Er 25 prosent markedsandel realistisk?

Er 25 prosent markedsandel realistisk?

Kinobesøket på norske filmer for 2019 ser ut til å havne langt lavere enn for 2018. Kinobransjen kaller det for en nedtur. Men er besøkstallene virkelig lave, eller er forventningene for høye?

Hvilke besøkstall er det rimelig å forvente av en film som «Håp»? (foto)

Det er Guttorm Petterson i bransjeorganisasjonen Film & Kino som i dag fastslår overfor Dagsavisen at besøket på de norske kinofilmene så langt i år er skuffende. Det er noe han også ga uttrykk for overfor Rushprint i august.

Hittil i år har norske filmer hatt 1,2 millioner færre kinobesøk enn på samme tid i fjor. Det gir en markedsandel på 17,5 prosent. Besøket på de utenlandske filmene er stabilt, mens de norske står for all nedgangen, konstaterer Petterson, og viser blant annet til at det var for få filmer som hadde premiere på vårparten. Og de få filmene som fikk premiere da, som Amundsen, slo ikke til slik kinobransjen hadde forventet, sier han til Dagsavisen.

Diskusjonen om det slippes for få norske filmer på vårparten, skal jeg i denne omgang la ligge. Den kommer hvert eneste år, og selv om noen filmer åpenbart ville dratt nytte av vårlansering, finner vi ikke hovedårsaken til kinobransjens ”nedtur” nødvendigvis der. Nei, årsaken finner vi kanskje like mye i forventningene om hva slags besøk de norske filmene kan oppnå på kino.

Fjoråret var et rekordår for norske kinofilmer med en markedsandel på 25 prosent. Det var første gangen denne politiske målsettingen ble nådd. Hovedårsaken var Skjelvet som rundet fenomenale 700 000 besøkende, og dermed dro opp snittet som ellers ville ligget nærmere 2019-nivået.

Likevel har dette unntaksåret gitt kinobransjen blod på tann, og den ønsker at denne høye prosentandelen skal forbli den nye normalen. Det er en optimisme som er litt farlig, og som framover kan gi oss flere oppslag om ”nedtur” og ”bunn-notering”.

Det er få land på Norges størrelse som kan matche fjorårets lokale markedsandel på norske kinofilmer. De nordiske landene ligger i så måte helt i verdenstoppen: Danskene nådde imponerende 29 prosent i fjor, mens svenskene lå på 18.7 prosent (en oppgang fra de siste årene). En filmnasjon som Frankrike, som produserer flere hundre kinofilmer i året og har et imponerende og råflott system for å sikre lokal distribusjon, ligger på 39 prosent.

I en tid da Hollywoods blockbustere gir stabilt høye besøkstall, og strømmetjenestene stjeler mer av vår tid, er det klart at norsk kinofilm er utsatt. Men jeg er ikke så bekymret over at vi ikke har hatt en lokal blockbuster som Skjelvet til å holde besøkssnittet høyt i 2019. Det som bekymrer meg mer er at produsentene og kinosjefene har sånn klokketro på at oppfølgerne skal tangere originalfilmenes besøkstall. Petterson mener å se en tendens der oppfølgere som før ville etablert seg som sikre vinnere hos et stort publikum, opplever en viss tilbakegang. Han konkluderer ikke, men vi kan jo tenke det selv: kan det være at publikum begynner å bli lei av å se mer av det samme? De norske barne- og familiefilmene fortsetter å være en garantist for at norsk film ikke har en lav markedsandel hjemme. Men kanskje bør dette være et signal om at særlig barna ikke bør tas for gitt?

Denne kinohøsten har også vist at den norske arthousefilmen ikke lenger har det samme grepet om sitt tradisjonelle kinopublikum. Filmer som for ti år siden ble sett av 100 000, når ikke lenger opp til halvparten en gang. Publikum har mer enn nok med å holde tritt med de siste nybrottene fra HBO og Amazon for å få mettet sin appetitt på arthousefilmer og serier. En kritikerrost film som Barn har fortsatt ikke rundet 20 000, Disco nærmer seg 40 000 og kino-åpningen til Håp – som har fått voldsomt med medieomtale – var relativt beskjedne 11 000. Som både Amundsen og Spionen har vist, har heller ikke påkostede nordiske kvalitetsfilmer lenger det publikummet de før hadde på kino.

Så kan man spørre seg: vitner dette om dårlig besøk på disse filmene? Eller er det forventningene våre det er noe galt med? Er det noen som i det siste har kartlagt hvor stort arthouse-publikummet for kinofilm er akkurat nå?

Jeg tror at vi om noen år vil måtte vurdere disse tallene som rimelige, ikke for lave. Og jeg håper vi får en mer edruelig diskusjon. Jeg er riktignok blant de som har etterlyst større gjennomslagskraft innen den kunstnerisk orienterte norske filmen, først og fremst i håp om å redde den fra et dramatisk krympende marked. Men det er kanskje på tide å stikke fingeren i jorda og erkjenne at noe fundamentalt i markedet har endret seg. Nisjene på kino er der fortsatt – noen av dem har bare blitt enda mindre, andre slipper ikke lenger til. Sannsynligvis vil de finne veien til strømmetjenestene den dagen den norske filmstøtten helt og holdent blir tildelt uavhengig av distribusjonsmåte. Og det vil skje, før eller senere.

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.

