Strømmetips: 10 aktuelle dokumentarfilmer og serier

Strømmetips: 10 aktuelle dokumentarfilmer og serier

Her er noen av vårens viktigste dokumentarfilmer og serier du kan strømme. De har alle på hver sin måte eksepsjonelle kvaliteter, mener Kjetil Lismoen.

Atlantas missing and murdered: The lost children (HBO)

Det var mellom 1979 og 1980 at nær 30 barn og unge menn ble funnet myrdet rundt om i Atlantas fattigkvarterer. Fordi ofrene tilhørte byens underklasse og dysfunksjonelle familier, ble ingen av sakene prioritert og fulgt opp på en grundig måte, viser serien med overveldende dokumentasjon. Det var først da ofrene ble så mange at de ikke lenger kunne ignoreres, at FBI også ble koblet inn. Men politiarbeidet var dominert av en hovedteori som gjorde etterforskerne blinde for andre og mer kompliserende motiver og årsaker (noe som også ble berørt i andre sesongen av dramaserien Mindhunter). Det tar ikke de fire regissørene bak serien lang tid å plukke fra hverandre et svært mangelfullt politiarbeid. Men de er mest opptatt av å vise oss hvilke sosiale og politiske mekanismer som bidro til at mordsaken ble løst på denne spesielle måten. Serieskaperne oppsøker helt fra starten ofrenes familier, som byens myndigheter tidlig definerte som motstandere, og lar det empatiske tyngdepunktet ligge der. En serie som ikke slipper taket når du er ferdig med den.


For Sama (Nettkino, SFanytime, Altibox)

Denne filmen tar for seg den syriske byen Aleppos status som opprørernes bastion, men fra et svært personlig ståsted. Vi møter 26-åringen Waad al-Kateab som i 2016 avbryter studiene da demonstrasjonene tiltar i Aleppo, og de mer demokratisk innstilte opprørerne tar over byen. Hun begynner å ta med seg videokamera rundt om på demonstrasjoner, og opparbeider seg etter hvert et omfattende arkiv fra livet i byen. Som fotograf oppnår hun en sjelden nærhet til de hun omgås, som i hovedsak består av frivillige som jobber på det lokale sykehuset som hennes ektemann driver. Dette er ikke en film med mye kontekst. Fienden er Assad, russerne og iranerne, det er de som vil dem til livs. Men nettopp den kompromissløse nærheten til og solidariteten med det vesle sykehuset åpner for innsikter en mer journalistisk objektiv dokumentar aldri kunne gitt oss. Dette er også en kjærlighetshistorie; om det å stifte en familie under de verst tenkelige omstendigheter. I løpet av krigen og beleiringen føder Waad to barn på dette utsatte sykehuset, og hun spør seg mange ganger om hva hun egentlig holder på med. Waad og Hamza velger å bli værende i Aleppo når nesten alle andre drar, og de kan selv ikke helt forklare hvorfor. Men de klorer seg fast til sykehuset, som om siste rest av frihet og verdighet i dagens Syria befinner seg nettopp der.


Crip Camp (Netflix)

 

Camp Jened var en leir for de med nedsatt funksjonsevne som på slutten av 1960-tallet ble innhentet av nye motkulturelle impulser. Lokalisert et par steinkast unna Woodstock, vokste det her fram et sosialt eksperiment som handlet om å bryte ned tradisjonelle barrierer. Jo da, peace and love var en del av det, men først og fremst handlet det om å la de med nedsatt funksjonsevne få slippe begrensningene de hele tiden ble minnet om i hverdagen. Dette var en tid da de ble omtalt som krøplinger (derav den selvbevisste tittelen Crip Camp), og de fleste «tolerante» mennesker ennå ikke tok kampen deres på alvor. For Jim LeBrecht, som har co-regi på filmen, og Judy Heumann, som senere ble en sentral leder i rettighetsbevegelsen, ble løsningen å hente fram metodene fra borgerrettighetskampen på 1960-tallet. Skal vi tro filmen, ble frøene til denne revolusjonen sådd på Camp Jened. Det er selvsagt ikke hele sannheten, men at den betydde uforholdsmessig mye, og formet en generasjon lederskikkelser, kan det være liten tvil om.


