Ingen norsk filmregissør har pendlet så utvungent og med så stor suksess mellom dokumentar og fiksjon som Knut Erik Jensen. Sine største publikumssuksesser har Jensen hatt med dokumentarfilm, både på kino og i fjernsynet. Få norske dokumentarister har oppnådd tilskuertall som Jensen. Det er bare å minne om kinosuksessen Heftig og begeistret i 2001, kanskje den norske dokumentarfilmen på kino som er sett av flest tilskuere, eller fjernsynsserien Finnmark mellom øst og vest som i åtte uker fikk hele Norge til å benke seg foran fjernsynsapparatene i 1985 og 1986, og som mange har sett på nettet i nyere tid også.

Sine største kunstneriske suksesser har Knut Erik Jensen imidlertid kanskje hatt med spillefilm. Stella Polaris viste i 1993 at han kunne mer enn dokumentar. Her framsto Jensen som en djerv og original modernist som lagde et vakkert og sammensatt dikt i bilder og lyder om sin elskede landsdel Finnmark og dens moderne historie. Stella Polaris er utvilsomt et hovedverk i moderne norsk filmhistorie.

Selv om publikumstallene for noen av Jensens spillefilmer har vært lave, utgjør Stella Polaris og oppfølgerne Brent av frost (1997), Når mørket er forbi (2000) og Iskyss (2008) en kvartett som ikke ligner på noe annet i norsk films historie. Med kompromissløs uro har Knut Erik Jensen utforsket et særegent og sanselig filmspråk som har sterk kraft. Dessuten finnes alltid hos Jensen et perspektiv og et innhold som ofte mangler hos andre filmregissører. Stil og form er en inngang til verden for ham, form er på liv og død, og ikke en måte å holde tilskuerne ute eller inne på. At mange tilskuere har opplevd ham som vanskelig, er mer et tegn på hvor trange forventningene og kravene til norske filmer ofte er enn et sant bilde av Jensens vakre filmpoesi.

Selv om mannen selv har nådd den modne alder av 80 år, og det er gått noen år siden hans siste film ble vist på kino, har Knut Erik Jensen i lang tid arbeidet med en ny langfilm. Mer en fiksjonsfilm enn en dokumentar, men umiskjennelig en Jensen-film både i form og innhold, som blander dokumentar og fiksjon. Og mens langfilmen tar form og finansieringen faller på plass, har han laget kortfilmer. Noen av dem vil også i omarbeidet form inngå i den nye langfilmen. En film med den lokkende og kanskje litt hemmelighetsfulle tittelen Lengsel etter nåtid.

Da Knut Erik Jensen i vår endelig fikk støtte fra Filmfond Nord var finansieringen av Lengsel etter nåtid nesten helt på plass, men ennå mangler noen midler. For å realisere sin film har Jensen laget tre novellefilmer som så å si er «tatt direkte ut av» langfilmen, som han selv sier, selv om de høyst sannsynlig vil endres og tilpasses spillefilmen når den filmen ferdigstilles. Kortfilmene Morgen (2018), Minnesmerket (2019) og Skred-skogen (2019) skal suppleres med en fjerde novellefilm, Mørketid, som egentlig skulle ha vært ferdig ved påsketider i år, men som er utsatt på ubestemt tid på grunn av korona-pandemien. De nye kortfilmene er både selvstendige filmer og deler av det nye store langfilmprosjektet.

De tre ferdige novellefilmene har et umiskjennelig Jensen-preg. Selv uten for- og ettertekster ville de likevel uten tvil ha vært lett gjenkjennelige som Jensen-filmer. Få norske regissører har et så selvstendig og særpreget filmspråk at man kan kjenne igjen filmene umiddelbart som hans. Knut Erik Jensen hører til unntakene i norsk film. De nye novellefilmene er lett gjenkjennbare som Jensen-filmer, ikke bare fordi filmene viderefører og varierer temaer, motiver, bilder og formstrategier som kjennetegner Jensens tidligere filmer, men også fordi motivkretsen og stilgrepene er så originale, særpregede og uvanlige. Kortfilmene lover godt for Lengsel etter nåtid, som garantert ikke vil ligne på det som ellers produseres av film i Norge i dag.

