Star Trek: Picard (Amazon Prime), Little America (Apple) og McMillions (HBO)

Den tv- og filmhistoriske begivenheten Star Trek: Picard (Amazon Prime) hadde premiere sist uke, og første episode lover godt for en serie som virker både selvsikker og eventyrlysten. Serien plukker opp tråden et par tiår etter handlingen i den forrige filmen fra Star Trek: The Next Generation-universet, Star Trek: Nemesis (2002). Her synger den oppofrende androiden Data «Blue Skies» og speiler seg i prototypen B-4, mens Picard kjemper mot en yngre klon. Star Trek: Picard åpner med nettopp «Blue Skies», nå sunget av Bing Crosby, og en drømmesekvens der Data og Picard spiller kort. Fra Picard-gården i Frankrike og forgreininger til andre deler av kloden og planeter og romstasjoner langt der ute etableres et spennende utgangspunkt for en snart avpensjonert Picard, og sesongen vil vise om framtidskapteinen kan bli en empatisk og intellektuell lederskikkelse for vår tid.

Den ujevne, men på sitt sterkeste svært severdige og ofte rørende antologiserien Little America (Apple) fremmer identitetspoetikk, i gripende fortellinger om strevsom småskalasuksess, basert på virkelige hendelser i de fries land: Et ungt indiskamerikansk stavetalent må drive familiemotellet da foreldrene deporteres; en nigerianskamerikansk cowboy studerer samfunnsøkonomi i USA mens hjemlandet rakner; ei kinesiskamerikansk mor tar barna med på cruise (og sønnen har skrevet og regissert episoden); en ivrig iranskamerikansk far kjøper tomt med et stort fjell på og hakker stein i håp om å bygge drømmehuset; og en homofil syrisk flyktning får til sist asyl i USA. Særlig siste episode forteller en hjerteskjærende historie om identitet, legning og frihet.

I kontrast til Little America skildrer den hakesleppende og morsomme true crime-dokumentarserien McMillions (HBO, premiere 3. februar) skyggesiden av det amerikanske samfunnet, der den italienskamerikanske mafiaen med FBI i hælene bedriver storstilt McDonald’s- og Monopol-svindel. Hvorfor kjenner alle konkurransevinnerne to mystiske karer som heter Jerry?

Parasitt og Uncut Gems (Netflix)

Men akkurat i dag er også en sjelden fredag, med premiere på tre helt forskjellige, men også helt eller delvis strålende filmer. Hva skjuler seg bak tjenerskapet? Svakest av de tre premierefilmene er etter mitt syn den mørke skrekkomediethrilleren og Gullpalme-vinneren Parasitt, der lediggang blir roten til alt dumt for snyltefamilier som ligger under de rikes bord og forsøker klistre seg til overklassen, i en slags kynisk og kjølig, inversert sjangerbonanzamotsats til Koreedas varme Shoplifters, med sedvanlig mange karakterer å føle med og noe for.

Når krybben er tom, bites gjestene, og Parasitts kjellerleilighet, designvilla og bunkerskjeller kan selvsagt leses allegorisk om klassekamp, fattigdom og urettferdig rikdom, lokal- og globalpolitikk og klimaendringer, men at dekorasjonene avslører bakom- og underliggende lag betyr ikke nødvendigvis at fortellingen har flere. For meg lider filmen tidvis av toneproblemer, med luggende signaler sendt i Morse-kode det ikke alltid er lett å føle eller forstå. Og da mennesker som i en Tarantino-premake til sist blir en del av grillspydet, har jeg for lengst sklidd av. Men jeg legger jo merke til at stort sett alle andre kritikere er hodestups forelsket i filmen.

En ung gutt bærer en særegen stein gjennom Parasitt, og edle steiner skifter hender med uedle motiver i vanvittig intense Uncut Gems, dagens nest sterkeste premierefilm. Safdie-brødrene bedriver film som frihetsberøvelse ved å forstå regissørrollen som kidnappere, som røft røsker tilskueren fra fortauet og slenger deg i baksetet for en totimers beklemt biltur til ukjent sted.

