk Filmindustri. Heldigvis fortsatte fondet i en desimert utgave. Med støtte fra NFI, via den nye statlige avgiften, kunne filmtreffene fortsette i Filmens Hus som et faglig møtested for kinosjefene over det ganske land.

Filmens Hus som kulturhus har også hatt sine motstandere i de departementale korridorer. Allerede i 2007, da Trond Giske la fram sin «Veiviser», var det tydelig at instituttet, i tråd med de siste års «New Public Management» orientering, ikke selv skulle være en aktør direkte mot publikum, men snarere finansiere virksomheter som andre skulle bedrive. NFI fikk tydelig merke omslaget i kulturpolitikken 2 år etter «Veiviseren» ved at Filmbutikken ble lagt ned. Et nytt tilbakeslag for møtestedet Filmens Hus. Butikken ble flere ganger kåret til den beste dvd-butikken i Oslo, og kunne presentere klassikere og aktuell film på øverste hylle. Sentrale filminteresserte personer som daværende Datatilsyns sjef Georg Apenes og filmkritikeren Thor Ellingsen var hyppige gjester i butikken. Selv HKH Kronprins Håkon og HKH Kronprinsesse Mette-Marit var innom ved flere anledninger.

Styreleder Kristenn Einarson og NFIs direktør Nina Refseth, som begge hadde fått nye oppgaver etter Giskes inntreden på feltet, påpekte «berre raude tal i drifta» og stengte denne moderne form for formidling, uten å ta hensyn til at butikken skulle formidle film og filmkunst over det ganske land og til alle publikumsgrupper, ikke minst barn og unge. Det hører med til historien at Einarsons egen arbeidsgiver, Den norske Bokklubben selv distribuerte video. Men butikken hadde etterhvert også møtt konkurranse fra Platekompaniet som importerte klassikere på dvd med bedre innkjøpsavtaler og lavere utsalgspriser. Dette var en medvirkende årsak til at salget gikk ned.

Nedleggelsen av butikken får meg likevel til å tenke på en historie som Anja Breien fortalte om Francois Truffaut. Han ble en gang ble spurt om hvordan det var å gå fra å være filmkritiker til å bli regissør. «Det problematiske med det,» svarte Truffaut, «er at man risikerer å bli anmeldt av en kritiker som aldri har sett en film av F.W. Murnau». Butikken formidlet klassikere av denne og andre tyske og franske mestere til et stort publikum og lærte dem at filmhistorien startet langt tidligere enn Kubrick og Lynch.

Hyppige gjester i Filmens Hus: Arne Skouen, Edith Carlmar og Anja Breien (Foto: Sigurd Moe Hetland).

Flukten fra Filmens Hus

De første årene medførte samlokaliseringen flere gode prosjekter på tvers av institusjonene. Eksempelvis samarbeidet NFI og Filmtilsynet om en egen stasjon om statlig filmkontroll i filmmuseet. NFI og Film & Kino samarbeidet godt om dvd-utgivelser og skolekinotiltak. Husets festivaler, Filmfestivalen i Haugesund, Kortfilmfestivalen, Film fra Sør og Oslo Internasjonale Filmfestival ble alle godt synlige i huset, med pressekonferanser og andre tilstelninger. Det var enkelt å arrangere møter mellom de ulike aktørene.

Men etter hvert var det noen av organisasjonene som ikke følte seg hjemme i Filmens Hus. Norsk filmforbund forsvant til Riksantikvarens hus rett over gata og Produsent-foreningen til Wergelandsveien før de ble innlemmet i Virke. Ideen om et samlet film hus er ikke mer verdt enn hva de enkelte parter velger å legge i ideen. Og det er vel dessverre en tendens i filmbransjen til ikke alltid å støtte opp om hva tidligere krefter har fått i stand. Men andre kom til i nabolaget, ikke minst produsenten John M. Jacobsen som installerte seg i Dronningens gate 8, sammen med SF Norge og Stein Roger Bull som innredet sitt fine loft i Dronningens gate 3. Flere andre filmselskap kom til på oversiden, så gaten ble etter hvert noe i likhet med de legendariske Dean Steet og Regent Street i London. I Filmens Hus kom etter hvert filmforbundet tilbake, sammen med nye leietagere, som Film Web og ukeavisen Ny Tid.

Utstillinger og aktivitetsrom

Fra starten har barn og unge vært sentrale målgrupper i Filmens Hus. Aktivitetsrom, animasjonsverksted, barnefilmklubb og skole- og barnehage-besøk i museet og på kinoene Tancred og Lillebil, oppkalt etter kunstnerparet Ibsen, har stått høyt på dagsordenen. Den kulturelle skolesekken har vært en sentral samarbeidspartner, men instituttets egne medarbeidere har også utført et stort og viktig arbeid på denne sektoren. Det interessante er at gjennom barne- og ungdomsarbeidet fikk foreldre og lærere øynene opp for en stor utstillings-aktivitet som museumsbestyrer Kojan og hans stab gjennomførte i huset.

Utstillingene fra/om Norsk animasjonsfilmhistorie ble godt besøkt. Tilsvarende   presentasjoner av storfilmene Max Manus (2009) og Kon-Tiki (2012) ble kombinert med «ambassadevisninger» av filmene for utenlandske diplomater. I dag ser vi bare restene av denne virksomheten i Filmens Hus, gjennom utstillingen Norske divaer og Filmelskerne som Kojans nære medarbeider, fotografen Ida Meyn satte opp før hun gikk i pensjon.