Countrymusikkens historie (nrk.no)

 

Med utgangspunkt i medrivende tidsvitner, dynamisk filming av arkivopptak og særlig Peter Coyotes poetiske fortellerstemme, loser Ken Burns oss gjennom countrymusikkens opprinnelse; fra røttene i afrikansk, meksikansk og europeisk musikk-kultur, til framveksten av Nashville som musikkindustriens konserverende høyborg. Resultatet er nok en milepæl i regissørens meritterte filmografi. Han holder seg til de kjente legendene, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. For en hver historieforteller framstår countrymusikkens ikoniske artister som uimotståelige; få kan matche historien til Hank Williams, Johnny Cash, Dolly Parton og Loretta Lynn. Disse artistene representerer det som med jevne mellomrom omtales som «ekte» country. Med det menes at de holder seg til countrymusikkens credo om å synge om sitt liv, og bearbeide sine personlige demoner live på scenen gjennom sangen. Det er en romantisk forestilling, men det gir serien et emosjonelt hovedspor som er svært effektivt. Og rundt alle disse enkeltfortellingene fletter Burns inn de historisk viktige røttene til The Carter Family – det syngende slektstreet fra Virginia som er blitt stående som countrymusikkens førstefamilie (en svakhet ved serien er at den versjonen vi får se på nrk.no er halvparten så lang som den amerikanske – noe som skyldes faste formater ved salg til Europa).


På kanten av demokratiet (Netflix)

Når har en nasjons styresett sklidd så langt vekk fra sitt demokratiske fundament at det ikke lenger er et fungerende demokrati? Hvordan kan det skje? Det er hva regissør Petra Costa spør seg i denne dokumentaren som forsøker å beskrive hva som har skjedd med det brasilianske demokratiet de siste årene. Fra å være en framgangsrik nasjon, som under Lula da Silvas regjeringstid løftet et tyvetalls millioner fattige opp i middelklassen, styrtet landet brått ut i et kaos som endte med den oppsiktsvekkende fengslingen av Da Silva og avsettelsen av hans etterfølger, Dilma Rousseff, ved riksrettssak. Det finnes selvsagt ikke bare én forklaring, og Costa er den første til å innrømme at hun verken er objektiv eller at den økonomiske krisen bør undervurderes. Men én ting synes klar: Det brasilianske demokratiet ble kuppet av en koalisjon av oligarker og høyreradikale politikere som med rette fryktet at Da Silva ville vinne valget gjennom et politisk comeback i 2018. Derfor ble det igangsatt en høyst problematisk og politisk motivert rettsprosess mot ham som ifjor skapte overskrifter verden over gjennom avsløringer på nettsteder som The Intercept. Brasil er et spesielt tilfelle, men ikke så spesielt at vi ikke kan gjenkjenne enkelte sykdomstegn fra vårt eget vestlige demokrati. Den brasilianske kollapsen kan være et forvarsel, antyder Costa.


Made in USA: En fabrikk i Ohio (Netflix)

I en sentral scene i denne Netflix-dokumentaren forsøker en amerikansk-kinesisk bedriftsleder å forklare den amerikanske mentaliteten for nyankomne kinesere. Han ber dem se for seg et esel, og at amerikanerne er dette eselet: ”Eselet må strykes medhårs. Ellers sparker det dere. Vi må bruke visdommen vår for å veilede og hjelpe dem. For vi er flinkere enn dem”. Det hører med til historien at bedriftslederen snakker om muligheten for å få amerikanske arbeidere til å jobbe mer effektivt, men det blir samtidig umulig å ikke tenke på den pågående handelskrigen og president Trump som eselet.

Dokumentarparet Steven Bognar og Julia Reichert følger det unike eksperimentet som oppsto da en av Kinas rikeste menn bestemte seg for å starte opp en nedlagt bilfabrikk i Dayton Ohio for å produsere bilglass. Det er både en kompleks, empatisk og medrivende film om den globale økonomiens omkostninger, uten lettvinte analyser eller forslag til løsninger. Kulturkollisjoner er alltid takknemlig materiale å skape komikk ut av. Men her er det ikke filmskaperne som orkestrerer det, misforståelsene og forvirringen skjer rett foran øynene på dem, og vi kan ikke annet enn å le og riste på hodet. Men det er ingen god latter, for under det hele brygger det opp til en av vår tids farligste konflikter mellom to allmektige nasjoner. De er nødt til å samarbeide, men synes ute av stand til det, i hvert fall om vi skal tro denne filmen. Men det er lyspunkter, og her får vi det gjennom de få øyeblikkene av forbrødring som oppstår mellom en amerikansk og kinesisk arbeider.


