«Når de først sier ja, så bare kjører de på»

«Når de først sier ja, så bare kjører de på»

Ole Endresen og Simen Alsvik har begge regissert flere aktuelle dramaserier i utlandet, for store strømmetjenester og kanaler som Netflix og BBC. Hva er annerledes med å jobbe på denne typen produksjoner? Finnes det en egen produksjonskultur for de internasjonale strømmetjenestene?

Foto: Ole Endresen med skuespillerne fra «Young Wallander» (av Andrej Vasilenko/Netflix)

– Jeg synes det er veldig gode beslutningsprosesser hos de store strømmetjenestene, særlig hos Netflix. De har jo en forretningsmodell basert på at de skal vokse, vokse, vokse, noe som gjør at de er avhengige av å ta imot de skapende kreftene med åpne armer. Når man er litt inne med dem, som jeg har vært etter å ha laget Young Wallander, står døren åpen for å komme til bordet med prosjekter. De er raske til å lese, mene noe og til å gi tilbakemeldinger, noe som er en takknemlig vitaminsprøyte inn i skaperprosessen, sier Ole Endresen.

– Jeg opplever Netflix som imponerende grundige, uten å sende deg ut i evigvarende utviklingsprosesser. Da vi gjorde Lilyhammer, som var den andre Netflix Original-serien, var det knapt noen representant fra Netflix tilstede, forretningsmodellen var ikke satt i system ennå. Det teamet de har rigget opp nå, både hos Netflix Nordic og Netflix International, oppleves veldig velfungerende. De har stort fokus på og respekt for de kreative i prosessen. Både HBO og Netflix har jo en uttalt strategi å knytte seg tett til de kreative aktørene, sier han.

Endresen er åpningsregissør på den britiskproduserte Netflix-serien Young Wallander, som lenge har «trendet» svært bra på strømmetjenesten. Før det var han regissør på det britiske actiondramaet Bulletproof, som nylig ble tilgjengelig på TV2 Sumo.

Bulletproof var den første serien jeg gjorde i Storbritannia og der ble jeg positivt overrasket over Skys innstilling og forståelse for sjangeren. I en av episodene hadde vi en stor actionshoot midt i Liverpool, hvor ideene eskalerte etter hvert som vi blant annet så potensialet i location. Da booket produsenten et møte med Sky, der vi argumenterte for mer penger til disse scenene, basert på potensialet for høyere production value. Og faktisk gikk de med på det. Her hjemme opererer man jo som oftest med et låst budsjett, så det var stas å oppleve det motsatte for en gangs skyld.

Endresen (i midten) under opptakene til Young Wallander (av Andrej Vasilenko/Netflix)

Fordyrende og velfungerende

Seriene Endresen har jobbet på i utlandet har hatt vesentlig høyere budsjetter enn det han har gjort her hjemme.

– Det sier seg jo selv at det er behagelig. En av fordelene er at man har større fagavdelinger av veldig høy kvalitet. For eksempel hadde kostymeansvarlig på Young Wallander nylig gjort Bohemian Rhapsody, mens komponisten på Bulletproof kom rett fra Mission Impossible, og man føler jo at man er i trygge hender når man jobber med folk med sånne CV’er. Man har også et enormt utvalg av gode skuespillere å velge mellom, høy konkurranse gjør at de kommer utrolig godt forberedt og er veldig skjerpa. Det er jo svært attraktivt for mange å lande en rolle blant hovedcasten i en serie hos en av de store strømmerne, forteller han.

– Jeg opplever at produsentene på de større utenlandske seriene har stor forståelse for at regijobben er krevende, og derfor legger alt til rette for at du kun skal konsentrere deg om det. Det krever jo tilsvarende mye av deg, men gjør at du blir veldig fokusert på jobben du skal gjøre.

Han forteller at produksjoner som Young Wallander har en enorm «base camp», som skaper utfordringer for hvor man kan legge locations.

– Det er jo naturligvis fordyrende med så mye folk på settet, og koordineringen er mer omfattende, men når alle har så mye erfaring og er så drilla, så flyter det veldig bra. At alle bor på samme sted i en fremmed by, uten familie og distraksjoner, gjør også at det blir intenst på en veldig god måte.