I anledningen av 80 års dagen kan vi se litt nærmere på Knut Erik Jensens karriere. Og mens vi venter på Lengsel etter nåtid kan vi også se litt nærmere på de tre kortfilmene som er med å danne en ryggrad eller en grunnmur i den kommende langfilmen.

Lokal og allmenn

Noe av det som kjennetegner Knut Erik Jensens filmer, helt siden de aller første kortfilmene på begynnelsen av 1970-tallet, er at han lykkes i å være allmenn ved å være lokal. Først og fremst er Jensen Finnmarks store filmpoet. I kortfilmer, i spillefilmer, i helaftens kinodokumentarer og i fjernsynsserier har han skildret Finnmark og denne landsdelens historie, mennesker, hverdagsliv, kultur og landskap. De enkelte filmene er som små glitrende prismer i én eneste stor prismekrone, som besynger og beskriver livet i Nord på en helt særegen sanselig måte. Ved å være lokal, nærmest en filmens heimstaddikter, lykkes Jensen imidlertid samtidig i å være allmenn. Han fanger inn stemninger, historier og øyeblikk som på ingen måte bare er avgrenset til Finnmark, men som mange har kjent seg igjen i, selv om de ikke har vært helt nord i Norge. Mange av Jensens motiver og bilder hører moderniteten til, og iføres modernismens språk, og formulerer dermed erfaringer og opplevelser som er velkjente over hele verden.

Knut Erik Jensen fikk et første kunstnerisk gjennombrudd med Farvel da gamle Kjelvikfjell i 1974. Dette var en av hans aller første filmer, men bilder og temaer som introduseres i denne filmen dukker opp i film etter film, og de kan også tydelig ses i Jensens nye ferske kortfilmer fra i fjor. Farvel da gamle Kjelvikfjell er høydepunktet i en retning av det som gjerne ble kalt den frie kunstneriske kortfilmen. I overgangen til 1970-årene dyrket mange norske filmskapere en ny enkelhet som la vekt på stillferdig, men intens og inderlig nærhet, og Jensens portrett av et samfunn som er i ferd med å forsvinne for godt hører til denne tradisjonen. Filmen skildrer tre gamle ungkarer som er de siste som bor i et ellers fraflyttet fiskevær. Farvel da gamle Kjelvikfjell er som så mange andre Jensen-filmer en hyllest til en livsform, et samfunn og en håndfull mennesker som tross alle motganger i livet klamrer seg fast til det nære og lokale. Butikken er en ruin, og kirkegården er gjengrodd, men de tre mennene traller og holder samtalene gående. Det lille samfunnet rundt dem har forsvunnet. Alt som gjenstår er minner og sang.

Krigen og den første kalde etterkrigstiden danner en helt sentral akse i Knut Erik Jensens liv og er naturlig nok helt avgjørende i hans filmer også. Fjernsynsserien Finnmark mellom øst og vest fra 1985 og 1986 var et foreløpig høydepunkt i hans karriere. Serien skildret krigen og etterkrigstiden sett nedenfra, som folkets egen historie, og serien ble en viktig motvekt til hvordan de nordligste landsdelene var blitt skildret og sett tidligere fra sør. Ikke minst er etterkrigstidens nasjonale svik avgjørende i serien. Nord-Norge etterlates i mangt og mye til seg selv mens andre deler av landet raskt bygges opp igjen, men denne sosiale og politiske brodden suppleres med et vell av gripende små hverdagshistorier og et nyansert perspektiv på disse viktige årene. Dermed blir serien noe mer enn et innlegg i en politisk og sosial debatt, men også en hyllest til landsdelen, hverdagslivet der og menneskene som trosser all motgang og blomstrer i ruinene etter krigen.

