Elisabeth Sjaastad hadde knapt satt seg i lederstolen i Norsk filmforbund før hun fikk koronakrisen i fanget. Men hun er vant til utfordringer: Hun valgte tross alt å studere film i Kina, og måtte som eneste kvinne utfordre gubbeveldet i Den europeiske regissørforeningen.
Norsk filmforbunds nye leder har fagforeningserfaring fra Oslo til Brüssel. Elisabeth O. Sjaastad har vært nestleder i NFF og leder for FERA (Federation of European Film Directors). Hun har regissert og produsert, i 2003 ble hun Amandanominert for sin 60-minutters dokumentar Shining star, Rusty Red og i 2006 var hun produsent for en annen lang dokumentar, Fengslet i Peru. Hun var initiativtager til den uavhengige, norske strømmetjenesten Nettkino.
Som ny forbundsleder har hun fått det motsatte av en flying start; hun hadde knapt satt seg i lederstolen før hun fikk koronakrisen i fanget. Men la oss ta det til slutt, vi begynner med begynnelsen:
Du har en ganske original bakgrunn, du er filmutdannet i Kina?
– Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg havnet der. Jeg hadde en mor som var diplomat i Kina og hun tok meg med dit da jeg var ferdig med videregående. Det var et slags friår der jeg skulle få se meg om i verden og finne ut hva jeg skulle bli i livet. Jeg visste at jeg ville drive med film og så fikk jeg høre at de tok inn utlendinger på Beijing Film Academy. Etter er halvt år hos moren min dro jeg alene med to kofferter opp til Beijing og begynte på filmskolen der. Det var jo litt spennende å skulle studere film i et land uten kunstnerisk frihet, ikke sant?
Språkbarrieren må ha vært nærmest uoverstigelig? Undervisningen foregikk vel på kinesisk?
– Ja, men jeg hadde allerede lært meg litt muntlig hverdagskinesisk og så måtte jeg ta språkkurset først. Da jeg hadde karret meg opp på et halvbra nivå, spurte jeg regilæreren om å få begynne på regi og det fikk jeg. Det var et 2-årig kurs der alt foregikk på kinesisk. Muntlig greide jeg meg på et vis, men når jeg skulle skrive manus måtte jeg skrive på engelsk og få det oversatt. Det ble mye stup og skyt!
Når var dette? Hvor gammel var du?
– Det var i 1998, jeg gikk der fra jeg var 21 til 22. Det var en utrolig spennende tid. Når man var utlending og kunne litt kinesisk, ble man sett på som ganske eksotisk og jeg fikk innpass mange steder. Skolen lå vegg i vegg med filmstudioet i Beijing og der ble jeg kjent med et produksjonsselskap som drev med reklame og oppdragsfilm, og jeg fikk være med en regissør på location-scouts rundt i landet. Jeg så og opplevde en masse som senere ble materiale for min første dokumentarfilm, Shiny Stars, Rusty Red.
Hva handler den om?
– Jeg følger en kinesisk regissør som vil opp og fram. Gjennom hans hverdagsliv og anstrengelser for å realisere denne drømmen får man et inntrykk av hvordan det er å være filmskaper i Kina.
Så du kom hjem fra Kina og fikk lage film med en gang?
– Nei, så enkelt er det sjelden. Jeg søkte flere jobber, både innen tv og musikk, og fikk napp i musikkbransjen. Jeg hadde et par glansår i Virgin og EMI, der jeg fikk jobbe med noen av de største, norske artistene.
Hva slags bakgrunn har du for musikk?
– Ingen, rett og slett. Jeg fikk en sånn promotion/manager-jobb der jeg hadde ansvaret for pressekontakter og innsalg av artistomtaler. Det var fine ting å lære seg, men jeg fulgte hele tiden med på filmbransjen og kom inn på et kurs på Filmutviklingen som Kikki Engelbrektson ledet. Der traff jeg folk fra bransjen og fikk utviklet Kina-dokumentaren min. Jeg fikk realisert den og var så heldig å bli Amanda-nominert i 2003 og det ble min innfallsport til den norske filmbransjen.
Men du forlot registolen til fordel for et styreverv i Filmforbundet?