– Når man går i gang med en stor serie for Netflix, føles det bra at alt er veldig kompetent og har gått gjennom en stor kvern. Men man må akseptere at man ikke har noen auteur-posisjon. Det er flere som er med på å bestemme i casting, klipp og så videre, både av produsenter og fra strømmekanelene selv. På Bulletproof var det tre produksjonsselskaper inne i tillegg til Sky, med to produsenter fra hver. Da blir det ganske mange etter hvert. Ofte er det også en egen manusprodusent, som fungerer som bindeledd mellom regissør, manusforfattere og kommisjonær. Det er veldig gunstig når det koker som verst.

Simen Alsvik

Om å komme til dekket bord

Simen Alsvik har regissert to av fem episoder på BBC-serien The Nest, som ble sett av nærmere 12 millioner seere lineært og på BBC iPlayer, og som nylig hadde premiere på CMore her hjemme. Alsvik har blant annet også hatt regi på den svenske krimkomedieserien Fallet og norske Lilyhammer.

– Det gir jo mye mer tilfang av arbeid som regissør om man kan utvide markedet sitt, for å si det litt merkantilt. Det tar lang tid å bygge opp en serie, og i Norge kan man jo holde på med utvikling av serier i mange år. Det er utrolig takknemlig å komme seg ut og holde seg i drift som regissør. Min erfaring med å ha en agent i Storbritannia, er at du på et vis kommer til dekket bord. Serien er ferdig finansiert, og du forhandler om en lønn på veldig klare betingelser. Alt er veldig ryddig, forteller Alsvik. Det gjør det veldig bekvemt å jobbe i utlandet.

– Man er mer en «hired gun», og slipper å vente så mye på finansieringen av prosjektene. Men det er naturligvis også attraktivt å bygge opp serier selv. Jeg synes det har vært veldig tilfredsstillende å drive Neste sommer i mange år. Men det er en lang og møysommelig prosess å få opp en serie, framfor å komme til dekket bord i utlandet – som jo også gjør det lettere å leve av å være regissør. Det er to typer utfordringer. Og selv om det begynner å bli mer ordnede forhold her hjemme, er det deilig å forholde seg til hvor ryddig alt er når man jobber ute, sier han.

Han synes ofte den kunstneriske kvaliteten er veldig høy.

 The Nest, for eksempel, er skrevet av den BAFTA-vinnende forfatteren Nicole Taylor og fikk strålende mottakelse i britisk presse. Det er selvfølgelig utrolig tilfredsstillende og faglig utviklende å få være med å bidra på en slik serie.

– Jeg skal ikke glorifisere Netflix, men når de sier ja, så bare kjører de på. Det var for eksempel tilfellet med Ragnarok, der jeg satt i skriverommet. De bestemmer seg tidligere enn mange andre aktører, og det kan være befriende. For å si det pent, så kan det jo være frustrerende å utvikle en serie gjennom mange år, for til slutt å få beskjed om at kanalen ikke går for den likevel.

Fra BBC-serien «The Nest»

Flere dører å banke på

Selv om tv-serier stadig er i en blomstringstid, mener ikke Alsvik at det nødvendigvis er enklere å få realisert ideer til serier enn til filmer.

– Jeg vil ikke si at det er noe lettere, for det er så utrolig mye innhold du skal ha opp. Men det er flere dører å banke på, fordi det er flere kanaler og formater, sier han.

– I Norge er det jo markeds- og konsulentordningen som er de to stedene å gå innen spillefilm. Det lages jo heller ikke så mange filmer, og de som lages er på den ene siden veldig kommersielle, eller så er man mer håndplukket som en som skal satses på innen arthouse-segmentet. Dette skillet er ikke like tydelig i seriesjangeren. Og jeg opplever at det er et større og mer spennende omfang av temaer man kan fortelle om gjennom tv-serier. I tillegg til at man har lenger tid å fortelle på, kan man få fortalt flere typer historier. Det er det som gjør serieformatet så interessant.

Den skandinaviske tilnærmingen

På spørsmål om forskjellene i produksjonskultur svarer Alsvik at framgangsmåten på produksjonene stort sett er den samme i ulike land, men at det i Storbritannia ofte er mye større produksjoner.

– Da vi skjøt The Nest i Glasgow, var det for eksempel 8-9 trailere med produksjonskontor, kostyme, cast og så videre. Akkurat det er jeg ikke så stor tilhenger av. Det er litt tungvint.