På midten av 1980-tallet lagde Knut Erik Jensen i tillegg en rekke kortfilmer som hører til høydepunktene i vår kortfilmhistorie. Hans «Svalbard-trilogi», laget i samarbeid med Birger Amundsen hører til noe av det aller beste som er laget her i landet. Spesielt Kald Verden (1986) har en helt spesiell kraft. Tilsynelatende en enkel impresjonistisk skildring av landskapet på Svalbard, med endeløse strender dekket av beinrester og hvalross, men samtidig et mektig vitnesbyrd om fortiden og et betimelig memento mori. En påminnelse om at vi alle engang skal dø.

At Jensen ikke bare var en ruin-dyrker som lagde filmer om øde og avfolkede landskap, men også hadde burlesk humor vitner den spennende anti-dokumentaren Natur – barn – natur (1987) om. Opprinnelig skulle dette ha vært en oppdragsfilm for Forbruker- og Administrasjonsdepartementet, om departementets generøse tilskudd til å skjerme utsatte lekeplasser i Nord-Norge for vær og vind, men på en infam måte snur Jensen budskapet på hodet. Det er snarere byråkratene i Sør som trenger å skjermes, sier han med filmen, og gjør narr av sine oppdragsgivere på en treffende og morsom måte.

På denne tiden pendlet Jensen mellom frie kortfilmer og fast arbeid i NRK. Ankerfestet i NRK ga ham muligheter til å eksperimentere i kortere og lengre pauser fra arbeidet med fjernsyn. I 1993 tok han spranget over i spillefilmen med Stella Polaris, selv om materialet og historiene langt på vei var de samme som i flere tidligere kortfilmer så vel som i Finnmark mellom øst og vest. Små historier som ble fortalt i den populære dokumentarserien ble nå vevet inn i en mer hemmelighetsfull og modernistisk filmvev, et stort ordløst filmdikt om krigen og etterkrigstiden sett fra nord. Stella Polaris ble et nytt gjennombrudd, og Jensen fulgte opp med tre andre djerve spillefilmer. Alle representerer de noe uvanlig og særegent i vår filmkultur, og hører til de fremste spillefilmene laget i disse årene her i landet.

Typisk for Knut Erik Jensen er en rastløs kretsing omkring et knippe temaer, motiver, personer og historier, som han vender tilbake til gang på gang. Dokumentaren Min kjære venn (1994) var en drøyt timelang skildring av livet til Sovjet-spionen Gunvor Haavik. Det er imidlertid hennes hverdagsliv som står i sentrum, og spesielt det lidenskapelige forholdet til en sovjetisk krigsfange, og ikke en spektakulær spionhistorie. Langt senere, i hans foreløpig siste spillefilm Iskyss, vender han tilbake til Haavik og hennes livshistorie, men nå i spillefilmform. Med større poetisk frihet kan han tilføre noe mer til historien om Haavik og hennes landssvik i spillefilmform. Denne måten å utvungent bevege seg mellom dokumentar og fiksjon, og vendte tilbake til temaer for å snu og vende på dem, og se dem fra nye og overraskende vinkler, er en av grunnene til at Jensen er en så sentral moderne filmskaper her i landet. Hans produksjon er stor og sammensatt, og framstår ofte som variasjoner på et knippe viktige temaer.

Ingen kort presentasjon av Knut Erik Jensens lange og innholdsrike karriere kan unnlate å nevne dokumentareventyret Heftig og begeistret fra 2001. Hvem hadde trodd at en helaftens dokumentarfilm om Berlevåg Mannsangforening skulle lokke mer enn en halv million tilskuere på kino i løpet av de første fem månedene? Hverken produsenten eller distributøren trodde at filmen skulle bli en stor suksess, men filmen traff en spesiell nerve med sin hyllest til gammeldags maskulinitet, korkultur og det værpinte Berlevåg. Rammen om filmen er som alltid hos Jensen det gamle Finnmark og naturen. De første bildene viser oss det opprørte havet, og de aller siste bildene skildrer en tom snøpint gate. Mellom disse to bildene av landskap og vær får vi imidlertid en varm og patosfylt hyllest til landsdelen Finnmark, tettstedet Berlevåg og menneskene der.

