– Vi står alle på skuldrene til hverandres mødre og bestemødre

– Vi står alle på skuldrene til hverandres mødre og bestemødre

– Filmen er laget for kino, ikke for digitale skjermer, forteller Mona Fastvold om sine mørke, vakre bilder i Venezia-aktuelle «The World to Come – der to kvinner faller for hverandre i 1856 som det var den naturligste ting i verden.

Filmregissør Mona Fastvold (f. 1986) har nettopp hatt verdenspremiere på sin andre spillefilm The World to Come under den internasjonale filmfestivalen i Venezia. Hun hadde sin regidebut med Søvngjengeren (2014) og har siden også vært med på å skrive manuset til The Childhood of a Leader (2015) og Vox Lux (2018), der partneren Brady Corbet hadde regi. Sistnevnte film ble en internasjonal suksess og gikk på norske kinoer (les vårt intervju med Fastvold og Corbet).

The World to Come er en kjærlighetshistorie mellom Abigail, spilt av Katherine Waterston, og hennes nye nabo Tallie (Vanessa Kirby), som ender katastrofalt. Året er 1856 og Abigail sørger over bortgangen til datteren sin sammen med ektemannen Dyer (Casey Affleck). Men hun faller umiddelbart for Tallie, som er gift med Finney (Christopher Abbott).

Etter premieren i Venezia 6.september har mottakelsen vært gjennomgående positiv. The Guardians kritiker omtaler filmen som “a spellbinding romance of stolen hours. Katherine Waterston gives a moving central performance as Abigail, the farmer’s wife reeling from the death of her infant daughter and increasingly estranged from her husband, Dyer (Casey Affleck, underplaying to good effect).“ Hollywood Reporter fremhever Fastvolds regigrep: “The World to Come has much to recommend it, including the polish and precision of Fastvold’s directorial touch and a terrific quartet of leads…”

Manuskriptet er opprinnelig skrevet av de amerikanske forfatterne Jim Shephard og Ron Hansen. Denne historien valgte henne, understreker Fastvold.

– Jeg hadde jobbet med et annet prosjekt som hadde falt fra hverandre en rekke ganger. En dag kom en av våre produsenter på denne filmen, Whitaker Lader, som også hadde sett Søvngjengeren på Sundance filmfestival, med manuskriptet til meg. Hun og Casey Affleck hadde utviklet manuskriptet sammen med Jim og Ron. Jeg kjente godt til Rons arbeid fra The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford, som jeg synes er en veldig god bok og film. Da jeg leste manuskriptet ble jeg umiddelbart grepet av hvor godt skrevet det var. Sammen satte vi i gang med å utvikle det videre. Prosessen med å lage filmen varte i to og et halvt år.

Mona Fastvold (©Jen Steel)

Et moderne par – i 1856

Hun forteller at det var viktig for henne å feire relasjonen mellom Abigail og Tallie.

– Jeg ønsket å lete etter nye måter å utforske kjærlighetsforholdet mellom Abigail og Tallie. For selv om teksten er tradisjonell, er måten de to angriper problematikken på moderne. De innser at de har denne attraksjonen og kjærligheten overfor hverandre og tenker: Kanskje er dette noe helt fantastisk? Kanskje dette er en utrolig fantastisk ting som kan være bra for alle? Det syntes jeg var en herlig måte å angripe historien på. Vi har sett mange historier allerede, enten om kjærlighet utenfor ekteskapet eller mellom samme kjønn, hvor man kjenner på skam og skyld. Men her angriper karakterene det på en helt annen måte fordi de har levd isolert. De har ikke lært at dette er feil i andres øyne. Jeg tror de først lurer på om dette kan være noe helt unikt; en fysisk forbindelse to andre kvinner aldri har hatt før. Det var viktig for meg å feire relasjonen mellom dem.

Historien i filmen utspiller seg i Upstate New York, i 1856.

– Jim og Ron er historiske detektiver og elsker å jobbe med historiske detaljer og jeg synes også det er veldig spennende. I forarbeidet med filmen så jeg veldig mye på malerier fra tidsepoken. Jeg ønsket at bildene skulle fremkalle malere fra det 19. og 20. århundret, som Vilhelm Hammershøi, Christian Krohg, Anders Zorn, Helene Schjerfbeck og “Det syke barn” av Edvard Munch, for å nevne noen. Jeg så veldig mye på malerier av mennesker som er alene i et stort landskap og som opplever en indre forandring samtidig som naturen rundt dem forandrer seg.