Rolling Thunder Revue (Netflix)

Rolling Thunder Revue oppsto i en periode da stadionrocken dominerte og Bob Dylan savnet en mer intim kommunikasjon med publikum. På denne nye turneen i 1975-76 fikk han med seg en rekke profiler som sto støtt på egne ben og kunne tilføre noe: Joan Baez, Joni Mitchell, Roger McGuinn og T Bone Burnett – for å nevne de mest kjente. Istedenfor store arenaer valgte de å spille i mindre lokaler i små byer, og i programmet inngikk også diktopplesning av Allen Ginsberg og en estetisk forkjærlighet for det karnevalske. Martin Scorsese har hentet fram unike opptak fra backstage der det midt i den løsslupne atmosfæren også hersket rivalisering om Dylans gunst. Det minner ikke så lite om atmosfæren vi har fått beskrevet fra kulissene i Andy Warhols Factory 10 år tidligere. Og i motsetning til Beatles-turneen The Magical Mystery Tour, der man forgjeves samlet kreative mennesker i håp om at noe skulle skje, er Dylan en forbausende dynamisk katalysator, til tross for sin tilbakelente stil. Om du er blant de som har gått lei av Dylans svært ujevne konsertform, er denne filmen en øyenåpner. Den viser en revitalisert artist som mot midten av 1970-tallet var helt på høyden av sin karriere, før den (for noen) vanskelige religiøse perioden hans ved inngangen til 80-tallet. Scorsese fletter arkivopptakene fra samtiden på mesterlig vis sammen med konsertopptakene, og tidsånden fanges opp: Vi er på vei mot Reagans høyreliberale Amerika, med prektige Jimmy Carter som overgangsfigur, og Rolling Thunder Revue var på noen måter en siste motkulturell krampetrekning.


Diego Maradona (SF Anytime, iTunes)

En dokumentarfilm om fotball-legenden Diego Maradona kan ikke bli som andre fotballdokumentarer. Til det er livet hans altfor spekket med paradokser og tragedier. Denne filmen har alt: Kjærlighet, svik, sex, kriminalitet, hybris, penger, religion, politikk. Kort sagt: alt det fotball omfatter når man snakker om tidenes angivelig beste og definitivt mest kontroversielle fotballspiller. Asif Kapadia er regissøren som med Senna og Amy ”fant opp” en ny type arkivdokumentar. Ved hjelp av alle de opptakene som finnes rundt om i verdens arkiver og enkeltpersoners kameraer, lar han disse fragmenterte bitene til sammen fortelle historien alene – nesten uten bruk av talking heads. Maradona selv bidrar med sin stemme, familiealbum og egne opptak, men vi ser ham aldri i nye opptak. Hvorfor han har stilt seg til disposisjon for dette utleverende portrettet, vil for noen framstå som underlig, med tanke på nettopp hvor utleverende det er. Men det er blitt en film som har det ambisjonsnivået den episke Maradona-legenden krever, og som samtidig makter å dekonstruere noen av mytene.


The center will not hold (Netflix)

”Jeg skal fortelle deg hvordan det føltes: Det var gull!” Denne avsløringen kommer tidlig i dette portrettet av den ikoniske forfatteren Joan Didion. Hun blir spurt av filmens regissør, Griffin Dunne, som forøvrig er hennes nevø, om hvordan hun opplevde, den gangen på slutten av 60-tallet i San Fransisco, å komme over et lite barn som var høy på LSD. Det var en hendelse hun senere skulle skrive om i en featurereportasje i Life Magazine. Forfatterportretter er en vanskelig disiplin – særlig når hovedpersonen er så sky som Didion. Paradoksalt nok er det regissørens nærhet til sin tante, som på noen måter hemmer ham, som også åpner henne opp til å snakke mer spontant om sitt forfatterskap. For bak de ikoniske bildene av henne, med pansrede designer-solbriller og den karakteristiske sigaretten mellom fingrene, skjuler det seg en hardt arbeidende ordsmed som tviholder på noen edle journalistiske prinsipper.  Hun var en av nyjournalistikkens mest kjente utøvere, og lar oss aldri være i tvil om hvem som skriver, men hun er en betrakter, ikke en iscenesetter. Hun ga oss et annet perspektiv på motkulturen i USA. Hun så den utvilsomt som viktig og nødvendig, men hun viste også baksiden – dopmisbruket, volden, og så den endelige manifestasjonen av det moralske tomrommet: Mansonfamiliens blodbad.