Hos Knut Erik Jensen framstår det lille samfunnet et sted i Finnmark, enten det er Kjelvikfjell eller Berlevåg, Honningsvåg eller Harstad, som et samfunn i miniatyr. Et lite samfunn som speiler storsamfunnet, ja kanskje alle samfunn, men uten å miste sitt lokale særpreg. Det er fellesskapet som står i sentrum av Heftig og begeistret, som i de aller fleste av Jensens filmer, selv om mannskoret skildres som en samling individualister med svært forskjellige livserfaringer og personligheter.

På samme måte som Knut Erik Jensen i mange år pendlet mellom å være ansatt i NRK, og ta pauser når han lagde frie kunstneriske kortfilmer eller langfilmer, har Jensen i de siste tiårene pendlet mellom spillefilm og dokumentarfilm. Iskyss er imidlertid hans foreløpig siste spillefilm, og portrettet av legeaktivisten Mads Gilbert i Det akutte menneske fra 2011 er hans foreløpig siste kinodokumentar. Knut Erik Jensen kunne pensjonert seg for lenge siden, og han vil alltid stå sentralt i norsk filmhistorie, både for noen av de største kinosuksessene og for noen av de djerveste spillefilmene, men han er ennå langt fra ferdig som filmkunstner. At Knut Erik Jensen fortsetter sitt virke, og fremdeles kan lage filmer som ikke ligner på de filmene andre lager, er de tre kortfilmene som i omarbeidet form vil inngå i Lengsel etter nåtid bevis på.

Nærvær og sanselighet

De nye kortfilmene Morgen, Minnesmerket og Skred-skogen lar seg vanskelig summere opp i noen få ord. Jensen forteller historier, men de blir ikke fortalt rett fram på en enkel, klar og tydelig måte. Det er som om de historiene han forteller er slått istykker. De kan bare skimtes i biter og fragmenter. Fortellingene er antydet, mer indirekte enn direkte, som et speil som er knust, men som fremdeles kan reflektere helheten selv om bitene er spredd utover. Som oftest beveger Jensen seg rastløst gjennom en tema- og motivkrets, et knippe av pregnante bilder, mer enn å fortelle en klar historie med en begynnelse, et midtpunkt og en slutt. Vi må lete litt etter fortellingene, gi oss selv litt mer tid enn vanlig, men da finner vi også flere fortellinger, både store og små.

Flere av Knut Erik Jensens spillefilmer, og først og fremst Stella Polaris og Iskyss, hører åpenbart til en neomodernistisk filmtradisjon. Det gjør de nye novellefilmene også. De preges av en produktiv åpenhet, de gir oss så å si ikke alle bitene i ddet narrative puslespillet, og oppfordrer til meddiktning og medinnlevelse på en helt annen måte enn mer klassiske filmfortellinger. Han beveger seg ofte rastløst, nesten digressivt, gjennom sine fragmenterte fortellinger, og legger mer vekt på stemninger og intenst nærvær enn å skildre karakterer som gjennomgår endringer og utvikles i takt med handlingen. Jensen antyder mer enn påstår, han sier alltid kanskje, og overlater til tilskueren å sette bitene sammen til en helhet. En helhet som ofte framstår som ny hver gang man ser filmene.

Knut Erik Jensens filmer preges også av en «gammeldags» patos som for noen kan virke overtydelig og beklemmende, men som for andre er befriende i sin inderlighet. Frasen «havet, døden og kjærligheten» har i lang tid nærmest blitt en måte å gjøre narr av pretensjoner og patos på her i landet, men for Jensen er dette fremdeles livsviktig og sentralt. Hva mer kan man si om Finnmark enn dette? Summerer ikke dette opp livets smertepunkter, men også muligheter og gleder? I positiv forstand fokuserer Jensen også i sine tre nye novellefilmer på «gammeldagse» følelser, som sorg, vemod og kjærlighet, i en tid da store deler av kulturlivet her i landet velger å fokusere på mer diffuse følelser som skyld, skam eller pinlighet. Om dette nye følelsesregisteret i media er en ny type oppriktighet, velger Jensen å insistere på at patos ikke bare leder til det patetiske, men også innebærer en gammel oppriktighet.

