Foto fra gjenskapingen av det ikoniske motivet fra kaia i Oslo i «Den største forbrytelsen».

Jødeforfølgelsen i Norge under annen verdenskrig har manglet levende visuelle vitnesbyrd. Det mest kjente fotografiet vi har fra deportasjonen av jødene med Donau fra kaia i Oslo i 1942, er symptomatisk for dette vakuumet: Bildet er uklart, både i skarphet og perspektiv, og det var lenge uvisst hvem som tok det. Vi har stort sett forholdt oss til minnesteinene og de dokumentarene som har gått i fotsporene til de norske jødene fram til utryddelsesleirene. Holocaust var noe som skjedde der.

Norske fiksjonsfilmskapere har fulgt den offisielle norske historieskrivingen ganske pliktskyldig. De som har forsøkt noe annet, har ofte møtt sterk motstand, som Bente Erichsens spillefilm Over grensen (1987). Med utgangspunkt i den såkalte Feldmansaken skildrer filmen hvordan to jøder på flukt mot Sverige under krigen ble drept av de to motstandsmennene som skulle lose dem over grensen. Filmen var lenge forbudt å vise av hensyn til de to sistnevntes rettsvern; de ble frikjent, selv om de innrømmet drapene.

De norske krigsfilmene har i hovedsak handlet om gutta på skauen og deres bedrifter. Jødenes erfaring framstilles knapt som en del av denne norske erfaringen, og har heller ikke fått tildelt noe eget kapittel eller utdypning. I likhet med flertallets konklusjon i Skarpsno-utvalget, som skulle granske plyndringen av jødenes eiendom under krigen, ble ikke jødenes tap oppfattet som eksepsjonelt nok. Det skulle ikke være forskjell på jødenes lidelser og nasjonens lidelse.

Utryddelsen av jødene som en forbrytelse mot menneskeheten som involverte norske medhjelpere, passet ikke inn i den offisielle fortellingen om den norske motstanden. Oscarvinnende holocaustfilmer om særlig det østeuropeiske jødehatet har gitt oss en avstand og kontekst det har vært enklere å forholde seg til.

Hvem var de norske jødene?

Flukten over grensen (2020) var den første familiefilmen som lettet på dette sløret ved å berøre jødehatet og jødenes skjebne. Det er naturlig nok en forsiktig tilnærming, en døråpner til en samtale om jødenes skjebne mellom foreldre og barn (noe den har til felles med Mendel (1997), Alexander Røslers delvis selvbiografiske film om to jødiske foreldre som etter krigen ikke makter å snakke med sønnen om det).

En kvalitet ved filmen er at den får fram hvordan jødehatet kunne infisere vanlige norske barn, om man var sårbar for propaganda. Men vi blir ikke like godt kjent med de jødiske søsknene som «våre» norske søsken som følger dem over grensen. De forblir noen som er på flukt, som ikke «hører hjemme». Hvor kom de fra, egentlig?

Den største forbrytelsen er den første norske fiksjonsfilmen som forsøker å besvare dette spørsmålet. Her har norske filmskapere, basert på Marte Michelets banebrytende dokumentarbok, endelig tatt mål av seg å gjenskape deportasjonen av de norske jødene, uten å lene seg for mye på offisielle kilder eller heltehistorier. Det er riktignok fullt mulig å se for seg at den karismatiske hovedpersonen, bokseren Charles Braude, kunne ha dukket opp som del av heltegalleriet i Max Manus (i en viss forstand var han jo med: Jakob Oftebro hadde en rolle også der). Men i så fall ville han ha blitt skildret som motstandsmann først, dernest jøde. I Den største forbrytelsen er det den jødiske erfaringen som står sentralt; følelsen av å være en utsatt minoritet som gjennom nordmenns aktive delaktighet, og likegyldighet, fraktes til slaktebenken.

Ondskap i system

Den største nyvinningen ved filmen i en norsk kontekst er graden av medskyldighet som tegnes. Filmen har enkelte av the usual suspects fra filmhistoriens velkjente nazigalleri, som en sadistisk norsk vakt og leirkommandant. Men det er først og fremst hvor naturlig det falt for enkelte nordmenn å samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten og krigsøkonomien, som her trer tydeligere fram.

Det handler om den samme «ondskapens banalitet» som Hannah Arendt beskrev under Nürnberg-prosessen da nazitoppene forsvarte seg med at de kun gjorde jobben sin. Her er det Anders Danielsen Lie som i rollen som politiinspektør Knut Rød blir filmens fremste målbærer for denne hverdagsliggjøringen av prosedyrene rundt deportasjonen. Danielsen Lie har selv omtalt Røds ansvar som organisator av deportasjonen som «gåtefull» fordi han ikke var uttalt antisemitt. Kanskje var det jobbens monumentale organisatoriske utfordring som ansporet ham, kanskje var det en sinnsforvirret pliktfølelse overfor sitt embete. Rollen innebærer uansett en langt mer opplysende tolkning av ondskap enn Danielsen Lies rolle som terroristen Breivik i Netflix-filmen 22.July. I Den største forbrytelsen forstår vi mer av hvordan ondskapen kan settes i system gjennom små og trivielle oppgaver. Så lenge alle yter sitt bidrag, uten å se helheten og resultatet, så går alt på skinner. Som Arendt skrev: «The sad truth of the matter is that most evil is done by people who never made up their minds to be or do either evil or good.”