Nye direktører, nye fadeser

Nina Refseths bidrag til Filmens Hus som kulturhus, har nok ikke helt gått inn i historien som vellykkede. Verre ble det under hennes etterfølger Sindre Guldvogs ledelse. Også han kom fra forlags-verdenen, et felt Giske hadde stor sans for som fornyere av filmbransjen. Guldvog fikk riktignok ABE-reformen i hendene i 2015, men han gjorde ikke noe med den før i sitt siste år, 2019, og da med uopprettelige og tragiske kutt og oppsigelser. Dette, sammen med den ulykksalige nedstengningen av Filmmuseet er sider av Guldvogs ledergjerning som han ikke har grunn til å være stolt av.

Foranledningen til dette karakter-drap på filmkunsten var følgende: I Widveys filmmelding i 2015 ble det foreslått å overdra ansvaret for Filmmuseet og Norsk filminstitutts gjenstandssamling til en annen statlig organisasjon, med større museumsfaglig kompetanse. Bakgrunnen var at de ansatte selv hadde bedt om bredere kompetanse, all den stund museumsbestyrer Kojan snart skulle gå ut i pensjon. Forslaget ble ikke endret i filmforliket i Stortinget. I budsjett for 2018 ble dette ansvaret konkretisert til Nasjonalmuseet, som nå samarbeider med Preus fotomuseum i Horten om å registrere og dokumentere samlingen. I dag gaper et sort hull mot deg under kinosalene i Filmens hus og ingen kan forklare hvorfor ikke utstillingen kunne stå inntil nytt sted var blitt valgt? Om museet sakser vi en typisk nett-reaksjon:

«Museet er en del av Filmens Hus og gjør det på den måten komplett. Her kan man gå lenge. Du finner alt fra filmutstyr, filmhistorie med visning av Norges første offentlig viste film, oversikt over norske skuespillere og filmer fra sensurens historie. Noe av høydepunktet da vi var der var dukker og rekvisitter fra Ivo Caprinos filmer. Vi rakk ikke over alt, så det blir garantert en tur til.»

Dessuten, med stadige uklarheter om Filmens hus fortsatt skulle eksistere i sin nåværende form eller flytte til et mer prestisjefylt bygg, slik kulturminister Trine Skei Grande antydet overfor de ansatte, skapte usikkerhet om huset som møtested. Publikum skyr jo noe som er i driv, som ikke er forutsigbart og vellykket.

Den nye eieren av Filmens Hus, etter at Statsbygg/Entra byttet Dronningens gate 16 med ulike bygninger rundt Tullinløkka med ham, ifm. oppføringen av det nye Domus Juridica, har riktignok pusset opp en del skilt og oppganger. Men like fullt har han latt det lille forfallet, på toaletter, i belysning etc., fortsette, i påvente av om Filmens Hus fortsatt skal leie der. Dette merker publikum. Det vil bli en stor oppgave for instituttets nåværende direktør Kjersti Mo å gjøre noe med dette. Hun har annonsert store ombygninger og endringer, kontorlandskap (i disse Koronatider!) og nye profiler. Vi får håpe det kommer huset til gode som kulturelt møtested.

Et filmens hus uten bibliotek, butikk og museum er jo en selvmotsigelse. Men ulike arrangement kan i noen grad oppveie dette. Åpne seminarer, mønstringer, feiringer og utstillinger kan opplyse den kulturelt interesserte del av befolkningen. Men man må studere og lære av de foran nevnte filminstitutt samt gjøre et studiebesøk til Filmhusene i København og Berlin og den fantastiske Eye-institusjonen i Amsterdam. Først da ser man hva film i det offentlige rom kan være.

Filmens Hus er skodd for nye 25 år i Oslos sentrum, både geografisk og kulturelt, om man bare vil. Pressens Hus reises nå like om hjørnet, så beliggenheten er den optimale!

Takk til gode kollegaer for innholdsmessige og språklige innspill og korreksjoner.


Noter:

  1. Tanya Pedersen Nymo (2006): Under forvandlingens lov – Norsk filminstitutts historie, Norsk filminstitutts skriftserie nr. 17
  2.  Jan Erik Holst (2006): Det lille sirkus, Norsk filminstitutts skriftserie nr. 18
  3. Einar Nistad (red) (1999): Drømmen om de levende bilder, Norsk filminstitutts artikkelsamling.

Forfatteren Jan Erik Holst var leder for Kinoteket 1981 – 84, deretter ble han vikarierende instituttleder noen måneder. Han ledet Statens studiesenter for film 1985-88 og ble instituttets direktør i 1988 fram til 1992. Fra 1993 har han hatt ulike avdelingsdirektørstillinger fram til at han gikk av med pensjon i 2014.  


 

Historien om Filmens Hus

Historien om Filmens Hus

På lørdag er det 25 år siden Filmens hus ble etablert. Det har vært mange suksesser – og tilbakeslag. Jan Erik Holst ser nærmere på hva huset var ment å være, hva det er blitt og hvordan det kan finne tilbake til opprinnelige misjon.