Novellefilmen Morgen er et godt eksempel på dette. Filmen starter med bilder av det blågrå havet, akkompagnert av lydene av vind og sjø. En kvinnestemme sier «Jeg elsker deg», og stemmen vibrerer av inderlig patos mer enn distansert ironi, men har en antydning av usikkerhet i seg, som av et nyervervet språk. Fortsettelsen antyder at dette er et dikt, det er nemlig morgengryet som sier dette til havet. Vi ser en mann som styrer en fiskeskøyte, en rødkledd kvinne befinner seg også på båten. Eller kanskje ikke? De snakker ikke sammen, de ses ikke i samme bilder.

Likevel er det som om de hører sammen, og de ser begge mot en stor ensom forfallen bygning i snøen. Kanskje ser de tilbake, på fortiden, kanskje tenker de på hvordan det er å være barn? Det klippes til to ungdommer som ser ut av et vindu, et øyeblikk er vi inne i bygningen, før vi ser den voksne kvinnen fra båten synge for noen ungdommer. Rommene synes flytende og endrer seg, ungdommene erstattes et øyeblikk av en gutt med en gammel båndopptaker, så er vi inne i den gamle bygningen igjen. Dokumentarbilder fra krigens tid projiseres over vegger med flassende maling eller bilder av døde krigsfanger ses over flammende hav. Så er vi på båten igjen. Kvinnen ser bygningen eksplodere. Til slutt ser vi havet og kvinnen som avslutter sitt dikt om morgenen.

På den ene siden kan Morgen ses som et slags filmdikt, og det er film som mer gir oss fragmenter, teksturer, nærvær, følelser og pregnante bilder enn en fortelling. Hva er forholdet mellom menneskene, tidene og rommene i filmen? Jensen velger og våger å la slike spørsmål forbli ubesvarte, og han legger mer vekt på det usikre og flytende. Det er det sanselige som står i sentrum, en opplevelse av at filmkameraet og mikrofonen kan fange inn verden og det å være i verden på en ny og annerledes måte. Det avgjørende er de teksturene som vi finner på verdens overflate og overraskende møter mellom slike teksturer, som når kvinnens røde sjal et øyeblikk glir nesten kjærtegnende over et knippe fiskehoder som henger til tørk.

Alt dette kan antyde at Knut Erik Jensens filmer, og også de tre nye novellefilmene, er vanskelige filmer. Filmer som er vanskelige å forstå. Det er de ikke. De har den enkelthet og følelsesmessige inderlighet over seg som et dikt eller en sang har. Ikke så enkelt å forklare, men likevel slående i sin umiddelbarhet. De griper oss, kanskje av og til mot vår vilje og våre ønsker, og leder oss inn i en befriende labyrint av bilder og lyder som viser oss verden på en ny måte. Morgen gjør nesten alt for å unnvike å fortelle en historie, men forteller likevel mange små historier, samtidig som verdens overflate utforskes på en følsom og sanselig måte.

Ruiner og kjærlighet

Den vitrede og overgrodde ruinen, minnet om levd liv og en svunnen tid, men også påminnelsen om at vi alle skal dø, er et kjernemotiv hos Knut Erik Jensen. Det løper gjennom hans filmografi fra Farvel da gamle Kjelvikfjell i 1974 til kortfilmene Vi er her for å dø og Ruiner i paradis i 2004, og til de tre nye novellefilmene som skal inngå i Lengsel etter nåtid. Ruinen i Knut Erik Jensens filmer lades alltid med en dobbelt betydning som skaper spenning og resonans. Ruinen er et uttrykk for en katastrofebevissthet, et mørkt memento mori eller vanitas vanitatem, men har samtidig også preget av en livsbejaende trass. Melankoli blandes med håp og kjærlighet, fordi minnet gjør ruinen til et spor og et vitnesbyrd, en hyllest til levd liv. Ruinen er derfor alltid noe mer enn bildet på en katastrofe eller forgjengelighet hos Jensen. Ruinen er dessuten alltid noe mer enn bare et symbol på krig eller en livsform som er lagt øde, men behandles med en forelsket fascinasjon som gjør at tilskueren også ser på ruinen som et sanselig estetisk objekt.