– Profesjonalitet kan også medføre byråkrati, at det er flere som er involvert i de ulike leddene. Det har jo også skjedd mye i Norge siden jeg begynte for litt over ti år siden, det er mye bedre struktur på ting nå. For 10-15 år siden var det jo nesten bare NRK internt som gjorde større serier og satt på den kunnskapen. Etter hvert har det kommet mange private produksjonsselskaper som lager serier. Det har nok vært en viss mangel på kunnskap, hvor mange har forsøkt å overføre modellen for spillefilmproduksjon til serier. Men det er en annen logistikk helt fra manusprosessen, en annen materie. I dag har kunnskapen og nivået i Norge hevet seg, sier han.

Den vesentligste forskjellen ved å komme inn som regissør på en større utenlandsk serie, er etter Alsviks mening at det er «renere linjer», spesielt i Storbritannia.

– Alt er mer definert og «by the book», på godt og vondt. Det er litt mer byråkratisk, litt flere fagfunksjoner, litt mer «stay in line», samtidig er arbeidsbetingelsene ryddigere. Men man har nok hatt en nødvendig pionerånd i Norge innen serier. Det har gjort at vi vant til en enklere måte å løse ting på, hvor vi bretter opp ermene og får ting gjort uten å ta så mange runder på det. Det gjør nok at skandinaver ofte er ettertraktede ute. Vi er løsningsorienterte og får jobben gjort. Kulturelt sett er vi også mer ærlige og rett fram enn hva engelskmenn er. Det kan fungere bra som regissør, fordi det ofte handler om å skjære igjennom og få jobben gjort.

«Bulletproof»

Serieformatet som trekkspill

Når det gjelder manusprosessen for serier, mener Ole Endresen at det stadig er en tendens til å sette i gang produksjoner uten å ha manus til alle episodene klare, en praksis som nylig har vært kritisert her hjemme.

– Man kan ha to episoder skrevet ut og en ufullstendig storyline på resten. Det skjer jo aldri at man går i gang med en film uten at alle 112 manussidene har vært grundig gjennomdiskutert, påpeker han.

– På det området er det nok fortsatt litt kaotisk i serieindustrien, og der har man så klart bakdelen med at strømmetjenestene beslutter raskt og skal ha det på skjermen raskt. Det kan av og til gå for raskt. Innimellom ser man jo serier som åpenbart er solgt på et hårete, kult premiss, men som har utfordringer med narrativet utover i episodene, sier Endresen.

– Produksjonsmessig har tv-serier fordelen av at de kan fungere mer som et trekkspill, du kan roe ned i et par episoder om du har trøkket på med action for å sette tonen i starten, noe som gir en viss fleksibilitet for produsenten og produksjonen underveis.

Algoritmestyrt prosess

Endresen understreker at han fortsatt har stor tro på spillefilmen, selv om han mener det er lettere å få tilsagn på ideer innen serier, i og med at det er flere kjøpere.

– Som nevnt lages det en del serier med et veldig salgbart high concept-premiss, men som blir stående og spinne og blir kjedelige etter hvert. Heldigvis blir jeg fortsatt overrasket av og til, men på seriefronten kommer det ikke lenger like mye av det du ikke trodde at du ville ha. Som Aksel Kielland i Morgenbladet har vært inne på, kan det skyldes den mer algoritmestyrte prosessen, hvor strømmetjenestene ser hva du liker og gir deg mer av det. Det kan fort bli litt motstandsløst, sier han.

– Når man lager film må man skjerpe seg veldig, og det er noe attraktiv ved det. I motsetning til serier slipper man ikke unna med et kjedelig parti. Siden tv-serier i så stor grad er blitt en industri, der man må få opp manusene kjapt, er løsningen ofte skriverom. Det kommer mye bra ut av de store skriveromsprosessene, og det er mye kreativ historiefortelling i serier som neppe ville ha kommet opp uten at det var mange hoder involvert. Men man kan også stille spørsmål om det av og til går utover de distinktive skaperstemmene. De seriene jeg liker best har gjerne en skaper bak. De kommer med ny sesong annet hvert år istedenfor hvert år, og det mener jeg man kan merke på signaturen, avslutter Endresen.