En tidløs kjærlighet

Hun har jobbet veldig tett sammen med sin franske produksjonsdesigner Jean Vincent Puzos og assistenten hans, Lara.

– Sammen jobbet vi med å finne ulike verktøy, arbeidsmetoder og forskjellige fargeteknikker. Det jeg syntes var veldig spennende å utforske var at vi er vant til å se fortiden portrettert på en ganske lik måte, hvor alt er svart/hvitt, fordi det er de bildene og referansene vi har. Jeg syntes det var interessant å angripe dette universet som Abigails univers og lage en estetikk som representerte henne. Det er en gul blomst som vokser i Upstate New York som de tørker og maler med en veldig sterk blåfarge; Lara og jeg snakket mye om at vi kunne bruke den blåfargen. I tillegg snakket vi mye om aske og frost og brukte en japansk teknikk hvor man brenner og kaster vann på treverket for å elde det. I forhold til det tematiske og relasjonen mellom disse to kvinnene, var det viktig for meg å vise at denne typen kjærlighetsrelasjon alltid har eksistert. Det føles godt å fortelle en historie fra fortiden om det, for å vise at vi står alle på skuldrene til hverandres mødre, bestemødre og oldemødre.

Filmen har mange mørke bilder.

– Filmen er laget for kino, ikke for digitale skjermer. Jeg vil at publikum skal lene seg framover, istedenfor at jeg skal kaste det på dem. I forhold til mørket vil jeg ikke at det skal se lyssatt ut. For meg blir det en mer troverdig versjon av den tiden, der stearinlys eller oljelamper var en luksus. Jeg liker å jobbe med kontrastene fra det mørke til det helt lyse, som når stormen kommer, hvor alt forsvinner i det hvite til den mørke natten. Maleriene var også inspirasjon til mye av lyssettingen.

Katherine Waterston og Casey Affleck

Inspirasjonen fra Munch

Selv om historien tilhører en annen tidsepoke kjennes den veldig nær og universell. Filmen berører også temaet om vold i nære relasjoner, i skildringen av forholdet mellom Tallie og Finney. Det sterkeste bildet i filmen for meg (Advarsel: spoiler!) inntreffer da Abigail finner Tallie livløs i senga, og stirrer rett mot kameraet i flere sekunder. Dette blikket til Abigail borret seg inn i meg, i et øyeblikk som er akkurat like levende som inspirasjonen, Munchs “Det syke barn”.

– Det jeg syntes var spennende med strukturene jeg la opp i filmen, var at dette gikk jo ikke bra, men det kunne ha gått bra i en annen verden. Historien om Abigail og Tallie skjedde ikke. Det er fortsatt aktuelt veldig mange steder i verden hvor kvinner lever som sin manns eiendel. Og så eksisterer det veldig mange ulike menn, som Dyers, som ikke kjenner seg igjen i denne mannsrollen, men ikke har noen annen oppskrift på hvordan han skal gjøre det annerledes. Mens Finnie velger å være helt i den rollen.

Filmen er filmet i Transylvania, Romania:

– Naturen i Romania minner om Upstate New York sånn den var da. Der er det fortsatt masse landskap som ikke er ødelagt av maskindrift. Oppe i fjellene gjør de fortsatt alt landbruket med hendene, med hest og gammeldagse verktøy og det er masse dyr som lever fritt. Vi skulle skape 1856 og da var Romania det rette stedet å gjøre det på. Produksjonsdesigneren min og jeg gikk på tur i fjellene og lette og lette helt til vi fant det perfekte stedet. Han er landskapsarkitekt i tillegg, så han hadde veldig gode tanker om hvor i landskapet vi skulle bygge settet. Vi gjorde opptakene i to deler; årstidene sommer og høst på sommeren og sensommeren, også var vi tilbake igjen for å filme vinter og vår.

Fastvold og Corbet har skrevet en annen film under tittelen The Brutalist, som han skal regissere neste år, med opptak i Europa. Hun skriver på en film i disse dager som hun kommer til å regissere.


