– Da jeg kom til Norge i 2018 var det første gang jeg ble kalt en innvandrer. Det ga meg et nytt perspektiv, forteller Gabriel Bagnaschi, som i «Revir» skildrer et ordløst møte mellom en flyktning og en velmenende norsk kvinne.

– Da jeg kom til Norge i 2018 var det første gang jeg ble kalt en innvandrer. Det ga meg et nytt perspektiv, forteller Gabriel Bagnaschi, som i «Revir» skildrer et ordløst møte mellom en flyktning og en velmenende norsk kvinne.
Gabriel Bagnaschi (f. 1991) har regissert, klippet og skrevet kortfilmen Revir (2020). Den er utviklet gjennom årets kortfilmprogram «Ulike blikk» i samarbeid med Viken filmsenter, Mediefabrikken og OSLO16. Den ble også vist under Kortfilmfestivalen i Grimstad i år.
Med filmen har Bagnaschi ønsket å undersøke det menneskelige aspektet ved flyktningkrisen – men uten dialog. Revir skildrer hvordan en syrisk flyktning gjemmer seg hos en norsk statsborger for å ikke bli deportert tilbake til Syria. Seda Witt spiller den syriske flyktningen Hanan og Ingrid Liavaag den norske statsborgeren Stine. De lever sammen i isolasjon og situasjonen tilspisser seg raskt. Det utvikler seg en anspenthet mellom dem som til slutt ender i konflikt.
– Karakterene kommer fra to ulike verdener og har veldig ulike problemer. Selv om de prøver å forstå hverandre, ender det i misforståelser. De er på en måte tvunget til å leve sammen uten å virkelig kjenne hverandre. Stine-karakteren begår en handling av sivil ulydighet; hun vet at flyktninger blir deportert, derfor gjemmer hun Hanan hjemme hos seg. Men de er ikke venner og de stoler ikke på hverandre. De er fremmede for hverandre og vet ikke hva de kan forvente av hverandre.
Skuespillerne hadde fritt spillerom og inngikk i et tett samarbeid allerede i utviklingsfasen, forteller han.
– Vi lot konflikten vokse ut i fra karakterene deres uten å bruke ord. Det er et sammenstøt mellom to veldig ulike måter å uttrykke sine problemer på: Stine er veldig introvert, mens Hanan er mer direkte i sin tilnærming. Vi hadde også et manus med tekst, men vi fant ut at det var unødvendig å bruke ord. Når man snakker om flyktningkrisen er det fort gjort at det blir distansert og teoretisk, så vi ville unngå det og heller komme til hjertet av problemet ved å fokusere på hvordan disse to karakterene kan ha empati med hverandre.
En sentral konflikt er relasjonen mellom vert og gjest; hvilke forventninger man som vert har til sin gjest og vice versa.
– På overflaten er det mange forventninger fra begge karakterene. Hanan bør være takknemlig fordi hun har fått lov til å bo hos Stine. Stine forventer at gjesten skal være høflig fordi hun har vært så sjenerøs og åpnet dørene sine for henne. Vert-gjest-forholdet setter standarden for hvordan de skal oppføre seg. Begge må spille hver sin rolle som vert og gjest, men hva skjer om en av dem ikke ønsker å spille sin rolle? Du har en person som var tvunget til å reise til et annet land og bli der, fordi hun måtte flykte fra krig. Og så har vi verten som tar denne personen inn i varmen, men vi vet ikke om hun gjør det av de «rette» grunnene; kanskje hun er ensom, kanskje hun ser etter en venn? Kanskje hun først føler at det er riktig, men så finner hun ut at det ikke er lett å bo med en fremmed likevel og angrer?
Musikken er komponert av den franske komponisten Jacob Tardien og er et viktig element i oppbyggingen av konflikten.
– Den fungerer som en partner med skuespillerne. Fordi filmen ikke har noe dialog, blir musikken, bildene og hver eneste bevegelse skuespilleren gjør veldig viktig. Som publikum tar jeg inn alt jeg ser i et bilde på en mer konsentrert måte.
– Jeg var både spent og bekymret over at vi valgte å ikke bruke ord. Jeg var redd det skulle bli for symbolsk, rart eller pretensiøst. Jeg snakket med danser og koreograf Miriam Hansen Troøyen om hvordan man kan fortelle noe non-verbalt. Rommet mellom mennesker er viktig, og det er derfor vi også har mest wide-shot. Vi tenkte at hvis vi er for nærme med kameraet, blir det for dramatisk. Når du har den rette avstanden har du tilgang på all denne kommunikasjonen som er i bildet. Rytmen er også mer naturlig, fordi vi har mindre klipping.
Som mannlig regissør opplevde Bagnaschi at han måtte omstille seg da han skulle skildre forholdet mellom to kvinner.
– Som mannlig regissør vet ikke jeg hvordan to kvinner krangler, for menn krangler annerledes enn kvinner. Jeg måtte stille meg selv mange spørsmål for å ikke påtvinge et mannlig perspektiv på det. Det hjalp veldig å ha manusforfatter Linn Sunniva Høglund med. Skuespillerne bidro også her. Vi utviklet manuset sammen med skuespillerne. De gjorde det til sitt eget. Å involvere skuespillerne allerede i utviklingsstadiet var en stor oppdagelse for meg. Da vi var på filmsettet ble regien bare en påminner.
