Å lage film om de glemte

Å lage film om de glemte

– Jeg vil starte en dialog med andre sosiale grupper i landet vårt, sier Jan Komasa om sin Oscarnominerte Tribeca-vinner «Chorpus Christi» som har norsk kinopremiere i dag. Igor Devold møtte sin gamle venn fra filmskolen til en samtale om å lage film i et polarisert samfunn, og hvordan filmen hans river opp i konflikter som mennesker i byene har glemt.

Nær 10 år etter at vi ble ferdige på Den polske filmskolen i Lodz, ble en av mine tidligere studiekamerater, Jan Komasa, Oscarnominert for filmen Chorpus Christi. Like etter dette intervjuet gjorde Jan seg klar til å dra av gårde til New York for å delta i hovedprogrammet på Tribeca film festival med sin nye film The Hater (som ble tildelt prisen for Best International Narrative Feature og kort tid etter ble kjøpt opp av Netflix). Da vi gikk på filmskolen pleide Jan å hjelpe meg med å få de polske dialogene til å høres gode ut på mine skolefilmer. Jeg følte det var på høy tid å høre nærmere med ham om den utrolige reisen han har tilbakelagt.

Nå skjedde det mye på én gang her, Jan! Oscar-nominasjon for din forrige film Chorpus Christi og premiere på din nye film på Tribeca…

– Du vet, ting skjer ikke så fort som man tror. Man begynner med å lage en debutfilm. Så trenger du tid til å bli vant til filmmiljøet utenfor skolen. Og filmmiljøet må bli vant til deg. At det rett og slett ikke er en tilfeldighet at du lager film. Du må bygge opp tillit i filmmiljøet. Det trengs en slags positiv verifisering. Jeg vil vise at jeg er her også fordi jeg vil hjelpe folk rundt meg. Jeg vil gjerne overføre mine erfaringer til andre. Jeg vil gi andre de muligheten jeg har fått.

Hvordan foregikk utviklingen av Chorpus Christi?

– Jeg fikk et manus fra Krzysztof Rak, en polsk produsent. Han husket en studentfilm jeg hadde laget, Det er flott at du er her. En karakterdrevet kortfilm, nær skuespillerne. Den kortfilmen var veldig annerledes enn Suicide room – min spillefilmdebut som var veldig fokusert på form (en kommersiell og kunstnerisk suksess med 7.2 millioner dollar i kinoinntekter og flere festivalpriser på polske festivaler. Journ.anm.). Filmen var egentlig litt kitsch, kan man vel si. Men Rak husket de små kammeraktige kortfilmene jeg laget, rett etter filmskolen. Manuset til Chorpus Christi var veldig analogt, denne historien kunne jo egentlig ha skjedd for 15 år siden. Før SoMe-revolusjonen. Jeg likte denne verdenen. At det kun er konsentrert om psykologi og skuespillere. Det var en sannhet i det manuset. Jeg likte også at det egentlig er to filmer i én. Den første filmen handler om hvem hovedkarakteren ikke er, den andre om et lite bygdesamfunn på avveie. I løpet av filmfortellingen begynner disse historiene å påvirke hverandre, og det oppstår en tredje film: Chorpus Christi.

– Vi hadde i utgangspunktet tenkt å lage en film som skulle ligge tett opp til dokumentarfilm, som er en sjanger jeg liker godt. Filmen begynner egentlig litt som en klassisk forviklingskomedie, forårsaket av tilfeldigheter, men så utvikler det seg også et drama. Det er en blanding av konvensjoner. Det forårsaket nysgjerrighet hos meg da jeg leste manuset. Motsetninger er bra, ikke selvmotsigelser. Den realismen i dette tablået som manusforfatteren Mateusz Pacewicz spenner opp, fascinerte meg.

Bartek Bielania i hovedrollen

Hvordan jobbet dere med casting av filmen, det er jo sterke rolleprestasjoner her…

– Til første casting-runde ga jeg to oppgaver til alle som kom. Filmen handler jo om en gutt som lever i to verdener, én som prest og én som forbryter. Jeg ville at de skulle lede en høymesse og synge en salme. Og den andre oppgaven var mer sentrert rundt det å spille en forbryter. Med aggresjon som uttrykk. Aggresjon til en gutt fra blokkene i suburbia.

