Hvor du plasserer kamera er et politisk valg

Hvor du plasserer kamera er et politisk valg

Om man lar én samfunnsgruppe dominere som historiefortellere, blir vi som nasjon fattigere på perspektiver. Å la flere slippe til er ikke det samme som å kontrollere kunstnerne eller å skape klisjefylt kunst. Her blander Krutzkoff Jacobsen epler, pærer og bananer, mener Igor Devold.

Foto fra «Brev til kongen»

I et svar på Ali Parandians innlegg i Rushprint – der han fristiller seg fra sin daglige rolle som filmkonsulent – skriver filmregissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen blant annet at kunst eller film skal etterstrebe å formidle sannhet eller virkelighet, den skal ikke være tynget ned av pedagogiske hensyn og trenger ikke å være selvopplevd.

For å ta det siste først: «Man trenger vel ikke være astronaut for å lage film om astronauter?», sa den polske regissøren Wojciech Smarzowski da han ble kritisert av konservative journalister i Polen for ikke å kjenne tematikken godt nok, da han presenterte filmen Kler som var sterkt kritisk til den katolske kirken.

Smarzowski og Krutzkoff Jacobsen har selvfølgelig rett: Kunsten etterstreber ofte å fortelle noe autentisk eller sant. En opplevelse, eller kanskje en erkjennelse. Det vil ikke si at den alltid er selvopplevd. Vi skal fortsette med å lage filmer som ikke bare er selvopplevde.

Men, til det vil jeg legge til, som Lech Walesa har sagt: «Jeg er enig… og til og med uenig!».

Utfordringen er at i vår komplekse verden finnes det ikke én sannhet eller virkelighet som en gudbenådet Ernest Hemingway eller Lars von Trier forvalter. Det finnes mange sannheter. Utfordringer kan oppstå når det er én samfunnsgruppe som hovedsakelig får forvalte sannheten(e).

Polen var i mange år et av Europas mest liberale land. Mens Norge hadde jødeparagrafen frem til 1851, og jesuitter ikke var ønsket i vårt kongerike frem til 1956 (!), var Polen lenge et multietnisk land med muslimer, jøder, protestanter, katolikker, ortodokse kristne, litauere, tyskere, polakker og russere. Frem til 1939 var Polen det land med den største jødiske befolkning i verden. Polen var et land fylt av mange ulike store religiøse og nasjonale minoriteter, noe som til tider kunne føre til uenigheter.

For å skape en sunn meningsbrytning og forståelse mellom ulike kulturer i ett land, for gjennom disse prosessene å erkjenne at vi likevel ikke er så ulike… så kreves aktivt, hardt arbeid. Det er ikke noe som skjer av seg selv. Vi må tåle å bli motsagt. Å se de ulike perspektivene krever en aktiv meningsbrytning som den Parandian og Krutzkoff Jacobsen utøver her på Rushprint.no. Det er et eksempel på det som er grunnsteinen i et demokrati: et fritt offentlig ordskifte. Sammen kan vi tenke klarere.

Jeg mener det er en utfordring når det, som jeg har sagt før, eksisterer en ekstrem skjev fordeling av midler til filmskapere. Som ved den tidligere underrepresentasjonen av kvinner trenger man nå å ta aktive grep for å motvirke skjevfordelingen mellom ulike folkegrupper i Norge.

Da jeg bodde i Polen i perioden 2002-2008 gjennomlevde landet en sterk økonomisk vekst og revitalisering av både økonomi og også til dels av filmpolitikken. Det ble opprettet et polsk filminstitutt og det ble laget flere samfunnskritiske filmer. De aller største kinosuksessene var som regel de nasjonalromantiske filmene, ofte om Polens kamp mot Hitler-Tyskland, eller popkornfilmer som romantiske komedier. Slike filmer lager også vi her i Norge. Det skal vi fortsette med.

Utfordringen oppstår når ett perspektiv plutselig får makten, slik det nå har skjedd i Polen, og man over natten får politiske strømninger med makt til å erklære et område på størrelse med Ungarn LHBTIQ-fritt.

En sånn politikk kan være en konsekvens av at kun ett perspektiv, eller én «sannhet», får for mye makt.

Selvfølgelig er det ikke slik at det er filmpolitikken som ene og alene har ført til dette. Det er mange andre faktorer; som utdanning, debattklima, økonomiske rammer for befolkningen generelt, en revolusjon innen måten vi kommuniserer på i sosiale medier, opplysningsarbeid eller mangelen på det, styrken til demokratiske institusjoner innad i et land, skjevfordeling av ressurser, historisk narrativ og kontekst (mange polakker misliker sterkt alt som har med sosialisme og spesielt kommunisme å gjøre, på grunn av sin historie).