Er 25 prosent markedsandel realistisk?

Er 25 prosent markedsandel realistisk?

Kinobesøket på norske filmer for 2019 ser ut til å havne langt lavere enn for 2018. Kinobransjen kaller det for en nedtur. Men er besøkstallene virkelig lave, eller er forventningene for høye?

Hvilke besøkstall er det rimelig å forvente av en film som «Håp»? (foto)

Det er Guttorm Petterson i bransjeorganisasjonen Film & Kino som i dag fastslår overfor Dagsavisen at besøket på de norske kinofilmene så langt i år er skuffende. Det er noe han også ga uttrykk for overfor Rushprint i august.

Hittil i år har norske filmer hatt 1,2 millioner færre kinobesøk enn på samme tid i fjor. Det gir en markedsandel på 17,5 prosent. Besøket på de utenlandske filmene er stabilt, mens de norske står for all nedgangen, konstaterer Petterson, og viser blant annet til at det var for få filmer som hadde premiere på vårparten. Og de få filmene som fikk premiere da, som Amundsen, slo ikke til slik kinobransjen hadde forventet, sier han til Dagsavisen.

Diskusjonen om det slippes for få norske filmer på vårparten, skal jeg i denne omgang la ligge. Den kommer hvert eneste år, og selv om noen filmer åpenbart ville dratt nytte av vårlansering, finner vi ikke hovedårsaken til kinobransjens ”nedtur” nødvendigvis der. Nei, årsaken finner vi kanskje like mye i forventningene om hva slags besøk de norske filmene kan oppnå på kino.

Fjoråret var et rekordår for norske kinofilmer med en markedsandel på 25 prosent. Det var første gangen denne politiske målsettingen ble nådd. Hovedårsaken var Skjelvet som rundet fenomenale 700 000 besøkende, og dermed dro opp snittet som ellers ville ligget nærmere 2019-nivået.

Likevel har dette unntaksåret gitt kinobransjen blod på tann, og den ønsker at denne høye prosentandelen skal forbli den nye normalen. Det er en optimisme som er litt farlig, og som framover kan gi oss flere oppslag om ”nedtur” og ”bunn-notering”.

Det er få land på Norges størrelse som kan matche fjorårets lokale markedsandel på norske kinofilmer. De nordiske landene ligger i så måte helt i verdenstoppen: Danskene nådde imponerende 29 prosent i fjor, mens svenskene lå på 18.7 prosent (en oppgang fra de siste årene). En filmnasjon som Frankrike, som produserer flere hundre kinofilmer i året og har et imponerende og råflott system for å sikre lokal distribusjon, ligger på 39 prosent.

I en tid da Hollywoods blockbustere gir stabilt høye besøkstall, og strømmetjenestene stjeler mer av vår tid, er det klart at norsk kinofilm er utsatt. Men jeg er ikke så bekymret over at vi ikke har hatt en lokal blockbuster som Skjelvet til å holde besøkssnittet høyt i 2019. Det som bekymrer meg mer er at produsentene og kinosjefene har sånn klokketro på at oppfølgerne skal tangere originalfilmenes besøkstall. Petterson mener å se en tendens der oppfølgere som før ville etablert seg som sikre vinnere hos et stort publikum, opplever en viss tilbakegang. Han konkluderer ikke, men vi kan jo tenke det selv: kan det være at publikum begynner å bli lei av å se mer av det samme? De norske barne- og familiefilmene fortsetter å være en garantist for at norsk film ikke har en lav markedsandel hjemme. Men kanskje bør dette være et signal om at særlig barna ikke bør tas for gitt?

Denne kinohøsten har også vist at den norske arthousefilmen ikke lenger har det samme grepet om sitt tradisjonelle kinopublikum. Filmer som for ti år siden ble sett av 100 000, når ikke lenger opp til halvparten en gang. Publikum har mer enn nok med å holde tritt med de siste nybrottene fra HBO og Amazon for å få mettet sin appetitt på arthousefilmer og serier. En kritikerrost film som Barn har fortsatt ikke rundet 20 000, Disco nærmer seg 40 000 og kino-åpningen til Håp – som har fått voldsomt med medieomtale – var relativt beskjedne 11 000. Som både Amundsen og Spionen har vist, har heller ikke påkostede nordiske kvalitetsfilmer lenger det publikummet de før hadde på kino.

Så kan man spørre seg: vitner dette om dårlig besøk på disse filmene? Eller er det forventningene våre det er noe galt med? Er det noen som i det siste har kartlagt hvor stort arthouse-publikummet for kinofilm er akkurat nå?

Jeg tror at vi om noen år vil måtte vurdere disse tallene som rimelige, ikke for lave. Og jeg håper vi får en mer edruelig diskusjon. Jeg er riktignok blant de som har etterlyst større gjennomslagskraft innen den kunstnerisk orienterte norske filmen, først og fremst i håp om å redde den fra et dramatisk krympende marked. Men det er kanskje på tide å stikke fingeren i jorda og erkjenne at noe fundamentalt i markedet har endret seg. Nisjene på kino er der fortsatt – noen av dem har bare blitt enda mindre, andre slipper ikke lenger til. Sannsynligvis vil de finne veien til strømmetjenestene den dagen den norske filmstøtten helt og holdent blir tildelt uavhengig av distribusjonsmåte. Og det vil skje, før eller senere.

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.

MENY