– 300 mennesker kom på casting. De delte seg fort i to ca. like store grupper: Halvparten var gode prester, den andre halvparten var gode forbrytere. Bartek Bielania (som fikk hovedrollen) var verken god på det ene eller det andre… Han begynte å forandre seg, og de to rollene krysset over i hverandre. Takket være dette forsto jeg at filmen nettopp handler om dette. At det ikke er to ulike typer av Daniel. Takket være Bartek forsto jeg rollen. Han er ikke en kriminell eller en helt.

Hvordan fant dere formen på filmen, den er vanvittig vakkert fotografert.

– Før vi fant Bartek, hadde vi tenkt at det skulle være en håndholdt film, mer som en dokumentar. Men da Bartek dukket opp med det ansiktet … Da forsto vi at med ansiktet hans, med det i fokus, kan vi sette kameraet på stativ. 95 prosent av filmen er skutt på stativ, og vi valgte å sentrere Bartek i bildet hele veien. Det gjør at de fire veggene i utsnittet er fangende. Uansett hva han gjør, kan han ikke stikke av, det er hans skjebne, han er i sentrum. Det er bare håndholdt kamera i begynnelsen og slutten av filmen. Og en mild innkjørsel i et øyeblikk av åpenbaring, det er de eneste øyeblikkene hvor fengselet, eller utsnittet, beveger seg.

– Vi brukte også fargepalletten som et symbol på at han ikke egentlig er født ennå, fargene er undertrykt. Han har sittet innesperret i en ungdomsanstalt fra han er 16 til 21 år gammel. Som person, eller individ, har han ikke hatt sjanse til å utvikle seg. Denne evige gryningen eller blåtimen i filmen kommer derfra. Han begynner å bli en selvstendig person, utenfor institusjonen han har vokst opp i. Men det er en sterk falsk karakter der også, noe han ikke er. En maske.

– Lyset begynner deretter å styrke seg utover i filmen. Da en eldre kvinne i filmen dør, begynner fargepaletten å gå fra en kjølig farge til en varm en. Med elementer som farge og lyssetting bygde vi denne protagonisten visuelt i filmen.

Hvorfor har du laget denne filmen akkurat nå?

– Vi lever i polariserte tider. Boblen jeg lever i, i Warszawa, miljøet jeg kommer fra… det begynte med høyredreiningen i Polen i 2015, da vi innså at vi ikke kjente andre sosiale grupper i landet vårt. Denne boblen vi lever i kan være undertrykkende. Vi snakker om at Polen vant Nobelprisen i litteratur (red.: Olga Tokarczuk) og hvor viktig EU er for Polen. Å utforske en annen verden er for meg en form for «hjernetrening». Vi tror at det miljøet vi beveger oss i eier den éne riktige sannheten. Men samtidig er det mange mennesker der ute som blir oversett av oss i de store byene. De har sine egne verdier. Og de vil også finne verdiene sine. Jeg forsøker å igangsette en form for sosial samtale med «de andre». En samtale som kanskje handler om prioriteringer, om hva som er viktigst. For noen er det landet deres, for andre igjen kan det være familien. Eller er din venn viktigst for deg? Vi lever i dag i en tid preget av konflikt, hvor det til og med flyter blod.

– Jeg tror denne filmen river opp i konflikter som vi i byene har glemt. Mange i provinsene føler at vi i byene tar fra dem barna. De unge flykter til byene. Disse menneskene på landsbygdene i det gamle Øst-Europa, i Polen, bærer på voksende frustrasjon. Men det skal jo ikke så mye til for å komme i dialog med dem. Bare det at det er noen som vil snakke med dem, betyr mye for dem. I USA forstår de dette godt. «Fly-over delstater», det har de masse av i USA. Rust belt-stater. Der det ikke er noen grunn til å lande på vei fra New York til Los Angeles. Årene har gått, og ingen har de hatt å snakke med. Så plutselig går «de oversette» til valgurnene. For å hevne seg på elitene, vi ser det i England eller med «de gule vestene» i Frankrike. Og det samme skjedde jo egentlig i Tyskland før krigen.

