NFI har lansert første talentutviklingsprogram for underrepresenterte grupper. Men vil koronakrisen gjøre det vanskeligere for disse gruppene å slippe til? Og hvorfor har programmet færre forpliktende målsettinger enn det for kvinnene? NFIs Nedin Mutic og produsent Khalid Maimouni drøfter her det første sentrale tiltaket i handlingsplanen for inkludering og representativitet.
Foto: «Alle utlendinger har lukka gardiner»
Norsk filminstitutt har nylig lansert talentutviklingsprogrammet UP 2.0 for underrepresenterte grupper i norsk filmbransje på sine hjemmesider, med søknadsfrist 5. juni. Det er ett av tiltakene i handlingsplanen for inkludering og representativitet i norsk film og filmkultur, som ble lansert i januar i fjor.
– Talentutviklingsprogrammet UP 2.0 baserer seg på UP 1.0 fra 2018, som var et liknende utviklingsprogram for 12 kvinnelige filmskaperne, forteller NFIs Rådgiver for kommunikasjon og inkludering og medlem i inntakspanelet til UP 2.0, Nedin Mutic.
– Det er et samarbeid mellom NFI, Talent Norge og Norsk Tipping. Det skal strekke seg over halvannet år med oppstart i september, ha plass til 12 filmskapere som tilhører underrepresenterte grupper i norsk filmbransje (produsent, regissør eller manusforfatter), som har laget kortfilm eller et kortere audiovisuelt verk med gode resultater som festivaldeltakelse eller festivalpriser, eller har laget maks en spillefilm. Det er de formelle kravene.
Mutic forteller videre om målet for deltakerne:
– Målet for deltakerne er også et mål for oss. Deltakerne får tilgang på relevant fagkompetanse og oppnår forhåpentligvis faglig og personlig utvikling gjennom tilpassede verksteder, fagsamlinger, prosessmøter og coaching. Etter endt deltakelse i programmet jobber deltakerne forhåpentligvis mer strategisk med sine prosjekter og sin videre karriereutvikling. Vi håper at deltakerne blir bevisstgjort hvilke premissleverandører og mulige samarbeidspartnere som er relevante og viktige for dem personlig, at de oppnår et samhold, bygger et nettverk med de andre deltakerne, drar veksel på hverandres erfaringer og sist men ikke minst kommer på radaren til konsulenter.
Han forteller videre at de snart skal ansette en prosjektleder som skal drifte programmet, og at det er et veldig eksklusivt program som er tilpasset den enkelte deltakeren:
– Du får et arbeidsstipend på 50 000 kr og en konsulentpott på 30 000 kr, som du selv kan benytte til å finansiere en konsulent eller en mentor. For eksempel hadde Johanna Pyykkö fra UP 1.0 en samtale med Jane Campion. Vi har også hatt Claire Denis med. Det er veldig individuelt og kommer an på hva den enkelte filmskaperen er interessert i. I tillegg er det en individuell coaching på 10 timer, som hjelper den enkelte deltakeren med å strukturere en plan for fremdrift og strategi rundt sin karriere og personlige utvikling. Vi designer kursprogrammene ut ifra deltakernes individuelle behov.
Han forteller at koronakrisen ikke har stått i veien for inkluderingsarbeidet deres så langt og at en ny potensiell bølge heller ikke kommer til å påvirke arbeidet deres videre:
– Koronatiltakene har vært en utfordring, men de har ikke stått i veien for inkluderingsarbeidet vårt. Vi fortsetter å prioritere arbeidet i NFI og kommer med flere konkrete tiltak fra vår handlingsplan snart. Vår ambisjon er å ha et aktivt utviklingsprogram for 12 utvalgte filmskapere fra og med september og at deltakerne er valgt ut før juli. Det er vanskelig å svare på om en ny koronabølge skulle komme. Vi har vært veldig opptatte av å lansere dette programmet nå og vi er glade for å ha gjort det. Vi ser at man kan ha møter digitalt og fortsette å utvikle seg og heve kompetansen sin på denne måten. Jeg gleder meg veldig til å komme i gang. Det viktigste for meg er å formidle at dette er kun ett av tiltakene i handlingsplanen. Dette programmet alene skal ikke fikse hele problemet.