Foto: fra den gang det fantes et filmmuseum på Filmens Hus

Vi starter med et utdrag fra Tanya Pedersen Nymos Under forvandlingens lov – Norsk filminstitutts historie:

«24. april 1996 var den store dagen da Norsk filminstitutt inviterte til åpningen av Filmens Hus i Dronningensgate 16. Festforestillingen «Fra Circus Varieté til Filmens Hus» feiret det nye huset og 100 års-jubileet for filmen i Norge og ble vist for spesielt inviterte gjester. Her var representanter for film og kino fra hele landet, kulturminister Åse Kleveland og H.M. Kong Harald V. Forestillingen gikk av stabelen med gjøgleropptredener, kortfilm, historiske filmkavalkader og velkomsttaler, og med skuespiller Lars Andreas Larssen som konferansier. Etter forestillingen fortsatte programmet med offisiell overlevering av husnøkkelen, avduking av oljemaleri i vestibylen malt av Jens Johannessen og åpning av en fotoutstilling med Morten Krogvolds bilder.

«Sjelden har en så glamorøs kulturminister fått så mye ros som under åpningen av Filmens Hus i går. Åse Kleveland fremstod som filmens gode fe under festforestillingen i filmkulturens nye høyborg i Oslo».

Dette meldte Arbeiderbladet (Dagsavisen) dagen etter åpningen. Filmfolket hadde fått et eget hus og Kleveland ble æret som åndelig pådriver og initiativtager til det hele. I talene under festforestillingen ga både styreleder Gunnar Johan Løvvik og direktør Erling Dale kulturministeren honnør for at Filmens Hus var blitt en realitet. Filmens Hus var kronen på verket for Klevelands store omlegginger i Film-Norge. 16 filmorganisasjoner ble samlet under ett tak, og alle som uttalte seg, mente at Filmens Hus ville være med på å styrke det filmfaglige miljøet.

Selv erklærte Kleveland at «Vi er på vei til å nå noen av de mål vi satte oss for fem år siden med å utarbeide nye kriterier for norsk film og filmpolitikk». Hun gledet seg over at regjeringens millionsatsing på film ga resultater; med tall fra 1995 dokumenterte hun at antall filmproduksjoner hadde økt, at norsk film ble sett av flere og at filmene høstet flere internasjonale priser enn noen gang.

Slik omtaler altså Norsk filminstitutts (NFI’s) historiker, Tanya Pedersen Nymo, selve åpningen av huset (1). I dag er det nøyaktig 25 år siden. Siden har huset utviklet seg og endret seg og blitt utsatt for administrative og politiske grep. Forholdet til Litteraturhuset og andre kulturhus er også interessant, og ikke minst hvilke aktører, politikere og spill som har omgitt Filmens Hus i disse 25 årene.

Fra åpningen av Filmens Hus. Kulturminister Åse Kleveland vises rundt av NFI-direktør Erling Dale (foto: Sigurd Moe Hetland).

Bakgrunn

Statens filmsentral (SFS) og Norsk filminstitutt (NFI) ble fusjonert av Kulturdepartementet i 1993. Kultur- og festivalsjef i Haugesund, Gunnar Johan Løvvik var utpekt som institusjonens styreleder og han la grunnlaget for dette sammen med undertegnede (den gangen direktør i NFI) og Nils Klevjer Aas (SFS). Året før hadde instituttet fått sin første langfilmkonsulent i regissøren og produsenten Oddvar Bull Tuhus – og Statens filmproduksjonsutvalg var lagt ned. Ordningen med garantier for banklån til spillefilmproduksjon ble avløst av direkte bevilgninger. En konsulentordning for kortfilm ble innført samme år(2). Dette la grunnlaget for et nytt og sterkt fokus på film og filmspørsmål, på kulturelle filmaktiviteter og på etableringen av et Filmens Hus for den nye sammenslåtte institusjonen og for beslektede virksomheter, som Norsk kino- og filmfond/Film og Kino, Statens filmkontroll/Filmtilsynet, og Audiovisuelt Produksjonsfond.

NFIs nye direktør Erling Dale fikk god drahjelp av filmregissøren og produsenten Lasse Glomm (hedret med plakett i husets foyer etter sin død) ved at også organisasjonene Norsk filmforbund og Norsk filmklubbforbund skulle med. Inkludert ble også festivalene: Den norske filmfestivalen i Haugesund, Film fra Sør, Kortfilmfestivalen og Oslo internasjonale Filmfestival, samt tidsskriftene Rushprint og Z, filmleksikonbedriften Skjerm & Lerret og filmbyrået Arthaus. De fleste av disse ble benevnt som «filmens fattige fettere» og fikk en nedskalert husleie.

Selve huset var et totalt nyinnredet funkisbygg i Dronningens gate 16, opprinnelig bygget som lagerbygning i 1939, senere innredet for Statistisk sentralbyrå.