Men film er også ett av mange sentrale virkemidler man i et land har for å opplyse sin befolkning – og også til å føre den bak lyset.

Da jeg bodde i Polen så jeg ikke det regimeskifte som nå har inntruffet, komme. Selv om jeg kunne se klasseskillene, gryende misnøye med større forskjeller mellom folk, eller redsel for det fremmede, kunne jeg ikke forestille meg at det kunne bære så galt av sted som det nå har gjort.

Norge er på vei til å bli et like multi-etnisk samfunn slik Polen var før andre verdenskrig. Å hevde i denne situasjonen at innføring av et «tellekantsystem» er det dummeste vi kan gjøre, er et retorisk grep Krutzkoff Jacobsen bruker for å få frem sitt poeng: at det beste er å opprettholde status quo.

Krutzkoff Jacobsen har derimot et godt poeng når han mener at kunst ikke skal kontrolleres for mye. Kunst handler av og til om å jobbe ut fra det underbevisste eller om å skape formidlingsformer som skal romme fortolkning og kunne gi meddiktningsrom, skape ettertanke, stille spørsmål eller provosere. Dette krever frihet og armlengdes avstand fra forvaltningen. Det finnes også selvfølgelig dårlig kunst som forteller på en lite subtil, eller en opplagt og klisjeaktig måte. Men, om man lar én samfunnsgruppe dominere som historiefortellere, blir vi som nasjon fattigere på perspektiver. Å la flere slippe til er ikke det samme som å kontrollere kunstnerne eller å skape dårlige kunstuttrykk. Her blander Krutzkoff Jacobsen epler, pærer og bananer.

Film forteller historier og fortolker virkeligheten. Å tro at en fortelling ikke bærer mening eller moral i seg (og dermed ikke er «pedagogisk»), er i beste fall naivt. For å si det som Jean-Luc Godard: hvor du plasserer kamera er et politisk valg.

Krzysztof Kieslowski har sagt at «det er vanskelig å bo i en virkelighet som ikke er beskrevet». For å unngå blindsoner trenger vi et kosmorama: filmatiske perspektiv fra hele den verden vi lever i.

Én måte å oppnå det på, er å slippe til flere ulike regissører som med sitt idiosynkratiske ståsted, forfekter sin(e) sannhet(er).

Igor Devold er filmregissør og universitetslektor ved NTNU

Hvor du plasserer kamera er et politisk valg

Hvor du plasserer kamera er et politisk valg

Om man lar én samfunnsgruppe dominere som historiefortellere, blir vi som nasjon fattigere på perspektiver. Å la flere slippe til er ikke det samme som å kontrollere kunstnerne eller å skape klisjefylt kunst. Her blander Krutzkoff Jacobsen epler, pærer og bananer, mener Igor Devold.

Foto fra «Brev til kongen»

I et svar på Ali Parandians innlegg i Rushprint – der han fristiller seg fra sin daglige rolle som filmkonsulent – skriver filmregissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen blant annet at kunst eller film skal etterstrebe å formidle sannhet eller virkelighet, den skal ikke være tynget ned av pedagogiske hensyn og trenger ikke å være selvopplevd.

For å ta det siste først: «Man trenger vel ikke være astronaut for å lage film om astronauter?», sa den polske regissøren Wojciech Smarzowski da han ble kritisert av konservative journalister i Polen for ikke å kjenne tematikken godt nok, da han presenterte filmen Kler som var sterkt kritisk til den katolske kirken.

Smarzowski og Krutzkoff Jacobsen har selvfølgelig rett: Kunsten etterstreber ofte å fortelle noe autentisk eller sant. En opplevelse, eller kanskje en erkjennelse. Det vil ikke si at den alltid er selvopplevd. Vi skal fortsette med å lage filmer som ikke bare er selvopplevde.

Men, til det vil jeg legge til, som Lech Walesa har sagt: «Jeg er enig… og til og med uenig!».

Utfordringen er at i vår komplekse verden finnes det ikke én sannhet eller virkelighet som en gudbenådet Ernest Hemingway eller Lars von Trier forvalter. Det finnes mange sannheter. Utfordringer kan oppstå når det er én samfunnsgruppe som hovedsakelig får forvalte sannheten(e).

Polen var i mange år et av Europas mest liberale land. Mens Norge hadde jødeparagrafen frem til 1851, og jesuitter ikke var ønsket i vårt kongerike frem til 1956 (!), var Polen lenge et multietnisk land med muslimer, jøder, protestanter, katolikker, ortodokse kristne, litauere, tyskere, polakker og russere. Frem til 1939 var Polen det land med den største jødiske befolkning i verden. Polen var et land fylt av mange ulike store religiøse og nasjonale minoriteter, noe som til tider kunne føre til uenigheter.