Filmprodusent Khalid Maimouni ønsker UP 2.0 velkommen, men stiller seg fortsatt kritisk til målsettingene i handlingsplanen:
– Et utviklingsprogram for denne målgruppen er uten tvil et velkomment grep med tanke på NFIs pågående mangfoldsarbeid . UP 2.0 fremstår helt på høyde med tidligere programmer. Man må nesten regne med at det vil holde et høyt faglig nivå og at både kandidater og programansvarlige vil lære mye av hverandre. Hvorvidt dette vil gi en bedre og mer reell representasjon i de neste årene, må UP 2.0 uansett bli sett i sammenheng med resten av handlingsplanen som ble lansert i januar 2019.
Han mener fortsatt at handlingsplanen ikke har satt seg høye nok målsettinger slik det ble gjort med UP for kvinnelige filmskapere i 2018.
– For da kom NFI med et klart signal om at bransjen skal oppnå 50/50 kjønnsbalanse innen 2020. Dette er noe NFI kan bli målt på, men når det kommer til representasjon utover kvinneandel finnes det ingen forpliktende målsettinger ennå. Uten et like uttalt mål tror jeg over tid at det blir veldig vanskelig å opprettholde kontinuiteten for etablerte og nye filmskapere med minoritetsbakgrunn. Hvorfor setter ikke NFI seg et mål om 70/30 representasjon innen 2023? Det ville nok forpliktet NFI og bransjen til en helt annen type satsning.
Maimouni reagerer videre på det opprinnelige inntakspanelet til UP 2.0, som var helt mangfoldsfritt, men som i etterkant har blitt mer mangfoldig med Anne Lajla Utsi, direktør for Internasjonal Samisk Film Institutt og NFIs Nedin Mutic:
– UP 2.0 blir annonsert noe forhastet med et mangfoldsfritt panel, fordi det kan virke som NFI fortsatt mener at hvite produsenter er de eneste som er kvalifisert til å fremme mangfold i norsk film. Slike arbeidsuhell er lette å unngå hadde NFI også verdsatt mangfoldskompetanse underveis i sine interne prosesser. Skal NFI redde sin egen troverdighet som en inkluderende aktør i bransjen, må de umiddelbart slutte å velge sine hvite venner til dette mangfoldsoppdraget; et samfunnsoppdrag som skriker etter en reell avkolonisering av et viktig kulturuttrykk.
Mutic kunne på sin side fortelle til Rushprints utsendte at NFI tar selvkritikk på dette og at de derfor kort tid etter annonseringen også la til Utsi og Mutic i inntakspanelet.
Maimouni er likevel positiv til UP 2.0:
– Jeg er veldig positiv til UP 2.0 isolert sett og målsettingen om at 80 prosent av deltagerne skal produsere en dramaproduksjon innen tre år etter endt deltagelse i programmet vil oppleves svært fristende for alle kvalifiserte kandidater. Hva dette betyr i reelle forpliktelser fra NFI og bransjen er det ingen som vet ennå, men dette er det nærmeste vi kommer en uttalt målsetning på dette feltet. Derfor har jeg allerede anbefalt programmet videre og håper det nye panelet får masse spennende kandidater å velge mellom.
I lys av koronakrisen er han svært bekymret for arbeidet med å øke mangfold i norsk film:
– Koronakrisen rammer i høyeste grad filmskapere med minoritetsbakgrunn, ettersom krisepakker og tiltak treffer først og fremst den etablerte og homogene delen av bransjen. Dette har en direkte sammenheng med den langvarige neglisjeringen av dokumenterte filmtalenter. Det er faktisk en reell risiko for at vi kan miste flere talenter hvis ikke NFI tar enda mer offensive grep slik at nye prosjekter anført av minoriteter blir satset på. UP 2.0 er alene et viktig betimelig tiltak, men er det nok? Koronakrisen har lært oss at NFI kan omdisponere sine økonomiske rammer hvis viljen er tilstede. Der det er en vilje, er det en vei.