– Det var vel ikke et bevisst valg. Jeg slet med å få realisert den vanskelige andrefilmen. Jeg hadde flere prosjekter, som jeg ikke fikk finansiert. På flere år fikk jeg bare laget en kortfilm. Jeg ble dratt inn i Filmforbundet på årsmøtet i 2005, der jeg ble benkeforeslått til styret. Der ble jeg nestleder. Jeg er et politisk dyr og liker den typen jobb.
– Det var en spennende tid, veldig mye skjedde i de årene. Trond Giske var kulturminister og hele filmpolitikken skulle evalueres og revideres, Filmfondet og Filmutviklingen skulle slås sammen med Filminstituttet og stortingsmeldingen Veiviseren skulle skrives. Jeg var med i Einarsson-utvalget som var premissleverandør for Veiviseren. Mange av de strukturene vi har i dag ble dannet her og det var veldig givende å få være med på.
«Snakker vi om å stå i et livsløp som filmskaper, så er det barnefiendtlig og nærmest erfaringsfiendtlig» (Alle fotos: Kulturmeglerne/Gisle Bjørneby)
Einarsson-utvalgets innstilling ble mottatt med jubel i bransjen?
– Det var en tid da bransjen tok og fikk veldig mye makt. Institusjonene var veldig lydhøre for hva bransjen ønsket. Einarsson-utvalget var ganske filmskapertungt, mange sterke stemmer kom inn og det fungerte veldig bra. Men pendelen svinger, styret i NFI ble satt med tung bransjerepresentasjon som nå er helt ute. Det kommer alltid en reaksjon og en motreaksjon. Ingen seire er endelige, kampen må føres på nytt og på nytt, slik at pendelsvingningene ikke gir for ekstreme utslag. Jeg var nestleder i NFF i 5 år og syntes det var usedvanlig spennende.
Mer spennende enn filmregi?
– Det vil jeg ikke si, men jeg så vel så mye av baksiden ved det å lage film at det ikke ble like altoppslukende for meg. Og jeg så betydningen av å jobbe for å gjøre betingelsene litt bedre for de som skal lage film. Jeg innså at jeg kunne bidra vel så mye på den fronten.
Hvilke baksider tenker du på?
– I dag etterlyses det mangfold og ulike stemmer, som om det er plass til alle i filmbransjen. Det er det ikke. Det å lage film er et så tøft løp at ikke alle greier det, å kunne leve med den økonomiske usikkerheten over lang tid er ikke gitt alle. Snakker vi om å stå i et livsløp som filmskaper, så er det barnefiendtlig og nærmest erfaringsfiendtlig. Det er bare i en begrenset periode du kan tillate deg å gå over lik for å få til filmen din. Men det forventes på en måte at du skal ha den holdningen gjennom hele karrieren. Det er hverken mulig eller ønskelig. Det er på en måte blitt viktigere å stå på døgnet rundt enn å ha de beste og dypeste idéene og historiene. Den evnen utvikles over tid og ikke gjennom stup og skyt. Derfor faller folk fra og vi mister talenter som kunne ha utviklet seg videre gjennom erfaring og blitt enda bedre. Film er ikke ballett, det er ingen fysisk grunn til at regissører må pensjoneres når de er 40. Det er da de har fått en livserfaring som de kan bygge videre på.
– Det er et paradoks at penger og ressurser på en måte er omvendt proporsjonalt med hvor viktig du er for filmen. De som burde ha mye større kontinuitet og flere ressurser tilgjengelig i den avgjørende utviklings- og forarbeidsfasen, som er den billigste fasen, de blir ofre for sparekniven. Det er pussig at bransjen ikke har greid å optimalisere den fasen bedre. Jeg opplever at det er altfor mange eksempler på prosesser der man har forhastet seg. Det er ikke så mange filmer vi lager i Norge, desto viktigere burde det være at de få som får lage film får de beste vilkårene for å lykkes.
Apropos pendelen som svinger; da du kom inn i bransjen for 20 år siden hadde regissørene stor makt, i dag er det produsentene som rår grunnen. Har utviklingen gått fra den ene grøfta til den andre?