Ny politikk

Klevelands sterke posisjon ble dessverre avsluttet høsten 1996, da Gro Harlem Brundtland gikk av som statsminister og overlot roret til Torbjørn Jagland. Han utnevnte Turid Birkeland som ny kulturminister. Jaglands regjering måtte gi fra seg taburettene til regjeringen Bondevik i oktober året etter. Ingen av disse to regjeringene synes å ha engasjert seg like stekt i filmspørsmål og bevilgningene økte ikke slik som under Klevelands statsrådstid, skriver Pedersen Nymo. I tillegg kom det nye regler for mål- og resultatstyring, som fikk stor innvirkning på det kreative arbeidet i filminstituttet. Direktør Dale må berømmes for å ha manøvrert godt i disse årene og latt de ulike avdelingsdirektører og ledere utvikle ulike sider av institusjonen og huset. Man fikk en feiring av Arne Skouen med en utgivelse av hans samlede filmproduksjon på VHS, og ikke minst en filmbutikk med norske og utenlandske klassikere, litteratur og optiske leketøy fra filmens barndom. Et unikt og senere arkitektpriset filmmuseum, med optiske leketøy, kameraer og fremvisere, bilder og plakater og et spennende sensurrom så dagens lys i 1999, alt dette takket være avdelingsdirektørene Nils Klevjer Aas, Vigdis Lian og Erlend Jonassen. Svein Kojan, mangeårig teknikk- og fotomedarbeider i Statens filmsentral, og ny prosjektleder Ole André Werring ble ansvarlige for oppbyggingen av museet (3)

Filmmuseet på Filmens Hus

Et cinematek for de filmfrelste

De første årene var de innlosjerte filminstitusjonene og bransjeorganisasjonene svært motiverte for å ta i bruk huset, og publikumsarealene i første og andre etasje var fulle av liv. Kafébestyrer Ben, Mohammed Bendaoud, håndterte de omkringliggende gatenes løsere fugler så vel som øvrige kafégjester med stø hånd. Huset ble også raskt et samlingssted for foreningen Filmveteranene som fremdeles har sine månedlige møter der. I dag er det Karinas kafé som har overtatt driften til stor tilfredsstillelse for aktører og forbipasserende.

Men det er først og fremst Cinemateket som skal ha æren for at Filmens Hus ble en suksess fra første stund. Denne filmformidlingsinstitusjonen, som hadde sin spede begynnelse i Klingenberg-kjelleren fra 1980, under navnet Kinoteket –  et samarbeid mellom Oslo Kinematografer og Norsk filminstitutt – ble overført til NFI i 1984, som da hadde flyttet inn i det gjenreiste Militærhospitalet på Grev Wedels plass. Driften ble ivaretatt av foreningen Norsk filminstitutts venner, under ledelse av Kjell Billing. Under hans, senere Jan Langlos ledelse, har dette levende filmmuseum og fremsynte programkino satt filmkunsten på kartet som ingen annen har maktet. Med inspirasjon fra Paris, selvsagt, La Cinématèque Francais, men også fra Sverige, Svenska filminstitutets filmklubb, som fikk sitt hus i 1971, ble Cinemateket raskt en kulturell faktor i Oslo og en inspirasjon for andre byer; Bergen, Trondheim, Tromsø, Kristiansand og etter hvert også Stavanger og Lillehammer, de to siste kun med digitale visninger.

Litteratur- og kulturhus-boomen

Et kulturhus er et hus som er synlig og sett, for å bruke direktør Dales filosofi for NFI. Det er også et hus man liker å gå i. Litteraturhuset ble et slikt hus allerede fra starten i 2007, mye takket være beliggenheten, på hjørnet av Parkveien og Wergelandsveien, midt i Oslo Vests kulturelle arena. Men også fordi det ikke ble et bransje-hus, med forlag og foreninger, men et stimulerende formidlings- og opplevelses-hus. Litteraturhuset ble på mange måter et ideelt mål for Filmens Hus, selv om det var et annerledes bygg, både mht. ideer og driftsgrunnlag.

Muligens overgås litteraturen av musikken, som har den samme interessen i offentligheten, men som er spredt på mange hus, konsertlokaler, scener og klubber. Den Norske Opera og Ballett (DNOB) er kanskje det fremste av dem. De innviet sin nye og ikoniske bygning våren 2008 og la med det grunnlaget for et belte av kulturhus som skulle spres langs den gamle havnebyen Oslos kystlinje, fra øst til vest.

Midt i dette beltet ligger Cinemateket, faktisk er det flere som vet hvor det er enn Filmens hus, til tross for avdelingsdirektør Jonassens taxi-opplæring etter åpningen, hvor han insisterte på at man kun skulle si Filmens Hus og ikke adressen ved bestilling. Cinemateket ble ikonet, det var ikke sjelden man kunne høre: Filmens Hus, er det der nede ved Cinemateket? En rekke gallerier og bevertningssteder i Kvadraturen, og Kulturhuset Sentralen omkranser i dag Cinemateket/Filmens Hus til glede for befolkningen. Ikke minst bidro alle formiddagsforestillingene for barnehager og skoler, som NFI arrangerte, til at yngre brukergrupper fikk et forhold til Filmens Hus. Besøkene ble ofte kombinert med en gjennomgang i museet og i Animasjonsverkstedet.

Liv Ullmann og Peter Cowie under symposiet «Performing reflection» som ble arrangert 14. juni 2010 i forbindelse med Ullmanns 70 års-dag (Foto : Morten Holm, Scanpix).