NFI har lansert første talentutviklingsprogram for underrepresenterte grupper. Men vil koronakrisen gjøre det vanskeligere for disse gruppene å slippe til? Og hvorfor har programmet færre forpliktende målsettinger enn det for kvinnene? NFIs Nedin Mutic og produsent Khalid Maimouni drøfter her det første sentrale tiltaket i handlingsplanen for inkludering og representativitet.
Foto: «Alle utlendinger har lukka gardiner»
Norsk filminstitutt har nylig lansert talentutviklingsprogrammet UP 2.0 for underrepresenterte grupper i norsk filmbransje på sine hjemmesider, med søknadsfrist 5. juni. Det er ett av tiltakene i handlingsplanen for inkludering og representativitet i norsk film og filmkultur, som ble lansert i januar i fjor.
– Talentutviklingsprogrammet UP 2.0 baserer seg på UP 1.0 fra 2018, som var et liknende utviklingsprogram for 12 kvinnelige filmskaperne, forteller NFIs Rådgiver for kommunikasjon og inkludering og medlem i inntakspanelet til UP 2.0, Nedin Mutic.
– Det er et samarbeid mellom NFI, Talent Norge og Norsk Tipping. Det skal strekke seg over halvannet år med oppstart i september, ha plass til 12 filmskapere som tilhører underrepresenterte grupper i norsk filmbransje (produsent, regissør eller manusforfatter), som har laget kortfilm eller et kortere audiovisuelt verk med gode resultater som festivaldeltakelse eller festivalpriser, eller har laget maks en spillefilm. Det er de formelle kravene.
Mutic forteller videre om målet for deltakerne:
– Målet for deltakerne er også et mål for oss. Deltakerne får tilgang på relevant fagkompetanse og oppnår forhåpentligvis faglig og personlig utvikling gjennom tilpassede verksteder, fagsamlinger, prosessmøter og coaching. Etter endt deltakelse i programmet jobber deltakerne forhåpentligvis mer strategisk med sine prosjekter og sin videre karriereutvikling. Vi håper at deltakerne blir bevisstgjort hvilke premissleverandører og mulige samarbeidspartnere som er relevante og viktige for dem personlig, at de oppnår et samhold, bygger et nettverk med de andre deltakerne, drar veksel på hverandres erfaringer og sist men ikke minst kommer på radaren til konsulenter.
Han forteller videre at de snart skal ansette en prosjektleder som skal drifte programmet, og at det er et veldig eksklusivt program som er tilpasset den enkelte deltakeren:
– Du får et arbeidsstipend på 50 000 kr og en konsulentpott på 30 000 kr, som du selv kan benytte til å finansiere en konsulent eller en mentor. For eksempel hadde Johanna Pyykkö fra UP 1.0 en samtale med Jane Campion. Vi har også hatt Claire Denis med. Det er veldig individuelt og kommer an på hva den enkelte filmskaperen er interessert i. I tillegg er det en individuell coaching på 10 timer, som hjelper den enkelte deltakeren med å strukturere en plan for fremdrift og strategi rundt sin karriere og personlige utvikling. Vi designer kursprogrammene ut ifra deltakernes individuelle behov.
Han forteller at koronakrisen ikke har stått i veien for inkluderingsarbeidet deres så langt og at en ny potensiell bølge heller ikke kommer til å påvirke arbeidet deres videre:
– Koronatiltakene har vært en utfordring, men de har ikke stått i veien for inkluderingsarbeidet vårt. Vi fortsetter å prioritere arbeidet i NFI og kommer med flere konkrete tiltak fra vår handlingsplan snart. Vår ambisjon er å ha et aktivt utviklingsprogram for 12 utvalgte filmskapere fra og med september og at deltakerne er valgt ut før juli. Det er vanskelig å svare på om en ny koronabølge skulle komme. Vi har vært veldig opptatte av å lansere dette programmet nå og vi er glade for å ha gjort det. Vi ser at man kan ha møter digitalt og fortsette å utvikle seg og heve kompetansen sin på denne måten. Jeg gleder meg veldig til å komme i gang. Det viktigste for meg er å formidle at dette er kun ett av tiltakene i handlingsplanen. Dette programmet alene skal ikke fikse hele problemet.