– De siste tiårene har vært preget av et ønske om mer profesjonalitet og av en eller annen grunn har man satt likhetstegn mellom profesjonalitet og styrking av produksjonsleddet. Men profesjonalisering av bransjen behøver jo ikke å bety at alt skal dreie seg om produsentene. Det kunne jo tenkes at det var produsentene som trengte å profesjonaliseres? Men det blir et blindspor å gjøre dette til en profesjonskamp. Det vi trenger er gode samarbeidsrelasjoner mellom alle ledd.
– Det som er helt åpenbart er at utviklingen har medført et litt for ensidig fokus fra NFI og virkemiddelsapparatets side, der man snakker over hodene på regissørene og fagsjefene og sånn skal det ikke være. Det er manusforfatterne og filmskaperne som er premissleverandører for den historien som skal formidles til publikum. Så ja, jeg synes at pendelen har svingt for langt til den andre siden. Men jeg føler også at dette er blitt kommunisert bra til NFI og jeg tror de tar det på alvor. Bærekraft kan ikke bare defineres ut fra produksjonsselskapene, det må i aller høyeste grad gjelde filmskaperne og filmarbeiderne også. Bransjen som helhet må være bærekraftig for å kunne overleve.
Du har talt regissørenes sak også internasjonalt, du har vært leder for FERA, Federation of European Film Directors? Jeg har hørt at det var litt av et gubbevelde da du tok over?
– Jeg var Filmforbundets representant i FERA i flere år og jeg var enslig kvinne i ledelsen, resten var eldre menn. Ikke noe ondt om dem, men det trengtes en fornyelse. Jeg ble spurt om å bli leder i 2009, det var en så spennende utfordring at jeg ikke kunne si nei. Organisasjonen trengte å få mobilisert medlemmene. Jeg satset på oppsøkende virksomhet og fartet rundt hele Europa for å få folk til å forstå betydningen av lobbyvirksomheten vi bedrev i Brüssel. Det som EU bestemmer får konsekvenser for alle filmarbeidere i Europa.
– De direktivene som vi nå skal få implementert i norsk rett, de har jeg fulgt helt siden den gang. Det tar gjerne 10 år fra et EU-direktiv legges fram til det reviderte resultatet skal gjennomføres. Nå har vi tre direktiver som skal implementeres i Norge og jeg har fulgt alle fra de var i støpeskjeen. Det føles veldig meningsfullt, for nå ser jeg resultater av alt arbeidet som er nedlagt.
Da tenker du på EUs AMT-direktiv, der artikkel 13 sier at alle som tjener penger på audiovisuelt innhold skal bidra til å finansiere nytt innhold?
– Ja, de har fått det til i Belgia, nå må vi få det til i Norge også. Direktivet er revidert, nå er det bare å få det på plass. Direktivet åpner nå for at man kan legge forpliktelser på utenlandske aktører for den andelen de omsetter for i det norske markedet, det betyr en likebehandling av de utenlandske og de norske. Det er avgjørende at vi får implementert dette på riktig måte. Alle som tjener penger på film må bidra tilbake til ny produksjon, det er bare rett og rimelig.
Og hva sier f.eks. strømmetjenestene til det?
– Det vet vi ikke ennå. Det er store, multinasjonale selskaper som er involvert og de vet å bruke sin makt. Vi kan ikke ta for gitt at alt blir implementert sånn som vi ønsker, det må vi nok slåss for.
«Det er mye som står på spill og det angår alle som jobber med film i dette landet. Det håper jeg inderlig at hele bransjen forstår. Det handler mye mer enn før om å rigge oss for den nye virkeligheten vi står overfor.»
Du tok for flere år siden et initiativ for å opprette en norsk strømmetjeneste, Nettkino?
– Det var i 2014. Bakgrunnen var at jeg satt i Brüssel og regissører og produsenter i flere land slet med å få filmene sine opp på kino og ble de satt opp, forsvant de etter kort tid. Folk har brukt år av sitt liv og mange millioner på å lage filmer som bare forsvinner inn i glemselen. De blir liggende brakk i måneder og så dukker de opp på ulike strømmetjenester uten promotering. De når ikke fram til sitt publikum.
– Nettkino var egentlig en politisk utfordring til kinoene. Jeg sa at dere krever eksklusivitet for å sette opp filmene, og da bør dere ta et større ansvar. Ingen krever at dere skal vise filmene for tomme saler, men dere må gi de som ønsker det sjansen til å se dem. Kunne dere ikke tilby disse filmene på nettet i den perioden dere har eksklusiv visningsrett? Tanken var at Nettkino skulle være kinoenes strømmetjeneste og vi var villige til gjøre hele jobben for dem.