Cold Case Hamarskjöld (nrk.no)

Mads Brüggers Cold Case Hammarskjöld fikk store oppslag i både New York Times og The Guardian allerede før den internasjonale premieren på Sundance film festival i 2019. Ikke siden Joshua Oppenheimers The Act of Killing har en nordisk dokumentar vekket så berettiget internasjonal oppsikt. Filmen tar utgangspunkt i flykrasjet som drepte FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld i 1961, og som etter all sannsynlighet var et attentat. Men gradvis vokser historiens forgreininger til også å omfatte en paramilitær sørafrikansk gruppe som drev rasekrig i afrikanske land som søkte uavhengighet. Cold Case Hammarskjöld rommer en historie som er så fantastisk og sjokkerende at Brügger selv underveis har måttet spørre seg om hvor grensene mellom fakta og fiksjonen går. Som i Ambassadøren leker den danske regissøren også her med rollen som det gamle europeiske koloniveldets dekadente kronikør, en slags gonzo-journalist i tropehjelm. Men stilen er mer tilbakeholden og Brügger som person kommer ikke i veien for de sensasjonelle vitnesbyrdene. Filmen er en skandinavisk coproduksjon med norske Piraya Film; med blant annet Tore Vollan på foto og John Erik Kaada som komponist.


Noen av tekstene er utdrag fra omtaler som tidligere er publisert i Aftenposten.


 

Strømmetips: 10 aktuelle dokumentarfilmer og serier

Strømmetips: 10 aktuelle dokumentarfilmer og serier

Her er noen av vårens viktigste dokumentarfilmer og serier du kan strømme. De har alle på hver sin måte eksepsjonelle kvaliteter, mener Kjetil Lismoen.

Atlantas missing and murdered: The lost children (HBO)

Det var mellom 1979 og 1980 at nær 30 barn og unge menn ble funnet myrdet rundt om i Atlantas fattigkvarterer. Fordi ofrene tilhørte byens underklasse og dysfunksjonelle familier, ble ingen av sakene prioritert og fulgt opp på en grundig måte, viser serien med overveldende dokumentasjon. Det var først da ofrene ble så mange at de ikke lenger kunne ignoreres, at FBI også ble koblet inn. Men politiarbeidet var dominert av en hovedteori som gjorde etterforskerne blinde for andre og mer kompliserende motiver og årsaker (noe som også ble berørt i andre sesongen av dramaserien Mindhunter). Det tar ikke de fire regissørene bak serien lang tid å plukke fra hverandre et svært mangelfullt politiarbeid. Men de er mest opptatt av å vise oss hvilke sosiale og politiske mekanismer som bidro til at mordsaken ble løst på denne spesielle måten. Serieskaperne oppsøker helt fra starten ofrenes familier, som byens myndigheter tidlig definerte som motstandere, og lar det empatiske tyngdepunktet ligge der. En serie som ikke slipper taket når du er ferdig med den.