Minnesmerket fra 2019 viderefører dette temaet i Knut Erik Jensens produksjon på en interessant og spennende måte. Ikke minst siterer Jensen filmen Ruiner i paradis og vever bilder fra denne filmen inn i sin nye film på en slående måte. I musikkvideoen Ruiner i paradis framfører Arctimus-kvartetten Dmitri Sjostakovitsj’ Strykekvartett nr. 3 fra 1946 i ruinen av Trondenes fangeleir. Kamera vandrer rastløst omkring i de overgrodde ruinene, opp trapper og rundt rester av vegger, i den frodige vegetasjonen som omfavner ruinene. Av og til bryter arkivfilm og stillbilder fra leirlivet inn. Påminnelsen om hvordan det var, framhever kontrasten mellom da og nå, og gjør at det som ellers bare er stein blir til noe mer. Ruinen blir et bilde på en katastrofe som har skjedd, og en påminnelse om at det kan skje pånytt. Ruinen av Trondenes fangeleir, og musikken og bildene fra Ruiner i paradis, flettes inn i Minnesmerket og har samme funksjon i den nye filmen, selv om Minnesmerket er en mye mer sammensatt og kompleks film.

Både i Morgen og i Minnesmerket ser vi også en tagning som nærmest er blitt en av de stilistiske signaturene til Knut Erik Jensen, en tagning der vi går opp en overgrodd trapp. Denne tagningen dukker først opp i Farvel da gamle Kjelvikfjell. Her forlater kamera et øyeblikk sin distanserte og rolige posisjon i skildringen av det fraflyttede fiskeværet Kjelvikfjell og de tre ungkarene som er de eneste som bor der, ved synet av en sementtrapp som står alene på bakken. En trapp som ikke leder til noe. Kamera ”går” i rykk opp den malplasserte trappen, og vandrer videre, for så å ende på en totalt overgrodd kirkegård, der gravene så å si er druknet i den frodige vegetasjonen.

Tidlig i Minnesmerket følger vi et ungt par, det samme unge paret som finnes i alle de tre nye novellefilmene, mens de går opp de vitrede og mosegrodde trappene i Trondenes fangeleir. Bildene toner over i samme scene fra Ruiner i paradis, som på denne måten siteres i den nye filmen og skaper en kontrast mellom tre lag av tid. Krigen er det sentrale, bakgrunnen for ruinen, men det unge paret kontrasteres også mot de stiliserte svart-hvite bildene fra musikkfilmen Ruiner i paradis. Nok en gang ser vi hvordan Jensen kompliserer det enkle og tydelige, og skaper en mer tvetydig stemning. Etter en stund er vi imidlertid tilbake ved det unge paret, som nesten forelsket ser på hverandre, før de blir med på en markering der man minnes de mange døde sovjetiske krigsfangene som en gang fantes i denne leiren.

Vi vender tilbake til trappene, ruinen og det unge paret flere ganger i filmen, men omlag midtveis i filmen klipper Jensen også inn bilder av et mye eldre par som befinner seg i ruinen. På nytt gjør Jensen noe spesielt med tiden som skildres. Det er som om denne ordløse filmen fanger inn et flettverk av tider. De unge ser tilbake på krigen, men de ser også kanskje inn i framtiden? I ettertekstene står det at de to voksne er «faren» og «moren», men til hvem? Filmen forblir svevende og overlater mye til oss tilskuere.

Den katastrofebevisstheten som gjennomsyrer Knut Erik Jensens filmer, og som også er åpenbar i de tre nye novellefilmene og dermed også Lengsel etter nåtid, er mest tydelig i fascinasjonen overfor ruiner, krigen og ødelagt kultur. Opptattheten ved noe som har vært, men ikke lenger er, er en romantisk besvergelse der Jensen blander sorg og vemod med håp i en desperat, modig og sammensatt kunstnerisk gest.