For å skape en sunn meningsbrytning og forståelse mellom ulike kulturer i ett land, for gjennom disse prosessene å erkjenne at vi likevel ikke er så ulike… så kreves aktivt, hardt arbeid. Det er ikke noe som skjer av seg selv. Vi må tåle å bli motsagt. Å se de ulike perspektivene krever en aktiv meningsbrytning som den Parandian og Krutzkoff Jacobsen utøver her på Rushprint.no. Det er et eksempel på det som er grunnsteinen i et demokrati: et fritt offentlig ordskifte. Sammen kan vi tenke klarere.

Jeg mener det er en utfordring når det, som jeg har sagt før, eksisterer en ekstrem skjev fordeling av midler til filmskapere. Som ved den tidligere underrepresentasjonen av kvinner trenger man nå å ta aktive grep for å motvirke skjevfordelingen mellom ulike folkegrupper i Norge.

Da jeg bodde i Polen i perioden 2002-2008 gjennomlevde landet en sterk økonomisk vekst og revitalisering av både økonomi og også til dels av filmpolitikken. Det ble opprettet et polsk filminstitutt og det ble laget flere samfunnskritiske filmer. De aller største kinosuksessene var som regel de nasjonalromantiske filmene, ofte om Polens kamp mot Hitler-Tyskland, eller popkornfilmer som romantiske komedier. Slike filmer lager også vi her i Norge. Det skal vi fortsette med.

Utfordringen oppstår når ett perspektiv plutselig får makten, slik det nå har skjedd i Polen, og man over natten får politiske strømninger med makt til å erklære et område på størrelse med Ungarn LHBTIQ-fritt.

En sånn politikk kan være en konsekvens av at kun ett perspektiv, eller én «sannhet», får for mye makt.

Selvfølgelig er det ikke slik at det er filmpolitikken som ene og alene har ført til dette. Det er mange andre faktorer; som utdanning, debattklima, økonomiske rammer for befolkningen generelt, en revolusjon innen måten vi kommuniserer på i sosiale medier, opplysningsarbeid eller mangelen på det, styrken til demokratiske institusjoner innad i et land, skjevfordeling av ressurser, historisk narrativ og kontekst (mange polakker misliker sterkt alt som har med sosialisme og spesielt kommunisme å gjøre, på grunn av sin historie).

Men film er også ett av mange sentrale virkemidler man i et land har for å opplyse sin befolkning – og også til å føre den bak lyset.

Da jeg bodde i Polen så jeg ikke det regimeskifte som nå har inntruffet, komme. Selv om jeg kunne se klasseskillene, gryende misnøye med større forskjeller mellom folk, eller redsel for det fremmede, kunne jeg ikke forestille meg at det kunne bære så galt av sted som det nå har gjort.

Norge er på vei til å bli et like multi-etnisk samfunn slik Polen var før andre verdenskrig. Å hevde i denne situasjonen at innføring av et «tellekantsystem» er det dummeste vi kan gjøre, er et retorisk grep Krutzkoff Jacobsen bruker for å få frem sitt poeng: at det beste er å opprettholde status quo.

Krutzkoff Jacobsen har derimot et godt poeng når han mener at kunst ikke skal kontrolleres for mye. Kunst handler av og til om å jobbe ut fra det underbevisste eller om å skape formidlingsformer som skal romme fortolkning og kunne gi meddiktningsrom, skape ettertanke, stille spørsmål eller provosere. Dette krever frihet og armlengdes avstand fra forvaltningen. Det finnes også selvfølgelig dårlig kunst som forteller på en lite subtil, eller en opplagt og klisjeaktig måte. Men, om man lar én samfunnsgruppe dominere som historiefortellere, blir vi som nasjon fattigere på perspektiver. Å la flere slippe til er ikke det samme som å kontrollere kunstnerne eller å skape dårlige kunstuttrykk. Her blander Krutzkoff Jacobsen epler, pærer og bananer.

Film forteller historier og fortolker virkeligheten. Å tro at en fortelling ikke bærer mening eller moral i seg (og dermed ikke er «pedagogisk»), er i beste fall naivt. For å si det som Jean-Luc Godard: hvor du plasserer kamera er et politisk valg.

Krzysztof Kieslowski har sagt at «det er vanskelig å bo i en virkelighet som ikke er beskrevet». For å unngå blindsoner trenger vi et kosmorama: filmatiske perspektiv fra hele den verden vi lever i.

Én måte å oppnå det på, er å slippe til flere ulike regissører som med sitt idiosynkratiske ståsted, forfekter sin(e) sannhet(er).

Igor Devold er filmregissør og universitetslektor ved NTNU

MENY