For Sama (Nettkino, SFanytime, Altibox)

Denne filmen tar for seg den syriske byen Aleppos status som opprørernes bastion, men fra et svært personlig ståsted. Vi møter 26-åringen Waad al-Kateab som i 2016 avbryter studiene da demonstrasjonene tiltar i Aleppo, og de mer demokratisk innstilte opprørerne tar over byen. Hun begynner å ta med seg videokamera rundt om på demonstrasjoner, og opparbeider seg etter hvert et omfattende arkiv fra livet i byen. Som fotograf oppnår hun en sjelden nærhet til de hun omgås, som i hovedsak består av frivillige som jobber på det lokale sykehuset som hennes ektemann driver. Dette er ikke en film med mye kontekst. Fienden er Assad, russerne og iranerne, det er de som vil dem til livs. Men nettopp den kompromissløse nærheten til og solidariteten med det vesle sykehuset åpner for innsikter en mer journalistisk objektiv dokumentar aldri kunne gitt oss. Dette er også en kjærlighetshistorie; om det å stifte en familie under de verst tenkelige omstendigheter. I løpet av krigen og beleiringen føder Waad to barn på dette utsatte sykehuset, og hun spør seg mange ganger om hva hun egentlig holder på med. Waad og Hamza velger å bli værende i Aleppo når nesten alle andre drar, og de kan selv ikke helt forklare hvorfor. Men de klorer seg fast til sykehuset, som om siste rest av frihet og verdighet i dagens Syria befinner seg nettopp der.


Crip Camp (Netflix)

 

Camp Jened var en leir for de med nedsatt funksjonsevne som på slutten av 1960-tallet ble innhentet av nye motkulturelle impulser. Lokalisert et par steinkast unna Woodstock, vokste det her fram et sosialt eksperiment som handlet om å bryte ned tradisjonelle barrierer. Jo da, peace and love var en del av det, men først og fremst handlet det om å la de med nedsatt funksjonsevne få slippe begrensningene de hele tiden ble minnet om i hverdagen. Dette var en tid da de ble omtalt som krøplinger (derav den selvbevisste tittelen Crip Camp), og de fleste «tolerante» mennesker ennå ikke tok kampen deres på alvor. For Jim LeBrecht, som har co-regi på filmen, og Judy Heumann, som senere ble en sentral leder i rettighetsbevegelsen, ble løsningen å hente fram metodene fra borgerrettighetskampen på 1960-tallet. Skal vi tro filmen, ble frøene til denne revolusjonen sådd på Camp Jened. Det er selvsagt ikke hele sannheten, men at den betydde uforholdsmessig mye, og formet en generasjon lederskikkelser, kan det være liten tvil om.


Countrymusikkens historie (nrk.no)

 

Med utgangspunkt i medrivende tidsvitner, dynamisk filming av arkivopptak og særlig Peter Coyotes poetiske fortellerstemme, loser Ken Burns oss gjennom countrymusikkens opprinnelse; fra røttene i afrikansk, meksikansk og europeisk musikk-kultur, til framveksten av Nashville som musikkindustriens konserverende høyborg. Resultatet er nok en milepæl i regissørens meritterte filmografi. Han holder seg til de kjente legendene, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. For en hver historieforteller framstår countrymusikkens ikoniske artister som uimotståelige; få kan matche historien til Hank Williams, Johnny Cash, Dolly Parton og Loretta Lynn. Disse artistene representerer det som med jevne mellomrom omtales som «ekte» country. Med det menes at de holder seg til countrymusikkens credo om å synge om sitt liv, og bearbeide sine personlige demoner live på scenen gjennom sangen. Det er en romantisk forestilling, men det gir serien et emosjonelt hovedspor som er svært effektivt. Og rundt alle disse enkeltfortellingene fletter Burns inn de historisk viktige røttene til The Carter Family – det syngende slektstreet fra Virginia som er blitt stående som countrymusikkens førstefamilie (en svakhet ved serien er at den versjonen vi får se på nrk.no er halvparten så lang som den amerikanske – noe som skyldes faste formater ved salg til Europa).


På kanten av demokratiet (Netflix)