Modernistiske forskyvninger

Et fellestrekk ved Knut Erik Jensens tre nye novellefilmer er kanskje det vi kan kalle forskyvningen. Jensen unnviker å påstå noe, eller å fortelle en enkel historie, isteden gjør han alt for å skape ulike forskyvninger. Noen ganger er disse forskyvningene mer tradisjonelle. Begynnelsen av Skred-skogen har en mørk antydning. En ung jente ligger på bakken med lukkede øyne. En ung gutt løfter en stein og banker den hardt mot underlaget. Dramatisk musikk toner inn. Hva er det som foregår raser det gjennom tilskueren, hva er forholdet mellom disse to og handlingen? Slår han henne ihjel? Selvsagt ikke. Han bruker en stein for å gjøre en tørrfisk spiselig, slik at de to kan plukke biter av den tørre torsken og spise dem som snacks. I dette anslaget peker Jensen på at vi ikke for tidlig skal trekke slutninger og sette bildene sammen til én enkel handling. Stemningen mellom de to er ikke dyster, kanskje er de et ungt kjærestepar?

Minnesmerket og Skred-skogen er på mange måter sterkere filmer enn Morgen. Deres forskyvninger er mer følsomme. Etter anslaget i Skred-skogen ser vi et stort oversiktsbilde av de to unge. De ligger sammen side ved side i et knøttlite skogholt på en fjellside, laget som et belte av skog mellom barrierer som skal fange et skred slik at ikke samfunnet ved foten av fjellet legges øde av skredet. Kjærligheten er den egentlige barrieren som holder skredet unna, synes Jensen å si.

Umiddelbart etterpå klippes det imidlertid til dokumentarbilder av 2. verdenskrig. Det er bilder fra et skred som jevnet store deler av Nord-Norge med jorden. Nåtid og fortid knyttes sammen, i en annen form for forskyvning. Etter hvert som vi følger de to unge mens de går ved et fiskevær tones nye bilder av krigen inn, og vi pendler mellom to tider. Likevel er de unge gammeldags kledd, og gutten har vannkjemmet kort hår, så kanskje hører også de fortiden til? På nytt skaper filmen en spennende forskyvning. Det vi trodde var en enkel kontrast mellom da og nå, fortid og nåtid, ikke minst fordi noe er i svart-hvitt og noe er i farger, smuldrer langsomt opp foran øynene våre. De unge forblir vitner, som ser nådeløst rundt seg, men tiden både fanges inn og glipper mens vi ser.

Senere ser vi det unge paret sitte i en multikulturell skoleklasse som åpenbart hører vår egen nåtid til mens tre tyske soldater i nazi-uniformer kommer inn i klasserommet, og bilder fra etterkrigstiden klippes også inn, så forskjellige tider smelter sammen og skaper produktive og spennende forskyvninger i filmopplevelsen. Jensen kompliserer ofte uttrykket gjennom form og stil, i en serie glidende forskyvninger.

Noen ganger er det også snakk om enklere forskyvninger. I Morgen ser vi en kvinne synge, og noen ganger er bildet og sangen i synk. Men ikke alltid. Noen ganger fortsetter sangen mens kvinnen ser på oss med lukket munn. Også i Minnesmerket er dette en interessant kunstnerisk strategi. Noen ganger ser vi mennesker snakke, men hva de sier forblir ukjent. Det samme skjer av og til med blikkretninger også, som noen ganger nærmest «syr» framstillingen sammen, men som andre ganger ikke leder noe steds hen. Slik framstår Knut Erik Jensens nye korte novellefilmer som en serie modernistiske forskyvninger mellom bilde og lyd, mellom fortid og nåtid, og mellom forskjellige brokker av historien. Alt for å gi oss nye perspektiv på vår egen tid og fortiden den hviler på.

Lengsel etter nåtid

I begynnelsen av Minnesmerket dukker Knut Erik Jensen selv opp i en scene. Vi er ved minnesmerket i Trondenes, selve minnet om krigen, og en rekke mennesker går til et sted der Jensen holder en tale. De er finkledt, det er en høytidelig stund, ordføreren er også med ser vi. Stemningen er i begynnelsen av scenen høy. Jensen hilser på folk, smilet sitter løst. Mot slutten endrer imidlertid stemningen seg. Plutselig taler han uten at noen mennesker finnes omkring ham. Det er som om ordene forsvinner ut i intet. Ikke hører vi noe heller. Det høystemte forskyves til melankoli. Til slutt går han bort alene.