– Regionen i det sørøstlige Polen, hvor filmens handling er lagt, er akkurat en slik region. Jeg vil beskrive tilstanden som en blanding av vennlighet og desperasjon. Det viste seg også da filmen gikk på kino i Polen. Det var spesielt landsbyene som gikk for å se denne filmen, mer enn «eliten» i Warszawa. I Warszawas store kinoer var det halvfullt. Men landsbyene gikk. Det er også symbolsk for meg at denne filmen kan gi dem en stemme. Jeg vil starte en dialog med det jeg mener ikke er dumme mennesker. Filmen solgte 1.3 millioner billetter i Polen.

– Men det var aldri et mål for meg å lage en politisk film. Jeg er veldig enig med noe Asghar Farhadi (regissøren av bl.a Nader og Simin – et brudd) sa: den moderne tragedie i dag, er ikke en kamp mellom godt og ondt, men en kamp mellom godt og godt.

Fortell om Oscar kampanjen, jeg har hørt at det endte med at du måtte legges inn på sykehus…

– Kampanjen var arbeid fra morgen til kveld. Jeg hadde ikke mulighet til å jobbe med noen andre prosjekter. Det er jo veldig mye «word of mouth» blant Akademiets medlemmer. Jeg hadde gode agenter som passet på meg. Jeg hadde 4-5 møter daglig pluss en screening med påfølgende Q&A nesten hver dag. Etter to uker kunne jeg alt jeg sa i hvert møte utenat. Etter en måned begynte jeg å føle meg som en maskin. Etter to måneder, som om jeg oppførte et monodrama. Et slags reisende enmannsshow. I Hollywood er det f.eks. en villa som har et visningsrom der det kommer ca. 30 personer på visninger. Her må man leie plass for å få vist filmen sin. Det foregår mye og snakkes «bak kulissene», og det finnes en haug med PR-selskaper som spesialiserer seg på dette. Du kan ikke jo ikke påvirke stemmene direkte. Det er heller ingen vits i papirannonsering lenger.

– Etter den første runden fra oktober til desember, endte vi på shortlisten. Da var det 10 filmer igjen. Hver kampanje har sin dynamikk. Vi måtte løpe rundt for å få vist oss frem… 13. januar var det 5 Oscar-nominerte filmer igjen – og Chorpus Christi var en av de. Da følte vi at vi hadde oppnådd det vi håpet på. Folk begynte å spørre seg: hva er det med denne polske filmen som er blitt nominert? Har du sett den? Da var det bare å finne frem det rette kveldsantrekket. Vi hadde allerede oppnådd vårt mål. Så møter du Almodóvar, og vi hang mye sammen med skaperne bak Hooneyland-filmen fra Makedonia. Parasite hadde sin dynamikk på kampanjen, de hadde jo premiere i Cannes. Visstnok skjøv regissøren Bong mange av de kommende prosjektene sine for å fokusere 100 prosent på Oscar. Man blir jo et slags menneskelig skall. Etter kampanjen eksisterer man ikke. Man er helt utmattet. Det har blitt en ny form for «regi-utmattelse». Man er helt kjørt. Hos meg kom det som… nyrestein. Jeg levde knapt. Jeg ble kjørt på sykehuset etter at jeg kollapset i forbindelse med en screening av filmen i LA. Jeg besvimte nesten. Jeg husker ikke resten av den uken. Og det var akkurat den uken vi ble nominert.

Jan Komasa under opptak.

Hva tenker du om fremtiden for kontroversiell film i Polen med den høyredreiningen som landet nå har tatt?

Chorpus Christi er en film som ble flyttet på av det polske filminstituttet, selv om manuset ble sagt å være bra. Noen i instituttet mente at intensjonene våre var «ukjente». Men jeg mener vi ikke har laget en anti-kirkelig film. Jeg mener vi er et sted i midten. Tro er jo en delikat sak, spesielt i Polen. Men jeg mener den treffer godt internasjonalt, det er noe vi opplever på reisene våre med filmen. Den forstås av muslimer i Egypt og av episkopater i USA. Tro er jo utenfor rasjonaliteten. Derfor er det lett å starte en krig når man snakker om religion. Denne filmen gjør ikke det. Likevel var det tvil i instituttet. Den lokale kirken i byen der vi spilte inn tillot ikke filming i sin kirke, så vi måtte reise 500 kilometer til en annen kirke. Kirken føler seg paradoksalt nok mer angrepet nå i Polen. Stadig færre unge polakker går i kirken. Færre vil bli prester. Ikke én eneste person søkte på prestestudiene nylig i den polske byen Olsztyn. Frykt gjør deg vanskelig å snakke til. I en slik atmosfære vurderte vi å skyte filmen i Tsjekkia. Vi var veldig nærme å ende opp med det.