Filmprodusent Khalid Maimouni ønsker UP 2.0 velkommen, men stiller seg fortsatt kritisk til målsettingene i handlingsplanen:
– Et utviklingsprogram for denne målgruppen er uten tvil et velkomment grep med tanke på NFIs pågående mangfoldsarbeid . UP 2.0 fremstår helt på høyde med tidligere programmer. Man må nesten regne med at det vil holde et høyt faglig nivå og at både kandidater og programansvarlige vil lære mye av hverandre. Hvorvidt dette vil gi en bedre og mer reell representasjon i de neste årene, må UP 2.0 uansett bli sett i sammenheng med resten av handlingsplanen som ble lansert i januar 2019.
Han mener fortsatt at handlingsplanen ikke har satt seg høye nok målsettinger slik det ble gjort med UP for kvinnelige filmskapere i 2018.
– For da kom NFI med et klart signal om at bransjen skal oppnå 50/50 kjønnsbalanse innen 2020. Dette er noe NFI kan bli målt på, men når det kommer til representasjon utover kvinneandel finnes det ingen forpliktende målsettinger ennå. Uten et like uttalt mål tror jeg over tid at det blir veldig vanskelig å opprettholde kontinuiteten for etablerte og nye filmskapere med minoritetsbakgrunn. Hvorfor setter ikke NFI seg et mål om 70/30 representasjon innen 2023? Det ville nok forpliktet NFI og bransjen til en helt annen type satsning.
Maimouni reagerer videre på det opprinnelige inntakspanelet til UP 2.0, som var helt mangfoldsfritt, men som i etterkant har blitt mer mangfoldig med Anne Lajla Utsi, direktør for Internasjonal Samisk Film Institutt og NFIs Nedin Mutic:
– UP 2.0 blir annonsert noe forhastet med et mangfoldsfritt panel, fordi det kan virke som NFI fortsatt mener at hvite produsenter er de eneste som er kvalifisert til å fremme mangfold i norsk film. Slike arbeidsuhell er lette å unngå hadde NFI også verdsatt mangfoldskompetanse underveis i sine interne prosesser. Skal NFI redde sin egen troverdighet som en inkluderende aktør i bransjen, må de umiddelbart slutte å velge sine hvite venner til dette mangfoldsoppdraget; et samfunnsoppdrag som skriker etter en reell avkolonisering av et viktig kulturuttrykk.
Mutic kunne på sin side fortelle til Rushprints utsendte at NFI tar selvkritikk på dette og at de derfor kort tid etter annonseringen også la til Utsi og Mutic i inntakspanelet.
Maimouni er likevel positiv til UP 2.0:
– Jeg er veldig positiv til UP 2.0 isolert sett og målsettingen om at 80 prosent av deltagerne skal produsere en dramaproduksjon innen tre år etter endt deltagelse i programmet vil oppleves svært fristende for alle kvalifiserte kandidater. Hva dette betyr i reelle forpliktelser fra NFI og bransjen er det ingen som vet ennå, men dette er det nærmeste vi kommer en uttalt målsetning på dette feltet. Derfor har jeg allerede anbefalt programmet videre og håper det nye panelet får masse spennende kandidater å velge mellom.
I lys av koronakrisen er han svært bekymret for arbeidet med å øke mangfold i norsk film:
– Koronakrisen rammer i høyeste grad filmskapere med minoritetsbakgrunn, ettersom krisepakker og tiltak treffer først og fremst den etablerte og homogene delen av bransjen. Dette har en direkte sammenheng med den langvarige neglisjeringen av dokumenterte filmtalenter. Det er faktisk en reell risiko for at vi kan miste flere talenter hvis ikke NFI tar enda mer offensive grep slik at nye prosjekter anført av minoriteter blir satset på. UP 2.0 er alene et viktig betimelig tiltak, men er det nok? Koronakrisen har lært oss at NFI kan omdisponere sine økonomiske rammer hvis viljen er tilstede. Der det er en vilje, er det en vei.
Legg igjen en kommentar