Den jødiske identiteten

Ved krigsutbruddet fantes det en levende jødisk kultur i Norge, skriver historiker Vibeke Banik i Klassekampen. I Den største forbrytelsen får vi i liten grad et inntrykk av denne kulturen, mener hun. Hvordan kunne Holocaust ramme jødene om de framstår kun som «vanlige nordmenn»?

Vel, de framstilles ikke som helt vanlige; vi får noen gloser og sanger på jiddisch og noe som kan minne om et jødisk bryllup. Men foreldrenes religiøsitet skaper for eksempel ikke større friksjoner med barna enn hva et nogenlunde strengt kristent hjem ville gjort. Det er her filmen ikke lykkes helt. Jødene var annerledes, samtidig som de var våre naboer. Klassekampens anmelder Guri Kulås mener at denne utvanningen av den jødiske identiteten skaper problemer for filmen: «Filmskaparane ser ut til å meina at publikums empati avheng av at dei gjer familien Braude så alminneleg, og notids-attkjenneleg «norsk» som råd», skriver hun. «I strevet med å alminneleggjera Braude-familien, gjev filmen avkall på å visa dei som del av eit minoritetsmiljø… Den jødiske identiteten – årsaka til forfølginga – (er) fråverande.»

Det kan godt hende at enkelte medlemmer av familien Braude faktisk var så sekulære at den norske identiteten hadde tatt helt overhånd. I så fall er de kanskje dårlig egnet til å representere den levende jødiske kulturen som gikk tapt. Interessant nok framstår taterne og sigøynerne, eller de omreisende, med en tydeligere profil i norsk filmhistorie, nettopp fordi de så tydelig sto utenfor (les mer om det her). De norske jødene var så å si integrerte, men likevel utenfor. Det krever en utdypning. Nina Grünfeld, som har laget film om sin egen fars identitet og skjebne som jøde i Grünfeld – ukjent opphav (2005), ser ikke nødvendigvis like negativt på omrisset av den jødiske identiteten i filmen: «Den største forbrytelsen er en film laget av en regissør, et produksjonsselskap og et team som i liten grad har personlig tilknytning til de norske jødenes historie. Kanskje er det et tegn på at det norske Holocaust er i ferd med å bli anerkjent som vår felles norske historie – ikke jødenes,» skriver hun forhåpningsfullt i Morgenbladet.

Å skildre det «umulige»

Holocaustfilmen er en krevende distanse for en filmskaper, full av snubletråder og fallgruver. Om vi skal tro holocaustfilmens far, Claude Lanzmann, regissøren bak Shoa (1985), er det umulig å skildre Holocaust som fiksjon. Man er dømt til å redusere det til underholdning, eller i verste fall, pornografi, mente han.  Så strenge er vi heldigvis ikke lenger. Utfordringen for norske filmskapere er at vi er lovlig sent ute – «alle» nasjoner har laget sin egen holocaustfilm en eller annen gang i etterkrigstiden. Hvordan unngå de etablerte klisjeene? Medieforsker Barbie Zelizer mener vi har utviklet en «bedragersk» visuell hukommelse etter å ha sett så mange holocaustfilmer. Når bildene får symbolsk verdi, snarere enn dokumentarisk, og deres estetikk reproduseres, kan det svekke vår evne til å forstå dimensjonene ved Holocaust. Derfor trenger vi hele tiden nye innganger til Holocaust som kan levendegjøre det for nye generasjoner.

Den ungarske filmen Sauls Sønn (2015) er en mulig ny inngang. Den utfordrer våre forventninger om hva en slik film kan fortelle – og hvordan den kan fortelle. Det igjen åpner opp for nye refleksjoner om hvordan historien framstilles på film. Sauls sønn bryter med den konvensjonelle realismen de fleste holocaustfilmer, også Den største forbrytelsen, fortelles med.

De to filmene har likevel noe til felles: de lar være å vise oss det uutholdelige. Det er alltid et sentralt spørsmål om filmskaperne våger å vise nedslaktingen, det vi blir fysisk dårlig av å se, men ikke alltid klokere av. I Den største forbrytelsen gjør filmskaperne det eneste rette – de viser oss det som ledet til gassovnene. Vi vet hvilket omsluttende mørke som venter på endestasjonen. Det som krever mer arbeid å baske med er hvordan det hele startet, det som befinner seg innenfor vår egen dørterskel. Det er bare slik Den største forbrytelsen kan bli en viktig og god innfallsport til det norske Holocaust for nye generasjoner. Så får lærere og andre gode krefter supplere med mer informasjon om hvem de norske jødene var.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.

Les også:

Å gjenskape det norske Holocaust

Det umistelige enkeltindividet