«The World to Come» får norgespremiere under Bergen Internasjonale filmfestival


 

– Vi står alle på skuldrene til hverandres mødre og bestemødre

– Vi står alle på skuldrene til hverandres mødre og bestemødre

– Filmen er laget for kino, ikke for digitale skjermer, forteller Mona Fastvold om sine mørke, vakre bilder i Venezia-aktuelle «The World to Come – der to kvinner faller for hverandre i 1856 som det var den naturligste ting i verden.

Filmregissør Mona Fastvold (f. 1986) har nettopp hatt verdenspremiere på sin andre spillefilm The World to Come under den internasjonale filmfestivalen i Venezia. Hun hadde sin regidebut med Søvngjengeren (2014) og har siden også vært med på å skrive manuset til The Childhood of a Leader (2015) og Vox Lux (2018), der partneren Brady Corbet hadde regi. Sistnevnte film ble en internasjonal suksess og gikk på norske kinoer (les vårt intervju med Fastvold og Corbet).

The World to Come er en kjærlighetshistorie mellom Abigail, spilt av Katherine Waterston, og hennes nye nabo Tallie (Vanessa Kirby), som ender katastrofalt. Året er 1856 og Abigail sørger over bortgangen til datteren sin sammen med ektemannen Dyer (Casey Affleck). Men hun faller umiddelbart for Tallie, som er gift med Finney (Christopher Abbott).

Etter premieren i Venezia 6.september har mottakelsen vært gjennomgående positiv. The Guardians kritiker omtaler filmen som “a spellbinding romance of stolen hours. Katherine Waterston gives a moving central performance as Abigail, the farmer’s wife reeling from the death of her infant daughter and increasingly estranged from her husband, Dyer (Casey Affleck, underplaying to good effect).“ Hollywood Reporter fremhever Fastvolds regigrep: “The World to Come has much to recommend it, including the polish and precision of Fastvold’s directorial touch and a terrific quartet of leads…”

Manuskriptet er opprinnelig skrevet av de amerikanske forfatterne Jim Shephard og Ron Hansen. Denne historien valgte henne, understreker Fastvold.

– Jeg hadde jobbet med et annet prosjekt som hadde falt fra hverandre en rekke ganger. En dag kom en av våre produsenter på denne filmen, Whitaker Lader, som også hadde sett Søvngjengeren på Sundance filmfestival, med manuskriptet til meg. Hun og Casey Affleck hadde utviklet manuskriptet sammen med Jim og Ron. Jeg kjente godt til Rons arbeid fra The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford, som jeg synes er en veldig god bok og film. Da jeg leste manuskriptet ble jeg umiddelbart grepet av hvor godt skrevet det var. Sammen satte vi i gang med å utvikle det videre. Prosessen med å lage filmen varte i to og et halvt år.

Mona Fastvold (©Jen Steel)

Et moderne par – i 1856

Hun forteller at det var viktig for henne å feire relasjonen mellom Abigail og Tallie.

– Jeg ønsket å lete etter nye måter å utforske kjærlighetsforholdet mellom Abigail og Tallie. For selv om teksten er tradisjonell, er måten de to angriper problematikken på moderne. De innser at de har denne attraksjonen og kjærligheten overfor hverandre og tenker: Kanskje er dette noe helt fantastisk? Kanskje dette er en utrolig fantastisk ting som kan være bra for alle? Det syntes jeg var en herlig måte å angripe historien på. Vi har sett mange historier allerede, enten om kjærlighet utenfor ekteskapet eller mellom samme kjønn, hvor man kjenner på skam og skyld. Men her angriper karakterene det på en helt annen måte fordi de har levd isolert. De har ikke lært at dette er feil i andres øyne. Jeg tror de først lurer på om dette kan være noe helt unikt; en fysisk forbindelse to andre kvinner aldri har hatt før. Det var viktig for meg å feire relasjonen mellom dem.

Historien i filmen utspiller seg i Upstate New York, i 1856.

– Jim og Ron er historiske detektiver og elsker å jobbe med historiske detaljer og jeg synes også det er veldig spennende. I forarbeidet med filmen så jeg veldig mye på malerier fra tidsepoken. Jeg ønsket at bildene skulle fremkalle malere fra det 19. og 20. århundret, som Vilhelm Hammershøi, Christian Krohg, Anders Zorn, Helene Schjerfbeck og “Det syke barn” av Edvard Munch, for å nevne noen. Jeg så veldig mye på malerier av mennesker som er alene i et stort landskap og som opplever en indre forandring samtidig som naturen rundt dem forandrer seg.