Kanskje er dette en sentral scene som forteller noe om hvordan Jensen føler at ord ofte faller på steingrunn, minnesmerker og høytidsstunder er korte blaff som raskt svinner hen. For det meste er fortiden glemt og borte. Den kommer bare igjen i korte skarpe glimt eller finnes som en stum ruin. Samtidig filmer Knut Erik Jensen seg selv inn i historien og i feiringen av historien. Vi kjenner jo også igjen scener og bilder og sekvenser som framstår som typiske Jensen-scener, til og med dokumentarklipp som vi gjenkjenner fra Stella Polaris, så filmen er langt fra upersonlig. Men nesten som i et lynglimt, blir Knut Erik Jensens eget nærvær i bildene en påminnelse om hvor personlig denne historien egentlig er, selv om det bare er fragmenter, bilder og ruiner.

De tre nye novellefilmene av Knut Erik Jensen er som variasjoner av samme musikalske tema. De samme bildene og de samme stemningene varieres på ulik måte, og settes inn i forskjellige sammenhenger. Det samme unge paret vandrer ut og inn av Historien med stor H, og gjennom bildene og rommene i alle de tre filmene. I Minnesmerket leker de nærmest krig mot slutten, men ellers er stemningen tyngre og mer vemodig. I alle de tre filmene finnes dessuten en elegisk og nostalgisk grunnstemning. Det er en nostalgi i ordets rette forstand som gjennomsyrer Jensens filmer, en hjemlengsel, men hjemmet finnes ikke lenger. Som alt annet er hjemmet også borte.

Inderlighet og patos er gått av moten, men Knut Erik Jensen har alltid vært en filmskaper som går sine egne veier. Av de tre nye filmene er kanskje Morgen den mest patosfylte, og denne filmen skiller seg også ut gjennom å bruke et dikt på lydsiden, men den framstår samtidig som mindre vellykket enn Minnesmerket og Skred-skogen. I disse to filmene er Jensens personlige symboler mer framtredende, og han er mer leken også. Bildene lades med en spesiell sanselighet og et nærvær som ingen andre enn Knut Erik Jensen kan skape.

Selv om fortiden, krigen og ruinen har en framskutt rolle i alle de tre nye novellefilmene, og dette er hovedmotiver i hele Jensens filmkunst, rammes menneskene og Historien også inn av landskapene og naturen. Sjelden har den nord-norske naturen framstått som mer sanselig og vakker enn i disse filmene, enten det er sjøen eller gresset og skogen. I Minnesmerket åpner og avsluttes filmen av bilder av vårskogen på sitt aller gnistrende grønne. Naturen omfavner og rammer inn det unge paret, men også alle mennesker og alle tider. Tankene går uvilkårlig til sluttordene i den russiske forfatteren Ivan Turgenevs novelle Asja, en kjærlighetshistorie som også favner det melankolske, desperate og dystre: «Den lette fordampning fra det usleste gresstrå overlever et menneskes sorger og gleder – ja, overlever selve mennesket!»

Gratulerer med dagen, Knut Erik! Vi gleder oss til Lengsel etter nåtid.

Alle fotos av Håvard Schei/Rein Film

Gunnar Iversen skrev bl.a. om Knut Erik Jensens Finnmark mellom øst og vest i kapittelet «Folkets erfaring» i Brinch og Iversen: Virkelighetsbilder – norsk dokumentarfilm gjennom hundre år (Universitetsforlaget, 2001, s. 203-218); om kortfilmen Kald verden i «Memento mori» i Filmtidsskriftet Z 3/2006, s. 72-79; og om Stella Polaris i «Å fange tiden» i Iversen og Solum: Den norske filmbølgen – Fra Orions belte til Max Manus (Universitetsforlaget, 2010, s. 94-119).

Les Gunnar Iversens tidligere innlegg