«Når de først sier ja, så bare kjører de på»

«Når de først sier ja, så bare kjører de på»

Ole Endresen og Simen Alsvik har begge regissert flere aktuelle dramaserier i utlandet, for store strømmetjenester og kanaler som Netflix og BBC. Hva er annerledes med å jobbe på denne typen produksjoner? Finnes det en egen produksjonskultur for de internasjonale strømmetjenestene?

Foto: Ole Endresen med skuespillerne fra «Young Wallander» (av Andrej Vasilenko/Netflix)

– Jeg synes det er veldig gode beslutningsprosesser hos de store strømmetjenestene, særlig hos Netflix. De har jo en forretningsmodell basert på at de skal vokse, vokse, vokse, noe som gjør at de er avhengige av å ta imot de skapende kreftene med åpne armer. Når man er litt inne med dem, som jeg har vært etter å ha laget Young Wallander, står døren åpen for å komme til bordet med prosjekter. De er raske til å lese, mene noe og til å gi tilbakemeldinger, noe som er en takknemlig vitaminsprøyte inn i skaperprosessen, sier Ole Endresen.

– Jeg opplever Netflix som imponerende grundige, uten å sende deg ut i evigvarende utviklingsprosesser. Da vi gjorde Lilyhammer, som var den andre Netflix Original-serien, var det knapt noen representant fra Netflix tilstede, forretningsmodellen var ikke satt i system ennå. Det teamet de har rigget opp nå, både hos Netflix Nordic og Netflix International, oppleves veldig velfungerende. De har stort fokus på og respekt for de kreative i prosessen. Både HBO og Netflix har jo en uttalt strategi å knytte seg tett til de kreative aktørene, sier han.

Endresen er åpningsregissør på den britiskproduserte Netflix-serien Young Wallander, som lenge har «trendet» svært bra på strømmetjenesten. Før det var han regissør på det britiske actiondramaet Bulletproof, som nylig ble tilgjengelig på TV2 Sumo.

Bulletproof var den første serien jeg gjorde i Storbritannia og der ble jeg positivt overrasket over Skys innstilling og forståelse for sjangeren. I en av episodene hadde vi en stor actionshoot midt i Liverpool, hvor ideene eskalerte etter hvert som vi blant annet så potensialet i location. Da booket produsenten et møte med Sky, der vi argumenterte for mer penger til disse scenene, basert på potensialet for høyere production value. Og faktisk gikk de med på det. Her hjemme opererer man jo som oftest med et låst budsjett, så det var stas å oppleve det motsatte for en gangs skyld.

Endresen (i midten) under opptakene til Young Wallander (av Andrej Vasilenko/Netflix)

Fordyrende og velfungerende

Seriene Endresen har jobbet på i utlandet har hatt vesentlig høyere budsjetter enn det han har gjort her hjemme.

– Det sier seg jo selv at det er behagelig. En av fordelene er at man har større fagavdelinger av veldig høy kvalitet. For eksempel hadde kostymeansvarlig på Young Wallander nylig gjort Bohemian Rhapsody, mens komponisten på Bulletproof kom rett fra Mission Impossible, og man føler jo at man er i trygge hender når man jobber med folk med sånne CV’er. Man har også et enormt utvalg av gode skuespillere å velge mellom, høy konkurranse gjør at de kommer utrolig godt forberedt og er veldig skjerpa. Det er jo svært attraktivt for mange å lande en rolle blant hovedcasten i en serie hos en av de store strømmerne, forteller han.

– Jeg opplever at produsentene på de større utenlandske seriene har stor forståelse for at regijobben er krevende, og derfor legger alt til rette for at du kun skal konsentrere deg om det. Det krever jo tilsvarende mye av deg, men gjør at du blir veldig fokusert på jobben du skal gjøre.

Han forteller at produksjoner som Young Wallander har en enorm «base camp», som skaper utfordringer for hvor man kan legge locations.

– Det er jo naturligvis fordyrende med så mye folk på settet, og koordineringen er mer omfattende, men når alle har så mye erfaring og er så drilla, så flyter det veldig bra. At alle bor på samme sted i en fremmed by, uten familie og distraksjoner, gjør også at det blir intenst på en veldig god måte.