Cinematekets skryteliste

Cinemateksjef Jan Langlo har laget en oversikt over viktige begivenheter i Cinematekets historie:

«70mm-festivalen (etablert i 2000), dokumentarfilmfestivalen Eurodok (2002 – 2017) og Oslo stumfilmfestival (arrangert to ganger i 2018 og 2019, neste utgave forhåpentligvis i september 2021).

Internasjonale gjester som David Lynch, Yoko Ono, Claudia Cardinale, Paul Schrader, Mike Leigh, Bela Tarr, Claire Denis, Abbas Kiarostami, Hal Hartley, Wim Wenders m.fl.

Feiring av norske filmpersonligheter som Liv Ullmann, Arne Skouen, Anja Breien, Vibeke Løkkeberg, Knut Erik Jensen m.fl.

Pedagogiske opplegg i samarbeid med Universitetet i Oslo og andre utdanningsinstitusjoner med fokus på formidling av filmhistorie og filmkunst. Dette understreker Cinematekets funksjon som filmskole.  

 Stumfilmkonserten: Et eget-utviklet pedagogisk konsept hvor 8000 skolelever hvert år får oppleve stumfilm med levende musikk og lydeffekter – et veldig populært tilbud gjennom Den Kulturelle Skolesekken som skaper engasjement og filmglede.

 Da vi hadde bibliotek, butikk og museum, var FH et mer helhetlig og komplett filmhus, nå er det bare Cinemateket igjen av publikumstilbudene. Men Cinemateket har aldri hatt høyere besøkstall enn vi har hatt de siste tre årene, så det fungerer i bunn og grunn ganske bra for oss.» 

Seminarer og messer

Filmens Hus ble fort arena for ulike aktiviteter. Filmklubbforbundet og Norsk filmkritikerlag la sine årsmøter og seminarer dit. Etterhvert samarbeidet Cinemateket med NFI:LAB om talentutviklingstiltak og faglige opplegg for den norske bransjen, med internasjonale kapasiteter som Claire Denis, Todd Haynes og Peter Greenaway. Pax og andre forlag flyttet inn og laget årlige høstmesser for sine bøker. Filmentusiasten og redaktøren John Berge arrangerte flere filmmesser i huset, for samlere, med blant andre filmbyrået Another Wold Entertainment som en stor bidragsyter.

Nytt fond, nye utfordringer

Filmens Hus fikk sine utfordringer fra første dag. Det ble assosiert med institusjonene og deres ansatte, mange filmfolk og andre filmliebhabere følte seg ikke hjemme der og trodde de ikke var velkomne. Noe av dette skyldes kanskje kafeen, som ble mer som en kantine, som dessverre også få av de ansatte benyttet, ettersom det var installert minikjøkken i alle husets etasjer.

NFIs ledelse kunne ha bidratt mer til utvikling av dette serveringsstedet, lagt mer vekt på lokalets innredning, og forsynt det med noen av de talløse gjenstander, bilder og portretter som instituttet rådde over i sin gjenstands- samling. Noe á la legendariske Ludvig i Torgata Bad, nå Louise på Aker Brygge.

Noe ble imidlertid endret da Norsk Filmfond ble etablert i 2001, som en del av en ny filmreform. De bevilgende instanser for filmproduksjon ble samlet i et nytt fond, initiert av Kulturdepartementet som hadde sett seg lei på instituttets, AV- fondets og Norsk Film A/S’ manglende evne til å få opp besøkstallet på norske filmer. Fondet samlet mange entusiastiske filmfolk på sine seminarer og «Stinn Brakke»-arrangementer.

Årene etter at filminstitutt og filmfond ble administrativt adskilt er etter min mening de mest vellykkede i husets historie. De to direktørene, Vigdis Lian som ny i NFI og Stein Slyngstad i fondet, utviklet hver sin institusjon for henholdsvis kulturell formidling og utviklings- og produksjonsstøtte til spill og alle typer film.

Ledelsen i NFI ble etter hvert klar over at Filmens Hus hadde sine utfordringer i filmskapernes verden. Filmfondet og Filminstituttet gikk derfor sammen med Rushprint og Arild Støfring om å etablere et konsept som kunne skape interesse for nye, norske filmer ut over det man klarte på Filmens hus.  Ønsket var et tilbud der publikum kunne få snik-kikke på klipp fra filmer som enda var i produksjon, og møte filmskaperne i en løsere atmosfære enn det kinoene og publikumsarealene på Filmens hus lå til rette for. Man inngikk derfor et samarbeid med utestedet Blå ved Akerselva (derav navnet Blått Lerret), og tilbudet ble raskt populært. Arrangementet ble senere flyttet til Parkteateret og deretter Vega Scene.

En nabo til Blå, kulturminister Trond Giske, revolusjonerte Film-Norge i 2007 med sin filmmelding Veiviseren, hvor han foreslo en fusjon mellom fond og institutt og en overføring av instituttets filmarkiv, bibliotek og dokumentasjons-samling til Nasjonalbiblioteket (NB). Dette ble et alvorlig tilbakeslag for Filmens Hus, som mistet et godt besøkt og velutstyrt bibliotek. Forskere, studenter og interesserte publikummere ble nå henvist til Nasjonalbiblioteket på Solli plass, som den gangen ikke hadde utviklet sin publikums- og media-orientering slik det er i dag.