– Jeg er troende, men jeg går ikke i kirken, jeg er døpt og jeg har min personlige åndelighet. Den er min. Filmer bør alltid være en form for dialog med publikum. Jeg leter etter en åndelighet som er mer åndelig enn det kirken som institusjon er. Mange deler av den katolske kirken er jeg uenig med, og kirken som institusjon er veldig fremmed for meg. Jeg tror det er noe som skjer nå med mange i min generasjon i Polen.

– Mange i begge leire ønsker seg ikke en dialog lenger. Einstein har sagt at det er lettere å dele opp atomet enn å forsone mennesker. Vår film handler om en ung manns arbeid for å oppnå rettferdighet. Historien i vår film er veldig liten, men symbolsk betyr den veldig mye. Daniel stoppet hele toget, eller landsbyen, for å ta med én person om bord videre på turen.

Hva er planene videre nå?

– Nå har jeg kommet til hektene etter Oscar-racet. Nå skal det endelig jobbes! Jeg har i mellomtiden fått ferdigstilt min nye film The Hater. Filmen ble egentlig filmet før Corpus Christi… Men klippen ble forsinket på grunn av Oscar. Så kort sagt, jeg er kommet tilbake. Nå venter Tribeca. Om ikke Koronaviruset stopper festivalen da…


Intervjuet ble gjennomført før Tribeca-festivalen i New York. Jan Komasa sin nye film “The Hater” vant Best International Narrative Feature og ble senere kjøpt av Netflix. Chorpus Christi kommer på kino i dag i Norge.


Igor Devold er regissør og førsteamanuensis ved NTNU


 

Å lage film om de glemte

Å lage film om de glemte

– Jeg vil starte en dialog med andre sosiale grupper i landet vårt, sier Jan Komasa om sin Oscarnominerte Tribeca-vinner «Chorpus Christi» som har norsk kinopremiere i dag. Igor Devold møtte sin gamle venn fra filmskolen til en samtale om å lage film i et polarisert samfunn, og hvordan filmen hans river opp i konflikter som mennesker i byene har glemt.

Nær 10 år etter at vi ble ferdige på Den polske filmskolen i Lodz, ble en av mine tidligere studiekamerater, Jan Komasa, Oscarnominert for filmen Chorpus Christi. Like etter dette intervjuet gjorde Jan seg klar til å dra av gårde til New York for å delta i hovedprogrammet på Tribeca film festival med sin nye film The Hater (som ble tildelt prisen for Best International Narrative Feature og kort tid etter ble kjøpt opp av Netflix). Da vi gikk på filmskolen pleide Jan å hjelpe meg med å få de polske dialogene til å høres gode ut på mine skolefilmer. Jeg følte det var på høy tid å høre nærmere med ham om den utrolige reisen han har tilbakelagt.

Nå skjedde det mye på én gang her, Jan! Oscar-nominasjon for din forrige film Chorpus Christi og premiere på din nye film på Tribeca…

– Du vet, ting skjer ikke så fort som man tror. Man begynner med å lage en debutfilm. Så trenger du tid til å bli vant til filmmiljøet utenfor skolen. Og filmmiljøet må bli vant til deg. At det rett og slett ikke er en tilfeldighet at du lager film. Du må bygge opp tillit i filmmiljøet. Det trengs en slags positiv verifisering. Jeg vil vise at jeg er her også fordi jeg vil hjelpe folk rundt meg. Jeg vil gjerne overføre mine erfaringer til andre. Jeg vil gi andre de muligheten jeg har fått.

Hvordan foregikk utviklingen av Chorpus Christi?