Han har alltid vært interessert i å lage film om flyktninger. Da han tok mastergraden sin i filmregi på Screen Academy Scotland ved Edinburgh Napier University fra 2015 til 2016, hadde han en medstudent som hadde flyktet fra et land med krig.
– Jo mer jeg ble kjent med henne, jo større bilde fikk jeg av hva hun erfarte. Familien hennes var i en krigssone og hun studerte det samme som meg, i samme klasse. Det var en tankevekker for meg. Vi studerte det samme, men hadde helt ulik tilgang på livet og muligheter. Du tror at vi er i en fri verden og at alle har de samme rettighetene, men i virkeligheten blir folk faktisk deportert tilbake til krigssoner der de sannsynligvis blir drept. Dette skjer overalt i Europa.
Bagnaschi er født og oppvokst i Italia og gjennom hele oppveksten har han blitt konfrontert med flyktningspørsmålet.
– Italia har alltid vært det første stedet resten av verden ankommer. Jeg har sett på nyhetene i over 20 år at folk drukner hver dag i Middelhavet, og fortsatt finnes det ingen plan eller retning på europeisk nivå om hvordan man skal stoppe det. Da jeg kom til Norge i oktober 2018 var det første gang jeg ble kalt en innvandrer. Da fikk jeg et nytt perspektiv. Som en europeer har jeg aldri tidligere blitt konfrontert med å være en av «de andre». Jeg er heldig som kommer fra et land som har mange positive stereotypier. Stereotypier er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Problemet med stereotypier er ikke at de er usanne, men at de er ufullstendige. Så når du reiser ut av landet ditt blir du konfrontert med ideen folk har om deg basert på din nasjonalitet, som alltid er reduktiv. Det «verste» jeg kan oppleve er at jeg blir oppfattet som eksotisk. Så jeg følte meg ekstremt velkommen i Norge. Jeg antar at det jeg opplever nå er at jeg ikke er en del av majoriteten. Når du bor i hjemlandet ditt er det ingen som stiller deg spørsmål om å bli i landet, studere eller jobbe der. Jeg har aldri ansett det som et privilegium før jeg flyttet ut av hjemlandet mitt.
I arbeidet med Revir intervjuet han mange flyktninger i Norge fra ulike land og en av dem var skuespiller Shokat Harjo. Han kom til Norge i 2015 som flyktning fra Syria. Nå bor han permanent i Norge. Sammen jobber de nå med å utvikle en dokumentarserie om erfaringene til flyktninger i Norge.
– Da jeg kom til Norge i 2018 var det første gang jeg ble kalt en innvandrer. Det ga meg et nytt perspektiv, forteller Gabriel Bagnaschi, som i «Revir» skildrer et ordløst møte mellom en flyktning og en velmenende norsk kvinne.
Gabriel Bagnaschi (f. 1991) har regissert, klippet og skrevet kortfilmen Revir (2020). Den er utviklet gjennom årets kortfilmprogram «Ulike blikk» i samarbeid med Viken filmsenter, Mediefabrikken og OSLO16. Den ble også vist under Kortfilmfestivalen i Grimstad i år.
Med filmen har Bagnaschi ønsket å undersøke det menneskelige aspektet ved flyktningkrisen – men uten dialog. Revir skildrer hvordan en syrisk flyktning gjemmer seg hos en norsk statsborger for å ikke bli deportert tilbake til Syria. Seda Witt spiller den syriske flyktningen Hanan og Ingrid Liavaag den norske statsborgeren Stine. De lever sammen i isolasjon og situasjonen tilspisser seg raskt. Det utvikler seg en anspenthet mellom dem som til slutt ender i konflikt.
– Karakterene kommer fra to ulike verdener og har veldig ulike problemer. Selv om de prøver å forstå hverandre, ender det i misforståelser. De er på en måte tvunget til å leve sammen uten å virkelig kjenne hverandre. Stine-karakteren begår en handling av sivil ulydighet; hun vet at flyktninger blir deportert, derfor gjemmer hun Hanan hjemme hos seg. Men de er ikke venner og de stoler ikke på hverandre. De er fremmede for hverandre og vet ikke hva de kan forvente av hverandre.
Skuespillerne hadde fritt spillerom og inngikk i et tett samarbeid allerede i utviklingsfasen, forteller han.
– Vi lot konflikten vokse ut i fra karakterene deres uten å bruke ord. Det er et sammenstøt mellom to veldig ulike måter å uttrykke sine problemer på: Stine er veldig introvert, mens Hanan er mer direkte i sin tilnærming. Vi hadde også et manus med tekst, men vi fant ut at det var unødvendig å bruke ord. Når man snakker om flyktningkrisen er det fort gjort at det blir distansert og teoretisk, så vi ville unngå det og heller komme til hjertet av problemet ved å fokusere på hvordan disse to karakterene kan ha empati med hverandre.