Hvordan gikk det?
– Det var ganske kontroversielt i kinobransjen. Vi fikk testet det ut med støtte fra Kulturdepartementet og EU for å finne ut om det fantes et publikum som var villige til å betale en kinobillett for å se filmene på nett. Men på grunn av motstanden fikk vi ikke testet det ut i det omfanget som vi ønsket, f.eks. hadde vi fått med oss Film & Kino, men de trakk seg.
Men Nettkino eksisterer fortsatt?
– Ja, og vi har en ambisjon om å spille en rolle, ikke minst for de filmene som kanskje ikke får noen regulær kinodistribusjon i det hele tatt. Det norske strømmelandskapet er ganske oversiktlig, det domineres av de store, internasjonale aktørene Netflix og HBO og av tv-distributørene Canal Digital, Get og Altibox. Jeg mener at det i tillegg er behov for en uavhengig og norsk strømmetjeneste som kommer fra bransjen selv og har norsk films beste for øyet. Men det er ikke et enkelt spørsmål som bare lar seg løse i Norge, dette impliserer internasjonal filmpolitikk.
– Jeg tenker at filmbransjen selv må forsøke å komme med løsninger på de utfordringene vi står overfor, ellers kommer andre med løsningene for oss og da er det for sent. Da risikerer vi å få løsninger der babyen kastes ut med badevannet. Det er mye bedre at bransjen er proaktiv og legger premissene selv, det er hele idéen med Nettkino.
Det virker som om utfordringene står i kø. Hva er den viktigste, umiddelbare oppgaven for Filmforbundet i dag?
– Første pri er å få gjennomslag for vårt syn når det gjelder de tre nye direktivene fra EU og de prosessene som nå foregår i Filminstituttet. Det er et politisk arbeid der vi må være på ballen hele tiden.
Vi har snakket om AMT-direktivet, at aktører som tjener på film skal betale til ny produksjon. Hvilke er de to andre EU-direktivene?
– Det andre er opphavsrettsdirektivet som gjelder vederlag til alle som har rettigheter i produksjoner. Her har lovgivningen ligget etter den teknologiske utviklingen. En del teknologi har gått ut på dato og er ikke relevant lenger. Dermed blir etablerte vederlagsordninger bare borte. Dette blir det nå rettet opp i.
– Det tredje direktivet er om kollektiv forvaltning. De som håndterer rettighetsmidler må gjøre det på en demokratisk og transparent måte, og sørge for at rettighetshaverne får medbestemmelsesrett i hvordan midlene skal forvaltes.
– Det er mye som står på spill og det angår alle som jobber med film i dette landet. Det håper jeg inderlig at hele bransjen forstår og derfor står sammen. Det handler mye mer enn før om å rigge oss for den nye virkeligheten vi står overfor.
Din forgjenger, Sverre Pedersen, hadde en ganske tøff og konfronterende stil. Hva slags lederstil har du?
– Mitt utgangspunkt er samarbeid for å finne felles løsninger, men jeg er ikke redd for å tale makta midt imot. Jeg sier klart fra når jeg mener at noe er feil, men gjerne med et smil. Tiden vil vise hvor langt jeg kommer med det.
Og hvordan oppleves det å starte lederjobben idet koronaviruset slår inn for fullt og bransjen opplever sin verste krise på mange tiår?
– Det er selvfølgelig krevende. Men det har bare vært å brette opp ermene og holde fokus på å hjelpe medlemmene våre i denne vanskelige situasjonen som vil få ringvirkninger i lang tid fremover. Vi har en veldig dyktig administrasjon i Filmforbundet som bistår stab og tillitsvalgte i første linje. Jeg har løpende dialog med NFI og de andre bransjeorganisasjonene om de ekstra tiltakene som vår bransje trenger fra Kulturdepartementet.
Norsk filmforbund(NFF) organiserer fagfolk i alle funksjoner innen norsk film-, video- og TV-produksjon, og er den største organisasjonen i bransjen med over 1.100 medlemmer. Les mer om NFFs virksomhet.