– Jeg fikk et manus fra Krzysztof Rak, en polsk produsent. Han husket en studentfilm jeg hadde laget, Det er flott at du er her. En karakterdrevet kortfilm, nær skuespillerne. Den kortfilmen var veldig annerledes enn Suicide room – min spillefilmdebut som var veldig fokusert på form (en kommersiell og kunstnerisk suksess med 7.2 millioner dollar i kinoinntekter og flere festivalpriser på polske festivaler. Journ.anm.). Filmen var egentlig litt kitsch, kan man vel si. Men Rak husket de små kammeraktige kortfilmene jeg laget, rett etter filmskolen. Manuset til Chorpus Christi var veldig analogt, denne historien kunne jo egentlig ha skjedd for 15 år siden. Før SoMe-revolusjonen. Jeg likte denne verdenen. At det kun er konsentrert om psykologi og skuespillere. Det var en sannhet i det manuset. Jeg likte også at det egentlig er to filmer i én. Den første filmen handler om hvem hovedkarakteren ikke er, den andre om et lite bygdesamfunn på avveie. I løpet av filmfortellingen begynner disse historiene å påvirke hverandre, og det oppstår en tredje film: Chorpus Christi.

– Vi hadde i utgangspunktet tenkt å lage en film som skulle ligge tett opp til dokumentarfilm, som er en sjanger jeg liker godt. Filmen begynner egentlig litt som en klassisk forviklingskomedie, forårsaket av tilfeldigheter, men så utvikler det seg også et drama. Det er en blanding av konvensjoner. Det forårsaket nysgjerrighet hos meg da jeg leste manuset. Motsetninger er bra, ikke selvmotsigelser. Den realismen i dette tablået som manusforfatteren Mateusz Pacewicz spenner opp, fascinerte meg.

Bartek Bielania i hovedrollen

Hvordan jobbet dere med casting av filmen, det er jo sterke rolleprestasjoner her…

– Til første casting-runde ga jeg to oppgaver til alle som kom. Filmen handler jo om en gutt som lever i to verdener, én som prest og én som forbryter. Jeg ville at de skulle lede en høymesse og synge en salme. Og den andre oppgaven var mer sentrert rundt det å spille en forbryter. Med aggresjon som uttrykk. Aggresjon til en gutt fra blokkene i suburbia.

– 300 mennesker kom på casting. De delte seg fort i to ca. like store grupper: Halvparten var gode prester, den andre halvparten var gode forbrytere. Bartek Bielania (som fikk hovedrollen) var verken god på det ene eller det andre… Han begynte å forandre seg, og de to rollene krysset over i hverandre. Takket være dette forsto jeg at filmen nettopp handler om dette. At det ikke er to ulike typer av Daniel. Takket være Bartek forsto jeg rollen. Han er ikke en kriminell eller en helt.

Hvordan fant dere formen på filmen, den er vanvittig vakkert fotografert.

– Før vi fant Bartek, hadde vi tenkt at det skulle være en håndholdt film, mer som en dokumentar. Men da Bartek dukket opp med det ansiktet … Da forsto vi at med ansiktet hans, med det i fokus, kan vi sette kameraet på stativ. 95 prosent av filmen er skutt på stativ, og vi valgte å sentrere Bartek i bildet hele veien. Det gjør at de fire veggene i utsnittet er fangende. Uansett hva han gjør, kan han ikke stikke av, det er hans skjebne, han er i sentrum. Det er bare håndholdt kamera i begynnelsen og slutten av filmen. Og en mild innkjørsel i et øyeblikk av åpenbaring, det er de eneste øyeblikkene hvor fengselet, eller utsnittet, beveger seg.

– Vi brukte også fargepalletten som et symbol på at han ikke egentlig er født ennå, fargene er undertrykt. Han har sittet innesperret i en ungdomsanstalt fra han er 16 til 21 år gammel. Som person, eller individ, har han ikke hatt sjanse til å utvikle seg. Denne evige gryningen eller blåtimen i filmen kommer derfra. Han begynner å bli en selvstendig person, utenfor institusjonen han har vokst opp i. Men det er en sterk falsk karakter der også, noe han ikke er. En maske.

– Lyset begynner deretter å styrke seg utover i filmen. Da en eldre kvinne i filmen dør, begynner fargepaletten å gå fra en kjølig farge til en varm en. Med elementer som farge og lyssetting bygde vi denne protagonisten visuelt i filmen.