En sentral konflikt er relasjonen mellom vert og gjest; hvilke forventninger man som vert har til sin gjest og vice versa.
– På overflaten er det mange forventninger fra begge karakterene. Hanan bør være takknemlig fordi hun har fått lov til å bo hos Stine. Stine forventer at gjesten skal være høflig fordi hun har vært så sjenerøs og åpnet dørene sine for henne. Vert-gjest-forholdet setter standarden for hvordan de skal oppføre seg. Begge må spille hver sin rolle som vert og gjest, men hva skjer om en av dem ikke ønsker å spille sin rolle? Du har en person som var tvunget til å reise til et annet land og bli der, fordi hun måtte flykte fra krig. Og så har vi verten som tar denne personen inn i varmen, men vi vet ikke om hun gjør det av de «rette» grunnene; kanskje hun er ensom, kanskje hun ser etter en venn? Kanskje hun først føler at det er riktig, men så finner hun ut at det ikke er lett å bo med en fremmed likevel og angrer?
Musikken er komponert av den franske komponisten Jacob Tardien og er et viktig element i oppbyggingen av konflikten.
– Den fungerer som en partner med skuespillerne. Fordi filmen ikke har noe dialog, blir musikken, bildene og hver eneste bevegelse skuespilleren gjør veldig viktig. Som publikum tar jeg inn alt jeg ser i et bilde på en mer konsentrert måte.
– Jeg var både spent og bekymret over at vi valgte å ikke bruke ord. Jeg var redd det skulle bli for symbolsk, rart eller pretensiøst. Jeg snakket med danser og koreograf Miriam Hansen Troøyen om hvordan man kan fortelle noe non-verbalt. Rommet mellom mennesker er viktig, og det er derfor vi også har mest wide-shot. Vi tenkte at hvis vi er for nærme med kameraet, blir det for dramatisk. Når du har den rette avstanden har du tilgang på all denne kommunikasjonen som er i bildet. Rytmen er også mer naturlig, fordi vi har mindre klipping.
Som mannlig regissør opplevde Bagnaschi at han måtte omstille seg da han skulle skildre forholdet mellom to kvinner.
– Som mannlig regissør vet ikke jeg hvordan to kvinner krangler, for menn krangler annerledes enn kvinner. Jeg måtte stille meg selv mange spørsmål for å ikke påtvinge et mannlig perspektiv på det. Det hjalp veldig å ha manusforfatter Linn Sunniva Høglund med. Skuespillerne bidro også her. Vi utviklet manuset sammen med skuespillerne. De gjorde det til sitt eget. Å involvere skuespillerne allerede i utviklingsstadiet var en stor oppdagelse for meg. Da vi var på filmsettet ble regien bare en påminner.
Han har alltid vært interessert i å lage film om flyktninger. Da han tok mastergraden sin i filmregi på Screen Academy Scotland ved Edinburgh Napier University fra 2015 til 2016, hadde han en medstudent som hadde flyktet fra et land med krig.
– Jo mer jeg ble kjent med henne, jo større bilde fikk jeg av hva hun erfarte. Familien hennes var i en krigssone og hun studerte det samme som meg, i samme klasse. Det var en tankevekker for meg. Vi studerte det samme, men hadde helt ulik tilgang på livet og muligheter. Du tror at vi er i en fri verden og at alle har de samme rettighetene, men i virkeligheten blir folk faktisk deportert tilbake til krigssoner der de sannsynligvis blir drept. Dette skjer overalt i Europa.
Bagnaschi er født og oppvokst i Italia og gjennom hele oppveksten har han blitt konfrontert med flyktningspørsmålet.
– Italia har alltid vært det første stedet resten av verden ankommer. Jeg har sett på nyhetene i over 20 år at folk drukner hver dag i Middelhavet, og fortsatt finnes det ingen plan eller retning på europeisk nivå om hvordan man skal stoppe det. Da jeg kom til Norge i oktober 2018 var det første gang jeg ble kalt en innvandrer. Da fikk jeg et nytt perspektiv. Som en europeer har jeg aldri tidligere blitt konfrontert med å være en av «de andre». Jeg er heldig som kommer fra et land som har mange positive stereotypier. Stereotypier er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Problemet med stereotypier er ikke at de er usanne, men at de er ufullstendige. Så når du reiser ut av landet ditt blir du konfrontert med ideen folk har om deg basert på din nasjonalitet, som alltid er reduktiv. Det «verste» jeg kan oppleve er at jeg blir oppfattet som eksotisk. Så jeg følte meg ekstremt velkommen i Norge. Jeg antar at det jeg opplever nå er at jeg ikke er en del av majoriteten. Når du bor i hjemlandet ditt er det ingen som stiller deg spørsmål om å bli i landet, studere eller jobbe der. Jeg har aldri ansett det som et privilegium før jeg flyttet ut av hjemlandet mitt.
I arbeidet med Revir intervjuet han mange flyktninger i Norge fra ulike land og en av dem var skuespiller Shokat Harjo. Han kom til Norge i 2015 som flyktning fra Syria. Nå bor han permanent i Norge. Sammen jobber de nå med å utvikle en dokumentarserie om erfaringene til flyktninger i Norge.