Elisabeth Sjaastad hadde knapt satt seg i lederstolen i Norsk filmforbund før hun fikk koronakrisen i fanget. Men hun er vant til utfordringer: Hun valgte tross alt å studere film i Kina, og måtte som eneste kvinne utfordre gubbeveldet i Den europeiske regissørforeningen.
Norsk filmforbunds nye leder har fagforeningserfaring fra Oslo til Brüssel. Elisabeth O. Sjaastad har vært nestleder i NFF og leder for FERA (Federation of European Film Directors). Hun har regissert og produsert, i 2003 ble hun Amandanominert for sin 60-minutters dokumentar Shining star, Rusty Red og i 2006 var hun produsent for en annen lang dokumentar, Fengslet i Peru. Hun var initiativtager til den uavhengige, norske strømmetjenesten Nettkino.
Som ny forbundsleder har hun fått det motsatte av en flying start; hun hadde knapt satt seg i lederstolen før hun fikk koronakrisen i fanget. Men la oss ta det til slutt, vi begynner med begynnelsen:
Du har en ganske original bakgrunn, du er filmutdannet i Kina?
– Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg havnet der. Jeg hadde en mor som var diplomat i Kina og hun tok meg med dit da jeg var ferdig med videregående. Det var et slags friår der jeg skulle få se meg om i verden og finne ut hva jeg skulle bli i livet. Jeg visste at jeg ville drive med film og så fikk jeg høre at de tok inn utlendinger på Beijing Film Academy. Etter er halvt år hos moren min dro jeg alene med to kofferter opp til Beijing og begynte på filmskolen der. Det var jo litt spennende å skulle studere film i et land uten kunstnerisk frihet, ikke sant?
Språkbarrieren må ha vært nærmest uoverstigelig? Undervisningen foregikk vel på kinesisk?
– Ja, men jeg hadde allerede lært meg litt muntlig hverdagskinesisk og så måtte jeg ta språkkurset først. Da jeg hadde karret meg opp på et halvbra nivå, spurte jeg regilæreren om å få begynne på regi og det fikk jeg. Det var et 2-årig kurs der alt foregikk på kinesisk. Muntlig greide jeg meg på et vis, men når jeg skulle skrive manus måtte jeg skrive på engelsk og få det oversatt. Det ble mye stup og skyt!
Når var dette? Hvor gammel var du?
– Det var i 1998, jeg gikk der fra jeg var 21 til 22. Det var en utrolig spennende tid. Når man var utlending og kunne litt kinesisk, ble man sett på som ganske eksotisk og jeg fikk innpass mange steder. Skolen lå vegg i vegg med filmstudioet i Beijing og der ble jeg kjent med et produksjonsselskap som drev med reklame og oppdragsfilm, og jeg fikk være med en regissør på location-scouts rundt i landet. Jeg så og opplevde en masse som senere ble materiale for min første dokumentarfilm, Shiny Stars, Rusty Red.
Hva handler den om?
– Jeg følger en kinesisk regissør som vil opp og fram. Gjennom hans hverdagsliv og anstrengelser for å realisere denne drømmen får man et inntrykk av hvordan det er å være filmskaper i Kina.
Så du kom hjem fra Kina og fikk lage film med en gang?
– Nei, så enkelt er det sjelden. Jeg søkte flere jobber, både innen tv og musikk, og fikk napp i musikkbransjen. Jeg hadde et par glansår i Virgin og EMI, der jeg fikk jobbe med noen av de største, norske artistene.
Hva slags bakgrunn har du for musikk?
– Ingen, rett og slett. Jeg fikk en sånn promotion/manager-jobb der jeg hadde ansvaret for pressekontakter og innsalg av artistomtaler. Det var fine ting å lære seg, men jeg fulgte hele tiden med på filmbransjen og kom inn på et kurs på Filmutviklingen som Kikki Engelbrektson ledet. Der traff jeg folk fra bransjen og fikk utviklet Kina-dokumentaren min. Jeg fikk realisert den og var så heldig å bli Amanda-nominert i 2003 og det ble min innfallsport til den norske filmbransjen.
Men du forlot registolen til fordel for et styreverv i Filmforbundet?