– Når man går i gang med en stor serie for Netflix, føles det bra at alt er veldig kompetent og har gått gjennom en stor kvern. Men man må akseptere at man ikke har noen auteur-posisjon. Det er flere som er med på å bestemme i casting, klipp og så videre, både av produsenter og fra strømmekanelene selv. På Bulletproof var det tre produksjonsselskaper inne i tillegg til Sky, med to produsenter fra hver. Da blir det ganske mange etter hvert. Ofte er det også en egen manusprodusent, som fungerer som bindeledd mellom regissør, manusforfattere og kommisjonær. Det er veldig gunstig når det koker som verst.

Simen Alsvik

Om å komme til dekket bord

Simen Alsvik har regissert to av fem episoder på BBC-serien The Nest, som ble sett av nærmere 12 millioner seere lineært og på BBC iPlayer, og som nylig hadde premiere på CMore her hjemme. Alsvik har blant annet også hatt regi på den svenske krimkomedieserien Fallet og norske Lilyhammer.

– Det gir jo mye mer tilfang av arbeid som regissør om man kan utvide markedet sitt, for å si det litt merkantilt. Det tar lang tid å bygge opp en serie, og i Norge kan man jo holde på med utvikling av serier i mange år. Det er utrolig takknemlig å komme seg ut og holde seg i drift som regissør. Min erfaring med å ha en agent i Storbritannia, er at du på et vis kommer til dekket bord. Serien er ferdig finansiert, og du forhandler om en lønn på veldig klare betingelser. Alt er veldig ryddig, forteller Alsvik. Det gjør det veldig bekvemt å jobbe i utlandet.

– Man er mer en «hired gun», og slipper å vente så mye på finansieringen av prosjektene. Men det er naturligvis også attraktivt å bygge opp serier selv. Jeg synes det har vært veldig tilfredsstillende å drive Neste sommer i mange år. Men det er en lang og møysommelig prosess å få opp en serie, framfor å komme til dekket bord i utlandet – som jo også gjør det lettere å leve av å være regissør. Det er to typer utfordringer. Og selv om det begynner å bli mer ordnede forhold her hjemme, er det deilig å forholde seg til hvor ryddig alt er når man jobber ute, sier han.

Han synes ofte den kunstneriske kvaliteten er veldig høy.

 The Nest, for eksempel, er skrevet av den BAFTA-vinnende forfatteren Nicole Taylor og fikk strålende mottakelse i britisk presse. Det er selvfølgelig utrolig tilfredsstillende og faglig utviklende å få være med å bidra på en slik serie.

– Jeg skal ikke glorifisere Netflix, men når de sier ja, så bare kjører de på. Det var for eksempel tilfellet med Ragnarok, der jeg satt i skriverommet. De bestemmer seg tidligere enn mange andre aktører, og det kan være befriende. For å si det pent, så kan det jo være frustrerende å utvikle en serie gjennom mange år, for til slutt å få beskjed om at kanalen ikke går for den likevel.

Fra BBC-serien «The Nest»

Flere dører å banke på

Selv om tv-serier stadig er i en blomstringstid, mener ikke Alsvik at det nødvendigvis er enklere å få realisert ideer til serier enn til filmer.

– Jeg vil ikke si at det er noe lettere, for det er så utrolig mye innhold du skal ha opp. Men det er flere dører å banke på, fordi det er flere kanaler og formater, sier han.

– I Norge er det jo markeds- og konsulentordningen som er de to stedene å gå innen spillefilm. Det lages jo heller ikke så mange filmer, og de som lages er på den ene siden veldig kommersielle, eller så er man mer håndplukket som en som skal satses på innen arthouse-segmentet. Dette skillet er ikke like tydelig i seriesjangeren. Og jeg opplever at det er et større og mer spennende omfang av temaer man kan fortelle om gjennom tv-serier. I tillegg til at man har lenger tid å fortelle på, kan man få fortalt flere typer historier. Det er det som gjør serieformatet så interessant.

Den skandinaviske tilnærmingen

På spørsmål om forskjellene i produksjonskultur svarer Alsvik at framgangsmåten på produksjonene stort sett er den samme i ulike land, men at det i Storbritannia ofte er mye større produksjoner.

– Da vi skjøt The Nest i Glasgow, var det for eksempel 8-9 trailere med produksjonskontor, kostyme, cast og så videre. Akkurat det er jeg ikke så stor tilhenger av. Det er litt tungvint.