Reisen og en hel rekke gemene typer halser etter en halvveis herlig hustler, en jødisk gangstergamblergullsmed, strålende spilt av Adam Sandler, som nå rettmessig kan føle seg snubbet av Oscar-juryen. I sommer hyllet jeg hans særegne variant av sjangeren crapkomedie, og selv de mest skeptiske taksererne vil med forstørrelsesglass på skuespillerprestasjonen i Uncut Gems kunne verdsette Sandler som en uslipt edelsten i skoen.

Little Women

Dagens soleklart beste premierefilm er Greta Gerwigs Little Women. At Gerwig ikke er nominert til Oscar for beste regi er rett og slett en stor skandale. Hennes prestasjon står ikke noe tilbake for verken Bong (Parasitt), Mendes (1917), Phillips (Joker), Scorsese (The Irishman) eller Tarantino (Once Upon a Time … in Hollywood).

Louisa May Alcotts klassiske stoff fra midten av 1800-tallet er blitt klippet og sydd om, lagt ut og lagt inn igjen flere ganger gjennom filmhistorien, som av Elizabeth Taylor og skredder Mervyn LeRoy i 1949 og Winona Ryder og Gillian Armstrong i 1994. Fortellingen er kanskje “loved because it is known” (George Eliot, The Mill on the Floss), men sydd med filmskaper Gerwigs stødige, presise hender blir tråder og mønstre som opprinnelig befinner seg langt unna hverandre på stoffet her lagt mykt nær hverandre i gjenfortellingens dansende kjolefolder.

Geniet Gerwig smugler poesi inn i populærkulturen og monterer sømløst komedie og tragedie, romantikk og realisme, stilsikkert skildret med panorerende hoder med lengtende, stjålne blikk mot den som passeres eller forlates. Hun har fått ånden over seg i dette mesterverket av en adaptasjon, hvor hun kontinuerlig elegant musefletter ulike tidslag, slik at allerede følelsesladde hendelser gis dobbel styrke. I tillegg til denne suverene tvinningen fyller hun pose, sekk og forkle ved å frikjøpe og hente hjem en historisk pantsatt slutt, umulig å skildre for Alcott den gang da, men nær påkrevd her og nå.  

“I’ve had lots of troubles, so I write jolly tales”, siteres Alcott på en tekstplakat før vi i åpningsinnstillingen ser Saoirse Ronan som Jo March med ryggen vendt mot oss, «awkward» i ordets opprinnelige betydning. Jo har penn og manus i hendene og er metaforisk og bokstavelig «on fire» i møtet med skjeggpatriarkatets pipepatting. Hun har andre og større mål enn giftermål og forsøker smette ut mellom søsterskap og ekteskap, i et trangt rom der karakteren slipes av samspillet med mor Marmee (Laura Dern) og søsterfelleskapet med Meg (Emma Watson), Amy (Florence Pugh) og Beth (Eliza Scanlen) – den fraværende krigsfarens «little women» – og nabogutten Theodore «Laurie» Laurence (Timothée Chalamet), en gjensidig, men gjenstridig kjærlighet kalt et annet navn, helt til det er for sent.

“I can’t get over my disappointment in being a girl” og “I intend to make my own way in the world”, sier Jo, som ønsker å utforske sjel, tanke, hjerte, ambisjon og talent. På fest rygger regelrebellen bakover gjennom gardinene og inn i «Laurie» (eller «Teddy», som hun kaller ham), til sprelsk dans på festens utside. Hennes eksistensielle trass bæres av Ronans suverene skuespillerprestasjon, fra usikre fottrinn i retrett, småristing av stive skrivekrampehender, omkveilet av søstrene i stua under brevlesing, på soverommet under hårstell og hemmelighetskremmeri, på loftet under skuespill eller henslengt alene blant niskrevne manussider på loftsgulvet.

Lik skrift skaper film betydning, og Gerwigs kjærlighet til stoffet, karakterene og skuespillerensemblet preger bilderammene, som er en fryd å beskue for alle som elsker underholdningskunstformen film.

Livet er mer enn kjærlighet, ja.

Men vit da at viser man kjærligheten ryggen vil den til sist gjøre det samme.

Alt i alt slår filmen et slag for kjærlighet, fellesskap og partnerskap, samtidig som den like selvsikkert anerkjenner god, skapende ensomhet.

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.