Vega Scene kunne bli en alvorlig konkurrent til Cinemateket og Filmens Hus. Da Oslo Kinematografer ble solgt til Nordisk Film A/S i juni 2012 bestemte byrådet, Høyre og Venstre, at det skulle legges til side «en avlat» som skulle komme film- og kinokulturen i hovedstaden til gode. Da kulturminister Thorhild Widvey våren 2015 la fram sin nye filmmelding, som inneholdt gledelige nyheter om en ny refusjonsordning for innen- og utenlandske filmproduksjoner, mindre byråkrati og en styrking av de regionale filmsentrene, kom hun også med det ulykksalige og svakt begrunnede forslaget om å selge Filmens Hus og privatisere Cinemateket. Sentrale og profilerte filmfolk som Anja Breien, Yngve Sæther og Joachim Trier, foreningen NFIs Venner og fagforeningene ved instituttet klarte heldigvis å få stoppet dette, gjennom medieoppslag og med iherdig lobbyvirksomhet i Stortinget.

Internasjonale konferanser

Et filmens hus er avhengig både av internasjonal anerkjennelse og publikums oppslutning. 70 mm-festivalen i Dronningens gate startet i 2000 og ble etter hvert godt kjent over hele verden.

Festivalsjef, kinoinspektør og avholdt filmentusiast Jan Eberholst Olsen forteller:

«70mm-festivalen i Oslo er det sted i verden som har vist flest ulike titler på dette formatet de siste 20 årene. Den tekniske kvaliteten på visningsforholdene våre er blant de beste i verden, både når det gjelder lyd og bilde. Det er en meget viktig del av presentasjonen av 70mm.

Publikum har kommet langveis fra. Først fra Skandinavia, så fra England, Tyskland, Østerrike, Italia, Nederland og nå sist – helt fra Tokyo og Seattle.

At vi har greid å etablere et tillitsforhold mellom oss og de store amerikanske studioene slik at de har gitt oss tilgang til restaurerte filmkopier i 70mm (som en av veldig få steder i Europa), er jeg veldig takknemlig og stolt over å kunne vise for vårt publikum. Og det er publikum festivalen handler om – utsolgte forestillinger, kø, pause og filmopplevelser du har for livet.

Festivalen i 2010 var et høydepunkt. Ikke bare fikk vi annerkjennelse fra mange FIAF-arkiv (Fédération Internationale des Archives du Film), ifm. at FIAF-kongressen dette året ble arrangert i Oslo, men vi fikk vist Windjammer med flere av hovedpersonene til stede. Og som ikke det var stort nok – Harald Tusberg reiste seg fra rullestolen!!»

Også ulike fagfolk har brukt Filmens Hus til internasjonale seminarer på høyt nivå. Vi har bedt en annen fremtredende filmekspert, fotografen Paul René Roestad om innspill:

«Gode eksempler er Oslo Digital Cinema Conference, som første gang ble arrangert i 2007, og siden arrangert hvert annet år. Konferansen arrangeres i samarbeid med Norsk filminstitutt, med Norsk filmforbund, Foreningen norske filmfotografer og IMAGO – The International Federation of Cinematographers­­­­­­­­­­­ – og tiltrekker hver gang mellom to og tre hundre fotografer fra Norge og Europa, også fra land som for eksempel USA, Canada, Australia, India, Malaysia og Brasil. Konferansen er svært viktig for norske fotografer, da utviklingen av digital filmteknologi går svært raskt, og internasjonal erfaringsoverføring er helt nødvendig. Konferansen regnes i dag som en av de viktigste i Europa for filmfotografer og besøkes også av produksjons-designere, etterarbeids-personell, regissører og produsenter.

Det er interessant og selvsagt svært gledelig å merke seg at internasjonale film- og kinoeksperter fra eksempelvis London, Paris, New York, Tokyo eller Hollywood som besøker filmkonferansene på Filmens hus og som er vant med de aller høyeste kvalitetskrav, konkluderer med at Tancred kino, under ledelse av Jan Olsen, sannsynligvis er en av verdens beste kinoer.

Dette var årsaken til at IMAGO aksjonerte i sterke ordelag mot Kultur-departementet og overfor stortingsrepresentanter da de fikk vite at departementet vurderte å legge ned Tancred kino og flytte Cinemateket til Vega scene. IMAGO mente at de for dem viktige internasjonale filmkonferansene på Filmens hus ville bli sterkt skadelidende. Heldigvis ble forslaget stoppet.»

Den ovenfor nevnte FIAF-kongressen, den 66. i rekken, ledet av NBs Asbjørn Straumfors og NFIs Lise Gustavson satte for øvrig Filmens Hus på kartet ut over det ganske land. Dette er en gammel, verdensomspennende og godt fundert film-organisasjon, som årlig hedrer en berømt filmpersonlighet i arrangørlandet med en ærespris. Liv Ullmann fikk den dette året. NFI arrangerte også en stor internasjonal konferanse for medielærere og filmpedagoger fra hele verden, i samarbeid med de internasjonale organisasjonene CIFEJ og ICEM.

