Hurra! Nå vil Netflix gi oss en ny frihet: Gleden ved å sakne eller øke hastigheten på det du plukker fra deres katalog via telefon eller nettbrett. Ned til 0,5 ganger … eller opp til 1,5 ganger normalhastighet. Trinnløs lykke både forlengs og baklengs. Jeg leser om nyvinningen i teknologitidsskriftet The Verge.
Nå er forsåvidt dette ingen sensasjonell nyhet. YouTube har i lengre tid gitt oss muligheten, i langt større monn (0,25 x / 2,0 x). Jeg møter av og til unge mennesker som benytter seg av denne teknikken, delvis til å skumme gjennom for å være oppdatert, delvis til å rekke over så mye som mulig. Min mangel på reaksjon, unnlatelsessynd om du vil, ligger vel nettopp i at det handler om YouTube, og derav kanskje også en generasjonsgreie. For selv om jeg selv er bruker av YouTube, virker det fullstendig absurd bare å komme på tanken om å klusse med hastigheten. Men med Netflix inntreden på arenaen slås det ettertrykkelig inn en kile i de etablerte visningsplattformene, og om vi ikke har reagert før, er det kanskje på tide å reagere nå. For meg får nå begrepet massekonsum en ny og utvidet mening.
Mye blir mer
I vissheten om at vår kultur får et stadig større tilfang av materiale og ditto akselrerende omdreiningstempo, kom jeg med følgende hjertesukk i en tidligere artikkel her på rp.no:
«Egentlig ser jeg alt for lite film. Det gjelder både fiksjon, kort- og dokumentarfilm. Jeg føler et sterkere og sterkere slektskap med hovedkarakteren i Tor Åge Bringsværds bok Syvsoverskens dystre frokost, som etter å ha kommet ut fra en bokhandel med 8 nyinnkjøpte bøker faller i tanker om når han skal få tid til å lese disse. Hvis han leser 2 bøker i uka, blir det 104 i året. I et slikt regnestykke vil han være en svært gammel mann før han har lest de nyervervede bøkene og den delen av boksamlingen sin han ennå ikke har lest. Å kjøpe nye vil skape et umulig regnestykke.»
Det kan synes som om sitatet fra Bringsværd blir mer og mer aktuelt med årene og teknologiens utvikling. Vi lever i en tid hvor våre smaksløker, i ordets videste forstand, bombarderes til bevisstløshet av doseringer hinsides det våre nære forfedre fordøyde. Rom for bearbeidelse og ettertanke eksisterer nesten ikke, med mindre du selv velger å skape disse, stenge inntrykk (les: verden) ute i perioder. Musikken omfavner og låser deg som i en fribryters faste grep … i butikker, heiser, hjem og på kontorer … gjennom x antall radiokanaler og tv-sendinger. Summen av inntrykk, som kanskje hver for seg har kvaliteter, dekkes best av de greske filosofers begrep: kakofoni. Som musikken, så også billedinntrykkene. I en tid hvor en spillefilm hadde ca. 6-700 klipp og kun kunne oppleves på kino, hvor vi hadde én tv-kanal med begrenset sendetid og et tempo vi måper av i dag, var det fortsatt mulig å dvele og bearbeide inntrykk.
… raskere og raskere
Nei, jeg ønsker meg definitivt ikke tilbake. Men i en tid hvor en spillefilm inneholder 5-7000 klipp, og kan sees sammen med en mengde andre film- og tv-serier på et akselererende antall plattformer; hvor internett-kanalene former et enda raskere billedspråk og produserer informasjonsmengder vi ikke fatter rekkevidden av, gjennomsyret og spunnet inn i et støyende reklameunivers; hvor overblikk og felleskultur rastløst forvitrer… Er det her milepælen variabel hastighet skal slås ned?
Er det nå redningsplanken heter økt avspillingshastighet (for det er det det primært brukes til)?
Hva med uttrykk skapt gjennom en kreativ prosess og formet til noe i utgangspunktet uforanderlig? Hvor punktum og tegnsetting er fiksert? Hvor form og innhold er bevisst og villet formidling? Hvor fagkunnskap styrer gitt uttrykk? Hva med kunsten?
Ja, hva med filmkunsten?
Mest sannsynlig er jeg ganske puritansk på filmkunstens vegne, og i tillegg sikkert ganske sær. Men angrepene er mange, og om ikke hvert enkelt stikk nødvendigvis raserer verden, kan summen bli ganske stygg.
Å avbryte en spillefilm, tv-serie eller dokumentar med x antall reklamepauser, er i mine øyne fortsatt fullstendig uakseptabelt, enten vi snakker om filmkunst med stor F, eller dyktig filmhåndverk. Det bør være like uaktuelt som å dele et hvilket som helst annet kunstverk opp 3, 5 eller 7 deler, uten at det er skapernes intensjon.
I min verden er norsk spillefilm på kino død, fordi jeg nekter å se en norsk film med undertekster (subtitles). Som filmklipper vet jeg at alt arbeid som handler om organisk flyt, rytme, tempo og tempovariasjoner bygger på begrepet eye-scan (læren om hvordan vi leser et bilde) og at undertekster svekker dette. Svekker et av filmspråkets viktigste særpreg.
Det er forbudt ved lov å vise en norskprodusert film som har mottatt statsstøtte offentlig, uten undertekster. Jeg skapte sinne blant hørselshemmede, da jeg for noe år siden skrev en artikkel om dette. For ordens skyld, dette handler ikke om enten eller, men både og. Dessuten: undertekster er langt å fortrekke framfor dubbing når man ser film på et språk man ikke forstår, men mekanismene bak dette hører ikke inn i denne artikkelen.
Jeg nevner det fordi the National Association of the Deaf og the National Federation of the Blind, i en uttalelse ser klare verdier i å justere tempoet. For hørselshemmede handler det om å senke tempoet, for blinde om å øke (fordi de ikke har glede av billedsiden). Som hjelpemiddel for nevnte grupper er dette selvfølgelig helt akseptabelt. Men som del av en generell visningskultur fullstendig uakseptabelt.
Nå sier riktignok Netflix at justering av tempo er noe hver enkelt aktivt må gjøre ved hver visning, men med tanke på alle de nye plattformene som oppstår på nettet, myntet på svært unge, påvirkelige mennesker, gir det neppe dårlige odds å tippe at tempojustering vil bli et etablert virkemiddel. All erfaring tilsier at tilpassing av reklame og skreddersydde kommersielle uttrykk, vil styre også denne forholdsvis nye muligheten.
Eksemplene jeg trekker fram her viser at vårt filmspråk og visuelle uttrykk er under kraftig angrep. Og løfter vi hodet opp fra kinomørket er det flere tegn i kulturlandskapets helhet som gir grunn til bekymring.
Tiden er mer enn moden for å stikke finger’n i jorda og ta en timeout. En kulturell tenkepause, med innlagt tid til ettertanke.
Jan Toreg er foreleser, forfatter og filmklipper. Du kan lese hans tidligere innlegg her.