– Det var vel ikke et bevisst valg. Jeg slet med å få realisert den vanskelige andrefilmen. Jeg hadde flere prosjekter, som jeg ikke fikk finansiert. På flere år fikk jeg bare laget en kortfilm. Jeg ble dratt inn i Filmforbundet på årsmøtet i 2005, der jeg ble benkeforeslått til styret. Der ble jeg nestleder. Jeg er et politisk dyr og liker den typen jobb.
– Det var en spennende tid, veldig mye skjedde i de årene. Trond Giske var kulturminister og hele filmpolitikken skulle evalueres og revideres, Filmfondet og Filmutviklingen skulle slås sammen med Filminstituttet og stortingsmeldingen Veiviseren skulle skrives. Jeg var med i Einarsson-utvalget som var premissleverandør for Veiviseren. Mange av de strukturene vi har i dag ble dannet her og det var veldig givende å få være med på.
«Snakker vi om å stå i et livsløp som filmskaper, så er det barnefiendtlig og nærmest erfaringsfiendtlig» (Alle fotos: Kulturmeglerne/Gisle Bjørneby)
Einarsson-utvalgets innstilling ble mottatt med jubel i bransjen?
– Det var en tid da bransjen tok og fikk veldig mye makt. Institusjonene var veldig lydhøre for hva bransjen ønsket. Einarsson-utvalget var ganske filmskapertungt, mange sterke stemmer kom inn og det fungerte veldig bra. Men pendelen svinger, styret i NFI ble satt med tung bransjerepresentasjon som nå er helt ute. Det kommer alltid en reaksjon og en motreaksjon. Ingen seire er endelige, kampen må føres på nytt og på nytt, slik at pendelsvingningene ikke gir for ekstreme utslag. Jeg var nestleder i NFF i 5 år og syntes det var usedvanlig spennende.
Mer spennende enn filmregi?
– Det vil jeg ikke si, men jeg så vel så mye av baksiden ved det å lage film at det ikke ble like altoppslukende for meg. Og jeg så betydningen av å jobbe for å gjøre betingelsene litt bedre for de som skal lage film. Jeg innså at jeg kunne bidra vel så mye på den fronten.
Hvilke baksider tenker du på?
– I dag etterlyses det mangfold og ulike stemmer, som om det er plass til alle i filmbransjen. Det er det ikke. Det å lage film er et så tøft løp at ikke alle greier det, å kunne leve med den økonomiske usikkerheten over lang tid er ikke gitt alle. Snakker vi om å stå i et livsløp som filmskaper, så er det barnefiendtlig og nærmest erfaringsfiendtlig. Det er bare i en begrenset periode du kan tillate deg å gå over lik for å få til filmen din. Men det forventes på en måte at du skal ha den holdningen gjennom hele karrieren. Det er hverken mulig eller ønskelig. Det er på en måte blitt viktigere å stå på døgnet rundt enn å ha de beste og dypeste idéene og historiene. Den evnen utvikles over tid og ikke gjennom stup og skyt. Derfor faller folk fra og vi mister talenter som kunne ha utviklet seg videre gjennom erfaring og blitt enda bedre. Film er ikke ballett, det er ingen fysisk grunn til at regissører må pensjoneres når de er 40. Det er da de har fått en livserfaring som de kan bygge videre på.
– Det er et paradoks at penger og ressurser på en måte er omvendt proporsjonalt med hvor viktig du er for filmen. De som burde ha mye større kontinuitet og flere ressurser tilgjengelig i den avgjørende utviklings- og forarbeidsfasen, som er den billigste fasen, de blir ofre for sparekniven. Det er pussig at bransjen ikke har greid å optimalisere den fasen bedre. Jeg opplever at det er altfor mange eksempler på prosesser der man har forhastet seg. Det er ikke så mange filmer vi lager i Norge, desto viktigere burde det være at de få som får lage film får de beste vilkårene for å lykkes.
Apropos pendelen som svinger; da du kom inn i bransjen for 20 år siden hadde regissørene stor makt, i dag er det produsentene som rår grunnen. Har utviklingen gått fra den ene grøfta til den andre?