Når har en nasjons styresett sklidd så langt vekk fra sitt demokratiske fundament at det ikke lenger er et fungerende demokrati? Hvordan kan det skje? Det er hva regissør Petra Costa spør seg i denne dokumentaren som forsøker å beskrive hva som har skjedd med det brasilianske demokratiet de siste årene. Fra å være en framgangsrik nasjon, som under Lula da Silvas regjeringstid løftet et tyvetalls millioner fattige opp i middelklassen, styrtet landet brått ut i et kaos som endte med den oppsiktsvekkende fengslingen av Da Silva og avsettelsen av hans etterfølger, Dilma Rousseff, ved riksrettssak. Det finnes selvsagt ikke bare én forklaring, og Costa er den første til å innrømme at hun verken er objektiv eller at den økonomiske krisen bør undervurderes. Men én ting synes klar: Det brasilianske demokratiet ble kuppet av en koalisjon av oligarker og høyreradikale politikere som med rette fryktet at Da Silva ville vinne valget gjennom et politisk comeback i 2018. Derfor ble det igangsatt en høyst problematisk og politisk motivert rettsprosess mot ham som ifjor skapte overskrifter verden over gjennom avsløringer på nettsteder som The Intercept. Brasil er et spesielt tilfelle, men ikke så spesielt at vi ikke kan gjenkjenne enkelte sykdomstegn fra vårt eget vestlige demokrati. Den brasilianske kollapsen kan være et forvarsel, antyder Costa.


Made in USA: En fabrikk i Ohio (Netflix)

I en sentral scene i denne Netflix-dokumentaren forsøker en amerikansk-kinesisk bedriftsleder å forklare den amerikanske mentaliteten for nyankomne kinesere. Han ber dem se for seg et esel, og at amerikanerne er dette eselet: ”Eselet må strykes medhårs. Ellers sparker det dere. Vi må bruke visdommen vår for å veilede og hjelpe dem. For vi er flinkere enn dem”. Det hører med til historien at bedriftslederen snakker om muligheten for å få amerikanske arbeidere til å jobbe mer effektivt, men det blir samtidig umulig å ikke tenke på den pågående handelskrigen og president Trump som eselet.

Dokumentarparet Steven Bognar og Julia Reichert følger det unike eksperimentet som oppsto da en av Kinas rikeste menn bestemte seg for å starte opp en nedlagt bilfabrikk i Dayton Ohio for å produsere bilglass. Det er både en kompleks, empatisk og medrivende film om den globale økonomiens omkostninger, uten lettvinte analyser eller forslag til løsninger. Kulturkollisjoner er alltid takknemlig materiale å skape komikk ut av. Men her er det ikke filmskaperne som orkestrerer det, misforståelsene og forvirringen skjer rett foran øynene på dem, og vi kan ikke annet enn å le og riste på hodet. Men det er ingen god latter, for under det hele brygger det opp til en av vår tids farligste konflikter mellom to allmektige nasjoner. De er nødt til å samarbeide, men synes ute av stand til det, i hvert fall om vi skal tro denne filmen. Men det er lyspunkter, og her får vi det gjennom de få øyeblikkene av forbrødring som oppstår mellom en amerikansk og kinesisk arbeider.


Rolling Thunder Revue (Netflix)

Rolling Thunder Revue oppsto i en periode da stadionrocken dominerte og Bob Dylan savnet en mer intim kommunikasjon med publikum. På denne nye turneen i 1975-76 fikk han med seg en rekke profiler som sto støtt på egne ben og kunne tilføre noe: Joan Baez, Joni Mitchell, Roger McGuinn og T Bone Burnett – for å nevne de mest kjente. Istedenfor store arenaer valgte de å spille i mindre lokaler i små byer, og i programmet inngikk også diktopplesning av Allen Ginsberg og en estetisk forkjærlighet for det karnevalske. Martin Scorsese har hentet fram unike opptak fra backstage der det midt i den løsslupne atmosfæren også hersket rivalisering om Dylans gunst. Det minner ikke så lite om atmosfæren vi har fått beskrevet fra kulissene i Andy Warhols Factory 10 år tidligere. Og i motsetning til Beatles-turneen The Magical Mystery Tour, der man forgjeves samlet kreative mennesker i håp om at noe skulle skje, er Dylan en forbausende dynamisk katalysator, til tross for sin tilbakelente stil. Om du er blant de som har gått lei av Dylans svært ujevne konsertform, er denne filmen en øyenåpner. Den viser en revitalisert artist som mot midten av 1970-tallet var helt på høyden av sin karriere, før den (for noen) vanskelige religiøse perioden hans ved inngangen til 80-tallet. Scorsese fletter arkivopptakene fra samtiden på mesterlig vis sammen med konsertopptakene, og tidsånden fanges opp: Vi er på vei mot Reagans høyreliberale Amerika, med prektige Jimmy Carter som overgangsfigur, og Rolling Thunder Revue var på noen måter en siste motkulturell krampetrekning.