Hvorfor har du laget denne filmen akkurat nå?

– Vi lever i polariserte tider. Boblen jeg lever i, i Warszawa, miljøet jeg kommer fra… det begynte med høyredreiningen i Polen i 2015, da vi innså at vi ikke kjente andre sosiale grupper i landet vårt. Denne boblen vi lever i kan være undertrykkende. Vi snakker om at Polen vant Nobelprisen i litteratur (red.: Olga Tokarczuk) og hvor viktig EU er for Polen. Å utforske en annen verden er for meg en form for «hjernetrening». Vi tror at det miljøet vi beveger oss i eier den éne riktige sannheten. Men samtidig er det mange mennesker der ute som blir oversett av oss i de store byene. De har sine egne verdier. Og de vil også finne verdiene sine. Jeg forsøker å igangsette en form for sosial samtale med «de andre». En samtale som kanskje handler om prioriteringer, om hva som er viktigst. For noen er det landet deres, for andre igjen kan det være familien. Eller er din venn viktigst for deg? Vi lever i dag i en tid preget av konflikt, hvor det til og med flyter blod.

– Jeg tror denne filmen river opp i konflikter som vi i byene har glemt. Mange i provinsene føler at vi i byene tar fra dem barna. De unge flykter til byene. Disse menneskene på landsbygdene i det gamle Øst-Europa, i Polen, bærer på voksende frustrasjon. Men det skal jo ikke så mye til for å komme i dialog med dem. Bare det at det er noen som vil snakke med dem, betyr mye for dem. I USA forstår de dette godt. «Fly-over delstater», det har de masse av i USA. Rust belt-stater. Der det ikke er noen grunn til å lande på vei fra New York til Los Angeles. Årene har gått, og ingen har de hatt å snakke med. Så plutselig går «de oversette» til valgurnene. For å hevne seg på elitene, vi ser det i England eller med «de gule vestene» i Frankrike. Og det samme skjedde jo egentlig i Tyskland før krigen.

– Regionen i det sørøstlige Polen, hvor filmens handling er lagt, er akkurat en slik region. Jeg vil beskrive tilstanden som en blanding av vennlighet og desperasjon. Det viste seg også da filmen gikk på kino i Polen. Det var spesielt landsbyene som gikk for å se denne filmen, mer enn «eliten» i Warszawa. I Warszawas store kinoer var det halvfullt. Men landsbyene gikk. Det er også symbolsk for meg at denne filmen kan gi dem en stemme. Jeg vil starte en dialog med det jeg mener ikke er dumme mennesker. Filmen solgte 1.3 millioner billetter i Polen.

– Men det var aldri et mål for meg å lage en politisk film. Jeg er veldig enig med noe Asghar Farhadi (regissøren av bl.a Nader og Simin – et brudd) sa: den moderne tragedie i dag, er ikke en kamp mellom godt og ondt, men en kamp mellom godt og godt.

Fortell om Oscar kampanjen, jeg har hørt at det endte med at du måtte legges inn på sykehus…

– Kampanjen var arbeid fra morgen til kveld. Jeg hadde ikke mulighet til å jobbe med noen andre prosjekter. Det er jo veldig mye «word of mouth» blant Akademiets medlemmer. Jeg hadde gode agenter som passet på meg. Jeg hadde 4-5 møter daglig pluss en screening med påfølgende Q&A nesten hver dag. Etter to uker kunne jeg alt jeg sa i hvert møte utenat. Etter en måned begynte jeg å føle meg som en maskin. Etter to måneder, som om jeg oppførte et monodrama. Et slags reisende enmannsshow. I Hollywood er det f.eks. en villa som har et visningsrom der det kommer ca. 30 personer på visninger. Her må man leie plass for å få vist filmen sin. Det foregår mye og snakkes «bak kulissene», og det finnes en haug med PR-selskaper som spesialiserer seg på dette. Du kan ikke jo ikke påvirke stemmene direkte. Det er heller ingen vits i papirannonsering lenger.