En tidløs kjærlighet

Hun har jobbet veldig tett sammen med sin franske produksjonsdesigner Jean Vincent Puzos og assistenten hans, Lara.

– Sammen jobbet vi med å finne ulike verktøy, arbeidsmetoder og forskjellige fargeteknikker. Det jeg syntes var veldig spennende å utforske var at vi er vant til å se fortiden portrettert på en ganske lik måte, hvor alt er svart/hvitt, fordi det er de bildene og referansene vi har. Jeg syntes det var interessant å angripe dette universet som Abigails univers og lage en estetikk som representerte henne. Det er en gul blomst som vokser i Upstate New York som de tørker og maler med en veldig sterk blåfarge; Lara og jeg snakket mye om at vi kunne bruke den blåfargen. I tillegg snakket vi mye om aske og frost og brukte en japansk teknikk hvor man brenner og kaster vann på treverket for å elde det. I forhold til det tematiske og relasjonen mellom disse to kvinnene, var det viktig for meg å vise at denne typen kjærlighetsrelasjon alltid har eksistert. Det føles godt å fortelle en historie fra fortiden om det, for å vise at vi står alle på skuldrene til hverandres mødre, bestemødre og oldemødre.

Filmen har mange mørke bilder.

– Filmen er laget for kino, ikke for digitale skjermer. Jeg vil at publikum skal lene seg framover, istedenfor at jeg skal kaste det på dem. I forhold til mørket vil jeg ikke at det skal se lyssatt ut. For meg blir det en mer troverdig versjon av den tiden, der stearinlys eller oljelamper var en luksus. Jeg liker å jobbe med kontrastene fra det mørke til det helt lyse, som når stormen kommer, hvor alt forsvinner i det hvite til den mørke natten. Maleriene var også inspirasjon til mye av lyssettingen.

Katherine Waterston og Casey Affleck

Inspirasjonen fra Munch

Selv om historien tilhører en annen tidsepoke kjennes den veldig nær og universell. Filmen berører også temaet om vold i nære relasjoner, i skildringen av forholdet mellom Tallie og Finney. Det sterkeste bildet i filmen for meg (Advarsel: spoiler!) inntreffer da Abigail finner Tallie livløs i senga, og stirrer rett mot kameraet i flere sekunder. Dette blikket til Abigail borret seg inn i meg, i et øyeblikk som er akkurat like levende som inspirasjonen, Munchs “Det syke barn”.

– Det jeg syntes var spennende med strukturene jeg la opp i filmen, var at dette gikk jo ikke bra, men det kunne ha gått bra i en annen verden. Historien om Abigail og Tallie skjedde ikke. Det er fortsatt aktuelt veldig mange steder i verden hvor kvinner lever som sin manns eiendel. Og så eksisterer det veldig mange ulike menn, som Dyers, som ikke kjenner seg igjen i denne mannsrollen, men ikke har noen annen oppskrift på hvordan han skal gjøre det annerledes. Mens Finnie velger å være helt i den rollen.

Filmen er filmet i Transylvania, Romania:

– Naturen i Romania minner om Upstate New York sånn den var da. Der er det fortsatt masse landskap som ikke er ødelagt av maskindrift. Oppe i fjellene gjør de fortsatt alt landbruket med hendene, med hest og gammeldagse verktøy og det er masse dyr som lever fritt. Vi skulle skape 1856 og da var Romania det rette stedet å gjøre det på. Produksjonsdesigneren min og jeg gikk på tur i fjellene og lette og lette helt til vi fant det perfekte stedet. Han er landskapsarkitekt i tillegg, så han hadde veldig gode tanker om hvor i landskapet vi skulle bygge settet. Vi gjorde opptakene i to deler; årstidene sommer og høst på sommeren og sensommeren, også var vi tilbake igjen for å filme vinter og vår.

Fastvold og Corbet har skrevet en annen film under tittelen The Brutalist, som han skal regissere neste år, med opptak i Europa. Hun skriver på en film i disse dager som hun kommer til å regissere.


«The World to Come» får norgespremiere under Bergen Internasjonale filmfestival


 

MENY