– De siste tiårene har vært preget av et ønske om mer profesjonalitet og av en eller annen grunn har man satt likhetstegn mellom profesjonalitet og styrking av produksjonsleddet. Men profesjonalisering av bransjen behøver jo ikke å bety at alt skal dreie seg om produsentene. Det kunne jo tenkes at det var produsentene som trengte å profesjonaliseres? Men det blir et blindspor å gjøre dette til en profesjonskamp. Det vi trenger er gode samarbeidsrelasjoner mellom alle ledd.
– Det som er helt åpenbart er at utviklingen har medført et litt for ensidig fokus fra NFI og virkemiddelsapparatets side, der man snakker over hodene på regissørene og fagsjefene og sånn skal det ikke være. Det er manusforfatterne og filmskaperne som er premissleverandører for den historien som skal formidles til publikum. Så ja, jeg synes at pendelen har svingt for langt til den andre siden. Men jeg føler også at dette er blitt kommunisert bra til NFI og jeg tror de tar det på alvor. Bærekraft kan ikke bare defineres ut fra produksjonsselskapene, det må i aller høyeste grad gjelde filmskaperne og filmarbeiderne også. Bransjen som helhet må være bærekraftig for å kunne overleve.
Du har talt regissørenes sak også internasjonalt, du har vært leder for FERA, Federation of European Film Directors? Jeg har hørt at det var litt av et gubbevelde da du tok over?
– Jeg var Filmforbundets representant i FERA i flere år og jeg var enslig kvinne i ledelsen, resten var eldre menn. Ikke noe ondt om dem, men det trengtes en fornyelse. Jeg ble spurt om å bli leder i 2009, det var en så spennende utfordring at jeg ikke kunne si nei. Organisasjonen trengte å få mobilisert medlemmene. Jeg satset på oppsøkende virksomhet og fartet rundt hele Europa for å få folk til å forstå betydningen av lobbyvirksomheten vi bedrev i Brüssel. Det som EU bestemmer får konsekvenser for alle filmarbeidere i Europa.
– De direktivene som vi nå skal få implementert i norsk rett, de har jeg fulgt helt siden den gang. Det tar gjerne 10 år fra et EU-direktiv legges fram til det reviderte resultatet skal gjennomføres. Nå har vi tre direktiver som skal implementeres i Norge og jeg har fulgt alle fra de var i støpeskjeen. Det føles veldig meningsfullt, for nå ser jeg resultater av alt arbeidet som er nedlagt.
Da tenker du på EUs AMT-direktiv, der artikkel 13 sier at alle som tjener penger på audiovisuelt innhold skal bidra til å finansiere nytt innhold?
– Ja, de har fått det til i Belgia, nå må vi få det til i Norge også. Direktivet er revidert, nå er det bare å få det på plass. Direktivet åpner nå for at man kan legge forpliktelser på utenlandske aktører for den andelen de omsetter for i det norske markedet, det betyr en likebehandling av de utenlandske og de norske. Det er avgjørende at vi får implementert dette på riktig måte. Alle som tjener penger på film må bidra tilbake til ny produksjon, det er bare rett og rimelig.
Og hva sier f.eks. strømmetjenestene til det?
– Det vet vi ikke ennå. Det er store, multinasjonale selskaper som er involvert og de vet å bruke sin makt. Vi kan ikke ta for gitt at alt blir implementert sånn som vi ønsker, det må vi nok slåss for.
«Det er mye som står på spill og det angår alle som jobber med film i dette landet. Det håper jeg inderlig at hele bransjen forstår. Det handler mye mer enn før om å rigge oss for den nye virkeligheten vi står overfor.»
Du tok for flere år siden et initiativ for å opprette en norsk strømmetjeneste, Nettkino?
– Det var i 2014. Bakgrunnen var at jeg satt i Brüssel og regissører og produsenter i flere land slet med å få filmene sine opp på kino og ble de satt opp, forsvant de etter kort tid. Folk har brukt år av sitt liv og mange millioner på å lage filmer som bare forsvinner inn i glemselen. De blir liggende brakk i måneder og så dukker de opp på ulike strømmetjenester uten promotering. De når ikke fram til sitt publikum.
– Nettkino var egentlig en politisk utfordring til kinoene. Jeg sa at dere krever eksklusivitet for å sette opp filmene, og da bør dere ta et større ansvar. Ingen krever at dere skal vise filmene for tomme saler, men dere må gi de som ønsker det sjansen til å se dem. Kunne dere ikke tilby disse filmene på nettet i den perioden dere har eksklusiv visningsrett? Tanken var at Nettkino skulle være kinoenes strømmetjeneste og vi var villige til gjøre hele jobben for dem.