– Etter den første runden fra oktober til desember, endte vi på shortlisten. Da var det 10 filmer igjen. Hver kampanje har sin dynamikk. Vi måtte løpe rundt for å få vist oss frem… 13. januar var det 5 Oscar-nominerte filmer igjen – og Chorpus Christi var en av de. Da følte vi at vi hadde oppnådd det vi håpet på. Folk begynte å spørre seg: hva er det med denne polske filmen som er blitt nominert? Har du sett den? Da var det bare å finne frem det rette kveldsantrekket. Vi hadde allerede oppnådd vårt mål. Så møter du Almodóvar, og vi hang mye sammen med skaperne bak Hooneyland-filmen fra Makedonia. Parasite hadde sin dynamikk på kampanjen, de hadde jo premiere i Cannes. Visstnok skjøv regissøren Bong mange av de kommende prosjektene sine for å fokusere 100 prosent på Oscar. Man blir jo et slags menneskelig skall. Etter kampanjen eksisterer man ikke. Man er helt utmattet. Det har blitt en ny form for «regi-utmattelse». Man er helt kjørt. Hos meg kom det som… nyrestein. Jeg levde knapt. Jeg ble kjørt på sykehuset etter at jeg kollapset i forbindelse med en screening av filmen i LA. Jeg besvimte nesten. Jeg husker ikke resten av den uken. Og det var akkurat den uken vi ble nominert.

Jan Komasa under opptak.

Hva tenker du om fremtiden for kontroversiell film i Polen med den høyredreiningen som landet nå har tatt?

Chorpus Christi er en film som ble flyttet på av det polske filminstituttet, selv om manuset ble sagt å være bra. Noen i instituttet mente at intensjonene våre var «ukjente». Men jeg mener vi ikke har laget en anti-kirkelig film. Jeg mener vi er et sted i midten. Tro er jo en delikat sak, spesielt i Polen. Men jeg mener den treffer godt internasjonalt, det er noe vi opplever på reisene våre med filmen. Den forstås av muslimer i Egypt og av episkopater i USA. Tro er jo utenfor rasjonaliteten. Derfor er det lett å starte en krig når man snakker om religion. Denne filmen gjør ikke det. Likevel var det tvil i instituttet. Den lokale kirken i byen der vi spilte inn tillot ikke filming i sin kirke, så vi måtte reise 500 kilometer til en annen kirke. Kirken føler seg paradoksalt nok mer angrepet nå i Polen. Stadig færre unge polakker går i kirken. Færre vil bli prester. Ikke én eneste person søkte på prestestudiene nylig i den polske byen Olsztyn. Frykt gjør deg vanskelig å snakke til. I en slik atmosfære vurderte vi å skyte filmen i Tsjekkia. Vi var veldig nærme å ende opp med det.

– Jeg er troende, men jeg går ikke i kirken, jeg er døpt og jeg har min personlige åndelighet. Den er min. Filmer bør alltid være en form for dialog med publikum. Jeg leter etter en åndelighet som er mer åndelig enn det kirken som institusjon er. Mange deler av den katolske kirken er jeg uenig med, og kirken som institusjon er veldig fremmed for meg. Jeg tror det er noe som skjer nå med mange i min generasjon i Polen.

– Mange i begge leire ønsker seg ikke en dialog lenger. Einstein har sagt at det er lettere å dele opp atomet enn å forsone mennesker. Vår film handler om en ung manns arbeid for å oppnå rettferdighet. Historien i vår film er veldig liten, men symbolsk betyr den veldig mye. Daniel stoppet hele toget, eller landsbyen, for å ta med én person om bord videre på turen.

Hva er planene videre nå?

– Nå har jeg kommet til hektene etter Oscar-racet. Nå skal det endelig jobbes! Jeg har i mellomtiden fått ferdigstilt min nye film The Hater. Filmen ble egentlig filmet før Corpus Christi… Men klippen ble forsinket på grunn av Oscar. Så kort sagt, jeg er kommet tilbake. Nå venter Tribeca. Om ikke Koronaviruset stopper festivalen da…


Intervjuet ble gjennomført før Tribeca-festivalen i New York. Jan Komasa sin nye film “The Hater” vant Best International Narrative Feature og ble senere kjøpt av Netflix. Chorpus Christi kommer på kino i dag i Norge.


Igor Devold er regissør og førsteamanuensis ved NTNU


 

MENY