Diego Maradona (SF Anytime, iTunes)

En dokumentarfilm om fotball-legenden Diego Maradona kan ikke bli som andre fotballdokumentarer. Til det er livet hans altfor spekket med paradokser og tragedier. Denne filmen har alt: Kjærlighet, svik, sex, kriminalitet, hybris, penger, religion, politikk. Kort sagt: alt det fotball omfatter når man snakker om tidenes angivelig beste og definitivt mest kontroversielle fotballspiller. Asif Kapadia er regissøren som med Senna og Amy ”fant opp” en ny type arkivdokumentar. Ved hjelp av alle de opptakene som finnes rundt om i verdens arkiver og enkeltpersoners kameraer, lar han disse fragmenterte bitene til sammen fortelle historien alene – nesten uten bruk av talking heads. Maradona selv bidrar med sin stemme, familiealbum og egne opptak, men vi ser ham aldri i nye opptak. Hvorfor han har stilt seg til disposisjon for dette utleverende portrettet, vil for noen framstå som underlig, med tanke på nettopp hvor utleverende det er. Men det er blitt en film som har det ambisjonsnivået den episke Maradona-legenden krever, og som samtidig makter å dekonstruere noen av mytene.


The center will not hold (Netflix)

”Jeg skal fortelle deg hvordan det føltes: Det var gull!” Denne avsløringen kommer tidlig i dette portrettet av den ikoniske forfatteren Joan Didion. Hun blir spurt av filmens regissør, Griffin Dunne, som forøvrig er hennes nevø, om hvordan hun opplevde, den gangen på slutten av 60-tallet i San Fransisco, å komme over et lite barn som var høy på LSD. Det var en hendelse hun senere skulle skrive om i en featurereportasje i Life Magazine. Forfatterportretter er en vanskelig disiplin – særlig når hovedpersonen er så sky som Didion. Paradoksalt nok er det regissørens nærhet til sin tante, som på noen måter hemmer ham, som også åpner henne opp til å snakke mer spontant om sitt forfatterskap. For bak de ikoniske bildene av henne, med pansrede designer-solbriller og den karakteristiske sigaretten mellom fingrene, skjuler det seg en hardt arbeidende ordsmed som tviholder på noen edle journalistiske prinsipper.  Hun var en av nyjournalistikkens mest kjente utøvere, og lar oss aldri være i tvil om hvem som skriver, men hun er en betrakter, ikke en iscenesetter. Hun ga oss et annet perspektiv på motkulturen i USA. Hun så den utvilsomt som viktig og nødvendig, men hun viste også baksiden – dopmisbruket, volden, og så den endelige manifestasjonen av det moralske tomrommet: Mansonfamiliens blodbad.


Cold Case Hamarskjöld (nrk.no)

Mads Brüggers Cold Case Hammarskjöld fikk store oppslag i både New York Times og The Guardian allerede før den internasjonale premieren på Sundance film festival i 2019. Ikke siden Joshua Oppenheimers The Act of Killing har en nordisk dokumentar vekket så berettiget internasjonal oppsikt. Filmen tar utgangspunkt i flykrasjet som drepte FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld i 1961, og som etter all sannsynlighet var et attentat. Men gradvis vokser historiens forgreininger til også å omfatte en paramilitær sørafrikansk gruppe som drev rasekrig i afrikanske land som søkte uavhengighet. Cold Case Hammarskjöld rommer en historie som er så fantastisk og sjokkerende at Brügger selv underveis har måttet spørre seg om hvor grensene mellom fakta og fiksjonen går. Som i Ambassadøren leker den danske regissøren også her med rollen som det gamle europeiske koloniveldets dekadente kronikør, en slags gonzo-journalist i tropehjelm. Men stilen er mer tilbakeholden og Brügger som person kommer ikke i veien for de sensasjonelle vitnesbyrdene. Filmen er en skandinavisk coproduksjon med norske Piraya Film; med blant annet Tore Vollan på foto og John Erik Kaada som komponist.


Noen av tekstene er utdrag fra omtaler som tidligere er publisert i Aftenposten.


 

MENY