– Profesjonalitet kan også medføre byråkrati, at det er flere som er involvert i de ulike leddene. Det har jo også skjedd mye i Norge siden jeg begynte for litt over ti år siden, det er mye bedre struktur på ting nå. For 10-15 år siden var det jo nesten bare NRK internt som gjorde større serier og satt på den kunnskapen. Etter hvert har det kommet mange private produksjonsselskaper som lager serier. Det har nok vært en viss mangel på kunnskap, hvor mange har forsøkt å overføre modellen for spillefilmproduksjon til serier. Men det er en annen logistikk helt fra manusprosessen, en annen materie. I dag har kunnskapen og nivået i Norge hevet seg, sier han.

Den vesentligste forskjellen ved å komme inn som regissør på en større utenlandsk serie, er etter Alsviks mening at det er «renere linjer», spesielt i Storbritannia.

– Alt er mer definert og «by the book», på godt og vondt. Det er litt mer byråkratisk, litt flere fagfunksjoner, litt mer «stay in line», samtidig er arbeidsbetingelsene ryddigere. Men man har nok hatt en nødvendig pionerånd i Norge innen serier. Det har gjort at vi vant til en enklere måte å løse ting på, hvor vi bretter opp ermene og får ting gjort uten å ta så mange runder på det. Det gjør nok at skandinaver ofte er ettertraktede ute. Vi er løsningsorienterte og får jobben gjort. Kulturelt sett er vi også mer ærlige og rett fram enn hva engelskmenn er. Det kan fungere bra som regissør, fordi det ofte handler om å skjære igjennom og få jobben gjort.

«Bulletproof»

Serieformatet som trekkspill

Når det gjelder manusprosessen for serier, mener Ole Endresen at det stadig er en tendens til å sette i gang produksjoner uten å ha manus til alle episodene klare, en praksis som nylig har vært kritisert her hjemme.

– Man kan ha to episoder skrevet ut og en ufullstendig storyline på resten. Det skjer jo aldri at man går i gang med en film uten at alle 112 manussidene har vært grundig gjennomdiskutert, påpeker han.

– På det området er det nok fortsatt litt kaotisk i serieindustrien, og der har man så klart bakdelen med at strømmetjenestene beslutter raskt og skal ha det på skjermen raskt. Det kan av og til gå for raskt. Innimellom ser man jo serier som åpenbart er solgt på et hårete, kult premiss, men som har utfordringer med narrativet utover i episodene, sier Endresen.

– Produksjonsmessig har tv-serier fordelen av at de kan fungere mer som et trekkspill, du kan roe ned i et par episoder om du har trøkket på med action for å sette tonen i starten, noe som gir en viss fleksibilitet for produsenten og produksjonen underveis.

Algoritmestyrt prosess

Endresen understreker at han fortsatt har stor tro på spillefilmen, selv om han mener det er lettere å få tilsagn på ideer innen serier, i og med at det er flere kjøpere.

– Som nevnt lages det en del serier med et veldig salgbart high concept-premiss, men som blir stående og spinne og blir kjedelige etter hvert. Heldigvis blir jeg fortsatt overrasket av og til, men på seriefronten kommer det ikke lenger like mye av det du ikke trodde at du ville ha. Som Aksel Kielland i Morgenbladet har vært inne på, kan det skyldes den mer algoritmestyrte prosessen, hvor strømmetjenestene ser hva du liker og gir deg mer av det. Det kan fort bli litt motstandsløst, sier han.

– Når man lager film må man skjerpe seg veldig, og det er noe attraktiv ved det. I motsetning til serier slipper man ikke unna med et kjedelig parti. Siden tv-serier i så stor grad er blitt en industri, der man må få opp manusene kjapt, er løsningen ofte skriverom. Det kommer mye bra ut av de store skriveromsprosessene, og det er mye kreativ historiefortelling i serier som neppe ville ha kommet opp uten at det var mange hoder involvert. Men man kan også stille spørsmål om det av og til går utover de distinktive skaperstemmene. De seriene jeg liker best har gjerne en skaper bak. De kommer med ny sesong annet hvert år istedenfor hvert år, og det mener jeg man kan merke på signaturen, avslutter Endresen.

MENY