Kinobransjen og Kulturdepartementet

Filmens Hus var fra starten også et kjærkomment møtested for de populære filmtreffene; Norsk kino- og filmfonds filmvisninger, diskusjoner, presentasjoner og seminarer for presse og kinobransje fra hele landet. Widveys filmmelding argumenterte også for at den lovbestemte avgiften på kino-forestillinger og video-omsetning skulle overføres til staten. Dermed ble fondets eksistensberettigelse og virksomhet redusert i katastrofal grad. Grunnen var, som de selv hadde poengtert, at det ikke lenger bare var kommunale kinoer som drev virksomhet, men private og store nordiske kjeder som Nordisk Film A/S og A/B Svensk Filmindustri. Heldigvis fortsatte fondet i en desimert utgave. Med støtte fra NFI, via den nye statlige avgiften, kunne filmtreffene fortsette i Filmens Hus som et faglig møtested for kinosjefene over det ganske land.

Filmens Hus som kulturhus har også hatt sine motstandere i de departementale korridorer. Allerede i 2007, da Trond Giske la fram sin «Veiviser», var det tydelig at instituttet, i tråd med de siste års «New Public Management» orientering, ikke selv skulle være en aktør direkte mot publikum, men snarere finansiere virksomheter som andre skulle bedrive. NFI fikk tydelig merke omslaget i kulturpolitikken 2 år etter «Veiviseren» ved at Filmbutikken ble lagt ned. Et nytt tilbakeslag for møtestedet Filmens Hus. Butikken ble flere ganger kåret til den beste dvd-butikken i Oslo, og kunne presentere klassikere og aktuell film på øverste hylle. Sentrale filminteresserte personer som daværende Datatilsyns sjef Georg Apenes og filmkritikeren Thor Ellingsen var hyppige gjester i butikken. Selv HKH Kronprins Håkon og HKH Kronprinsesse Mette-Marit var innom ved flere anledninger.

Styreleder Kristenn Einarson og NFIs direktør Nina Refseth, som begge hadde fått nye oppgaver etter Giskes inntreden på feltet, påpekte «berre raude tal i drifta» og stengte denne moderne form for formidling, uten å ta hensyn til at butikken skulle formidle film og filmkunst over det ganske land og til alle publikumsgrupper, ikke minst barn og unge. Det hører med til historien at Einarsons egen arbeidsgiver, Den norske Bokklubben selv distribuerte video. Men butikken hadde etterhvert også møtt konkurranse fra Platekompaniet som importerte klassikere på dvd med bedre innkjøpsavtaler og lavere utsalgspriser. Dette var en medvirkende årsak til at salget gikk ned.

Nedleggelsen av butikken får meg likevel til å tenke på en historie som Anja Breien fortalte om Francois Truffaut. Han ble en gang ble spurt om hvordan det var å gå fra å være filmkritiker til å bli regissør. «Det problematiske med det,» svarte Truffaut, «er at man risikerer å bli anmeldt av en kritiker som aldri har sett en film av F.W. Murnau». Butikken formidlet klassikere av denne og andre tyske og franske mestere til et stort publikum og lærte dem at filmhistorien startet langt tidligere enn Kubrick og Lynch.

Hyppige gjester i Filmens Hus: Arne Skouen, Edith Carlmar og Anja Breien (Foto: Sigurd Moe Hetland).

Flukten fra Filmens Hus

De første årene medførte samlokaliseringen flere gode prosjekter på tvers av institusjonene. Eksempelvis samarbeidet NFI og Filmtilsynet om en egen stasjon om statlig filmkontroll i filmmuseet. NFI og Film & Kino samarbeidet godt om dvd-utgivelser og skolekinotiltak. Husets festivaler, Filmfestivalen i Haugesund, Kortfilmfestivalen, Film fra Sør og Oslo Internasjonale Filmfestival ble alle godt synlige i huset, med pressekonferanser og andre tilstelninger. Det var enkelt å arrangere møter mellom de ulike aktørene.

Men etter hvert var det noen av organisasjonene som ikke følte seg hjemme i Filmens Hus. Norsk filmforbund forsvant til Riksantikvarens hus rett over gata og Produsent-foreningen til Wergelandsveien før de ble innlemmet i Virke. Ideen om et samlet film hus er ikke mer verdt enn hva de enkelte parter velger å legge i ideen. Og det er vel dessverre en tendens i filmbransjen til ikke alltid å støtte opp om hva tidligere krefter har fått i stand. Men andre kom til i nabolaget, ikke minst produsenten John M. Jacobsen som installerte seg i Dronningens gate 8, sammen med SF Norge og Stein Roger Bull som innredet sitt fine loft i Dronningens gate 3. Flere andre filmselskap kom til på oversiden, så gaten ble etter hvert noe i likhet med de legendariske Dean Steet og Regent Street i London. I Filmens Hus kom etter hvert filmforbundet tilbake, sammen med nye leietagere, som Film Web og ukeavisen Ny Tid.

Utstillinger og aktivitetsrom

Fra starten har barn og unge vært sentrale målgrupper i Filmens Hus. Aktivitetsrom, animasjonsverksted, barnefilmklubb og skole- og barnehage-besøk i museet og på kinoene Tancred og Lillebil, oppkalt etter kunstnerparet Ibsen, har stått høyt på dagsordenen. Den kulturelle skolesekken har vært en sentral samarbeidspartner, men instituttets egne medarbeidere har også utført et stort og viktig arbeid på denne sektoren. Det interessante er at gjennom barne- og ungdomsarbeidet fikk foreldre og lærere øynene opp for en stor utstillings-aktivitet som museumsbestyrer Kojan og hans stab gjennomførte i huset.