Hvordan gikk det?
– Det var ganske kontroversielt i kinobransjen. Vi fikk testet det ut med støtte fra Kulturdepartementet og EU for å finne ut om det fantes et publikum som var villige til å betale en kinobillett for å se filmene på nett. Men på grunn av motstanden fikk vi ikke testet det ut i det omfanget som vi ønsket, f.eks. hadde vi fått med oss Film & Kino, men de trakk seg.
Men Nettkino eksisterer fortsatt?
– Ja, og vi har en ambisjon om å spille en rolle, ikke minst for de filmene som kanskje ikke får noen regulær kinodistribusjon i det hele tatt. Det norske strømmelandskapet er ganske oversiktlig, det domineres av de store, internasjonale aktørene Netflix og HBO og av tv-distributørene Canal Digital, Get og Altibox. Jeg mener at det i tillegg er behov for en uavhengig og norsk strømmetjeneste som kommer fra bransjen selv og har norsk films beste for øyet. Men det er ikke et enkelt spørsmål som bare lar seg løse i Norge, dette impliserer internasjonal filmpolitikk.
– Jeg tenker at filmbransjen selv må forsøke å komme med løsninger på de utfordringene vi står overfor, ellers kommer andre med løsningene for oss og da er det for sent. Da risikerer vi å få løsninger der babyen kastes ut med badevannet. Det er mye bedre at bransjen er proaktiv og legger premissene selv, det er hele idéen med Nettkino.
Det virker som om utfordringene står i kø. Hva er den viktigste, umiddelbare oppgaven for Filmforbundet i dag?
– Første pri er å få gjennomslag for vårt syn når det gjelder de tre nye direktivene fra EU og de prosessene som nå foregår i Filminstituttet. Det er et politisk arbeid der vi må være på ballen hele tiden.
Vi har snakket om AMT-direktivet, at aktører som tjener på film skal betale til ny produksjon. Hvilke er de to andre EU-direktivene?
– Det andre er opphavsrettsdirektivet som gjelder vederlag til alle som har rettigheter i produksjoner. Her har lovgivningen ligget etter den teknologiske utviklingen. En del teknologi har gått ut på dato og er ikke relevant lenger. Dermed blir etablerte vederlagsordninger bare borte. Dette blir det nå rettet opp i.
– Det tredje direktivet er om kollektiv forvaltning. De som håndterer rettighetsmidler må gjøre det på en demokratisk og transparent måte, og sørge for at rettighetshaverne får medbestemmelsesrett i hvordan midlene skal forvaltes.
– Det er mye som står på spill og det angår alle som jobber med film i dette landet. Det håper jeg inderlig at hele bransjen forstår og derfor står sammen. Det handler mye mer enn før om å rigge oss for den nye virkeligheten vi står overfor.
Din forgjenger, Sverre Pedersen, hadde en ganske tøff og konfronterende stil. Hva slags lederstil har du?
– Mitt utgangspunkt er samarbeid for å finne felles løsninger, men jeg er ikke redd for å tale makta midt imot. Jeg sier klart fra når jeg mener at noe er feil, men gjerne med et smil. Tiden vil vise hvor langt jeg kommer med det.
Og hvordan oppleves det å starte lederjobben idet koronaviruset slår inn for fullt og bransjen opplever sin verste krise på mange tiår?
– Det er selvfølgelig krevende. Men det har bare vært å brette opp ermene og holde fokus på å hjelpe medlemmene våre i denne vanskelige situasjonen som vil få ringvirkninger i lang tid fremover. Vi har en veldig dyktig administrasjon i Filmforbundet som bistår stab og tillitsvalgte i første linje. Jeg har løpende dialog med NFI og de andre bransjeorganisasjonene om de ekstra tiltakene som vår bransje trenger fra Kulturdepartementet.
Norsk filmforbund(NFF) organiserer fagfolk i alle funksjoner innen norsk film-, video- og TV-produksjon, og er den største organisasjonen i bransjen med over 1.100 medlemmer. Les mer om NFFs virksomhet.