Utstillingene fra/om Norsk animasjonsfilmhistorie ble godt besøkt. Tilsvarende   presentasjoner av storfilmene Max Manus (2009) og Kon-Tiki (2012) ble kombinert med «ambassadevisninger» av filmene for utenlandske diplomater. I dag ser vi bare restene av denne virksomheten i Filmens Hus, gjennom utstillingen Norske divaer og Filmelskerne som Kojans nære medarbeider, fotografen Ida Meyn satte opp før hun gikk i pensjon.

Nye direktører, nye fadeser

Nina Refseths bidrag til Filmens Hus som kulturhus, har nok ikke helt gått inn i historien som vellykkede. Verre ble det under hennes etterfølger Sindre Guldvogs ledelse. Også han kom fra forlags-verdenen, et felt Giske hadde stor sans for som fornyere av filmbransjen. Guldvog fikk riktignok ABE-reformen i hendene i 2015, men han gjorde ikke noe med den før i sitt siste år, 2019, og da med uopprettelige og tragiske kutt og oppsigelser. Dette, sammen med den ulykksalige nedstengningen av Filmmuseet er sider av Guldvogs ledergjerning som han ikke har grunn til å være stolt av.

Foranledningen til dette karakter-drap på filmkunsten var følgende: I Widveys filmmelding i 2015 ble det foreslått å overdra ansvaret for Filmmuseet og Norsk filminstitutts gjenstandssamling til en annen statlig organisasjon, med større museumsfaglig kompetanse. Bakgrunnen var at de ansatte selv hadde bedt om bredere kompetanse, all den stund museumsbestyrer Kojan snart skulle gå ut i pensjon. Forslaget ble ikke endret i filmforliket i Stortinget. I budsjett for 2018 ble dette ansvaret konkretisert til Nasjonalmuseet, som nå samarbeider med Preus fotomuseum i Horten om å registrere og dokumentere samlingen. I dag gaper et sort hull mot deg under kinosalene i Filmens hus og ingen kan forklare hvorfor ikke utstillingen kunne stå inntil nytt sted var blitt valgt? Om museet sakser vi en typisk nett-reaksjon:

«Museet er en del av Filmens Hus og gjør det på den måten komplett. Her kan man gå lenge. Du finner alt fra filmutstyr, filmhistorie med visning av Norges første offentlig viste film, oversikt over norske skuespillere og filmer fra sensurens historie. Noe av høydepunktet da vi var der var dukker og rekvisitter fra Ivo Caprinos filmer. Vi rakk ikke over alt, så det blir garantert en tur til.»

Dessuten, med stadige uklarheter om Filmens hus fortsatt skulle eksistere i sin nåværende form eller flytte til et mer prestisjefylt bygg, slik kulturminister Trine Skei Grande antydet overfor de ansatte, skapte usikkerhet om huset som møtested. Publikum skyr jo noe som er i driv, som ikke er forutsigbart og vellykket.

Den nye eieren av Filmens Hus, etter at Statsbygg/Entra byttet Dronningens gate 16 med ulike bygninger rundt Tullinløkka med ham, ifm. oppføringen av det nye Domus Juridica, har riktignok pusset opp en del skilt og oppganger. Men like fullt har han latt det lille forfallet, på toaletter, i belysning etc., fortsette, i påvente av om Filmens Hus fortsatt skal leie der. Dette merker publikum. Det vil bli en stor oppgave for instituttets nåværende direktør Kjersti Mo å gjøre noe med dette. Hun har annonsert store ombygninger og endringer, kontorlandskap (i disse Koronatider!) og nye profiler. Vi får håpe det kommer huset til gode som kulturelt møtested.

Et filmens hus uten bibliotek, butikk og museum er jo en selvmotsigelse. Men ulike arrangement kan i noen grad oppveie dette. Åpne seminarer, mønstringer, feiringer og utstillinger kan opplyse den kulturelt interesserte del av befolkningen. Men man må studere og lære av de foran nevnte filminstitutt samt gjøre et studiebesøk til Filmhusene i København og Berlin og den fantastiske Eye-institusjonen i Amsterdam. Først da ser man hva film i det offentlige rom kan være.

Filmens Hus er skodd for nye 25 år i Oslos sentrum, både geografisk og kulturelt, om man bare vil. Pressens Hus reises nå like om hjørnet, så beliggenheten er den optimale!

Takk til gode kollegaer for innholdsmessige og språklige innspill og korreksjoner.


Noter:

  1. Tanya Pedersen Nymo (2006): Under forvandlingens lov – Norsk filminstitutts historie, Norsk filminstitutts skriftserie nr. 17
  2.  Jan Erik Holst (2006): Det lille sirkus, Norsk filminstitutts skriftserie nr. 18
  3. Einar Nistad (red) (1999): Drømmen om de levende bilder, Norsk filminstitutts artikkelsamling.

Forfatteren Jan Erik Holst var leder for Kinoteket 1981 – 84, deretter ble han vikarierende instituttleder noen måneder. Han ledet Statens studiesenter for film 1985-88 og ble instituttets direktør i 1988 fram til 1992. Fra 1993 har han hatt ulike avdelingsdirektørstillinger fram til at han gikk av med pensjon i 2014.  


 

MENY